Gå til innhold

Hjelp meg å forstå.. vet ikke hva jeg blir utsatt for


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

  • Liker 1
  • Hjerte 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Flytt. Du får et 10 ganger bedre og roligere liv alene. Det finnes en der ute som du virkelig kan ha det godt med. Han høres ut som en narsisist,  de forandrer seg aldri. For deg og barna sin skyld,  bli singel og lag deg det beste livet du kan få 💕

Anonymkode: d5814...984

  • Liker 18
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du blir utsatt for psykisk og emosjonell vold❤️

Anonymkode: 72bac...794

  • Liker 12
  • Hjerte 1
  • Nyttig 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

At du orker. 15 år!

Gå. Om du så tar feil og det er du så får du det uansett bedre uten han.

Men det er nok ikke du. Gå.

Anonymkode: adb1f...f34

  • Liker 9
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjør det som er best for deg og barna. Det kan bli verre etter brudd som oftest mye krangling om barna og det skader barna og får dem til å føle det er dems feil. Jeg syns du burde melde hans oppførsel til barnevernet og si at han trenger hjelp for barnas skyld fordi er stor sjangs han blir verre etter brudd.

Anonymkode: 1edea...af3

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

Hvis det var sånn at han ble presset til å bli en dårlig utgave av seg selv kunne han bare gått.. Bruk alt du har av krefter, familie og nettverk og kom deg unna asap...God jul til deg.

  • Liker 7
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Been there. Han er psykopat. Kom deg ut. Livet mitt ble 10 tusen ganger bedre alene. Det ble det for barna også.

Søk hjelp på krisesenter hvis du er usikker. De er fantastiske.❤️

Anonymkode: 08054...713

  • Liker 5
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du lever med psykisk vold. Helt uavhengig av det: du lever i et forhold der du ikke har hatt det bra på femten år. 

Hvor mye av livet har du lyst å kaste bort på ikke å ha det bra? 

Anonymkode: ac328...0c1

  • Liker 4
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette valgte du og han helt selv - og dro barn inn i det hele. 
 

Han er idiot og alloholiker, du er dørmatte med offermentalitet.

Prøv nå i det minste å få et OK brudd av hensyn til barna. 
 

Ja, det var hard tale - men fader heller. Null refleksjon og modenhet på begge to her. 
 

Fortsett hos psykolog, bestem deg for å vise ungene hva det er å ta kloke valg. For første gang for dere. 

  • Liker 3
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 Jeg syns du burde melde hans oppførsel til barnevernet og si at han trenger hjelp for barnas skyld fordi er stor sjangs han blir verre etter brudd.

Anonymkode: 1edea...af3

Hva har barnevernet med dette å gjøre?

Anonymkode: adb1f...f34

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette vokser barna dine opp i.

Tenk litt på det.

 

Kom deg ut av det. Gå. Få deg ryggrad! Du trenger det. Du lærer jo barna dine at man skal være i ett jævlig forhold bare fordi man har barn sammen.

Direkte sykt.

Anonymkode: f7652...bfb

  • Liker 8
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

Du blir utsatt for det som kalles psykisk  mishandling og hersketenkikk. Så lenge du responderer som du gjør og aldri drar, har han full kontroll  på deg. Så her ville jeg ha planlagt i god tid et brudd. Kutt ut alle unødvendige kjøp. Og legg deg opp penger, til en eksit. Nå vet jeg ikke hvor mye du kan spare. Men ca 20-25.000kt til depositum  bør du ha som et minimum. 

Alt det andre kan du ta over litt tid. Og utrolig hvor gode venner kan stille opp iht sånt.

Og du gjør det slutt på grunnlag av at du ikke ønsker å bli behandlet som dritt resten av livet ditt. Ikke ettergi pga evnt trussler. Og ikke ettergi på tomt smiget. Han gar jo sagt han ikke har planer om å endre seg.  Bare kom deg ut. 

