Hun gjorde det slutt - hva gjør jeg nå? Orakel søkes..

[AnonymBruker]

Dette er selvfølgelig umulig for noen her å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Det er bare det. Jeg skulle ønske noen kunne. 
Har passert 50 - men føler jeg er akkurat like klok som da jeg var 25. 

Har vært kjæreste med en dame i et år nå. Men det har i det siste utviklet seg noen krangler, som mest har handlet om måten, og hvor fort, vi utvikler forholdet. Jeg er ikke redd for commitment. Tvert i mot. Men jeg synes hun stresser dette litt vel mye.  

Forrige gang vi kranglet om dette kjente jeg på følelsen av at kanskje det er bedre for meg å være deprimert alene, enn denne følelsesmessige stormen med henne. Problemet er at jeg er så utrolig forelsket i henne. 

Nå er vi her igjen. Etter mye frem og tilbake og ugreie meldinger, sa hun noe som bare kan tolkes som at det er slutt.  Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå. På en måte er det en stemme i hodet som sier at "nå skal jeg bare la dette ligge og fokusere på meg selv framover". Følelsene sier derimot at jeg vil sende henne en ny melding og appelere til å følge hjertet og ikke la dette ødelegge for oss. (eller noe sånt) og se om hun er villig til å møte meg litt her og finne ut av det. 

På en side har det senket seg en rolig følelse av at "nå er det over", men når jeg begynner å tenke på henne så kjenner jeg det knyter seg i kroppen og jeg skjelver på hendene. 

Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette som vil forstå situasjonen. Jeg savner at vi hadde hatt en felles venn som kunne megle litt her, for jeg føler ikke at hun tar til seg hva jeg sier til henne men er fastlåst i sin oppfatning. (hun sier kanskje det samme) En voksen person som meg burde klare å vurdere dette og ta riktig beslutning (eller??)  Hvordan klarer man å sortere hva som bare er affeksjon og hva som er det riktige valget som jeg ikke kommer til å angre på etterpå?   Hadde det bare finnes et orakel. 

PS: En av grunnene til at jeg kanskje er litt umoden på dette er at jeg var i veldig mange år i et forhold. Men nå etter en stund alene har jeg valgt å involvere meg seriøst igjen. Men antall partnere og forhold i erfaringsbanken er lavere enn en gjennomsnittlig 25-åring...

Uansett. Det kommer sikkert de obligatoriske personangrepene og avsporingene her. Jeg forventer ikke at noen skal løse dette for meg.

Men er nysgjerrig på hvordan andre løser slike dilemmaer hvor de må ta viktige beslutninger..... 

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Jeg er også voksen og har opplevd noe av det samme med en fyr, ikke samme kranglene som dere har, men om andre ting. Uansett det er over nå for en god stund siden, og det jeg burde hørt på før enn jeg gjorde var den følelsen av ro når det ble slutt (flere ganger) som du beskriver, den følelsen av at det knyter seg og er vondt i hjertet og kropp var for meg mer en hekt. Når det endelig ble ordentlig slutt var det en lettelse iallefall etter noen uker.

Anonymkode: e9b4c...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå

Nå lar du henne få være i fred.

Anonymkode: 697ce...df6

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på dette uten å kjenne til hvor utfordringen ligger. Hva du spør om er også litt uklart, men jeg synes utgangspunktet ditt fremstår godt, du virker genuint nysgjerrig. Du skriver at du er 50, men har mindre erfaring enn en 25 åring? Hvor gammel er hun

Hun ønsker å ta forholdet et steg videre, men du holder tilbake? Det er jo her du må finne kilden til hvorfor du ikke klarer å møte henne på dette. Det medfører tvil selvfølgelig, og gjør forholdet utrygt. De færreste orker å forholde seg til slikt over tid. Det er helt vanlig at det blir konflikter av dette. Så for å funne svaret på om du skal jobbe for å få henne til å snu, må du jo finne ut hva som hindrer deg i å gi henne løfter. Selve innlegget ditt spriker jo i alle retninger så jeg kan forstå at hun ikke orker å forholde sef til en som er «utrolig forelsket», men som ikke vil forplikte seg. 

