Utrygghet i forholdet

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er min grunnleggende utrygghet som gjør at jeg ikke føler meg trygg, om det er kjærestens atferd,eller en kombinasjon. 

Jeg føler meg mindre verdt og utrygg når vi f.eks har hatt en krangel. Det har f.eks hendt at kjæresten har forduftet hele dager,/netter, (vi bor ikke sammen), etter at det er kjæresten selv som har såret meg. Da hører jeg ingenting med mindre jeg selv tar kontakt. Og det tar lang tid å få et unnskyld. Jeg trenger mye bekreftelse i etterkant av noe sånt, men det vil ikke kjæresten gi ..føler meg mindre elsket og verdt å ordne opp med. 

Jeg har to barn. Selvsagt går nedturene på et vis utover dem. For meg oppleves det som at kjæresten i periodevis deprimert. Særlig i årstidsskifter..da blir det mindre nærhet fysisk, mindre gode ord,vanskelig å få forståelse for ting, mindre kommunikasjon og " effort". Så går det over igjen Blir en rar dynamikk når den ene voksne plutselig ikke er tilstede og jeg må lyve om hvor vedkommende er de gangene h*n forsvinner. 

Hva ville dere gjort?

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

Vil gjerne ha tips

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

Hvis han ikke er moden nok til å skvære opp med deg på en ordentlig måte, er det ingen vits å fortsette forholdet. Tenk deg alle kranglene dere kommer til å ha i løpet av et langt liv sammen, og dette er måten han håndterer de på? Vitner om lav (emosjonell) modenhet og store kommunikasjonsproblemer. 

Anonymkode: 2c543...562

[AnonymBruker]

Jobbet med tilknytningsstilen min, og med selvbildet.

Anonymkode: 09a97...763

[AnonymBruker]

Gjort det slutt

Anonymkode: 01ada...196

[AnonymBruker]

En kjæreste som fordufter etter en krangel, hadde gjort de fleste utrygge. Å ta en times " timeout" før man klarer å snakke rolig sammen kan være lurt, men å bare forsvinne skaper utrygghet hos den andre. 

Anonymkode: c68f2...5f6

[AnonymBruker]

Når kona og jeg krangler, er det typisk hun som initierer forsoning, selv da det er jeg som har vært verst. Årsaken er at jeg blir tregere blid igjen, jeg trenger rett og slett mer tid til å prosessere. 
 Kanskje mannen din trenger mer tid, ts?

Anonymkode: 54167...6b0

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortsatt.

Slitsomt, ustabilt og skjevfordelt. Jeg trenger en partner som reparerer, slik jeg selv gjør. Og jeg gidder ikke reparere når det er mannen som har oppført seg dårlig. Jeg trenger også omsorg og bli passet på og føle at jeg er verdt å si unnskyld til og ønske og reparasjon og forsoning fra den andre.

Anonymkode: b695d...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg ville ikke fortsatt.

Slitsomt, ustabilt og skjevfordelt. Jeg trenger en partner som reparerer, slik jeg selv gjør. Og jeg gidder ikke reparere når det er mannen som har oppført seg dårlig. Jeg trenger også omsorg og bli passet på og føle at jeg er verdt å si unnskyld til og ønske og reparasjon og forsoning fra den andre.

Anonymkode: b695d...746

Det er akkurat slik jeg føler det...jeg blir mye mer lei meg enn nødvendig etter en krangel eller sårende oppførsel, fordi det ikke blir reparert. Da tenker jeg automatisk at det ikke er noen fare å miste meg, ikke verdt å ordne opp med. På snart fem år har det ikke blitt så mye bedre. 

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er akkurat slik jeg føler det...jeg blir mye mer lei meg enn nødvendig etter en krangel eller sårende oppførsel, fordi det ikke blir reparert. Da tenker jeg automatisk at det ikke er noen fare å miste meg, ikke verdt å ordne opp med. På snart fem år har det ikke blitt så mye bedre. 

Anonymkode: bb8da...f00

Da hadde jeg følt meg for lite passet på.

Anonymkode: b695d...746

[AnonymBruker]

Din kjæreste virker veldig lik som min ved konflikter, og det at han trekker seg unna i perioder. Jeg føler så med deg!

Min trekker seg unna hvis det har skjedd noe, for eksempel at vi har kranglet/diskutert. Selv om vi skværer opp og han sier at alt er bra, endrer han helt atferd i noen dager. Da er det vanskelig å få kontakt med han, og han er unnvikende. Dette gjelder om det er min usikkerhet/mitt bekreftelsesbehov eller lignende som blir tatt opp. For eksempel hvis jeg sier fra om noe som plager meg. Han går i forsvar i stedet for å prøve å etterkomme mine behov. Om det var han som var lei seg for noe, ville jeg så klart ha lyttet, tatt selvkritikk, og prøvd å ordne opp, si unnskyld.

