Gå til innhold

Jeg liker ikke min egen mor, men er det meg eller henne?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg ser på meg selv som godt voksen, sunn, med en god jobb, en trygt og fint forhold og en helt herlig liten sønn (og enda en på vei).

Jeg elsker livet mitt på de aller fleste måter og føler meg utrolig heldig, men det er i mange tilfeller en bismak når det kommer til min egen mor og min egen barndom.

Jeg vokste opp med skilte foreldre på 90-tallet, hvor jeg hadde fast bosted hos min far. Jeg husker svært lite av barndommen min egentlig, men jeg har både gode og dårlige minner. 
I utgangspunktet plager det meg ikke, og jeg bærer ingenting vondt til noen av mine foreldre fra barndommen av. Jeg liker ikke å snakke om barndommen min, og jeg liker ikke at foreldrene mine tar opp ting fra barndommen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bryr meg ikke nevneverdig om dette heller. Moren min var ganske fraværende, selv om hun var så mye til stede som hun klarte. Jeg bærer som sagt ingen nag om det. 
Likevel, så startet det dårlige forholdet å utvikle seg etter jeg ble ungdom, og senere voksen:

det har skjedd en rekke tilfeller hvor jeg rett og slett ikke orker tanken på min egen mor, og i det hele tar hun en slags offer-rolle fordi det er så synd på henne (fordi jeg er så vanskelig)

Jeg husker spesielt godt avslutningen min i 10ende klasse, ingen av mine foreldre deltok på dette. Alle andres foreldre var tilstede. Jeg husker enda den dag i dag ubehaget jeg kjente over at de andre foreldre sto stolte og klappet, mens ingen av mine var der.

Jeg skulle også feire bursdag med moren min en sommerdag, jeg var vel rundt 20 år og da måtte jeg rett og slett avlyse fordi hun og samboeren hennes var så drita at jeg ikke ville dra. (Dette var da på dagtid)

Hun passet også katten min da jeg var på ferie, og ventet på ny leilighet (fortsatt 20 ish år) og tok da liv av den uten at jeg visste noe om det.

Dette er bare noen eksempler på hva som gjør at jeg misliker henne, og som jeg føler har satt premissene på hvordan vårt forhold er den dag i dag.

Hun legger all skyld på meg for at vi har et dårlig forhold, og senest i går sa hun at hun har slitt med depresjon og begynt å drikke alkohol fordi forholdet til meg er så vanskelig. Hun sier at jeg har baksnakket henne til «alle» om hvor fæl hun var i barndommen. Jeg har aldri fortalt noe annet, til min samboer og mine nærmeste venner enn de tingene som jeg har opplevd. 
Jeg blir helt ærlig ganske tom av alt dette, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. 
Jeg drar nesten ikke på besøk lengre, rett og slett fordi jeg opplever det som direkte utrivelig. Jeg føler jo at jeg må forsvare meg, fordi hun anklager meg for å spre rykter om henne og hvor fæl hun er som mor - når jeg mener på min side at jeg ikke gjør det.

Samboeren min vet jo om disse hendelsene som var brent seg fast i minnene mine, men verken han eller jeg gjør mer ut av det. 

Jeg bor ganske langt unna, heldigvis. Så i hverdagen går dette fint av seg selv, jeg trenger ikke svare på telefon hver gang hun ringer. 

Men, tilbake til «problemet mitt» - er det noen som har synspunkter å dele? Dette er jo bare min side av saken, og heller ikke fullstendig uttømmende. 
 

Hilsen småbarnsmor som gjør så godt hun kan, og tydeligvis en meget dårlig datter

Anonymkode: 1d907...968

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Det går ikke ann å dømme når du forteller så lite.. Var moren din alkis da du var barn? Hva med far? Du er nok bitter nå i voksen alder når du selv har blitt mor og vi har mer kunnskap om det å være gode foreldre. Moren din inntar automatisk en offerrolle og høres litt skyldig ut.

Anonymkode: 7e051...295

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg ser på meg selv som godt voksen, sunn, med en god jobb, en trygt og fint forhold og en helt herlig liten sønn (og enda en på vei).