Det er ikke  din feil at han drikker

Anonymkode: a99e5...036

  • Liker 5
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du tar ikke feil! Du ødelegger han ikke! Og dette er ikke din feil!  Dette må du bort fra. Du er begynt å tvile på deg selv. Ikke bra! Og veldig skummelt! Få hjelp og skaff deg en plass å bo. Barna bestemmer mye hvor de vil bo. Ikke han. Han kan ikke kreve 50%, 

Anonymkode: f4a35...8e2

  • Liker 2
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS, du bør skaffe bevis for psykisk vold ved å ta vare på sms, og gjøre skjulte opptak når han sier stygge ting til deg. Da får du mest sannsynlig hovedomsorgen for barna, og stiller enormt sterkt hvis han forsøker å kjempe for å ha barna kun for å hevne seg på deg, eller hvis han lyver til barnevernet om deg. Da har du bevis. 

Anonymkode: a793b...52c

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er feil her er at han behandler deg som dritt, OG at du fortsatt er hos ham. 

Skjønner jo at du i starten kjempet for at dere skulle ha det bra sammen fordi du tross alt var glad i ham osv, men nå... NÅ må du snu på det og innse at han fortjener deg ikke når han bedriver vold mot deg. Du kan umulig ha flere følelser igjen for denne drittsekken vel? Jeg er i allefall skrudd ihop slik at sånt dreper følelser. 

Jeg synes du skal åpne opp VELDIG til terapeuten hvordan han faktisk er mot deg, og hvor mye han drikker. Det kan bli til hjelp ved samværsfordeling når du bryter ut. 

For å bryte ut er den eneste løsningen siden han der overhodet ikke ser sine feil, og aldri kommer til å gjøre det. 

Sett deg selv høyest nå ts, det er på tide, og jeg ønsker et bedre liv for deg og ungene. De tar også skade av å leve oppi dette. De lærer hvordan en far mishandler konen sin, og kan være i fare for å gjøre det selv mot sin kjære når de selv blir voksen. 

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stå opp for deg selv TS, en ting er å elske et annet menneske så høyt at man er villig til å komme i andre rekke selv, noe annet er å elske dem så høyt at du ikke lengre elsker deg selv. Du er verdt så mye mer, og selv om det er vanskelig alene vet du i allefall at du slipper være redd hele tiden ❤️ og kanskje litt etter litt innser du at du kan elske deg selv igjen, se din egen verdi, kjenne at du er et bra menneske som fortjener bli behandlet bra og ikke være noens bossbøtte for egne problemer og at de ikke strekker til.. 

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Advarsel om langt innlegg. Forståelig om dere ikke gidder å lese. Jeg har vært sammen med min mann i 15 år. Sammen har vi to barn. I starten av forholdet var han kjærlig, oppmerksom. Jeg fikk etterhvert en følelse av at jeg ble plassert bak i rekken.. før meg kom egne behov og venner. Jeg var så glad i han, og enda ung.. så jeg prøvde alt i min makt og beholde han. Og vi fikk en god periode. Jeg ble uplanlagt gravid. Han var ikke klar for dette. Han reagerte først med uro og fortvilelse, men ble etterhvert glad for det tilsynelatende. Han elsker første barnet vårt, ingen tvil om det. Men jeg tror situasjonen der han sluttet med sin hobby, var førstemann som ble far i gjengen, og tanken på alt han gikk glipp av ble vanskelig for han. Han begynte å drikke mer enn han burde. Mer i helgene, men etterhvert også i ukedagene. Han begynte å behandle meg dårlig. Han klagde på alt, sa jeg gjorde alt feil, pirket på alle småting. Sa jeg var lite voksen, ikke hadde kontroll, tok meg på mine svake punkt. Han truet med brudd mye de første årene av vårt første barns liv. Jeg kunne skjelve når jeg lå på natten og ventet på at han skulle komme hjem fra fest, for jeg var så vant med at ha  vekke meg, skulle ha meg opp for å prate og ville slå opp med meg. Han tok det tilbake dagen etterpå.. men i uenigheter eller når han var lei av meg og synes jeg var håpløs sa han det igjen. Jeg ble i starten knust! Tok han på ordet. Begynte i hodet mitt å planlegge hvordan jeg skulle klare å være borte fra barnet mitt... han sa han skulle ha 1 åringen 50%. Noe som for meg var uutholdelig. Og jeg tenkte det var min feil. Jeg var grunnen til at han behandlet meg slik. Det gikk videre sin gang med gode perioder og mindre gode perioder. Vi fikk barn nr. 2. Det eskalere også når denne babyen var liten. Trusler om brudd. Kritikk.... eldste er nå 14 år... og vi er i en stor krise. Han behandler meg fortsatt dårlig. Sier jeg er dårlig å rydde, lite systematisk, klarer ikke ta ansvar for noe, vasker klær feil, har rotete klesskap, klarer ikke rydde boden. Har for mye klær og for mye sko. Det meste er galt med meg. De gode periodene kommer ikke lengre.. det er lenge siden sist. Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol. Han svarer meg frekkt hele tiden for tiden. Når jeg kommenterer det eller står litt opp for meg selv svarer han. " jeg er ikke irritert, hva snakker du om". Han er åpenbart irritert. Han slenger bemerkninger om at jeg er håpløs... og ikke har kontroll. Men han er ikke irritert? Han får meg til å tvile på meg selv. Han sier det er meg det er noe galt med. Han sier han nå bare sier alt rett ut istedenfor å holde på det. Som om det er en bra ting. Han mener kanskje jeg ikke skal reagere på det, og bare godta. Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

