En mann uten empati og omsorg

[AnonymBruker]

Hvordan er det hos dere?

Når dere får feks ett sammenbrudd? La oss si det har vært mye i lang tid og du har bært deg selv. Hormonene herjer inni deg og du føler deg helt forferdelig og sliten med mye inni deg uten å gå inn på hva. Du er ikke slem eller noe, men du går inn i sengen og puster litt for deg selv, du føler alt er for mye. Plutselg sammenbrudd med mye gråt og alle overveldende følelser som du kjenner på. Mannen kommer inn på slutten og ligger 1meter fra deg ,kald som vanlig, ikke klemmer eller spør hvordan det går eller om jeg vil snakke om det. Men ligger å sier han er nok ikke enig i d eg ska si så han tenker nok noe helt annet og mener noe helt annet enn meg. Helt upåvirket av at konen har hatt ett sammenbrudd og grått alene i nesten 1time uten at han kom inn. Hvordan mener han at jeg skal åpne meg og fortelle hva jeg føler når han skal bestemme at han er nok ikke enig og mener nok noe helt annet. Hva skal han mene om hva jeg føler og hvordan jeg har det, altså, er han virkelig så emosjonelt utilgjengelig og totalt uten omsorgsevne... Alt handler alltid om han.. Han evner ikke å se noe annet. Jeg er så ensom og alene i dette forholdet.. 

I gode og vonde dager, dvs kun i gode dager, for vonde dager vil han ikke ha..

Under fødslene var det ikke omsorg , massere ryggen feks når jeg hadde intrense rier i ett og mye smerter. Det var ikke noe hjelp eller tilstedeværesle. Han sovnet i en stol ,helt upåvirket av hvor vondt jeg hadde det.. Så jordmor masserte meg. Og prøvde å hjelpe. 

Etter operasjoner eller veldig syk , må jeg fint lage mat og ordne ting selv, hold seg får jeg beskjed om av legene og ta det rolig. Hvordan skal jeg klare det? Han kan fint ordne noe til seg seøv om han er sulten nok men tenker ikke på oss andre..  

Spør ikke hvordan det går,om jeg vil ha noe mat eller om det er noe jeg trenger..

Jeg gir og gir og gir av meg selv. Jeg er så sliten av å bære alt hele tiden og aldri føle meg sett,hørt ,og være så ensom og alene i alt. 

Han skal velge det og det(store avgjørelser), jeg sier vi må jo snakke om det sammen. Kan jo ikke bare flytte eller annet uten å være enig. Han kan jo ikke kjøpe noe uten å høre med meg. Eller er det sånn teamwork er? Han bestemmer og gjør det som passer han og driter i min mening?

Kommunikasjon går kun en vei, og det er at jeg alltid tar feil og han har alltid rett, i følge han.

Det er mye mer bak her,men det jeg lurer på er hvordan deres menn er om dere har en dårlig dag, er syk eller feks får ett sammenbrudd feks? 

Jeg er en sterk dame som tåler veldig mye, mye mer enn de fleste ,så når jeg bryter sammen har det vært vondt i lang tid.

Vet jeg burde gått for lengst og ja jeg er enig, jeg er på vei!

 

Anonymkode: ef578...8be

[AnonymBruker]

Han sier at eg e dum i hodet og det er min egen feil, så hvorfor skal han bry seg eller gi meg en klem.. Han vet ikke hva det gjelder en gang, men alt er alltid min feil.

Skulle ønske han bare denne ene gangen , kunne komme inn å holde rundt meg,ligge inntil meg og sa at han var der. Og spurt om jeg bare ville ha kos eller snakke om det. Neida.. 

Anonymkode: ef578...8be

[Hippogriff]

Du vet jo svaret. Vi andre kan bare bekrefte det du allerede vet - at sånn skal det ikke være.

Du har uansett ansvar for din egen lykke. Tenker du at denne mannen er bra for deg, og en du vil dele resten av livet ditt med?

Husk - resten av livet er nå! 

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (3 minutter siden):

Du vet jo svaret. Vi andre kan bare bekrefte det du allerede vet - at sånn skal det ikke være.

Du har uansett ansvar for din egen lykke. Tenker du at denne mannen er bra for deg, og en du vil dele resten av livet ditt med?

Husk - resten av livet er nå! 

Jeg vet, men det er ikke lett. Hvordan er din mann? Eller du om du er mann?