Jeg elsker livet mitt på de aller fleste måter og føler meg utrolig heldig, men det er i mange tilfeller en bismak når det kommer til min egen mor og min egen barndom.

Jeg vokste opp med skilte foreldre på 90-tallet, hvor jeg hadde fast bosted hos min far. Jeg husker svært lite av barndommen min egentlig, men jeg har både gode og dårlige minner. 
I utgangspunktet plager det meg ikke, og jeg bærer ingenting vondt til noen av mine foreldre fra barndommen av. Jeg liker ikke å snakke om barndommen min, og jeg liker ikke at foreldrene mine tar opp ting fra barndommen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg bryr meg ikke nevneverdig om dette heller. Moren min var ganske fraværende, selv om hun var så mye til stede som hun klarte. Jeg bærer som sagt ingen nag om det. 
Likevel, så startet det dårlige forholdet å utvikle seg etter jeg ble ungdom, og senere voksen:

det har skjedd en rekke tilfeller hvor jeg rett og slett ikke orker tanken på min egen mor, og i det hele tar hun en slags offer-rolle fordi det er så synd på henne (fordi jeg er så vanskelig)

Jeg husker spesielt godt avslutningen min i 10ende klasse, ingen av mine foreldre deltok på dette. Alle andres foreldre var tilstede. Jeg husker enda den dag i dag ubehaget jeg kjente over at de andre foreldre sto stolte og klappet, mens ingen av mine var der.

Jeg skulle også feire bursdag med moren min en sommerdag, jeg var vel rundt 20 år og da måtte jeg rett og slett avlyse fordi hun og samboeren hennes var så drita at jeg ikke ville dra. (Dette var da på dagtid)

Hun passet også katten min da jeg var på ferie, og ventet på ny leilighet (fortsatt 20 ish år) og tok da liv av den uten at jeg visste noe om det.

Dette er bare noen eksempler på hva som gjør at jeg misliker henne, og som jeg føler har satt premissene på hvordan vårt forhold er den dag i dag.

Hun legger all skyld på meg for at vi har et dårlig forhold, og senest i går sa hun at hun har slitt med depresjon og begynt å drikke alkohol fordi forholdet til meg er så vanskelig. Hun sier at jeg har baksnakket henne til «alle» om hvor fæl hun var i barndommen. Jeg har aldri fortalt noe annet, til min samboer og mine nærmeste venner enn de tingene som jeg har opplevd. 
Jeg blir helt ærlig ganske tom av alt dette, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere det. 
Jeg drar nesten ikke på besøk lengre, rett og slett fordi jeg opplever det som direkte utrivelig. Jeg føler jo at jeg må forsvare meg, fordi hun anklager meg for å spre rykter om henne og hvor fæl hun er som mor - når jeg mener på min side at jeg ikke gjør det.

Samboeren min vet jo om disse hendelsene som var brent seg fast i minnene mine, men verken han eller jeg gjør mer ut av det. 

Jeg bor ganske langt unna, heldigvis. Så i hverdagen går dette fint av seg selv, jeg trenger ikke svare på telefon hver gang hun ringer. 

Men, tilbake til «problemet mitt» - er det noen som har synspunkter å dele? Dette er jo bare min side av saken, og heller ikke fullstendig uttømmende. 
 

Hilsen småbarnsmor som gjør så godt hun kan, og tydeligvis en meget dårlig datter

Anonymkode: 1d907...968

Virker som din mor bare leter etter en unnskyldning for å drikke...

Alkoholikere gjør gjerne det, og de skader familien sin rundt. Din mor er ikke frisk. 

Mange styrkeklemmer til dere 💕

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Det virker jo som hun har problemer, og har tydeligvis «alltid» hatt det, men det har vært og er hennes ansvar å søke hjelp for disse problemene. Hun kan ikke skylde på deg. Det virker jo ikke som om hun engang har forsøkt å orde opp i eget liv.

