Betent forhold til min mor.

[AnonymBruker]

En hendelse for noen år siden har satt sine preg, og etter dette har tålmodigheten med min mor dalt i negativ retning. Pluss at hun håndterte skilsmissen med min far skikkelig dårlig som mor.

I det hun kommer inn døra hos oss så begynner hun å tappe meg for energi. Etter fem minutter er jeg drittlei og begynner å håpe på at hun snart skal dra. 

Hun blander seg i alt, har alltid mening om alt.. Som om hvor jeg skal plassere juletreet for eksempel.. Eller at planten min ikke får nok lys. Kommer barnet mitt og skal ut så blander hun seg oppi klesvalget, for lite eller for mye. Eller så ille som at hun har for mye stæsj i pennalhuset sitt.

Hun bor ett stykke unna (en halvtime med bil) så ønsker å overnatte når hun kommer og spør ofte om vi skal bake sammen, gå tur osv… men jeg orker bare ikke. Jeg vil bare sitte i stolen å ha det vondt til hun drar på en måte. Legger meg alltid tidlig når hun er på besøk.

Nå kommer julen og hun har bestemt, ikke spurt om vi har planer eller noe, at hun skal komme allerede lillejulaften. Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut. Hvordan skal jeg greie å finne frem den gode versjonen av meg selv mens hun er hos oss?

Gi meg styrke, gi meg gjerne tips, sympati eller kjeft fordi jeg er så teit. Takk for at du leste 😊

Anonymkode: 768e8...ee7

[Meowmere]

Høres ikke noe særlig ut. Du må si som det er og fortelle henne hva du ikke liker, og bruk en streng stemme hvis det er nødvendig. 

 

[AnonymBruker]

Huff, så kjipt. Her er det nok en stor forventningsbrist  - hva du forventer og trenger, og hva hun forventer og trenger.

Dette vil jo ikke bli bedre om du ikke tar tak i det. Forbered deg godt og ta en prat med henne. "Mamma, jeg skjønner at du mener godt og ønsker å hjelpe, men når du for eksempel forteller meg om hvor juletreet skal stå/hva barna skal ha på seg/hvordan jeg dekker bordet/ etc etc, så blir jeg sliten og lei meg. Jeg gjør så godt jeg kan og jeg ønsker å forme mitt liv og mitt hjem slik JEG ønsker. Jeg blir sliten, såret, lei meg av desse kommentarene, SELV OM jeg forstår du mener det godt. Jeg ønsker anerkjennelse og respekt, og ikke at det jeg gjør eller ikke gjør, blir gjenstand for pirking og korrigering eller gode forslag". 

Prøv å ha samtalen slik at hun ikke går i skyttergraven, for da kommer dere ikke videre.

Det er åpenbart at moren din ønsker å tilbringe tid sammen med deg. Men dette sliter deg ut. Det er en god ting at hun ønsker det, og dere må snakke sammen om dette, slik at du også ønsker å være sammen med henne.

Jeg har hatt en lignende samtale med min mor, og det gikk ganske bra. Hun prøvde, slik hun selv opplevde det, å bare gi "tips og råd" til meg, mens jeg opplevde dette som kritikk. Jeg sa at jeg måtte få lov til å prøve å være mor og voksen selv, og at jeg ble veldig lei meg når hun stadig kom med små eller store korrigeringer knyttet til alt fra kostholdet til barna, klær, innredning i hjemmet ("Her er altfor sterilt!  Minner meg om jobben på sykehuset! Ja dette blir nok bra når du får opp GARDINER!")

Overnatting:
En halvtime unna er ikke veldig langt. Mine foreldre bor halvannen time unna og overnatter ikke.  Dette bør du ta opp. Kanskje julen er litt for tett på nå, men presiser neste gang at "vi tar middagen litt tidlig, så du rekker å kjøre hjem".
Dette overnattingsgreiene skjønner jeg er veldig koselig for mange, men det er også sjukt stress....

 

Anonymkode: 9539c...52d

[AnonymBruker]

Enhver mor ønsker å føle seg behøvd. Altså, din mor prøver nok egentlig bare å si "du trenger hjelp av meg, fordi jeg har behov for å være en du trenger/går til for råd og trygghet.

 

Du kan selvfølgelig si ifra, men tørr du det?

Anonymkode: 0f08c...de8