Erfaringer om å være steforelder til småbarn

[AnonymBruker]

Å være steforelder til et lite barn (under 6 år). Noen erfaringer? På godt og vondt? 
 

Tema som: samarbeid mellom biologiske foreldre, hvilken rolle har du som steforelder og annet??

Anonymkode: f24ce...ceb

[AnonymBruker]

Hold deg unna! Finn deg noen uten barn.

Anonymkode: fe57f...32d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hold deg unna! Finn deg noen uten barn.

Anonymkode: fe57f...32d

Hvorfor?

Anonymkode: f24ce...ceb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvorfor?

Anonymkode: f24ce...ceb

Fordi det er et vepsebol uten like. Mor kontrollerer og ødelegger forholdet deres. Han adlyder, du blir frustrert. Men må holde kjeft, «pga barnas skyld» De kommer først må vite… og moren kommer etter barna. 

Anonymkode: fe57f...32d

[AnonymBruker]

Du har ingen rolle i fht hverken samarbeid eller barnet i utgangspunktet hvis dette har to foreldre, det du KAN ha er en rolle der du bidrar til at samarbeidet er godt mellom foreldrene og en der du er en omsorgsperson for barnet på foreldrenes premisser. Ikke alle klarer ha en slik rolle og skjøtte den godt, noen tror de skal være forelder og ha ansvar, at de har rettigheter osv noe det sjelden kommer noe godt ut av. Den beste steforelderen er den som gir uten å forvente tilbake og ikke alle er slik laget at de har den egenskapen der de skjønner at den vil til slutt gi dem så uendelig mye mer en om de krever og styrer.. 

Anonymkode: fcf76...b6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fordi det er et vepsebol uten like. Mor kontrollerer og ødelegger forholdet deres. Han adlyder, du blir frustrert. Men må holde kjeft, «pga barnas skyld» De kommer først må vite… og moren kommer etter barna. 

Anonymkode: fe57f...32d

Selvfølgelig kommer barna først. Hvis noen steforeldre tror at de skal innplasseres som nummer 1 så har de ikke forstått noen ting. Samhandling med den andre biologiske forelderen er selvfølgelig nødvendig og det kan være ganske mange ting det skal samarbeides om når de er såpass små. Regler(mener ikke husregler) og oppdragelse er det selvfølgelig biologisk mor og far som bestemmer sammen- steforeldre må rette seg etter det.

Anonymkode: 91785...fab

[AnonymBruker]

Har vært stemor til en liten gutt siden han var født. Han er 5 i dag og bor fast hos oss, mor og far var aldri sammen. Nå vet jo ikke gutten til noe annet, og tror situasjonen hadde vært annerledes dersom jeg kom senere inn i bilder og skulle finne min plass i livet hans. 
 

Vi har et felles yngre barn, og føler like mye omsorg om dem begge to. Det som er vanskelig med å være stemor er at jeg ikke har noen reell myndighet. Feks må han til lege, er det saker med barnehage o.l. Jeg er en forelder på alle områder for dette barnet, men ikke på papiret, og det er tøft. Selv om jeg også forstår at barnet har to foreldre.

Anonymkode: 4ddb2...84d

[SPOCA]

Jeg er stemor til en gutt på 6 år, har vært stemor siden barnet var 3 år. Jeg ser på barnet som mitt eget, og elsker det like mye som det skulle vært mitt biologiske barn. Far og mor har barnet 50/50.

Nå er omstendighetene rundt barnet ganske spesielle, for barnet har mange diagnoser med deriblant hjerneskade, psykisk utviklingshemming, autismediagnose, epilepsi m.m. Det krever at man er på. Det er alt eller ingenting for min del. Og det var også forutsetningen min for å være i et forhold med min mann også: at jeg blir sett på som en fullverdig omsorgsperson. Hvis jeg går inn i en slik relasjon gir jeg hele meg og hele mitt hjerte, jeg gjør ingenting halvveis. Min stesønn kaller meg for "mor" og mammaen sin for "mamma". I hans verden har han to mammaer. Og muligens to fedre (men stefar er ikke like involvert som jeg er i barnet). Min mann, barnets far, er heldigvis en fantastisk far. Han har kjempet hardt for å kunne være så involvert som mulig i sitt barns liv. 