Anonymkode: ef578...8be

[Hannabanna]

Mannen min har støttet meg gjennom behandling på dps etter at jeg møtte veggen og har helt fra starten av forholdet hatt en evne til å oppfatte det om jeg er urolig eller har angst. Det har hjulpet så til de grader, at han er rundt meg og støtter gjør at jeg klarer å komme meg ut av negative tankespiraler og det roer angsten som forsatt dukker opp. Gir meg masse energi i hverdagen og prøver så godt jeg kan å gjøre ting han setter pris på med en gang jeg har overskudd, for jeg føler en så stor takknemmelighet til han. Han klemmer, koser, får meg opp og ut på tur, hører på det jeg har å si men er rolig og saklig og sier ifra når det er åpenbart at det er angsten som kontrollerer hvordan jeg har det og det å prate i sirkel ikke hjelper. Det avhenger litt av situasjonen. Han er en klippe. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å få en så god mann. Han hadde aldri vært kald eller ikke vist støtte om jeg hadde det vondt. Det må være utrolig vanskelig for deg! Å det må legge en veldig byrde på toppen når du blir møtt på den måten, ikke greit i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen situasjonen. Det har nok variert hvordan min mann takler det. Men nå etter mange år så er det veldig fint mellom oss. En rekke nesten-brudd, store kriser osv, har ført til at han har blitt mye flinkere å lytte, se meg og vise omsorg. Han vet at det ikke er noen annen måte. 

Det min mann vel egentlig forstod var det at å åpne seg, være sårbar, det krever mye tillit til han, og at han håndterer det bra. Og hvis jeg ikke kan stole på at han bryr seg, og tar min åpenhet og møter den med forståelse som en mann som bryr seg om meg- så åpner jeg meg ikke. Det gjorde jeg ikke en lang stund, og det har han vel fått smertelig erfare er "døden". Men slik ble det jo en periode, og jeg gikk og sparte opp for å flytte ut, og han forstod det. Han forstod også at noe måtte skje. Så mitt råd er vel å bare kutte han ut av ligninga en stund. Han eksisterer ikke, og du kan ikke stole på han. La han kjenne på det. La han kjenne på hvordan det føles at du ikke trenger han, eller forventer noe av han. Da gir du jo heller ingenting. 

Det er egentlig et forferdelig råd som vil føre til at dere begge blir ulykkelig, men jeg regner med at du har prøvd mye annet. Og da kan du kanskje la han tigge deg om å dele. Han skal ligge på gulvet og tigge om din fortrolighet før du noen gang gir den igjen. 

Anonymkode: cab58...d99

[AnonymBruker]

Takk for svar

Anonymkode: ef578...8be

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en mann som utviklet seg til å ikke vise omsorg eller empati. Selv nyoperert med store smerter hadde han det værst siden han var sliten etter jobb å lage middag. Det gikk utrolig innpå meg at jeg aldr fikk en klem eller støtte når noe var vanskelig. Samtidig som han skulle ha forståelse og empati tilbake, hver dag. Jeg skulle gi, uten å forvente tilbake eller på noen som helst måte at jeg var lei meg. Da ble det enten silent treatment eller raseri

Skilt nå, og singel, jeg har det så utrolig mye bedre, det kan ikke sammenlignes med før når jeg prøvde å senke forventningene mine med han.

Du får det mye bedre alene, så hva vil du? Sitte å klage over hvordan livet er på kg eller gjøre noe med det?

Anonymkode: 6bccf...b30

[AnonymBruker]

Han høres absolutt ikke ut som en trivelig mann, og det virker ikke som om han er glad i deg.

Men spørsmålet mitt er om du ofte har slike sammenbrudd? Gjør du noe selv for å få det bedre psykisk? Det er ikke vanlig å få slike sammenbrudd, så du må gjøre noe med situasjonen din. Det mest logiske er kanskje å sparke ut mannen, dersom han er årsaken til at du bryter sammen. Du klarer deg vel fint uten en som bryter deg ned.

Nå vet jeg bare en side av denne saken. Det kan være slitsomt å ha en partner som sliter psykisk og ofte bryter sammen. Ikke alle som klarer å leve med det. Men slik du beskriver det, så er altså den mannen ikke noe å samle på. Kast ham ut etter jul, eller flytt selv. 

Anonymkode: 5d5c7...f57

[AnonymBruker]

Ts vil du høre om andre menn og hvordan de er blitt eller ønsker du bekreftelse på at du bor med en som ikke støtter deg og viser det omsorg? 
 

Ingen forhold er rosenrøde, men dette hadde jeg ikke orket. 
Jeg er syk mannen har servert meg alt av måltider, tatt seg av barna, prøver å få hus og julegaver på plass. Han masserer meg, han satt på akuttmottaket med meg i mange timer. 
Ja noen ganger han denne mannen være en dust også, han blir f.eks stille når jeg gråter og kaster ut mine følelser. Følelser er vanskelig, men han prøver. Han stryker meg på rygge, gir meg klem, sier han hører hva jeg sier osv. 

Det du bor med viser ikke omtanke for deg og da blir liksom hele pakka vanskelig. 

Anonymkode: 72a3f...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han sier at eg e dum i hodet og det er min egen feil, så hvorfor skal han bry seg eller gi meg en klem.. Han vet ikke hva det gjelder en gang, men alt er alltid min feil.

Skulle ønske han bare denne ene gangen , kunne komme inn å holde rundt meg,ligge inntil meg og sa at han var der. Og spurt om jeg bare ville ha kos eller snakke om det. Neida.. 

Anonymkode: ef578...8be

Du vet selv hva svaret er. Å være alene, hva enn du frykter, er 10000 ganger bedre enn dette. 