 

Anonymkode: edcaa...813

[Tått]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Dette er selvfølgelig umulig for noen her å fortelle meg hva jeg skal gjøre. Det er bare det. Jeg skulle ønske noen kunne. 
Har passert 50 - men føler jeg er akkurat like klok som da jeg var 25. 

Har vært kjæreste med en dame i et år nå. Men det har i det siste utviklet seg noen krangler, som mest har handlet om måten, og hvor fort, vi utvikler forholdet. Jeg er ikke redd for commitment. Tvert i mot. Men jeg synes hun stresser dette litt vel mye.  

Forrige gang vi kranglet om dette kjente jeg på følelsen av at kanskje det er bedre for meg å være deprimert alene, enn denne følelsesmessige stormen med henne. Problemet er at jeg er så utrolig forelsket i henne. 

Nå er vi her igjen. Etter mye frem og tilbake og ugreie meldinger, sa hun noe som bare kan tolkes som at det er slutt.  Jeg svarte bare at dette var veldig trist, hvis dette er det hun vil, og at hun må si i fra hvis hun ombestemmer seg.  Så hva gjør jeg nå. På en måte er det en stemme i hodet som sier at "nå skal jeg bare la dette ligge og fokusere på meg selv framover". Følelsene sier derimot at jeg vil sende henne en ny melding og appelere til å følge hjertet og ikke la dette ødelegge for oss. (eller noe sånt) og se om hun er villig til å møte meg litt her og finne ut av det. 

På en side har det senket seg en rolig følelse av at "nå er det over", men når jeg begynner å tenke på henne så kjenner jeg det knyter seg i kroppen og jeg skjelver på hendene. 

Jeg har ingen jeg kan snakke med om dette som vil forstå situasjonen. Jeg savner at vi hadde hatt en felles venn som kunne megle litt her, for jeg føler ikke at hun tar til seg hva jeg sier til henne men er fastlåst i sin oppfatning. (hun sier kanskje det samme) En voksen person som meg burde klare å vurdere dette og ta riktig beslutning (eller??)  Hvordan klarer man å sortere hva som bare er affeksjon og hva som er det riktige valget som jeg ikke kommer til å angre på etterpå?   Hadde det bare finnes et orakel. 

PS: En av grunnene til at jeg kanskje er litt umoden på dette er at jeg var i veldig mange år i et forhold. Men nå etter en stund alene har jeg valgt å involvere meg seriøst igjen. Men antall partnere og forhold i erfaringsbanken er lavere enn en gjennomsnittlig 25-åring...

Uansett. Det kommer sikkert de obligatoriske personangrepene og avsporingene her. Jeg forventer ikke at noen skal løse dette for meg.

Men er nysgjerrig på hvordan andre løser slike dilemmaer hvor de må ta viktige beslutninger..... 

Anonymkode: 9923b...355

Jeg synes synd på deg som må igjennom dette nå rett før jul. Jeg tror det er lite konstruktivt å gjøre noe fremstøt før du er helt sikker på hva du egentlig ønsker.. La det gå noen dager i det minste uten å kontakte henne..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor gammel er hun

Like gammel som meg

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Så for å funne svaret på om du skal jobbe for å få henne til å snu, må du jo finne ut hva som hindrer deg i å gi henne løfter.

Jeg har gitt henne løfter (flytte sammen osv) bare ikke like fort som hun ønsker.  Det som holder meg igjen med å gjøre dette fortere er delvis at jeg synes det er en stor endring i livet som krever forberedelser og planlegging. En annen ting er, for å være dønn ærlig, er at jeg har folk i nær familie som allerede har kommentert at jeg går for fort fram. Jeg vil gjerne at de skal akseptere henne på en ordentelig måte og ikke sitte med inntrykk av at jeg ble overkjørt. 

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Tått skrev (3 minutter siden):

Jeg synes synd på deg som må igjennom dette nå rett før jul. Jeg tror det er lite konstruktivt å gjøre noe fremstøt før du er helt sikker på hva du egentlig ønsker.. La det gå noen dager i det minste uten å kontakte henne..

Takk!
Det høres ut som fornuftig råd. Det jeg synes er leit er at dersom hun blir "borte" nå i jula, så er det tydelig for alle hva som har skjedd. Det blir vanskelig for dem å ta i mot henne med like åpne armer på nytt, etterpå.  Dette stresser meg litt.