Jeg har en god relasjon til barnets mamma, bedre enn far har til henne. Det er nok takket være meg at de i dag har et såpass "ok" forhold. Hun ser på kvinner som de beste omsorgspersonene, og jeg er dessverre (vil jeg si) favorisert over min mann. Det gir meg noen unike fordeler, i det at jeg har ganske stor frihet, egentlig. Jeg er heldig i den forstand at mammaen til barnet ikke blir sjalu på meg fordi jeg er involvert i barnets liv. Det har nok også noe med at barnet er krevende, og hun har forstått at det krever mye avlastning. Og jeg kan gi den avlastningen til henne. Hun stoler også på meg rent faglig, fordi jeg jobber med barn som min stesønn. Jeg er altså ikke "bare" stemor, jeg er en støttespiller.

Jeg er derfor ikke enig i at man ikke har noen rolle ift samarbeid eller barnet. Det kommer veldig an på. Jeg oppdrar barnet like mye som min mann, barnet er her tross alt 50% av tiden. Barnet må ha gode rutiner og klare rammer. Jeg gir like klare rammer som min mann. Jeg gir medisiner, jeg skifter bleier, jeg steller, jeg tar nattevåk, jeg lager mat og jeg stiller opp. Akkurat som far. Vi deler byrdene og gledene likt mellom oss. Far er opptatt av at jeg får være like mye involvert som han.

For øvrig er det jeg som er pådriveren for 50/50. Mor bedrev samværssabotasje i alle år før jeg var en del av livet til min stesønn. Hun var psykisk voldelig mot min mann da de var sammen, og har alltid vært ekstremt manipulerende. Det har hun også prøvd med meg. Det gav hun seg fort med, for hun så nok at det bet ikke jeg på. Jeg satte til slutt foten ned, og sa at dette ikke gikk. Min mann brukte 100% av tiden på 10% samvær. Det var ekstremt krevende. Mannen ble fullstendig utbrent og utkjørt, han gikk på veggen. Til slutt sa jeg: dette går ikke. Det er ikke bra for barnet, først og fremst, og ikke for mannen. 

Uansett, rettslig vant vi fram på alle punkt, og det er altså 50/50 i dag. I dag har jeg et ganske godt samarbeid med mannens eks, mannen og eksen har sånn sett også det, dog mer avmålt. Hvis det sendes oppdateringer, er det gjerne jeg som gjør det til mannens eks. Dessverre opplever mannen ofte å få ting brukt i mot seg, mens jeg ikke opplever det samme, så det er enklere at ting rett og slett kommer fra meg.

Så vel. Fordelen for min del har vært at jeg får være veldig involvert, og det er jeg takknemlig for. Jeg har fått sjansen til å være mor selv om jeg er ufrivillig barnløs. Dessuten er det noe helt eget å bli knyttet til et barn som trenger deg så fullt og helt, på alle måter. Ulempen er at det er krevende, i den forstand at barnet har de diagnoser det har, det er en del søvnløse netter og medisinske utfordringer. Dessuten er det vondt å se på hvor mye vondt min mann har måtte stå i, som gjør at jeg beundrer han desto mer. Det hadde vært veldig enkelt å bare gå, og bare drite i alt. Men han velger å kjempe. Noe som viser for meg hvor høyt han elsker sitt barn. Det gjør det jo også vanskelig, fordi jeg også ser den sorgen han bærer på, f.eks at han gikk glipp av muligheten til å trille sitt eget barn eller bare få leke med barnet sitt de de første månedene. Han har gått gjennom store traumer, og det er noe som må bearbeids på godt og vondt. Og det har jeg jo tross alt valgt selv. Så det må jeg stå i, for jeg verken kan eller skal svikte dette barnet eller mannen min.