Anonymkode: ed1e3...b52

[AnonymBruker]

Voksne folk ligger ikke og griner uten grunn. Umodent å ikke fortelle mannen om hva du føler. 
Skal han liksom gjette?

Anonymkode: d778a...9be

[AnonymBruker]

Skjer det ofte, disse sammenbruddene?

Har selv levd i snart 40 år uten ett sammenbrudd, så mannen hadde vel bare fått sjokk.

Anonymkode: c72f2...c66

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan er det hos dere?

Når dere får feks ett sammenbrudd? La oss si det har vært mye i lang tid og du har bært deg selv. Hormonene herjer inni deg og du føler deg helt forferdelig og sliten med mye inni deg uten å gå inn på hva. Du er ikke slem eller noe, men du går inn i sengen og puster litt for deg selv, du føler alt er for mye. Plutselg sammenbrudd med mye gråt og alle overveldende følelser som du kjenner på. Mannen kommer inn på slutten og ligger 1meter fra deg ,kald som vanlig, ikke klemmer eller spør hvordan det går eller om jeg vil snakke om det. Men ligger å sier han er nok ikke enig i d eg ska si så han tenker nok noe helt annet og mener noe helt annet enn meg. Helt upåvirket av at konen har hatt ett sammenbrudd og grått alene i nesten 1time uten at han kom inn. Hvordan mener han at jeg skal åpne meg og fortelle hva jeg føler når han skal bestemme at han er nok ikke enig og mener nok noe helt annet. Hva skal han mene om hva jeg føler og hvordan jeg har det, altså, er han virkelig så emosjonelt utilgjengelig og totalt uten omsorgsevne... Alt handler alltid om han.. Han evner ikke å se noe annet. Jeg er så ensom og alene i dette forholdet.. 

I gode og vonde dager, dvs kun i gode dager, for vonde dager vil han ikke ha..

Under fødslene var det ikke omsorg , massere ryggen feks når jeg hadde intrense rier i ett og mye smerter. Det var ikke noe hjelp eller tilstedeværesle. Han sovnet i en stol ,helt upåvirket av hvor vondt jeg hadde det.. Så jordmor masserte meg. Og prøvde å hjelpe. 

Etter operasjoner eller veldig syk , må jeg fint lage mat og ordne ting selv, hold seg får jeg beskjed om av legene og ta det rolig. Hvordan skal jeg klare det? Han kan fint ordne noe til seg seøv om han er sulten nok men tenker ikke på oss andre..  

Spør ikke hvordan det går,om jeg vil ha noe mat eller om det er noe jeg trenger..

Jeg gir og gir og gir av meg selv. Jeg er så sliten av å bære alt hele tiden og aldri føle meg sett,hørt ,og være så ensom og alene i alt. 

Han skal velge det og det(store avgjørelser), jeg sier vi må jo snakke om det sammen. Kan jo ikke bare flytte eller annet uten å være enig. Han kan jo ikke kjøpe noe uten å høre med meg. Eller er det sånn teamwork er? Han bestemmer og gjør det som passer han og driter i min mening?

Kommunikasjon går kun en vei, og det er at jeg alltid tar feil og han har alltid rett, i følge han.

Det er mye mer bak her,men det jeg lurer på er hvordan deres menn er om dere har en dårlig dag, er syk eller feks får ett sammenbrudd feks? 

Jeg er en sterk dame som tåler veldig mye, mye mer enn de fleste ,så når jeg bryter sammen har det vært vondt i lang tid.

Vet jeg burde gått for lengst og ja jeg er enig, jeg er på vei!

 

Anonymkode: ef578...8be

Jeg var gift med en slik mann. Vi er ikke gift lengre for å si det sånn. 

Er han emosjonelt utilgjengelig for deg, så er det ingen grunn til å kjempe for noe som egentlig ikke eksisterer..

Endret 5 timer siden av Irak

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han sier at eg e dum i hodet og det er min egen feil, så hvorfor skal han bry seg eller gi meg en klem.. Han vet ikke hva det gjelder en gang, men alt er alltid min feil.

Skulle ønske han bare denne ene gangen , kunne komme inn å holde rundt meg,ligge inntil meg og sa at han var der. Og spurt om jeg bare ville ha kos eller snakke om det. Neida.. 

Anonymkode: ef578...8be

Da er det bedre å være alene 🤷

Anonymkode: 5fb33...eac

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift og samboer med slike menn. De er nå exer. 

De vektla alltid at jeg klarer meg, er sterk. Det aller verste var når de trakk mine problemer i tvil. Var aldri der for meg...

Anonymkode: f1d80...f99

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Det er få ganger i mitt liv jeg har hatt det. Mannen har bidratt til at jeg er helt utslitt på mange måter.

Jeg har ingen problem å snakke om ting, men jeg får ikke åpne munnen min å si noe før han sier slike ting, da har jeg virkelig ikke lyst å snakke ut om tingene med han. Og om jeg prøver så bare ler han av meg eller snur alt over til at alt er min feil osv. Jeg er en veldig sterk kvinne som står stødig og takler det meste. Men noen ganger kan det bli for mye for meg og!

 

 

Anonymkode: ef578...8be