AnonymBruker Skrevet 20 timer siden #21 Del Skrevet 20 timer siden Alle reagerer ulikt på sånt. Jeg har aldri bristet ut i endeløs fortvilelse og gråt ved dødsfall, og jeg har mistet flere nære Jeg blir blir innesluttet og reagerer tilsynelatende ikke (utad). Det er bare sånn jeg er. Å gå rundt hikstende med rennende tårer i dagesvis slik de fleste rundt meg, får jeg bare ikke til. Det betyr overhodet ikke at jeg ikke er lei meg, jeg bare har ikke det der reaksjonsmønsteret. Har heller aldri grått i en begravelse. Dette er ikke noe man styrer, og alle typer reaksjoner på dødsfall er normale... Man sørger og prosseserer på sin egen måte. i tillegg er de barn og forstår sikkert ikke helt konseptet "død". Å fortelle et barnehagebarn at noen aldri kommer tilbake, det klarer de bare ikke å forstå i helhet. Anonymkode: 634b5...cd1 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Beloved Skrevet 20 timer siden #22 Del Skrevet 20 timer siden Vi hadde en høyt elsket katt, da den døde gråt eldstebarnet (9 år) mye, og kommenterer fremdeles at det savner katten, 2 år senere. Men barnehagebarna våre skjønte overhodet ikke konseptet, og det eneste som ble nevnt i ettertid var at vi "gravde et hull i hagen og puttet katten der", jeg tror at i deres hode så var det ikke sånn at katten "ble borte" i det den døde - den ble borte fordi vi gravde den ned i hagen. Så kanskje en begravelse kan hjelpe på å få barna til å skjønne hva som har skjedd. Og så kan det jo også tenkes at de ikke var spesielt nære/glad i bestefaren? Det er ikke alle besteforeldre som klarer å skape noe forhold til barnebarna (jeg hadde selv en sånn bestefar, som alltid satt mutt og irritert og ville røyke i fred, orket ikke å høre på barneskravling og ståk). Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
GMT800 Skrevet 20 timer siden #23 Del Skrevet 20 timer siden Mine besteforeldre på morssiden døde da jeg var så liten at jeg ikke husker dem uansett. Da mine besteforeldre på farssiden døde da jeg var 10-12 år, gikk det ikke særlig inn på meg. De bodde langt unna og jeg hadde aldri hatt noe nærmere forhold til dem enn å besøke dem et par ganger i året. Jeg skjønte jo hva det vil si å være død, og det var mer "ok, de var jo veldig gamle" og ferdig med det. Dette er veldig individuelt. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå