Faller ut i samtaler hele tiden. Fjernhet/utkobling. Hva skyldes dette?

[Jordnær]

Hei alle

Jeg er en tilsynelatende oppegående dame på snart 40 år, som etter å ha tatt gode livsvalg og jobbet med meg selv de siste årene har innsett at jeg faller ut i samhandling med folk HELE TIDEN.. Jeg er altså utrolig fjern som person og kan ikke forstå at jeg ikke har sett dette tidligere, jeg må ha vært blind. Har vel hatt sterke forsvarsmekanismer og ønsket sterkt og være normal. Skal nevnes at jeg har utdannet meg til å jobbe med folk og jobber redusert fordi jeg ikke greier 100 %. Lytter i arbeidet til folk hele tiden, brukere, kollegaer osv osv. Men det er jo det som er så rart, at det er ikke noen av de som ser det heller...

Jeg har alltid vært annerledes uten å forstå hva det er og har vel egentlig kun "diagnosen" lav selvfølelse, noe jeg har jobbet med hos psykolog. Dette har ført til at jeg lettere "ser" meg selv i samhandling med andre. Og det er jeg nå legger merke til er alarmerende.. Jeg later rett og slett på automatikk som at jeg lytter til folk, dette skjer så spontant og ubevisst at jeg ikke skjønner det før jeg "våkner opp" midt i samtalen der jeg sier "ja" og "Hm" og viser med kroppsspråk at jeg lytter. Mens jeg egentlig ikke har fått med meg noe som helst av det som snakkes om... Må da late som jeg følger med og henge med på samtalen igjen. Jeg oppdager ikke dette før det skjer og det er det som skremmer meg. 

Dette skjer som regel når det er flere mennesker til stede eller når jeg ikke finner samtalen interessant  (som jo er ganske ofte). Med gode venner og i spennende samtaler (jobber med folk), så er jeg påkobla og er kjent for å være en god lytter som er engasjert og medfølelende. Men foruten dette, ved smalltalk, i sosiale sammenhenger, på møter, på jobben, så "forsvinner" jeg altså. Skal nevnes at jeg er en lytter og ikke en prater da. Var nylig på reunion, men fikk knapt nok med meg noe av hva  folk sa på presantasjonsrunden og det er dritkjipt, for hadde gleda meg sånn til å høre hvordan det gikk med folk.... 😕 Og jeg tør jo ikke å si noe om dette, det er så skammelig for meg. Så jeg går jo rundt å skjuler dette da. Blir litt gal, lei av å ha det slik og ønsker å endre meg. Går jo ut over arbeidet, får ikke til å gjøre en god jobb. Men vet ikke hvordan.. Kan også nevne at jeg har innsett at jeg også sliter med mild form for ansiktsblindhet, og at jeg "mister" egne tanker/blir helt blank i møte med andre (om det ikke handler om å møte på følelser og følge den andre i dype samtaler, der holder jeg tråden). så er jo flere rare greier med meg. Tenker også mye på det jeg sa etterpå/grubler osv.... Redd for å gjøre noe feil, støte folk. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette og om noen gidder å svare, så takker og bukker jeg. Saken er vel bare at jeg lurer på hvor normalt det er og falle slik ut hele tiden og ønsker litt innputt til å vite hva jeg kan gjøre for å endre på dette. Får alltid tilbakemeldinger om at jeg er så flink og dyktig og vanskene mine er ikke noe andre ser. De ser en versjon av meg som ikke finnes på en måte.. Sliter også med selvfølelse og selvhevdelse, så har slitt med å tro på meg selv og at det jeg føler er reelt. Men nå skriver jeg det her da, så det er jo en start

Uansett, takk for meg og takk om du gadd å lese så ønsker jeg deg en fin dag videre  

 

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD og opplever dette mye. Har blitt bedre med kosthold og få økt bla. b 12 nivåene, men ofte må jeg koble ut fordi hjernen er overaktiv og jeg klarer ikke filtrere ut for å klare å følge med på alt hele tiden. 

Anonymkode: af338...a2a

[AnonymBruker]

Heisann!