Endret 16. desember 2024 av SPOCA

[AnonymBruker]

Hadde jeg valgt på nytt så hadde jeg valgt en mann uten barn, man må svelge mange kameler og tanken på å ha hans narsissistiske og psykopatiske ex I mitt liv gjør meg kvalm. Men heldigvis har ikke jeg noe med henne å gjøre og han holder kontakten til det minimale med henne. Han setter ned foten, noen damer tror dessverre at dem eier personen de har fått barn med. 
Jeg har selv to fra før og har nydelige barn, men valgte rett og slett feil person å formere meg med. 
Det er nok viktig at foreldre klarer å være venner, men ikke for enhver pris. Når den andre lager livet ditt til helvete så må man sette grenser. 
Det som jeg føler mange steforeldre gjør feil er at de føler man skal være på samme nivå som det biologiske foreldre. Jeg ønsker ikke at mine bonusbarn skal se på meg som en mor, de har allerede mor. Men ønsker de skal se på meg som ressurs person. 
 Dette har nok gjort til at barnemor ikke har noe drit å slenge om meg, jeg blander ikke meg i samarbeidet og holder meg i bakgrunnen. Men det er en rolle som er vanskelig og ikke ment for alle.

 

Anonymkode: 4ae84...59a

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (4 timer siden):

Jeg er stemor til en gutt på 6 år, har vært stemor siden barnet var 3 år. Jeg ser på barnet som mitt eget, og elsker det like mye som det skulle vært mitt biologiske barn. Far og mor har barnet 50/50.

Nå er omstendighetene rundt barnet ganske spesielle, for barnet har mange diagnoser med deriblant hjerneskade, psykisk utviklingshemming, autismediagnose, epilepsi m.m. Det krever at man er på. Det er alt eller ingenting for min del. Og det var også forutsetningen min for å være i et forhold med min mann også: at jeg blir sett på som en fullverdig omsorgsperson. Hvis jeg går inn i en slik relasjon gir jeg hele meg og hele mitt hjerte, jeg gjør ingenting halvveis. Min stesønn kaller meg for "mor" og mammaen sin for "mamma". I hans verden har han to mammaer. Og muligens to fedre (men stefar er ikke like involvert som jeg er i barnet). Min mann, barnets far, er heldigvis en fantastisk far. Han har kjempet hardt for å kunne være så involvert som mulig i sitt barns liv. 

Jeg har en god relasjon til barnets mamma, bedre enn far har til henne. Det er nok takket være meg at de i dag har et såpass "ok" forhold. Hun ser på kvinner som de beste omsorgspersonene, og jeg er dessverre (vil jeg si) favorisert over min mann. Det gir meg noen unike fordeler, i det at jeg har ganske stor frihet, egentlig. Jeg er heldig i den forstand at mammaen til barnet ikke blir sjalu på meg fordi jeg er involvert i barnets liv. Det har nok også noe med at barnet er krevende, og hun har forstått at det krever mye avlastning. Og jeg kan gi den avlastningen til henne. Hun stoler også på meg rent faglig, fordi jeg jobber med barn som min stesønn. Jeg er altså ikke "bare" stemor, jeg er en støttespiller.

Jeg er derfor ikke enig i at man ikke har noen rolle ift samarbeid eller barnet. Det kommer veldig an på. Jeg oppdrar barnet like mye som min mann, barnet er her tross alt 50% av tiden. Barnet må ha gode rutiner og klare rammer. Jeg gir like klare rammer som min mann. Jeg gir medisiner, jeg skifter bleier, jeg steller, jeg tar nattevåk, jeg lager mat og jeg stiller opp. Akkurat som far. Vi deler byrdene og gledene likt mellom oss. Far er opptatt av at jeg får være like mye involvert som han.

For øvrig er det jeg som er pådriveren for 50/50. Mor bedrev samværssabotasje i alle år før jeg var en del av livet til min stesønn. Hun var psykisk voldelig mot min mann da de var sammen, og har alltid vært ekstremt manipulerende. Det har hun også prøvd med meg. Det gav hun seg fort med, for hun så nok at det bet ikke jeg på. Jeg satte til slutt foten ned, og sa at dette ikke gikk. Min mann brukte 100% av tiden på 10% samvær. Det var ekstremt krevende. Mannen ble fullstendig utbrent og utkjørt, han gikk på veggen. Til slutt sa jeg: dette går ikke. Det er ikke bra for barnet, først og fremst, og ikke for mannen. 

