Spørsmål fra meg som ikke er norsk - er det virkelig forventet at man skal fungere helt normalt når man er i dyp sorg?

[Daria]

Det som først og fremst forventes er at du selv kommuniserer hva du trenger og ikke og setter grenser for hva du kan og vil være med på. Folk reagerer så forskjellig på sorg og tap, og det er ikke opplagt for omgivelsene hva som er riktig å si og gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker ikke en psykiatrisk diagnose på "rullebladet", da jeg har barn. Har dessverre dårlig erfaring fra tidligere med sånt. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

Det er jo det du får om du tar ut sykemelding. Legen kan ikke skrive sorg. De må skrive en annen diagnose.

Evt kan du ta ut egenmelding. 

Anonymkode: 91ff8...a32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar. Jeg får bare bite tennene sammen, ikke noe annet å gjøre. Nå vet jeg at i Norge så fungerer man fint selv om man har mistet den ene av to slektninger man har her i livet. En helt vanlig fredag, altså. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

HAR DU SNAKKET MED DE PÅ JOBBEN OG FORKLART AT DU TRENGER LITT FRED OG RO? 

Anonymkode: 4f38a...458

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Som sagt gå til en annen lege. Første gang jeg har hørt at en lege ikke skriver ut sykemelding på dette. 

Anonymkode: b951e...d7b

De skriver ikke sykmelding for sorg, men mange finner andre diagnoser å skrive ned i stede. 

Anonymkode: 716d6...268

[AnonymBruker]

Du kan også søke om permisjon.

Anonymkode: 1b899...940

[strilamann]

Det er helt vanlig å sørge i Norge også, men du har helt rett i at det i stor grad er vanlig å gå på jobb selv om man har mistet nære. I den grad det finnes noen "norm" er de fleste tilbake i arbeid etter begravelsen. Dette er vel det som er anbefalt når det gjelder sorgbehandling også, hverdagen må fortsette, å sitte hjemme i ukesvis hjelper neppe med noe som helst. På jobb kan de fleste klare å få tankene på noe annet, i alle fall etter hvert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har mistet min mor for tre uker siden. Så var det begravelse, papirer og sånt. Fra omgivelsene mine har jeg fått noen "kondolerer", men ellers forventes det at jeg fungerer som normalt, som om jeg var en robot. Det er visst vanlig at gamle mennesker dør, fikk jeg høre. Det positive er at hun fikk et langt liv, sier de. Det er forventet at jeg jobber fullt og yter akkurat like mye som før, at jeg stiller opp på juleavslutninger og treninger, at jeg smiler og blir med på julebord. Er mennesker generelt i Norge roboter uten følelser? Eller er det vi fra andre land som er overfølsomme og dramatiske?

Anonymkode: c685e...4b4

Folk flest trøster slik de vil bli trøstet selv. Så når noen sier «hun har levd et langt liv» og du velger å tolke det som bagatelliserende så er det din tolkning. Den som sier det har, kan du anta, selv med hell trøstet seg med at egne foreldre og besteforeldre før denne død hadde et rikt liv. Og så tenker de det er en reell mulighet for at også du finner trøst i denne påminnelsen.

Om noen sier til deg at de ikke ville kunne fungere i hverdagen så kan du - på samme vis - anta at dette var deres respons. 

Og ingen forventer at du smiler og deltar. Det de forventer er at du selv tar ansvar for egen helse, også nå. De antar dermed at du ville ha takket nei, om du hadde behov for å ikke stille. De forventer at du avspaserer eller går til lege om du har behov for slikt. Men de inviterer og inkluderer deg selvsagt uansett. Å la være ville jo være direkte ufint.

Om du på jobb feks har behov for å skjermes noe så tar du bare det opp med leder. Det er helt ok om du sier «kan jeg få slippe publikumskontakt i 2-3 uker fordi jeg her og nå føler meg på gråten hele tiden. Jeg fungerer på eget lukket kontor, men øsnker ikke bryte ut i gråt i telefon». Om leder avslår er hen usedvanlig sadistisk anlagt. I så fall så finner du deg en ny jobb. I Norge har vi en ting til felles (og det er ikke vår metode for sorg). Det er at vi stiller skyhøye krav til arbeidsgiver og slutter om de ikke innfrir.