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å si så mye når man ikke vet hva dere er uenige om ang. hvor fort forholdet skal utvikles. Det er jo også mye som spiller inn - hvor mye har dere møttes dette året, har dere barn som må tas hensyn til, har dere inkludert hverandre i hverandres familier, bor dere langt fra hverandre, må dere flytte sammen. Hvilket tempo ønsker hun og du å ta forholdet videre, er dere uenige om samboerskap/ekteskap eller annet. Det er så mye som spiller inn.

Litt mer generelt tenker jeg at det er lite gunstig med tanke på fremtiden om dere er såpass uenige om grunnleggende ting i forholdet såpass tidlig.

Litt uklart også om du generelt er deprimert eller om du blir det av kranglingen i forholdet? Er det det første tenker jeg at du bør snakke med en fagperson, er det det andre tenker jeg at man kanskje ikke skal være i et forhold man blir deprimert på under et år inn i forholdet (siden dere har kranglet om ting en stund).

Det virker jo heller ikke som om dere greier å kommunisere veldig godt sammen, noe som også er noe som bør gjøre at man blir skeptisk til om dette har en fremtid. Spesielt når det blir så ugreie meldinger mellom dere og at hun da gjorde det slutt.

Tror du skal ta det med ro fremover. Fokuser på den roen som du sier at du også kjenner. Kjenn på hvor godt det er å slippe stadige krangler.

Du kan godt savne henne og hennes gode sider selv om du også aksepterer at dere trolig er for forskjellige til å passe sammen. Da tar du dette som en erfaring som du lærer av.

Et forhold er kompromiss, men det skal ikke være slik at det er stadige krangler og at du må gå på akkord med hva som er riktig for deg, for å tilfredsstille den andre. Da vil ikke ting fungere i lengden uansett.

 

Jeg er kvinne, men hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok valgt å holde meg unna. Fordi dere har ulike ønsker, dere har allerede på et år kranglet mye, hun blir ufin på meldinger til deg også. Det første året skal man vanligvis fremdeles ha det positivt og godt sammen, ting skal flyte, man skal ikke bli deprimert fordi partneren forsøker å presse en til å gjøre noe en selv ikke er klar for, og så motta ugreie meldinger når man ikke lar seg presse.

 

 

(Med forbehold om at det er ting i det du ikke har fortalt som kan endre ting.)

Anonymkode: 8a462...fb5

[Tått]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk!
Det høres ut som fornuftig råd. Det jeg synes er leit er at dersom hun blir "borte" nå i jula, så er det tydelig for alle hva som har skjedd. Det blir vanskelig for dem å ta i mot henne med like åpne armer på nytt, etterpå.  Dette stresser meg litt.

Anonymkode: 9923b...355

Feil fokus.

Hvis du vil ha dama er det hennes følelser for deg og dine for henne som teller.Hva familien din mener eller ikke mener om henne er uinterressant.

[Festlig]

Jeg tenker at et par i 50 årene som er i et relativt ferskt forhold bruker vanligvis å bruke tid på å evt kjøpe / kjøpe seg inn i bolig og flytte sammen. 
Vanligvis så har en en fortid som en gjerne vil ta hensyn til/ lære av, og da frister det ofte ikke å rushe på samboerskap. 
Jeg kjenner flere 50 åringer, og jeg er i den aldersgruppen selv, 
og det  vi har felles er at vi har barn og barnebarn og vil gjerne ha et handlingsrom i forhold til dem. 
En partner er fullt mulig å ha uten at en bor sammen og. 
Utrolig nok så er det flere i denne aldersgruppen som faktisk IKKE ønsker samboer. 
Denne kjæresten din TS, virker litt umoden for alderen og muligens har noen kontrollbehov som styrer dette behovet. 
Du bør ikke springe fra deg selv og magefølelsen din. 
Hvis hun er glad i deg på rette måten så godtar hun å vente litt til uten å gjøre det slutt av ren furting. 

[AnonymBruker]

La henne være og send henne godt nyttår melding når den tid kommer. Noen ganger trenger man litt avstand for å tenke klart. Enten har dere begge fått kjent litt på det og kan jobbe dere tilbake eller så var det bare ikke ment to be. Og ikke vær redd, er ikke så lett for noen å finne noen andre så lett lenger, selv om apper og slikt skal lure oss til å tro det. Pust med magen. 

