Vil gjerne bli en bedre lytter, men jeg glemmer alt hele tiden

[AnonymBruker]

Hei, jeg vet ikke helt hvilken underforum dette her passer, men det har jo litt med det mentale å gjøre. 

Uansett, gjelder det å huske på ting andre forteller. Jeg føler meg som verdens verste lytter og som et egoistisk medmenneske. 

Folk som jeg ser på som relativt nære kan fortelle om ting som har skjedd i livet deres og jeg glemmer det til neste gang. Kusinen min som jeg snakker med flere ganger i uken fordi vi jobber sammen fortalte i sommer at dattera hennes har blitt syk, det var såpass alvorlig at de måtte på sykehus og får oppfølging nå også ..

Det ble glemt hos meg, spurte aldri hvordan det gikk med barnet fordi jeg ikke husker at hun hadde blitt syk. Ble minnet på det forrige uke og da kom det som lyn fra klar himmel for min del. 

Samme med en litt fjernere slektning fortalte at pappaen hadde gått bort. Neste gang vi så hverandre spurte jeg hvordan det gikk med foreldrene hennes av ren høflighet . 

Når familiemedlemmer forteller meg ting så bryr jeg meg selvfølgelig og er der for dem, men tydeligvis blir det sletta og glemt i det jeg snur meg og går, tenker aldri på det folk har sagt etter jeg er ferdig med samtalen. Jeg kommer aldri med oppfølgingsspørsmål på senere tid fordi alt er uansett glemt... 

Grunnen til at det plager meg, er fordi at det er flaut og jeg vil jo ikke at andre skal tro at jeg ikke bryr meg. Jeg vil jo gjerne oppleves som en person som lytter og er støttende i vanskelige situasjoner for jeg vil jo så gjerne... Men får det jo ikke til tydeligvis. 

Er det noe jeg kan gjøre for å bedre minnet mitt om de som betyr noe for meg ? 

Anonymkode: f5858...69d

[Gramma]

Det høres jo ut som du faktisk ikke bryr deg. Hvis kusina/venninna mi hadde fortalt at barnet hadde fått en sykdom, hadde jeg jo gått hjem og bekymra meg, ikke glemt det i neste sekund.

Men jeg sier ikke at du er slem, kanskje har du hodet fullt av andre ting? Kan du lage deg en rutine på at når folk forteller deg større ting, så skriver du en melding etterpå og sier at du tenker på dem/håper det blir bedre snart/gratulerer igjen/er så glad på deres vegne (alt ettersom om det er positivt eller negativt)?

[AnonymBruker]

Gramma skrev (4 minutter siden):

Det høres jo ut som du faktisk ikke bryr deg. Hvis kusina/venninna mi hadde fortalt at barnet hadde fått en sykdom, hadde jeg jo gått hjem og bekymra meg, ikke glemt det i neste sekund.

Men jeg sier ikke at du er slem, kanskje har du hodet fullt av andre ting? Kan du lage deg en rutine på at når folk forteller deg større ting, så skriver du en melding etterpå og sier at du tenker på dem/håper det blir bedre snart/gratulerer igjen/er så glad på deres vegne (alt ettersom om det er positivt eller negativt)?

Jeg har ganske mye å tenke på ja. Er alene med barn, familie som lager drama og full jobb som krever mye. Men samtidig er jeg ganske distre, for jeg har jo kontroll på mye annet. 

Har faktisk ikke reflektert over om jeg faktisk bryr meg, siden jeg har tatt det for gitt pga relasjonen. Litt spesielt hvis jeg ikke gjør det da... 😱 Hva gjør jeg da ?

Anonymkode: f5858...69d

[Gramma]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har ganske mye å tenke på ja. Er alene med barn, familie som lager drama og full jobb som krever mye. Men samtidig er jeg ganske distre, for jeg har jo kontroll på mye annet. 

Har faktisk ikke reflektert over om jeg faktisk bryr meg, siden jeg har tatt det for gitt pga relasjonen. Litt spesielt hvis jeg ikke gjør det da... 😱 Hva gjør jeg da ?

Anonymkode: f5858...69d

Kanskje du ikke helt evner å ta inn andres følelser og situasjoner fordi du har nok med å ta inn ditt eget liv. Da ville jeg øvd meg på å faktisk vise at jeg brydde meg, både når du snakker med dem, men som sagt: send en melding i etterkant. Det er godt å få, og da har du på en måte "repetert" litt for din egen del slik at det blir vanskeligere å glemme (og du har det skriftlig til neste gang dere møtes).

[AnonymBruker]

Gramma skrev (1 minutt siden):

Kanskje du ikke helt evner å ta inn andres følelser og situasjoner fordi du har nok med å ta inn ditt eget liv. Da ville jeg øvd meg på å faktisk vise at jeg brydde meg, både når du snakker med dem, men som sagt: send en melding i etterkant. Det er godt å få, og da har du på en måte "repetert" litt for din egen del slik at det blir vanskeligere å glemme (og du har det skriftlig til neste gang dere møtes).

