Hjelp meg å forstå.. vet ikke hva jeg blir utsatt for

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

Det du beskriver er systematisk og psykisk vold. Hva sier terapeuten? Vil anbefale deg å kontakte en egen terapeut/psykolog for å lufte tankene dine litt. Og uten at mannen din er med.

Anonymkode: 6d833...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er nysgjerrig på hva parterapeuten sier til dette?

Anonymkode: 9ff8a...42a

 

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det du beskriver er systematisk og psykisk vold. Hva sier terapeuten?

Anonymkode: 6d833...6ab

Dette. Har ikke terapeuten gitt deg noen tilbakemeldinger på dette?
Eller tar du bare ikke til deg noe av det hen sier? 

Anonymkode: db958...711

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

Hallo.. hvem er det du kaster livet ditt  på ? En drittsekk ! Du må gå! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

Dette. Har ikke terapeuten gitt deg noen tilbakemeldinger på dette?
Eller tar du bare ikke til deg noe av det hen sier? 

Anonymkode: db958...711

Parterapeuten sier ikke noe spesielt ang. Hans oppførsel. Jeg vet ikke hva hun tenker.... hun holder seg nøytral 😕 det er også vanskelig...jeg kunne trengt bekreftelse..

 

Ts

Anonymkode: d2d87...09d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Parterapeuten sier ikke noe spesielt ang. Hans oppførsel. Jeg vet ikke hva hun tenker.... hun holder seg nøytral 😕 det er også vanskelig...jeg kunne trengt bekreftelse..

 

Ts

Anonymkode: d2d87...09d

Høres veldig merkelig ut. Skulle tro en terapeut ville sagt at det ikke har noen hensikt å bedrive terapi når den ene parten sier rett ut at han ikke er villig til å endre seg.

Er parterapeuten utdannet psykolog, eller er det en person som har tatt noen kurs og kaller seg parterapeut?

Anonymkode: 9ff8a...42a

[AnonymBruker]

Lurer på om jeg er naboer med dere..

Anonymkode: 88a84...5d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Parterapeuten sier ikke noe spesielt ang. Hans oppførsel. Jeg vet ikke hva hun tenker.... hun holder seg nøytral 😕 det er også vanskelig...jeg kunne trengt bekreftelse..

 

Ts

Anonymkode: d2d87...09d

Men hvis en venninne av deg hadde fortalt deg denne historien, hva hadde du tenkt da? 

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Høres veldig merkelig ut. Skulle tro en terapeut ville sagt at det ikke har noen hensikt å bedrive terapi når den ene parten sier rett ut at han ikke er villig til å endre seg.

Er parterapeuten utdannet psykolog, eller er det en person som har tatt noen kurs og kaller seg parterapeut?

Anonymkode: 9ff8a...42a

Dette lurer jeg også på. Høres ut som en typisk saksbehandler hos familievernkontoret som ikke har peiling på en dritt. 

Bytt parterapeut til en ordentlig en, en med riktig utdannelse, bakgrunn og erfaring, og sørg også for å gå i terapi alene. Det trenger du, fyren har jo ødelagt deg. 

Anonymkode: 8fee5...e32

[bobadee]

Høres ut som du blir utsatt for psykisk og fysisk vold, pluss manipulasjon og hersketeknikker. Utsettes man for dette over lengre tid vil du til slutt tro at det er DEG det er noe galt med. Det beste er å komme seg ut av det. Brutalt men ærlig.

Et brudd kan oppleves som om livet ditt vlir dratt opp med rota, og litt til. Og den første tiden vil bli veldig tøff, og du vil muligens kjenne på tvil 'var dette riktig gjort?"

Skap deg et eget liv. Bygg deg opp stein for stein og bruk den tiden du trenger. 

Vi lever så altfor kort på denne jord, gå ut, og lev.

Masse lykke til ❤️

[AnonymBruker]

Vet du hvordan vi mennesker definerer kjærlighet? 

Utfra hva vi vokste opp med, fordi vi ikke kjenner til noe annet når vi er ung og ung voksen. 

Barna dine kommer nesten garantert til å gå i dine sko. Ved å bli i forholdet har du vist dem med handling at det er slik et forhold skal være, det er slik kjærlighet er. 

Står du for det, når barnet ditt blir som deg, eller som sin far? 

Bryt sirkelen! Gå, og fortell barna hvorfor, så de kan forstå og se at dette ikke er greit. 

Anonymkode: 49843...cb7

[AnonymBruker]

Søk litt igjennom disse kanalene og nettsidene: (m.fl) 

Dr.Ramani https://youtube.com/@doctorramani?si=1PzbmflnnhZQLVCD

Jimmy on relationships https://youtube.com/@jimmyonrelationships?si=CWySV5TdiLUZ7_Oa

Out of the Fog https://outofthefog.website/

Narcissistic spouses, Reddit https://www.reddit.com/r/NarcissisticSpouses/s/ouqyr5lzOm

 

Og ja, kom deg ut og bort -du aner ikke hvor mye lettere livet vil føles, hvor rolig tankene dine egentlig er uten ham, hvor mye kroppen din får liv til å slappe av uten alt dette dramaet. Uansett hva slags "diagnose" han kunne fått om han virkelig hadde vært i terapi, så er det nok å kjenne på at han har mange trekk ved seg som gjør at han ikke er en du og barna bør bo sammen med på fulltid. 