Anonymkode: 57677...7ce

[AnonymBruker]

Så mye drama i et relativt ferskt forhold i godt voksen alder. Det hadde jeg aldri giddet. 

Anonymkode: 1093a...554

[AnonymBruker]

Utdypingene dine gir et klarere bilde. Du står i skvis mellom de som sier det går for fort og henne som sier det går for sakte. Du har jo gitt tydelige signaler til henne om en fremtid. 

Det fremstår som om du lett lar deg påvirke og i mindre grad er i stand til å stole på egne valg. Hvis folk rundt deg (som er objektive) sier det går for fort så har de kanskje et bedre grunnlag for å se det utenfra. Da forutsetter jeg at de ikke er inhabile og med egeninteresse i at du finner lykken på ny. 
 

Dette med at du er redd for at de ikke vil godta henne på nytt, bekymrer meg litt. Hva ligger i det? Er det noen som er for beskyttende i forhold til deg? Og som misliker henne allerede? 
 

 

Anonymkode: edcaa...813

[Trek]

Jeg synes det er litt vanskelig å gi skikkelige råd uten å vite hva som egentlig er grunnen til krangelen og hva som ble sagt. 

Er hun veldig usikker så trenger hun på mange måter dobbelt opp med trygging på at det blir ett sammensveiset forhold, særlig når du trekker deg unna. Det er en vanskelig balanse gang. 

Du må kjenne etter hva du ønsker. Hva vil du? Vil du at det skal være over? 

Hvis ja, så tar det tid å jobbe seg gjennom dette. Gi det tid og blokker henne fra alt.

Hvis nei, så slutt å sende meldinger og begynn å ta disse samtalene sammen ansikt til ansikt heller. Det blir ofte mye krøll mellom engstelige damer og litt unnvikende menn på meldinger. 

[AnonymBruker]

Jeg er singel kvinne på din alder. Jeg har mine grenser. Hadde jeg mann villet gått for fort frem hadde jeg ikke orket. Samboerskap er uaktuelt på flere år. Treffes når det passer begge, men høyt prioritert. Men hadde ikke orket mas og press.

Dere vil nok forskjellige ting, og passer nok ikke så godt sammen. 
Dere må ville likt ha like mål for fremtiden, da fungerer det. Det er et kriterie jeg har! 

Anonymkode: 8867b...ebd

[AnonymBruker]

Om konflikten hovedsakelig handler om at hun vil bli samboere etter 1 år og du holder igjen på den biten, men dere ellers er kompatibel mht verdier, livssyn, økonomi og hva dere ønsker for fremtiden så tenker jeg at dette bunner i usikkerhet fra hennes side 

Og 20 eller 50. Mht følelser så er det like mye berg og dalbane uansett alder.

Jeg, personlig, hadde ikke orket en relasjon med masse drama og krangling.

Jeg er 43 og kjæresten er 49. Vi har særkullsbarn og bor i forskjellige kommuner. Vi har aldri kranglet. Vi har hatt opphetede diskusjoner, men vi prater om det og går inn i oss selv og det vi har innsett er at årsakene til konfliktene oftest handler om oss selv. 

Vi ble øyeblikkelig forelsket i hverandre og vi ble begge tatt på sengen over hvor kompatibel vi var. Hvor like vi var mht verdier, livssyn og tankegang. Som å møte oss selv litt i døren. Men også hvor forskjellige vi er på mange områder, men der mine styrker er hans svakheter og omvendt og hvordan vi på den måten utfyller hverandre perfekt.

Jeg var livredd for første gang i mitt liv fordi jeg for første gang kjente på å virkelig elske en mann. Og det gjorde at jeg testet han litt og beskyttet meg selv. Han så det med én gang og var utrolig tålmodig og betryggende. Jeg var veldig på om at jeg fint kunne være særboere(vi har særkullsbarn i barneskole alder) og ikke hadde behov for å gifte meg igjen(skilt fra udugelig barnefar)

Han ønsket samboerskap på sikt, men var med på om jeg ikke ønsket det. Samme med giftemål(enkemann).