Jeg kan ikke si til han hvordan jeg føler det når han blir avvisende i kontakt og tone. For det fører bare til mer ubehag for han, og han trekker seg enda lengre unna i stedet for å trygge og ta vare på meg. 

Til vanlig kontakter han meg hver dag, og viser at han trives med meg og er glad i meg. Men uten forvarsel kan han plutselig få behov for alenetid, pause fra meg (og andre), i flere dager. Det blir altså på hans premisser. Jeg må ta hensyn til at han trenger å gå i dvale, selv om det fører til mer utrygghet hos meg. Han behov veier liksom tyngst. 

Har ingen gode råd her dessverre. Eneste må være å prøve å snu situasjoner slik at han får hjelp til å se den andre sin side. Prøv å sette han inn i din plass. Jeg trekker noen ganger frem kjente episoder: «Husker du den gangen du følte deg utrygg..? Du har vært i min situasjon, hva følte du da..? Hvordan ville det føltes for deg om..? Hvordan ville du likt å bli møtt dersom..? 
Prat og still spørsmål uten å være anklagende. Snakk i fredstid, og prøv å finne løsninger og bli enig om kompromisser. Få frem at man må gi og ta i et forhold, og at begge sine forventninger og behov er like viktig, og viktig å respektere.

Kanskje det dukker opp noe nyttig i denne tråden til oss begge. 

Anonymkode: f6f89...65b

[AnonymBruker]

Hvis han hadde vært veldig ung, så hadde jeg tenkt at det var håp for at han kunne utvikle seg. Kanskje ikke med deg i og med at det er vanskelig å endre en etablert dynamikk.

Men i og med at du har rukket å få to barn med en annen mann så regner jeg med at dere i hvert fall er over 25. Da er det en del av personligheten hans og det er ikke så sannsynlig at han endrer seg.

Når du kjenner selv at dette har du ikke godt av så skal du avslutte. Det er det viktigste du kan gjøre for deg selv. Og du som beskriver deg som utrygg trenger noen slike uttalte regler.

Hvis du av hvilken som helst grunn ikke kommer til å slå opp, så synes jeg du skal øve deg på ikke ta kontakt i disse tilfellene. Du vet allerede nå at det kommer til å skje igjen, så forbered deg. Ha en plan for noe skikkelig hyggelig du skal gjøre med barna neste gang. Bake boller, dra på besøk til noen barna liker som de ikke har sett på lenge osv.

Lykke til, jeg tror du kommer til å få det bedre når du lærer deg å håndtere dette, enten du blir eller bryter.

Anonymkode: 9e1c2...cce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vil gjerne ha tips

Anonymkode: bb8da...f00

Ville gjort det slutt! Min mann skal ikke oppføre seg om han er 14 år,livet e 100 gsnger bedre som singel en det der!!!

Anonymkode: 53601...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jobbet med tilknytningsstilen min, og med selvbildet.

Anonymkode: 09a97...763

Det har jeg. Klarer allikevel ikke unngå å bli påvirket når det blir slik,selv om jeg virkelig har prøvd.

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Ville gjort det slutt! Min mann skal ikke oppføre seg om han er 14 år,livet e 100 gsnger bedre som singel en det der!!!

Anonymkode: 53601...37b

Men så er det andre ting i forholdet som er fine da.. 

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da hadde jeg følt meg for lite passet på.

Anonymkode: b695d...746

Det er sånn det føles også.. føler meg svikta og lite passet på

Anonymkode: bb8da...f00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Hvis han hadde vært veldig ung, så hadde jeg tenkt at det var håp for at han kunne utvikle seg. Kanskje ikke med deg i og med at det er vanskelig å endre en etablert dynamikk.

Men i og med at du har rukket å få to barn med en annen mann så regner jeg med at dere i hvert fall er over 25. Da er det en del av personligheten hans og det er ikke så sannsynlig at han endrer seg.

Når du kjenner selv at dette har du ikke godt av så skal du avslutte. Det er det viktigste du kan gjøre for deg selv. Og du som beskriver deg som utrygg trenger noen slike uttalte regler.