Grubling, redd for å gjøre feil og sånne ting tar veldig mye energi, da kan du komme til å slite litt med konsentrasjonen. Kjenner meg igjen i det du beskriver, men har blitt mye bedre etter at jeg gikk i angstbehandling. Naturlig nok, for når mitt stress og angst har gått ned har kapasitet blitt frigjort i hjernen som jeg kan bruke på andre ting.

Selv om det har blitt mye bedre så faller jeg fremdeles ut i samtaler av og til. Som du sier, plutselig merker jeg at jeg tenker på noe helt annet og ikke hører etter. Når det er flere til stede skjer det meg oftere og ja, det blir verre hvis samtalen er uinteressant... Jeg tror det er relativt normalt og at det kan skje de aller fleste, i alle fall i perioder.

Det kan være hverdagsstress, mange ting som skal gjøres, at man rett og slett ikke er så interessert i tema, at man ikke er vant til å ta ansvar for samtalen av ulike grunner, det kan være at man er forelsket eller gleder seg til en ferietur for den saks skyld, det må ikke nødt til å være sykdomstegn. Jeg har for eksempel ganske god fantasi, små detaljer i det folk sier kan få meg til å tenke på helt andre ting og da forsvinner jeg inn i egne tanker.

Når jeg merker at dette har skjedd så venter jeg litt og prøver å finne tilbake i samtalen. Hvis jeg har mistet tråden helt så spør jeg kanskje hva personen sa, kanskje jeg innrømmer at jeg har mye å tenke på og at jeg datt ut. Ja, det er litt uhøflig å ikke høre etter. Jeg forstår at det kan være irriterende. De gangene det skjer meg så ser jeg ikke på det som noen stor krise og jeg gidder ikke å skamme meg noe særlig over det.

Det du sier om at du lettere ser deg selv, det tenker jeg at kanskje kan være til ulempe for deg i sosiale situasjoner? Nå fikk ikke jeg behandling for sosial angst, men vi var inne på temaet noen ganger, og problemet da er jo ofte at man er så opptatt av seg selv og hvordan man blir oppfattet at man ikke greier å henge med i samtalen pga. det. Man skal da øve på å endre fokus til de som er rundt en og det som skjer utenfor en selv.

Du får tilbakemeldinger om at du er flink og dyktig, men du tenker at dette er en feiloppfatning og at de egentlig ikke kjenner deg. Det kan jo være at du deler litt lite av den "ekte" deg (og det kunne du jo kanskje øve på å gjøre litt mer av), men det kan vel også være at du er litt streng med deg selv? At den personen du er mot andre er mer enn god nok, selv om du ikke får meg deg 100% av det som blir sagt hele tiden.

Håper du også får en fin dag!

Anonymkode: cb259...e95

[AnonymBruker]

Det er en typisk ting ved ADHD....

Anonymkode: af477...5ad

[BuffyTheVampire]

- bruker du medisiner? Tenker bivirkninger.

- blir du overstimulert når du er sliten?

- har du angst?

- helt vanlig å dette ut dersom du har tendenser til å være selvbevisst / tenke på hvordan andre ser deg.

- er du ofte stresset?

- vanskelig for å fokusere over lengre tid? Eller være konsentrert? 
 

- kan hende du bruker så mye energi på jobben din, at du blir sliten.

- dersom du har opplevd noe livsbelastende, eller har ptsd, er det vanlig å dissosiere. Men må understreke forsiktig rundt det å bruke ‘dissosiere’, for det er helt normalt å falle ut av samtaler, og man trenger ikke feste slike begrep på det.

Tenker uansett at de fleste er sånn i perioder. Det er irriterende, men helt vanlig. 

[Tått]

Jordnær skrev (7 timer siden):

Dette skjer som regel når det er flere mennesker til stede eller når jeg ikke finner samtalen interessant  

Aner ikke hvor vanlig det er men sånn er jeg ofte og...dess kjedeligere mennesker/ tema dess raskere går hjernen min over til å tenke på A.I., noe jeg driver og lager i dreibenken eller terraforming av mars..🙈😆

[AnonymBruker]

Jeg har det ganske likt som du skriver.
Har vært utbrent, og endel hjernetåke kom etter det. Stress er faktor.

Trur også kjemikalier/giftsoffer i kroppen gjør det værre. Feks vasket badet med klor og diverse andre sterke saker og ble helt bortreist etterpå. 

