Jeg ser på samboer med mer og mer kritiske øyne…

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 2.5 år. 
første halvannet året var nydelig på alle måter. Han var bautaen min og den første mannen jeg har kunne være hele meg i, og lene meg inn i den inderlige tryggheten hans. 

siste året krøp det en depresjon på samboer, umerkelig gjennom mange måneder. Han endret seg og ble destruktiv og gjorde og sa ting som gjorde mye skade på meg på grunn av min ptsd etter traumer. (Mangeårig psykisk og fysisk vold med eksmann)
 

Han begynte med antidepressiva og i terapi, og kom tilbake til livet. Men nå kjenner jeg lite tillit, strever med å gi hele meg til han igjen, er så veldig, veldig redd for tilbakefall hos han, og traumene mine blir trigget veldig raskt.
 

Jeg har mistet mer og mer lyst på han. Berøringene hans leger meg ikke lenger sånn som de gjorde før.
Jeg ser han med mye mer kritiske øyne, og mye av det han sier og gjør, syns jeg er rart eller teit. Jeg liker ikke måten han håndterer penger og økonomi på, jeg kjenner det utrygt at han har få venner og alt står og faller på han når det kommer til hans lykke, han er klumsete og uforsiktig og ødelegger og knuser mye på grunn av dette. Jeg kan ramse opp uendelig mye mer. Jeg deler disse bagatellene også så dere skal forstå hvor ille opphengt jeg er i alt dette.

Tingen er at han har et hjerte av gull. Han elsker meg dypt og inderlig, og bærer meg på gullstol. Han er en god mann som vil beskytte og passe på meg om han så må ofre livet sitt for det. 
 

Hvorfor føler jeg mindre og mindre for han? Hva skjer her? Jeg er veldig fortvilet, og det er selvfølgelig samboer også:(

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

Ingen som har noen tanker her?

Anonymkode: ccb21...fca

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Min mann (nå eks) fikk også depresjon som ødela veldig for oss. Kommunikasjon var aldri på topp, men da ble den enda verre. Jeg begynte å legge merke til at som var feil med han, alt det rare han sa, alt han gjorde og ikke gjorde osv. Jeg følte ingen trygghet i han lenger. Det ble til slutt brudd. Men da kjente jeg på at han hadde jammen mange sider jeg likte også. Så jeg savnet han voldsomt, og plutselig føltes ikke de dårlige sidene så viktig lenger. (Vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da) 

Vi driver så smått og ser om vi kan få det til å fungere igjen, men er usikker på om sårene er for store (for oss begge) 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd til deg, for jeg klarte jo ikke å komme ut av den spiralen i alle fall..

Anonymkode: 99996...73a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Min mann (nå eks) fikk også depresjon som ødela veldig for oss. Kommunikasjon var aldri på topp, men da ble den enda verre. Jeg begynte å legge merke til at som var feil med han, alt det rare han sa, alt han gjorde og ikke gjorde osv. Jeg følte ingen trygghet i han lenger. Det ble til slutt brudd. Men da kjente jeg på at han hadde jammen mange sider jeg likte også. Så jeg savnet han voldsomt, og plutselig føltes ikke de dårlige sidene så viktig lenger. (Vi hadde vært sammen mye lenger enn dere da) 

Vi driver så smått og ser om vi kan få det til å fungere igjen, men er usikker på om sårene er for store (for oss begge) 

Jeg vet ikke om jeg har noen råd til deg, for jeg klarte jo ikke å komme ut av den spiralen i alle fall..

Anonymkode: 99996...73a

Her var det mye likt ja…og jeg tipper jeg også ender som deg, om jeg får han litt på avstand kan det hende jeg ser på han med andre øyne. Ikke lett!

TS

Anonymkode: ccb21...fca