Uansett, rettslig vant vi fram på alle punkt, og det er altså 50/50 i dag. I dag har jeg et ganske godt samarbeid med mannens eks, mannen og eksen har sånn sett også det, dog mer avmålt. Hvis det sendes oppdateringer, er det gjerne jeg som gjør det til mannens eks. Dessverre opplever mannen ofte å få ting brukt i mot seg, mens jeg ikke opplever det samme, så det er enklere at ting rett og slett kommer fra meg.

Så vel. Fordelen for min del har vært at jeg får være veldig involvert, og det er jeg takknemlig for. Jeg har fått sjansen til å være mor selv om jeg er ufrivillig barnløs. Dessuten er det noe helt eget å bli knyttet til et barn som trenger deg så fullt og helt, på alle måter. Ulempen er at det er krevende, i den forstand at barnet har de diagnoser det har, det er en del søvnløse netter og medisinske utfordringer. Dessuten er det vondt å se på hvor mye vondt min mann har måtte stå i, som gjør at jeg beundrer han desto mer. Det hadde vært veldig enkelt å bare gå, og bare drite i alt. Men han velger å kjempe. Noe som viser for meg hvor høyt han elsker sitt barn. Det gjør det jo også vanskelig, fordi jeg også ser den sorgen han bærer på, f.eks at han gikk glipp av muligheten til å trille sitt eget barn eller bare få leke med barnet sitt de de første månedene. Han har gått gjennom store traumer, og det er noe som må bearbeids på godt og vondt. Og det har jeg jo tross alt valgt selv. Så det må jeg stå i, for jeg verken kan eller skal svikte dette barnet eller mannen min.

Er du ikke redd for å bli gjenkjent her - det er veldig mange detaljer her som gjør at eksen eller andre som kjenner til situasjonen skjønner at det er du som har utlevert..

Anonymkode: d1470...6dc

[AnonymBruker]

Det viktigste for meg da jeg traff kjæresten var at vi hadde like verdier og syn på barneoppdragelse.

Har selv et barn og jeg er ikke noe hurra mamma. Selv om vi har det mye gøy, er tullete og har det høyt under taket er jeg veldig rett frem, konsekvent, bestemt og streng. Jeg er opptatt av gode rutiner og forutsigbarhet. 

Jeg er opptatt av at barn er små mennesker med store følelser og de skal høres, respekteres og ha en stemme. Men de er barn og jeg skal være den trygge havnen som er der når det stormer som verst, men som også tør å utfordre og konfrontere dem og veilede dem gjennom vanskelige situasjoner.

Jeg er opptatt av at de skal ha alt de trenger, men ikke bli bortskjemte drittunger. At de skal hjelpe til i hjemmet og at som en familie må vi være raus og generøs med hverandre. 

Barna til kjæresten mistet moren sin for noen år siden(var veldig unge) Så min rolle er å være den beste omsorgspersonen jeg kan være for dem. Kjæresten liker ikke ordet stemor, men mamma 2. Barna kaller meg ved navn, men de har adoptert meg som en mor. Og jeg behandler dem helt likt som min egen unge, noe de har respondert veldig godt på. 

 

Anonymkode: 3eea2...a8d

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er du ikke redd for å bli gjenkjent her - det er veldig mange detaljer her som gjør at eksen eller andre som kjenner til situasjonen skjønner at det er du som har utlevert..

Anonymkode: d1470...6dc

Nei.

[askjiir]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Å være steforelder til et lite barn (under 6 år). Noen erfaringer? På godt og vondt? 
 

Tema som: samarbeid mellom biologiske foreldre, hvilken rolle har du som steforelder og annet??

Anonymkode: f24ce...ceb

Hele steforelder opplegget er unaturlig. Det er en grunn til at det går til helvete så ofte som det gjør.

[AnonymBruker]

askjiir skrev (3 minutter siden):

Hele steforelder opplegget er unaturlig. Det er en grunn til at det går til helvete så ofte som det gjør.