Det at han var avslappet på de områdene gjorde meg tryggere. Han ville ha meg uansett.

Nå planlegger vi å kjøpe hus sammen og ja; jeg ser for meg å gifte meg med han.

Men jeg er ikke bare forelsket i han. Han føles som å komme hjem. Han er klippen og ankeret mitt. Min bestevenn som jeg kan prate med ALT om. Elsker og partner som jeg føler meg 100% trygg på. Med han kan jeg være alt jeg er på godt og vondt. Og han elsker alt med meg og viser det med ord og handling hver dag.

Så om du er ærlig med deg selv: får hun deg til å føle deg trygg, elsket og ivaretatt? At hun ville løpt inn i en brennende bygning for deg? At dere sammen blir et bedre menneske og at når dere er sammen så føler du bare på ro og lykke?

Anonymkode: 52cae...4f7

[AnonymBruker]

Du skriver at dere har kranglet før, og denne gangen er det ugreie meldinger. Min erfaring er at om man ender med å krangle på melding fram og tilbake så er det fordi man ikke lenger snakker godt sammen. Og dere har jo hatt 1 år på dere.

Har du selv skrevet noe du angrer på? Er ofte vanskelig å «ta tilbake» ting man har skrevet og sendt. 

Anonymkode: ed6cd...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har du selv skrevet noe du angrer på? Er ofte vanskelig å «ta tilbake» ting man har skrevet og sendt

Jeg har ikke skrevet noe jeg angrer på. Jeg sier eller skriver ikke stygge eller sårende ting. Men diskusjonen blir hard fra hennes side og hun mener jeg ikke er "seriøs" osv. Hun tar veldig lett på ting og mener man bare kan pakke tingene og flytte inn. Jeg vil at vi planlegger ting og bruker våren til det (ikke julen). 

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

konflikten hovedsakelig handler om at hun vil bli samboere etter 1 år og du holder igjen på den biten, men dere ellers er kompatibel mht verdier, livssyn, økonomi og hva dere ønsker for fremtiden så tenker jeg at dette bunner i usikkerhet fra hennes side 

Ja det er omtrent sånn. Vi har veldig like verdier og livssyn. Ganske ulik økonomi på den måten at jeg tjener mer. 

Jeg vil ha en livspartner jeg kan bo sammen med. Men jeg vil føle meg trygg. 

Når jeg kommer til henne eller hun kommer til meg, så er det akkurat som du sier. Man føler seg "hjemme". Egentlig er jeg mer komfortabel med å ha henne hos meg, for jeg er litt hjemmekjær. Men når hun er her så føler jeg meg vel. 

Men de få gangene vi har kranglet så har det vært om hvor fort vi skal flytte sammen. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

om du er ærlig med deg selv: får hun deg til å føle deg trygg, elsket og ivaretatt? At hun ville løpt inn i en brennende bygning for deg? At dere sammen blir et bedre menneske og at når dere er sammen så føler du bare på ro og lykke?

Når alt er bra å får hun meg til å føle meg vel og hun får meg til å ville være et bedre menneske. 

Jeg forstår ikke helt hvorfor begeret renner såpass voldsomt over. 

En del av meg tenker at om vi løser dette så er alt bra. For det er jo bare dette som skaper problemer. En annen del av meg er at vi kommer til å ha tilsvarende problemer, bare om andre ting, og at jeg kanskje ikke bør ha sånt i livet mitt. 😔

Anonymkode: 9923b...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Takk!
Det høres ut som fornuftig råd. Det jeg synes er leit er at dersom hun blir "borte" nå i jula, så er det tydelig for alle hva som har skjedd. Det blir vanskelig for dem å ta i mot henne med like åpne armer på nytt, etterpå.  Dette stresser meg litt.

Anonymkode: 9923b...355

Det er jo vondt for deg dette. Men om noen spør, kan du jo bare si at x er med sin familie i jula? Må dine vite så mye om du ike ønsker det? 

Snakk med en kompis i stedet. Når fam blir involvert så er det helt sant at du må en måte ødelegger den relasjonen hun har med de.

Ellers vil jeg tenke at det er lurt å fokusere på deg. Når noen sier at de vil gå, må vi jo la dem gå. Det er uansett vondt for deg å jage. 

 

Anonymkode: 4340b...033