Anonymkode: 725d2...277

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg tror ikke det blir noe bedre av å finne ut om det er deg eller henne. Det er ikke det som er viktig. Min erfaring er at det er lettere å komme seg videre hvis du aksepterer at det som har skjedd, har skjedd og at du har rett til å mene det du vil om henne. Du trenger ikke en dommer som sier at det er hennes skyld.

Kanskje har hun en personlighet som gjør at hun ikke kommer overens med folk, det er rett og slett en god grunn til å holde henne på trygg avstand. Og ikke gå inn i de diskusjonene hvor hun sier at det er din skyld. Når hun begynner på det viset så sier du at det er leit at hun er deprimert og at det ikke kommer noe ut av denne samtalen og at du må avslutte (jeg regner med at det foregår over telefon i og med at dere ikke bor i nærheten av hverandre). Du vet godt nå at det ikke har noen hensikt å ha disse samtalene.

Ut i fra min egen erfaring så mistenker jeg at du går inn i dette fordi du har et slags håp om at hun kommer til å se lyset og be om unnskyldning. Eller bli den moren du alltid har savnet. Er det noe i det?

Anonymkode: 26a90...ac9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Uansett hva du har gjort, så er det jo ikke normalt å drikke seg dritings når man skal feie sin datters bursdag, og å ta livet av noen andres kjæledyr uten at de vet det. Og at hun i tillegg skylder på deg for sitt alkoholmisbruk? Det er jo bare slemt. Det er ingen som tvinger i henne den flaska. 

Tenker du kan være lur i å begrense/kutte kontakten. Det virker ikke som om hun bidrar med noe positivt inn i livet ditt, heller tvert imot. Man gjør seg selv en tjeneste ved å kutte ut de menneskene som gjør livet verre. Selv om det er ens egen mor.

Anonymkode: e2aba...348

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hun har ett alkoholproblem, som nokk gjør henne sinna og aggressiv. I tilegg er det typisk at personer som drikker for mye skylder på alle andre. Det er ikke deg eller din skyld. Dette er avhengigheten hennes som prater. Og hun er tross alt mor og du datter! Masse klemmer til deg, får helt vondt av å lese slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

kjenner meg en del igjen i dette da jeg har hatt lignende situasjoner.  Jeg fikk hjelp av min mann til å rett og slett distansere meg litt fra min mor (som også var alkoholiker, hadde nerveproblemer og som rett og slett fortalte meg i ung alder at jeg var det barnet hun ikke ønsket seg. Hun hadde 2 barn (mine eldre søsken) og jeg var pappas barn, det tredje barnet hun ikke ville ha.  Trengte jeg hjelp eller klær osv så måtte jeg spørre ham, for hun følte ikke jeg var hennes barn.... Jeg var da ca 12 år...).  NÅr jeg ble mor var vi litt sammen, men i korte perioder og med klare krav fra meg på at høy alkoholdrikk osv var uaktuelt rundt mine barn.  Hun måtte oppføre seg eller så dro vi hjem igjen med barna. Min mor har alltid vært irritert på meg og følt at jeg har vært streng på dette, men barna har lite alene med henne og kun i korte perioder. Det funket på sitt "skeive" vis.  Ved å distansere meg så ble jeg heller ikke så skuffet over henne.  NÅr hun ble dement og trengte hjelp så følte jeg at jeg måtte legge alt til side og hjelpe så godt jeg kan. Men frem til det så har jeg tenkt mer på hva som er best for meg, min mann og mine barn. Jeg var nok bitter godt opp i førti årene, men man blir jo til slutt litt vant til dette og bitterheten ble mindre for meg ettersom årene gikk. Klarte aldri å få en god samtale med min mor før hun ble dement om vårt forhold og fikk aldri skværet opp.  Når hun ble dement så var det faktisk første gangen hun innrømte at hun hadde hatt store alkoholproblemer og at hun da sa og gjorde ting hun selv ikke likte.  Utrolig nok.  Ta vare på deg selv og gi det du føler for av oppmerksomhet til din mor. Funker det ikke så forsøk å legge det bort. Det er mitt råd.    

Anonymkode: 9bf68...524

  • Hjerte 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...