Anonymkode: a5c5b...186

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har mistet min mor for tre uker siden. Så var det begravelse, papirer og sånt. Fra omgivelsene mine har jeg fått noen "kondolerer", men ellers forventes det at jeg fungerer som normalt, som om jeg var en robot. Det er visst vanlig at gamle mennesker dør, fikk jeg høre. Det positive er at hun fikk et langt liv, sier de. Det er forventet at jeg jobber fullt og yter akkurat like mye som før, at jeg stiller opp på juleavslutninger og treninger, at jeg smiler og blir med på julebord. Er mennesker generelt i Norge roboter uten følelser? Eller er det vi fra andre land som er overfølsomme og dramatiske?

Anonymkode: c685e...4b4

Nordmenn er ofte dårlige på å vise følelser. Så de kommentarene er nok klønete kommentarer i forsøk på å trøste. Jobben tilrettelegger nok ikke så mye nei, hvordan tilrettelegger de i landet du er fra? 

Du kan evt gå til legen å si at du er utmattet. 

Anonymkode: 716d6...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar. Jeg får bare bite tennene sammen, ikke noe annet å gjøre. Nå vet jeg at i Norge så fungerer man fint selv om man har mistet den ene av to slektninger man har her i livet. En helt vanlig fredag, altså. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

Leser du i det hele tatt hva folk skriver?

Nei, man fungerer ikke noe bedre i Norge etter sorg enn man gjør i andre land, men sykemelding er noe man får når man er syk. Uansett hvor utenfor og nede man blir når man er i sorg, er man ikke syk. Legene får ofte refs for å sykemelde folk for alt og ingenting, og mange er restriktive med å skrive ut sykemelding.
Du må snakke med leder på jobb og si ifra om at du ikke fungerer optimalt. Så kan leder tilrettelegge for deg på jobb så du kanskje kommer deg litt lettere gjennom dagene. Jo mer "normalt" du oppfører deg og ikke sier ifra, jo mer forventer jo folk av deg! Du må ta ansvar for deg selv!

Anonymkode: b937b...951

[Illuminatum]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Som sagt gå til en annen lege. Første gang jeg har hørt at en lege ikke skriver ut sykemelding på dette. 

Anonymkode: b951e...d7b

Det er ikke praktisk mulig. Legen må klikke på en diagnose og sorg er ingen diagnose.

Han kan skrive depresjon. Det kan imidlertid få noen leie konsekvenser i forhold til forsikringsselsskap senere om du skal tegne forsikring. Da vil psykisk sykdom kunne bli unntatt.

[AnonymBruker]

På min jobb tilstås man uten problemer velferdspermisjon med lønn, og man ville hatt forståelse for at jeg ikke klarte å yte som normalt. Legen hadde også helt fint kunnet gi en sykmelding, under henvisning til sterk belastning eller utmattelse (som begge deler er grunnlag for sykmelding), ved behov. 

Men det var et veldig fint svar på første side her som punkt for punkt tok for seg de ulike forventningene og arenaen. Det ser det ikke ut til at TS har svart på, men jeg håper i hvert fall hun har lest det. Det var en fin gjennomgang jeg, som rotnorsk (i hvert fall kulturelt), synes var dekkende.

Så forstår jeg ikke helt hvordan TS klarer å tolke svarene her, sett under ett, som at nordmenn betrakter det å miste en forelder som "en helt vanlig fredag" og at ingen forstår at det er en voldsom påkjenning. Jeg synes de aller fleste svarene her sier det diametralt motsatte. Samtidig synes jeg også vi som svarer her skal vise forståelse for at TS er nettopp både sorgfull, sliten og nedstemt. Det koster lite å vise forståelse for at ting kanskje fremstår enda mer håpløst nå enn vi andre tenker det er grunnlag for.

Anonymkode: 955b4...09f

[AnonymBruker]

Syns nordmenn sørger mer og finere enn det landet jeg kommer fra. Der er man ferdig sørget etter gravøl på puben, og går videre med livet. I Norge er det lov å ta den tiden man trenger, og det er lov å bli deprimert etter et dødsfall. I mitt andre land er det en svakhet, du blir baksnakket for slikt. Det landet har heller ingen forståelse for at dødsfall kan føre til psykisk uhelse.