Anonymkode: 772db...5f9

[AnonymBruker]

Jeg har selv problemer med å følge med i samtaler med mindre jeg er sykt interessert og/eller opplagt. Samme på forelesninger, foredrag osv osv. Har alltid sett ut av vindu siden jeg var barn og fått med meg 10% av hva som ble sagt. Jeg tenker at jeg på 90- tallet hadde blitt diagnostisert med add hvis det hadde vært en ting da. Dvs adhd i dag. Har altså ikke den hyperaktive delen. Men jeg tror også det er nok så vanlig og at vi helt enkelt blir overstimulert og at det blir for mye. 

Anonymkode: 6e869...890

[AnonymBruker]

Kan være adhd og i enkelte tilfeller epilepsi som en og kan ha uten kramper som mange tenker

Anonymkode: 25c00...eb3

[AnonymBruker]

Kjenner til fenomenet, har det selv og fikk add diagnose, dog ikke bare pga dette.

Anonymkode: 417a6...f28

[AnonymBruker]

Jeg detter også ut i samtaler og har lett ansiktsblindhet. Det med ansiktsblindhet har alltid vært sånn, det at jeg detter ut har blitt verre etter at jeg begynte på en medisin som kan gi hjernetåke, men jeg har hatt det i mild grad i hele min voksne alder. Jeg er introvert, og tror at hjernen slår seg av når det blir for mye pjatt, det trenger den liksom ikke følge med på. Som deg har jeg en ansvarsfull jobb som krever konsentrasjon, og det går fint, jeg har lang utdannelse med gode karakterer, så jeg kan jo konsentrere meg når jeg må. Det er imidlertid ikke noe å si på selvfølelsen min, så der er vi ikke like.

Disse problemene er jeg åpen om til venner og familie, og det gjør at ikke plager meg i samme grad som før. I det hele tatt er folk mye mer opptatt av seg selv enn andre, så det hender jo rett som det er at jeg merker folk har glemt «pjatt» som jeg har fortalt dem også. Det er ikke så nøye. 

Anonymkode: 1c396...a69

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og kobler ut titt og stadig. Jeg er med i samtalen, men det er flere mennesker i samtalen så detter jeg ut, men henger meg raskt på igjen! I tillegg så har jeg pts og langvarig depresjon. Dette forverret det for jeg var ikke slik før, ihvertfall ikke helt på samme måte. Jeg bruker veldig mye energi på å være pålogget i sosiale sammenhenger og dersom det er en krevende situasjon som f.eks sammenkomst med fremmede mennesker, møter på jobb ect så klarer jeg ikke følge helt med. 

Anonymkode: 9f555...727

[AnonymBruker]

Har det sånn også💜 Som barn hadde jeg problem med å følge med i timene pga dette, tror nok at jeg hadde fått adhd diagnose i dag (jenter hadde ikke sånt på 80/90-tallet……). I dag prøver jeg å skjerme meg selv da jeg blir så fort sliten i hodet når jeg skal følge med på samtaler, i lunsjen, undervisning osv. Blir lite sosialt samvær på meg😬

Anonymkode: 92431...15b

[AnonymBruker]

Jordnær skrev (10 timer siden):

Hei alle

Jeg er en tilsynelatende oppegående dame på snart 40 år, som etter å ha tatt gode livsvalg og jobbet med meg selv de siste årene har innsett at jeg faller ut i samhandling med folk HELE TIDEN.. Jeg er altså utrolig fjern som person og kan ikke forstå at jeg ikke har sett dette tidligere, jeg må ha vært blind. Har vel hatt sterke forsvarsmekanismer og ønsket sterkt og være normal. Skal nevnes at jeg har utdannet meg til å jobbe med folk og jobber redusert fordi jeg ikke greier 100 %. Lytter i arbeidet til folk hele tiden, brukere, kollegaer osv osv. Men det er jo det som er så rart, at det er ikke noen av de som ser det heller...