Men da slutter dere mannfolk å oppføre dere som idioter/dumpe kjerringa etter at dere har fått barn sammen. Problemet løst. Da blir det så naturlig atte. Hilsen ei skilt og gift på nytt med en herlig mann som er lykkelig sammen med meg og barna, på 8. året. 

Anonymkode: 32fcb...137

[askjiir]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men da slutter dere mannfolk å oppføre dere som idioter/dumpe kjerringa etter at dere har fått barn sammen. Problemet løst. Da blir det så naturlig atte. Hilsen ei skilt og gift på nytt med en herlig mann som er lykkelig sammen med meg og barna, på 8. året. 

Anonymkode: 32fcb...137

"Dere"? Jeg har ikke gjort det. Forresten er det vanligere at konen dumper mannen.

[AnonymBruker]

askjiir skrev (1 minutt siden):

"Dere"? Jeg har ikke gjort det. Forresten er det vanligere at konen dumper mannen.

Derfor skrev jeg "oppføre dere som idioter". Hvis mannen er utro, unnasluntrer eller utøver vold, så er det MANNEN som egentlig har "dumpet" forholdet.

Anonymkode: 32fcb...137

[askjiir]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Derfor skrev jeg "oppføre dere som idioter". Hvis mannen er utro, unnasluntrer eller utøver vold, så er det MANNEN som egentlig har "dumpet" forholdet.

Anonymkode: 32fcb...137

"Hvis". Jeg kan også bruke ordet "hvis" for å rettferdiggjøre mannehat. 

[AnonymBruker]

askjiir skrev (Akkurat nå):

"Hvis". Jeg kan også bruke ordet "hvis" for å rettferdiggjøre mannehat. 

Jeg har ikke noe mannehat. Elsker mannen min, faren min, sønnene mine, broren min; er veldig glad i mine mannlige kollegaer, pappaer på idretten til barna, barnas mannlige trenere og de to mannlige ekspeditørene på nærbutikken. Men misliker idioter og drittsekker, ja. 

Anonymkode: 32fcb...137

[askjiir]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har ikke noe mannehat. Elsker mannen min, faren min, sønnene mine, broren min; er veldig glad i mine mannlige kollegaer, pappaer på idretten til barna, barnas mannlige trenere og de to mannlige ekspeditørene på nærbutikken. Men misliker idioter og drittsekker, ja. 

Anonymkode: 32fcb...137

Du liker å trekke frem mannlige drittsekker ved hver anledning, selv der det ikke er nødvendig.

[AnonymBruker]

Vel, alle som har vært eller er steforeldre, skulle innerst inne ønsker at vedkommende IKKE hadde barn. Og de hadde ikke tatt det samme valget om å bli sammen med en med barn på nytt igjen. Der har du svaret. 

Jeg var i et forhold der barnet var 2 år når jeg kom inn i bildet. Barnemor var supergrei mot meg, og vi ble faktisk venninner. Barnet elsket meg. Og stort sett hadde vi det veldig bra sammen, det var hovedsakelig ting hos far som gjorde at jeg avsluttet forholdet. 

Likevel gjør det noe med det at du alltid er nr 2. Du må alltid vike for barnet. Du må tåle å bli vekket om natten, at far legger seg til å sove hos barnet. At planer endres fordi barnemor er syk eller noe skjer. Du må forvente at går utover din økonomi negativt, selv om far forsørger barnet, så vil det likevel påvirke økonomien dersom dere bor sammen.

Dersom du har lyst på barn selv, vet du at far har allerede hatt denne opplevelsen med en annen dame før deg. Det vil aldri bli like spesielt for far med ditt første barn, som det er for deg. Ditt barn må forholde seg til halvsøsken. Du vil ALDRI føle på kjernefamilien, for det er en splittet og oppdelt familiestruktur. 

Jeg er nå i et nytt forhold med en uten barn. Det er så deilig! Så mange vonde følelser man aldri trenger å tenke på. Og jeg er alltid nr 1 for han. 

Anonymkode: 33b82...5f8