Du har like mye rett på et godt liv og faktisk kjærlighet som alle andre, of det vil du aldri få oppleve om du blir værende i "fengsel. Jeg vet det føles som en lang vei, men om du velger hans vei så vil du leve ditt eneste liv med "bøyd rygg sittende i et hjørne som en pappfigur uten identitet".

Ja, han har rett og slett satt deg i et usynlig bur om du ikke forstår det, narsissistiske personligheter har behov for 1. Oppmerksomhet, 2. Kontroll -som er den beste måten å sørge for at de alltid har tilgang på oppmerksomhet. 

De vil fungere slik at så lenge du jatter med så får du "bedre behandling" (det blir sjet bra nok likevel), om du sier i mot så vil du få føle det. "Trosser du meg?" Tenker de innvendig. Ikke mer reflektert enn det, om så så velger de fortsatt sin egen vei. 

Derfor er det også viktig at du lærer deg å være en grå stein, så nøytral som mulig mens du er på vei ut. Det vil skape noe mindre problemer om du klarer å bare ordne praktiske ting ikke henge deg opp i følelser, du kan få det ut etterpå. Distanser deg. På engelsk heter det "grey rock". 

Prøv å tenk rasjonelt i perioden fremover, pust rolig med magen, prøv å lag avtaler med familie og venner som kan hjelpe deg uten at han vet noe om det. 

Og .. vent gjerne med å se for mange videoer nå i starten, ikke gå inn i de dypeste. Det kan bli ganske emosjonelt å høre sin egen historie forklart av fremmede, mennesker som mannen din følger nemlig et veldig tydelig mønster, over hele kloden. 

https://www.thelifedoctor.org/the-narcissist-s-prayer

Men det skal bli bedre for deg nå om du forstår at du bør komme deg bort. Vi skal hilse deg på andre siden, livet er lysere her.

💚🫂

Anonymkode: 191bc...912

[AnonymBruker]

Rydd hjemmet ditt skikkelig.

Kast alt som ikke brukes. Da mener jeg alt.

Få boligen minisert mest mulig. Lær deg om decluttering.

Så bor du ett sted som er lett og vaske med god orden.

Så planlegger du ditt liv. Barna og dine behov skal fylles, og huset skal være ryddig pent og rent 

Da vet du at du har orden, og at det er han som er problemet. 

Anonymkode: a836b...4c7

[AnonymBruker]

Enten blir du en del av statistikken, eller så kommer du deg vekk. 

Det virker skummelt, men livet er så HERLIG uten at du bør glede deg. Planlegg alle de gode tingene du kan gjøre for deg selv. Du slipper klumpen i magen, og å mistrives i eget hjem.

Kom deg vekk asap.

Anonymkode: c62ad...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.12.2024 den 20.06):

Hva har barnevernet med dette å gjøre?

Anonymkode: adb1f...f34

Det er jo skadelig for barn å vokse opp i et miljø hvor faren deres mishandler moren psykisk. Det sier jo seg selv.

Anonymkode: a793b...52c

[AnonymBruker]

Dere er like ille begge to. Du blir jo i dette forholdet. Hva tror du barna dine tenker når de ser at moren blir behandlet så dårlig? 

 

Anonymkode: 11acd...c25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.12.2024 den 23.23):

I tittelen står det at du vet ikke hva du blir utsatt for, så tydeligvis vet du at du blir utsatt for noe. Men her vet du ikke om du blir utsatt for noe. Dette henger ikke helt sammen.

Anonymkode: 6b0cd...11e

Hvordan vise at du ikke har noe som helst kompetanse på området du prøver uttale deg på……..

Anonymkode: a873d...004

[AnonymBruker]

Du kvalifiserer til opphold på krisesenter. Tenk at du har overlevd så mange år med psykisk mishandling ❤️. Vanligvis ville jeg ha sagt vent til jula er over, og kom deg ut! Men her ville jeg ha rådet deg til å komme deg ut tvert, med barna. Du følger sikkert med på nyheter, og vet godt hva slike menn kan finne på. Og når du har kommet deg ut, skaffer du deg og barna profesjonell hjelp til å bearbeide alt dere har opplevd.

Anonymkode: 71c0c...de5

[AnonymBruker]

Ts: Jeg anbefaler deg å lage en støttegruppe. Noen som hjelper og heier på deg. Har du venner eller familie, så bruker du dem. Hvis ikke anbefaler jeg alenetimer på familievernkontoret, fastlegen, psykolog, eventuelt også krisesenter og advokat. 

Finn noen som bekrefter deg, det trenger du!

Jeg var i litt samme situasjon for noen år siden, men hos meg var det i tillegg fysisk og økonomisk vold. Det å gå fra han er det vanskeligste jeg har gjort, men jeg er glad jeg gjorde det.

Vi har bare ett liv. Livet er slett ikke fantastisk nå, det er ofte tungt og jeg er ensom og ofte deprimert og har fått ptsd. MEN jeg har ingen i livet mitt som får lov å si stygge ting til meg lenger. Det vil jeg aldri mer tillate. 

Tenk over hva du vil ha, ts, og finn de små utveiene, de finnes. 

Anonymkode: 954d2...ac1