Jeg har alltid vært annerledes uten å forstå hva det er og har vel egentlig kun "diagnosen" lav selvfølelse, noe jeg har jobbet med hos psykolog. Dette har ført til at jeg lettere "ser" meg selv i samhandling med andre. Og det er jeg nå legger merke til er alarmerende.. Jeg later rett og slett på automatikk som at jeg lytter til folk, dette skjer så spontant og ubevisst at jeg ikke skjønner det før jeg "våkner opp" midt i samtalen der jeg sier "ja" og "Hm" og viser med kroppsspråk at jeg lytter. Mens jeg egentlig ikke har fått med meg noe som helst av det som snakkes om... Må da late som jeg følger med og henge med på samtalen igjen. Jeg oppdager ikke dette før det skjer og det er det som skremmer meg. 

Dette skjer som regel når det er flere mennesker til stede eller når jeg ikke finner samtalen interessant  (som jo er ganske ofte). Med gode venner og i spennende samtaler (jobber med folk), så er jeg påkobla og er kjent for å være en god lytter som er engasjert og medfølelende. Men foruten dette, ved smalltalk, i sosiale sammenhenger, på møter, på jobben, så "forsvinner" jeg altså. Skal nevnes at jeg er en lytter og ikke en prater da. Var nylig på reunion, men fikk knapt nok med meg noe av hva  folk sa på presantasjonsrunden og det er dritkjipt, for hadde gleda meg sånn til å høre hvordan det gikk med folk.... 😕 Og jeg tør jo ikke å si noe om dette, det er så skammelig for meg. Så jeg går jo rundt å skjuler dette da. Blir litt gal, lei av å ha det slik og ønsker å endre meg. Går jo ut over arbeidet, får ikke til å gjøre en god jobb. Men vet ikke hvordan.. Kan også nevne at jeg har innsett at jeg også sliter med mild form for ansiktsblindhet, og at jeg "mister" egne tanker/blir helt blank i møte med andre (om det ikke handler om å møte på følelser og følge den andre i dype samtaler, der holder jeg tråden). så er jo flere rare greier med meg. Tenker også mye på det jeg sa etterpå/grubler osv.... Redd for å gjøre noe feil, støte folk. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette og om noen gidder å svare, så takker og bukker jeg. Saken er vel bare at jeg lurer på hvor normalt det er og falle slik ut hele tiden og ønsker litt innputt til å vite hva jeg kan gjøre for å endre på dette. Får alltid tilbakemeldinger om at jeg er så flink og dyktig og vanskene mine er ikke noe andre ser. De ser en versjon av meg som ikke finnes på en måte.. Sliter også med selvfølelse og selvhevdelse, så har slitt med å tro på meg selv og at det jeg føler er reelt. Men nå skriver jeg det her da, så det er jo en start

Uansett, takk for meg og takk om du gadd å lese så ønsker jeg deg en fin dag videre  

 

Samme her -hue tenker på alt annet en det som foregår her og nå. Mistenker ADHD da både min sønn og far har det, jeg har aldri tenkt på det før jeg gikk på veggen og ble utbrent. Jeg har hatt utrolig mentalt stress i mange mange år -hue tenker på alt mulig hele tiden klarer ikke være i nå tid utenom når jeg konsentrerer meg om spesifikke oppgaver som skal utføres. Er god på å sette i gang ting men orker ikke følge opp i lengden.. Ikke utredet meg for adhd da. Blitt utbrent.

 

Anonymkode: e12d1...310

[AnonymBruker]

Jordnær skrev (11 timer siden):

Hei alle

Jeg er en tilsynelatende oppegående dame på snart 40 år, som etter å ha tatt gode livsvalg og jobbet med meg selv de siste årene har innsett at jeg faller ut i samhandling med folk HELE TIDEN.. Jeg er altså utrolig fjern som person og kan ikke forstå at jeg ikke har sett dette tidligere, jeg må ha vært blind. Har vel hatt sterke forsvarsmekanismer og ønsket sterkt og være normal. Skal nevnes at jeg har utdannet meg til å jobbe med folk og jobber redusert fordi jeg ikke greier 100 %. Lytter i arbeidet til folk hele tiden, brukere, kollegaer osv osv. Men det er jo det som er så rart, at det er ikke noen av de som ser det heller...