Høres ut som en god ide, har pleid å sette prikk på fingeren om det er noe der og da jeg må huske, når jeg ikke har mulighet for å skrive det ned, så kan eventuelt gjøre noe lignende. Lage knute med hårstrikket eller noe.. så det ikke virker så obvious. 

Klarer ikke sette meg inn i andres følelser, nei. Sikkert litt derfor jeg er skilt og for jeg har ikke klart å huske på at eksmannen også har følelser. Merker bare at når det blir for mye av dem, så klarer jeg ikke samarbeide lenger. 

Anonymkode: f5858...69d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen, det er flaut. Tror jeg har litt problemer med å være i øyeblikket, hodet er 100 steder på en gang. Jeg husker det om de nevner det neste gang vi snakkes, men ellers er det borte. Jeg har en venninne som er helt motsatt, hun husker ting jeg selv har glemt at jeg har nevnt. Ironisk nok har hun ADHD, jeg har ingen (kjente) diagnoser. Jeg håper jeg hadde husket et sykt barn, men hvem vet 🙈 Jeg prøver å tenke at nå må jeg følge med, men da distraheres jeg av tanken på at «nå må du få med deg det hun sier». Jeg har generelt dårlig hukommelse, må skrive ned alt. Står det ikke i kalenderen eksisterer det ikke (selv da kan jeg glemme).

Anonymkode: 80300...d76

[AnonymBruker]

Jeg har litt det samme problem. Jeg husker en del ting, selvsagt, men det er flere ting som går i glemmeboken.

Samboer kan nevne at "på tirsdag skal jeg til legen", og når tirsdagen kommer så har jeg glemt hva han skulle. 

Tror for min del også det har å gjøre med at er mye i eget hode.

Anonymkode: 8e905...c69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg kjenner meg så godt igjen, det er flaut. Tror jeg har litt problemer med å være i øyeblikket, hodet er 100 steder på en gang. Jeg husker det om de nevner det neste gang vi snakkes, men ellers er det borte. Jeg har en venninne som er helt motsatt, hun husker ting jeg selv har glemt at jeg har nevnt. Ironisk nok har hun ADHD, jeg har ingen (kjente) diagnoser. Jeg håper jeg hadde husket et sykt barn, men hvem vet 🙈 Jeg prøver å tenke at nå må jeg følge med, men da distraheres jeg av tanken på at «nå må du få med deg det hun sier». Jeg har generelt dårlig hukommelse, må skrive ned alt. Står det ikke i kalenderen eksisterer det ikke (selv da kan jeg glemme).

Anonymkode: 80300...d76

Å gud jeg kjenner meg igjen 😥 

Har en kalender selv som henger på veggen med penn ved siden av. Jeg må visualisere meg alt ellers blir det krise. 

Merkelig nok husker jeg gloser på denne måten uten å pugge. 

 

Anonymkode: f5858...69d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har litt det samme problem. Jeg husker en del ting, selvsagt, men det er flere ting som går i glemmeboken.

Samboer kan nevne at "på tirsdag skal jeg til legen", og når tirsdagen kommer så har jeg glemt hva han skulle. 

Tror for min del også det har å gjøre med at er mye i eget hode.

Anonymkode: 8e905...c69

Ja, det kan godt være. Å huske logistikk relaterte greier, har jeg merkelig nok ingen problemer med... 

Anonymkode: f5858...69d

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn i lang tid, klarte ikke engasjere meg. Fant ut at det var relatert til ernæring/mangler, for det ble bedre da jeg endret kosthold. I tillegg fant jeg ut at jeg har ADHD, noe som nok også har påvirket. Men, mye bedre altså etter jeg fikk riktig ernæring, selv om jeg selvsagt fortsatt er et surrehue  

 

Anonymkode: ca246...697

[AnonymBruker]

Relaterbart! «Empati» må læres opp over tid, altså å gå ut av eget hode om man selv har ekstremt masse. Jeg har gått til psykolog for å lære meg å gå mer ut av eget hode og mer inn i andres. Til man reelt kommer dit; skriv ned og lag huskelapper og mobil-alarmer.

Anonymkode: 1f7a9...7f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg hadde det sånn i lang tid, klarte ikke engasjere meg. Fant ut at det var relatert til ernæring/mangler, for det ble bedre da jeg endret kosthold. I tillegg fant jeg ut at jeg har ADHD, noe som nok også har påvirket. Men, mye bedre altså etter jeg fikk riktig ernæring, selv om jeg selvsagt fortsatt er et surrehue  

 

Anonymkode: ca246...697

Synes kosthold er drit vanskelig fordi jeg er så ustabil i motivasjonen og i personligheter (ikke gått dypere inn i noen diagnose her, men selvoppfatning). 

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Relaterbart! «Empati» må læres opp over tid, altså å gå ut av eget hode om man selv har ekstremt masse. Jeg har gått til psykolog for å lære meg å gå mer ut av eget hode og mer inn i andres. Til man reelt kommer dit; skriv ned og lag huskelapper og mobil-alarmer.

Anonymkode: 1f7a9...7f8

Har ganske lyst å gå til psykolog for å kartlegge meg selv, men redd det skal være dyrt. Går på antidepressiva for å takle meg selv,  men vil helst ikke snakke om "den delen".

Anonymkode: f5858...69d