Dette kan dere ikke leve i eller med. Du må gå i fra han, men ikke si noe før alt er klart.

Spar opp penger, som han ikke må oppdage (om så kontanter) som kan dekke depositum og annet nødvendig.

En dag i fremtiden da han ikke er hjemme så tar du din del av tingene og flytter.

Flytt en plass du har naboer.

Anonymkode: 04ce6...357

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Vi går I parterapi. Han sier han aldri vil endre seg. "Jeg er den jeg er". Til parterapeuten sier han alt som er galt med meg. Og at jeg er grunnen til at han behandler meg slik, og også grunnen til at han drikker alkohol.

Jeg er nysgjerrig på hva parterapeuten sier til dette?

På hvilken måte kan det være feil å forlate en som får deg til å føle deg sliten og elendig, og som sier rett ut at han ikke skal endre noe? Og vil du at barna skal fortsette å vokse opp i et hjem der de ser at mor blir behandlet på denne måten?

Anonymkode: 9ff8a...42a

  • Liker 4
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du blir utsatt for heftig psykisk vold. Han er psykopat/narsissist sikkert. Jeg har opplevd det samme, å tvile på meg selv, tro at det er meg og ikke han det er noe i veien med. Det er noe i veien med HAN. Du må komme deg vekk. Planlegg exiten din i all hemmelighet. Ikke si noe før den dagen du er borte. Flytt gjerne mens han er på jobb. Søk råd hos krisesenter. De kan alle sånne ting godt. Dokumentere hvordan han snakker til deg og barna er også lurt. Opptak på mobil. Husk å være diskre.

Jeg leste i avisen at Nora Haukeland trodde at hun var den eneste som opplevde vold av Marius Borg Høiby. Hun trodde det var HENNE det var noe galt med, så hun tenkte aldri at det kunne være andre. Hun trodde at HUN pådro HAN lidelse. Alt er opp ned. Sånn som med meg, sånn som med deg. Psykologen kalte det å leve i bakvendtland. Der opp er ned, og øst er vest.

Du må komme deg vekk. Gå i terapi og finn en som gjør deg lykkelig når du er klar igjen. ❤️

Du er sterkere enn du tror💪💪💪💪 Og minstemann er ikke ett år lengre.

Anonymkode: 8e7a7...58a

  • Liker 3
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig med dette innlegget. Jeg er så sliten. Jeg tror jeg ikke klarer å gå pga jeg er redd jeg tar feil. Hva om det er meg? Hva om jeg er så udugelig, og han derfor blir presset til å bli en dårlig variasjon av seg selv... ødelegger jeg han? Har dere noen mening om hva som skjer mellom oss? Vet det er vanskelig uten å vite mer og uten å se oss... jeg er så lei meg:( 

Anonymkode: d2d87...09d

I tittelen står det at du vet ikke hva du blir utsatt for, så tydeligvis vet du at du blir utsatt for noe. Men her vet du ikke om du blir utsatt for noe. Dette henger ikke helt sammen.

Anonymkode: 6b0cd...11e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...