Hvis du av hvilken som helst grunn ikke kommer til å slå opp, så synes jeg du skal øve deg på ikke ta kontakt i disse tilfellene. Du vet allerede nå at det kommer til å skje igjen, så forbered deg. Ha en plan for noe skikkelig hyggelig du skal gjøre med barna neste gang. Bake boller, dra på besøk til noen barna liker som de ikke har sett på lenge osv.

Lykke til, jeg tror du kommer til å få det bedre når du lærer deg å håndtere dette, enten du blir eller bryter.

Anonymkode: 9e1c2...cce

Får vondt. Levde jo sånn selv.

Min eks forstod ikke dette før lenge etter vi gjorde det slutt. Han ble annerledes etter bruddet. Bedre, vil jeg si. Men vi er ferdige begge to. Likevel er det fint å se at han er blitt mer moden. At han skjønner at han har en rolle i et forhold. At man ikke bare har kjæreste, men at man skal være kjæreste, og at det blant annet inkluderer å passe på den andre, trygge den andre, etc.

Han forstod det ikke før jeg sa: "Men du sa jo ingenting, du lot meg bare henge der... i all min egen usikkerhet".

Da husker jeg det så ut som det gikk opp et lys for ham. Av en eller annen grunn, selv om dette var formidlet på en klar måte før, var det som om disse ordene liksom var magiske, som om han ikke skjønte før det at jeg trengte ham for å føle meg bra i forholdet, at jeg trengte å høre at ting ikke var sånn og sånn, men sånn, for å trygge meg på at det var oss.

For meg er dette en selvfølge, og jeg gjør det med menn jeg er sammen med når de er tidvis usikre eller lignende, men enn så lenge har jeg ikke fått noe lignende tilbake. Jeg venter og håper på det en dag ❤

Anonymkode: b695d...746

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Din kjæreste virker veldig lik som min ved konflikter, og det at han trekker seg unna i perioder. Jeg føler så med deg!

Min trekker seg unna hvis det har skjedd noe, for eksempel at vi har kranglet/diskutert. Selv om vi skværer opp og han sier at alt er bra, endrer han helt atferd i noen dager. Da er det vanskelig å få kontakt med han, og han er unnvikende. Dette gjelder om det er min usikkerhet/mitt bekreftelsesbehov eller lignende som blir tatt opp. For eksempel hvis jeg sier fra om noe som plager meg. Han går i forsvar i stedet for å prøve å etterkomme mine behov. Om det var han som var lei seg for noe, ville jeg så klart ha lyttet, tatt selvkritikk, og prøvd å ordne opp, si unnskyld.

Jeg kan ikke si til han hvordan jeg føler det når han blir avvisende i kontakt og tone. For det fører bare til mer ubehag for han, og han trekker seg enda lengre unna i stedet for å trygge og ta vare på meg. 

Til vanlig kontakter han meg hver dag, og viser at han trives med meg og er glad i meg. Men uten forvarsel kan han plutselig få behov for alenetid, pause fra meg (og andre), i flere dager. Det blir altså på hans premisser. Jeg må ta hensyn til at han trenger å gå i dvale, selv om det fører til mer utrygghet hos meg. Han behov veier liksom tyngst. 

Har ingen gode råd her dessverre. Eneste må være å prøve å snu situasjoner slik at han får hjelp til å se den andre sin side. Prøv å sette han inn i din plass. Jeg trekker noen ganger frem kjente episoder: «Husker du den gangen du følte deg utrygg..? Du har vært i min situasjon, hva følte du da..? Hvordan ville det føltes for deg om..? Hvordan ville du likt å bli møtt dersom..? 
Prat og still spørsmål uten å være anklagende. Snakk i fredstid, og prøv å finne løsninger og bli enig om kompromisser. Få frem at man må gi og ta i et forhold, og at begge sine forventninger og behov er like viktig, og viktig å respektere.

Kanskje det dukker opp noe nyttig i denne tråden til oss begge. 

Anonymkode: f6f89...65b

Jeg mente å svare på dette innlegget.

Anonymkode: b695d...746

[AnonymBruker]

I sekundet kjæresten min hadde gått MIA etter en diskusjon hadde jeg sagt takk og farvel.

Vi separeres aldri uten at vi har pratet igjennom ting.

Vi tror på kommunikasjon og lytte til hverandre.

Anonymkode: 1dd56...51d

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er akkurat slik jeg føler det...jeg blir mye mer lei meg enn nødvendig etter en krangel eller sårende oppførsel, fordi det ikke blir reparert. Da tenker jeg automatisk at det ikke er noen fare å miste meg, ikke verdt å ordne opp med. På snart fem år har det ikke blitt så mye bedre. 

Anonymkode: bb8da...f00

Stakkars deg 💕🫂