Savner tanteungene mine, men det er min feil fordi jeg ikke går overens med moren deres

[AnonymBruker]

Har to tanteunger, begge er tenåringer og jeg elsker dem, bor nærme hverandre. Men vi har ikke så mye kontakt, snapper litt og slikt. De kommer på besøk kanskje hver andre mnd, selv eller hvis jeg ber dem. Jeg er så å si sjeldent på besøk hos dem, fordi jeg ikke går overens med moren deres. Jeg liker ikke henne, hun kommer alltid med små stikk til meg, skal heve seg over alle, hun gjør ting bedre enn alle, skryter så mye av seg selv, det blir kjedelig å være rundt henne, fordi det er lite interessant. Jeg bare liker ikke henne og blir stresset rundt henne, klarer ikke å slappe av. Hvis jeg er på besøk hos dem, så er det mye tv titting og ikke så mye prat, så skal hun vise hva hun har gjort eller kjøpt, skryt meg her og der. Føler ikke meg rolig og fin når jeg er på besøk.

Men da lider jo mitt forhold til mine tanteunger. De er store nok til å skjønne mye, så de skjønner sikkert, eller ikke vet jeg hva de snakker om med moren sin.

En gang nylig så sa jeg til hun ene tanteungen min; har ikke sett deg på lenge, kom på besøk og da var svaret: du kan også komme på besøk hos oss med en skikkelig ovenfra tone,

Hva bør jeg gjøre for å få bedre forhold til de? Bør jeg svelge noen kameler? 

Anonymkode: f18b5...96b

[AnonymBruker]

Nå kan jeg bare prate for meg selv. 

Min svigerinne og svigermor bryr seg fint lite med barna våre. 

Jeg har nå gitt dem opp, barna er 8 og 11. Og fokuset vårt er nå å skjerme barna mot den avvisningen de blir servert. 

For de få gangene i løpet av året de viser dem oppmerksomhet er stort sett bursdager, det er fire dager, altså hvert barns dag og deres egne dager. Ellers så er de innom en gang med påskegodt og innom en gang med julegave. Disse 6 dagene kommer jo hvert år. 

Bortsett fra det så kan en regne med at de ser barna mellom 5-10 ganger i løpet av året. 

Og slik var det før jeg gav dem opp også. Tidligere så kom de fordi vi inviterte, tok kontakt. Nå er det etter eget initiativ. 

Svigermor er sprek og det er svigerinnen også, de begge bort ca ti minutters kjøretur herfra.. svigermor inviterer nærmest aldri. Det er alltid de to sammen. Og det jatter med hverandre å er så salige atte.

Svigermor tyter mye om hvor glad hun er i dem og at de må gjøre mer sammen osv osv. Men det er bare tomme ord og avvisning.

Eldste, hun har nok fått nok av avvisningen hun også. Hun er veldig emosjonelt intelligent, hun blir mer oppgitt over at det er mulig å være en så tafatt bestemor. Hun er mer beskyttende ovenfor lillebror fordi hun vet hvor vondt det er. 

Jeg kan nok være litt slik du beskriver din svigerinne i oppførselen mot min svigermor, dette handler om at jeg synes det er så vanskelig å ikke stikke når hun sitter der å vaser å sier idiotiske ting. Når hun ytrer hvor viktig det er å gjøre ting og tang med barnebarna sine, som hun selv overhode ikke ofrer dem en smule av. Hadde det bare vært meg her så ville jeg ikke ofret dem noe annet enn total avvisning. Ville ikke hatt noe med dem å gjøre. Men jeg må jo for barnas skyld, og da er det så jævlig vanskelig å styre seg for jeg vil jo beskytte barna. Jeg lærer jo faktisk barna å ikke oppføre seg slik de gjør, det å ta avstand til slike upålitelige mennesker. Mennesker som er mer interessert i å sette seg selv i et godt lys enn det å faktisk dele lyset med andre. 

Jeg har vært veldig klar på hva jeg synes i alle år, de burde vite hvor de har meg, hvis de har fulgt med. Men når jeg sier noe så blir det alltid oppfattet i verste mening. Et eksempel er når svigermor skulle ha med seg barna i bilen. Selen var slapp og bare lå rundt barnet. Jeg sa at du kan jo ikke kjøre slik, det er ikke forsvarlig. Dette tålte hun ikke, jeg var da et problem. Det er alltid jeg som er problemet. Og nå har jeg fått nok så jeg kommer med småstrikk, jeg blir en person som jeg ikke liker når jeg er rundt dem. Forklaringen på det er at det er så vanskelig å legge fortiden bak seg. Men tro meg, jeg har forsøkt å ta det opp titalls ganger uten å komme noen vei.

Har du spurt henne om hvorfor hun gjør og sier som hun gjør? Har du forklart at oppførselen gjør det utrivelig og at du ikke føler at du er velkommen? 

Målet er jo å vise barna at du er glad i dem og å la barna vise at de er glade i deg. Nøkkelen her er jo p bygge relasjoner. Ved fravær så vil jo relasjonen dø ut. 

Hva ønsker hun, og hva ønsker du?

Anonymkode: 8fb9d...686