Nordmenn er kanskje litt sosialt reserverte, men de mener det veldig godt.

Anonymkode: 77896...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Takk for svar. Jeg får bare bite tennene sammen, ikke noe annet å gjøre. Nå vet jeg at i Norge så fungerer man fint selv om man har mistet den ene av to slektninger man har her i livet. En helt vanlig fredag, altså. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

Hvordan leser du det utfra det folk svarer? 

Ei venninne mistet mannen sin og ble sykmeldt i ett år.

Vi nordmenn er ikke en gjeng som sitter og gråter sammen i noen dager og så er det over!

Men, du må kommunisere da vi i nord ikke er tankelesere.

 

Anonymkode: 3925f...fe3

[AnonymBruker]

Du svarer ikke noe særlig på råd du får, men her skal du få et for å komme deg videre. For videre må du. Velkjent råd i forbindelse med sorg, skilsmisse og andre problemer.

Sett av en time hver kveld til sorg. Da vet du hele dagen at fra kl 18 - 19 så kan du slippe følelsene løs. Det blir faktisk lettere å takle dagene da. Gjem deg på soverommet eller gå en lang tur for å få være i fred den timen. Etterhvert korter du ned tiden. Ikke vrak dette rådet før du har prøvd en periode. Det hjelper faktisk mange.

Jeg syns ikke du kan forvente av kollegaer og bekjente at de skal ta initiativ til å prate om sorgen din etter noen uker. Da må du jobbe med deg selv, evt ha en nær person du kan prate med. Sorggruppe kan også være en løsning.

Anonymkode: abf0a...3e0

[katties]

Jeg har opplevd at folk sykemelde seg i 3 uker, men også at noen klarer å oppføre seg vanlig og ikke se trist ut 2 dager etter at nært familiemedlem dør. Begge deler skjer, men ja man er nok mindre åpen med sorg i Norge ofte, litt avhengig av arbeidsplassen.

Endret torsdag kl 14:03 av katties

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror kanskje at dere har misforstått litt. Jeg ønsker ikke å sørge offentlig, sitte og gråte foran andre og sånt. Men jeg ønsker mer ro. Forståelse for at jeg faktisk ikke klarer å yte 100 prosent på jobb, at hodet ikke er på plass, at jeg ikke kan sitte og flire på et julebord, og at jeg faktisk ikke klarer å stå dugnad når jeg tar til tårene titt og ofte, og ikke vil vise det for alle og enhver. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

Da sier du nei takk til julebord,  og tar ut feriedager/permisjon/avspasering. Det gjør vi andre. Det er også forståelse for at man bidrar redusert på dugnad. 

Anonymkode: 7dbdf...e91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Får ikke sykmelding, da jeg ikke er syk. Har allerede vært hos legen, som forklarte at sorg ikke er sykdom, derfor var det ingen grunn til sykmelding.

 

Anonymkode: c685e...4b4

Jeg ville stilt meg i kø til en annen fastlege først som sist. Det er mange situasjoner i livet der man kan trenge en lege som tenker helse heller enn vakt for velferdsstaten. 

Anonymkode: 88fe2...e45

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke flere feriedager, og har ikke råd til å ta ulønnet permisjon. Så det blir å bite tennene sammen og tvinge seg selv til å yte, selv om kroppen ikke vil. Bare fortrenge hele greia.

Anonymkode: c685e...4b4

Du kan ta 10 av neste års feriedager i år, så snakk med leder.

Anonymkode: 7dbdf...e91

[AnonymBruker]

Jeg tar personlig motgang, dødsfall, brudd, abort osv veldig tungt og har blitt sykemeldt i lenger tid etter alle slike hendelser + informert om det på jobb. Og må minne de på det også, siden de ikke er i mitt hode. Alle er forskjellige.

Anonymkode: 11213...e92

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ønsker ikke en psykiatrisk diagnose på "rullebladet", da jeg har barn. Har dessverre dårlig erfaring fra tidligere med sånt. 

TS

Anonymkode: c685e...4b4

Men hva tenker du fastlegen skal skrive som diagnose på en sykemelding, når sorg ikke er en diagnose? Og hadde det vært det, ville jo også det vært en type psykiatrisk diagnose. 
 

Anonymkode: fb0b5...273