Faller ut i samtaler hele tiden. Fjernhet/utkobling. Hva skyldes dette?

[Jordnær]

Hei alle

Jeg er en tilsynelatende oppegående dame på snart 40 år, som etter å ha tatt gode livsvalg og jobbet med meg selv de siste årene har innsett at jeg faller ut i samhandling med folk HELE TIDEN.. Jeg er altså utrolig fjern som person og kan ikke forstå at jeg ikke har sett dette tidligere, jeg må ha vært blind. Har vel hatt sterke forsvarsmekanismer og ønsket sterkt og være normal. Skal nevnes at jeg har utdannet meg til å jobbe med folk og jobber redusert fordi jeg ikke greier 100 %. Lytter i arbeidet til folk hele tiden, brukere, kollegaer osv osv. Men det er jo det som er så rart, at det er ikke noen av de som ser det heller...

Jeg har alltid vært annerledes uten å forstå hva det er og har vel egentlig kun "diagnosen" lav selvfølelse, noe jeg har jobbet med hos psykolog. Dette har ført til at jeg lettere "ser" meg selv i samhandling med andre. Og det er jeg nå legger merke til er alarmerende.. Jeg later rett og slett på automatikk som at jeg lytter til folk, dette skjer så spontant og ubevisst at jeg ikke skjønner det før jeg "våkner opp" midt i samtalen der jeg sier "ja" og "Hm" og viser med kroppsspråk at jeg lytter. Mens jeg egentlig ikke har fått med meg noe som helst av det som snakkes om... Må da late som jeg følger med og henge med på samtalen igjen. Jeg oppdager ikke dette før det skjer og det er det som skremmer meg. 

Dette skjer som regel når det er flere mennesker til stede eller når jeg ikke finner samtalen interessant  (som jo er ganske ofte). Med gode venner og i spennende samtaler (jobber med folk), så er jeg påkobla og er kjent for å være en god lytter som er engasjert og medfølelende. Men foruten dette, ved smalltalk, i sosiale sammenhenger, på møter, på jobben, så "forsvinner" jeg altså. Skal nevnes at jeg er en lytter og ikke en prater da. Var nylig på reunion, men fikk knapt nok med meg noe av hva  folk sa på presantasjonsrunden og det er dritkjipt, for hadde gleda meg sånn til å høre hvordan det gikk med folk.... 😕 Og jeg tør jo ikke å si noe om dette, det er så skammelig for meg. Så jeg går jo rundt å skjuler dette da. Blir litt gal, lei av å ha det slik og ønsker å endre meg. Går jo ut over arbeidet, får ikke til å gjøre en god jobb. Men vet ikke hvordan.. Kan også nevne at jeg har innsett at jeg også sliter med mild form for ansiktsblindhet, og at jeg "mister" egne tanker/blir helt blank i møte med andre (om det ikke handler om å møte på følelser og følge den andre i dype samtaler, der holder jeg tråden). så er jo flere rare greier med meg. Tenker også mye på det jeg sa etterpå/grubler osv.... Redd for å gjøre noe feil, støte folk. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette og om noen gidder å svare, så takker og bukker jeg. Saken er vel bare at jeg lurer på hvor normalt det er og falle slik ut hele tiden og ønsker litt innputt til å vite hva jeg kan gjøre for å endre på dette. Får alltid tilbakemeldinger om at jeg er så flink og dyktig og vanskene mine er ikke noe andre ser. De ser en versjon av meg som ikke finnes på en måte.. Sliter også med selvfølelse og selvhevdelse, så har slitt med å tro på meg selv og at det jeg føler er reelt. Men nå skriver jeg det her da, så det er jo en start

Uansett, takk for meg og takk om du gadd å lese så ønsker jeg deg en fin dag videre