Jeg har alltid vært annerledes uten å forstå hva det er og har vel egentlig kun "diagnosen" lav selvfølelse, noe jeg har jobbet med hos psykolog. Dette har ført til at jeg lettere "ser" meg selv i samhandling med andre. Og det er jeg nå legger merke til er alarmerende.. Jeg later rett og slett på automatikk som at jeg lytter til folk, dette skjer så spontant og ubevisst at jeg ikke skjønner det før jeg "våkner opp" midt i samtalen der jeg sier "ja" og "Hm" og viser med kroppsspråk at jeg lytter. Mens jeg egentlig ikke har fått med meg noe som helst av det som snakkes om... Må da late som jeg følger med og henge med på samtalen igjen. Jeg oppdager ikke dette før det skjer og det er det som skremmer meg. 

Dette skjer som regel når det er flere mennesker til stede eller når jeg ikke finner samtalen interessant  (som jo er ganske ofte). Med gode venner og i spennende samtaler (jobber med folk), så er jeg påkobla og er kjent for å være en god lytter som er engasjert og medfølelende. Men foruten dette, ved smalltalk, i sosiale sammenhenger, på møter, på jobben, så "forsvinner" jeg altså. Skal nevnes at jeg er en lytter og ikke en prater da. Var nylig på reunion, men fikk knapt nok med meg noe av hva  folk sa på presantasjonsrunden og det er dritkjipt, for hadde gleda meg sånn til å høre hvordan det gikk med folk.... 😕 Og jeg tør jo ikke å si noe om dette, det er så skammelig for meg. Så jeg går jo rundt å skjuler dette da. Blir litt gal, lei av å ha det slik og ønsker å endre meg. Går jo ut over arbeidet, får ikke til å gjøre en god jobb. Men vet ikke hvordan.. Kan også nevne at jeg har innsett at jeg også sliter med mild form for ansiktsblindhet, og at jeg "mister" egne tanker/blir helt blank i møte med andre (om det ikke handler om å møte på følelser og følge den andre i dype samtaler, der holder jeg tråden). så er jo flere rare greier med meg. Tenker også mye på det jeg sa etterpå/grubler osv.... Redd for å gjøre noe feil, støte folk. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette og om noen gidder å svare, så takker og bukker jeg. Saken er vel bare at jeg lurer på hvor normalt det er og falle slik ut hele tiden og ønsker litt innputt til å vite hva jeg kan gjøre for å endre på dette. Får alltid tilbakemeldinger om at jeg er så flink og dyktig og vanskene mine er ikke noe andre ser. De ser en versjon av meg som ikke finnes på en måte.. Sliter også med selvfølelse og selvhevdelse, så har slitt med å tro på meg selv og at det jeg føler er reelt. Men nå skriver jeg det her da, så det er jo en start

Uansett, takk for meg og takk om du gadd å lese så ønsker jeg deg en fin dag videre  

 

Dette kunne vært skrevet av meg..❤️

 

Har ikke noen løsning, men vet jeg blir verre når jeg er stresset og/ eller har sovet lite.

klem

Anonymkode: 73d75...7fc

[Jordnær]

Vil bare si TUSEN TAKK til alle som tar seg tid til å svare ❤️ 

Forstår at jeg ikke er alene om dette problemet og at det kan skyldes udiagnotisert adhd eller sosial angst (kjenner meg igjen i begge deler). 

Eller bare andre normale ting som ikke må sykeligjøres selvfølgelig. 

Mange gode innspill. Og godt å høre at det ikke bare er meg som sliter med dette (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker at noen andre skal slite med dette). Det jeg tenker mest på etter å ha hørt tilbakemeldingene er det å være bevisst og tørre å være ærlig om utfordringene med konsentrasjon. Dersom det blir en ting man må skjule og det knyttes til negative følelser om egenverdi tapper det nok veldig. Så kanskje jeg skal forsøke å si noe om det til kollegaer osv. Det var jo i utgangspunktet en positiv ting å oppdage dette da jeg da hadde en knagg å henge på hva som er annerledes med meg, annet en domhet/annerledes/utenforskap (rart hvor fæle vi mennesker kan være mot oss selv) For det har jeg nå forstått at det ikke betyr. Og når jeg hører det er andre som også sliter med dette styrker det ønsket til å fremsnakke at det ikke betyr at det er noe feil med en selv om man sliter med konsentrasjon. Rart det der hvordan det virker. 

Sender en klem til dere alle ❤️