Er det noe «galt» med barn som ikke blir lei seg når noen dør?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn selv, men er tante til fire (barnehage- og barneskolealder). 

Bestefaren til barna døde uventet forrige uke. Barna har fått det fortalt, men virker ikke så lei seg som vi voksne er. Vi er helt knust. Men de virker ikke så berørt. Det er så rart at de bare «går videre». 

Anonymkode: bf76b...27f

[jegerrinne]

Er nok helt normalt. Ofte de ikke helt forstår den biten med at de er borte og ikke fins mer. 

Og så har en og at folk reagerer forskjellige.  Selv så så ikke folk på meg da min far gikk bort  alle andre stod og grein osv. Jeg gjorde ikke det

[GodtNok]

De skjønner ikke konseptet i den alderen. Gi det tid, så blir det flere spørsmål. Og så er det veldig fornuftig om de får bli med i begravelse og aller helst se bestefaren under rolige forhold. Svar på spørsmålene deres. Og så går barna inn og ut av de nye følelsene. De kan sørge, så leke, så sørge litt igjen. Og så prøver de å prosessere at bestefar ikke kommer tilbake. Det er barnas måte. 
Kondolerer til dere alle. 

[AnonymBruker]

Jeg og sliter med å bli lei meg. Fordi det går ikke helt opp for meg at noen faktisk er borte. Kommer også an på hvor nær jeg var.

Bestefar døde, jeg gråt ikke før jeg besøkte pappa og så hvor lei seg han var en uke etterpå. Vi var egentlig ganske nære.

Onkelen min døde, jeg ble ikke lei meg for et år hadde gått. Passe nære.

Katten min hadde en ulykke og døde, jeg gråt allerede før den var død.

Tenker jeg på at broren min skal dø, gråter jeg.

Folk er forskjellige, trenger ikke være noe galt. Spesielt ikke barn som ikke nødvendigvis forstår.

Anonymkode: a07b0...25f

[Bacteria]

Kondolerer 💙

Jeg har fire barn. Vi har også opplevd noen dødsfall dessverre. Yngste er nå 10. Hvis det er snakk om barnehagebarn, har de null konsept på at noen er endelig borte. De forstår det ikke, rett og slett. 
Når det er snakk om barneskolebarn, siger forståelsen gradvis på. Men vi må (snakker kun av egen erfaring) opp i 10-årsalderen før de i det hele tatt forstår konseptet. At de da går inn og ut av det, er helt vanlig. De kan leke og være glade, før de plutselig kommer på det og blir lei seg. 
Det du beskriver med dine tantebarn er helt normalt. 
Vær obs på at barn i 9-10-11 årsalder kan streve og gruble veldig rundt døden. De kan tom få tanker om at det er deres skyld. At vedkommende døde pga noe de har sagt eller gjort, eller ikke sagt og gjort, ting som kan være helt urelatert til realiteten.

Det beste dere kan gjøre, er å normalisere døden og å ta med barna på fex begravelse. Ikke vær redd for å vise sorg. Jeg selv skjønte ikke helt døden før jeg som 12-åring sto i kjelleren på det lokale sykehjemmet og så min farmor død, stelt og fin. Alle barna hennes var der, og de hadde tatt med seg meg og en jevnaldrende kusine. Mange år senere snakket jeg med henne. Vi hadde samme opplevelse. I det øyeblikket vi så farmor, sluttet døden å være noe mystisk. Det var en fin opplevelse, tross voksne som sto der og gråt. 
«jøss, farmor er så pen» tenkte vi begge. Ingen av oss hadde noe nært forhold til henne, må dog sies. 

[AnonymBruker]

I tillegg til at det kanskje ikke helt har gått opp for dem hva død egentlig betyr, skal ikke se bort fra at barna merker at du mener de reagerer feil, i alle fall de i barneskolealder.

Jeg husker godt da jeg var liten, og ikke reagerte riktig kjapt nok da grandtanten min døde. Ingen sa noe, men jeg merket godt at min mor mente det var noe galt med meg, som du skriver.

Det gjorde at jeg ikke klarte å kjenne på hvordan jeg hadde det, alt mitt fokus gikk til å finne ut hvordan jeg skulle reagere «riktig». Gråte eller ikke gråte i begravelsen? Hadde jeg rett til å gråte da, som ikke gråt med en gang? Hadde jeg lov å prate om savn, jeg som ble oppfattet som så kald?

Anonymkode: 79ba5...0e5

[AnonymBruker]

jeg ville latt barna få ha sin sorg if red og ikke prøvt presse de inn i min oppfatning av sorg TS ❤️ kondolerer forøvrig med bortgangen til en kjær. 

Anonymkode: e68a9...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke barn selv, men er tante til fire (barnehage- og barneskolealder). 

Bestefaren til barna døde uventet forrige uke. Barna har fått det fortalt, men virker ikke så lei seg som vi voksne er. Vi er helt knust. Men de virker ikke så berørt. Det er så rart at de bare «går videre». 

Anonymkode: bf76b...27f

De forstår det ikke på samme måte som oss. Vær obs på utagerende oppførsel senere. Det er SLIK de prosesserer det.

Anonymkode: 21db2...f8f

[sunflowerseed]

For det første, prosesseres sorg forskjellig hos alle, uavhengig av alder. I tillegg tenker jeg at døden er et omfattende konsept, som få i den alderen skjønner fullt ut - spesielt hvis det er deres første møte med døden. Det er ingenting galt med de, og motsatt reaksjon ville heller ikke vært galt.

Kondolerer❤️

[AnonymBruker]

Da jeg gikk på barneskolen ville jeg heller dra på skolen enn i begravelsen til bestemor fordi vi skulle ha svømming den dagen. 

Bestemor hadde vært på sykehjem i noen år da hun døde og jeg savnet henne ikke.

Anonymkode: 9af9d...5b1

[AnonymBruker]

Barn klarer kanskje ikke alltid å forstå eller de ikke helt tenker over "konsekvensene" av død. De trenger kanskje tid og finne ut at bestefar faktisk ikke er her mer. Kanskje de vil merke det over tid. 

Selv viste jeg lite følelse ved slikt som barn. Min mor viste derimot MYE følelser. Jeg syns det var ubehagelig. Forstår man er lei seg, men det var kanskje mer enn det som var normalt for min mor. Alt var liksom ekstra ille og "overdrevent" (var nok ikke det, men hun tok ting mye tyngre enn folk flest). Fikk heller aldri forklaring på hvorfor hun var så lei seg og jeg forstod lite av det som barn. Ville skåne mamma for mine følelser, for hun hadde nok med seg selv.

Anonymkode: 4cd36...4f8

[Million]

Sønnen min var 7 når bestefaren hans døde. Han gråt en skvett der og da med en gang han hørte det, men så tørket tårene og han gikk på rommet sitt og lekte. Han gråt ikke noe mer av den saken. Jeg tror ikke han forsto det helt, hva å dø betyr, og at man aldri vil få møte personen igjen. Det er nok sånn med de fleste barn under en viss alder og avhengig av hvor nært de sto vedkommende som er død.

 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke barn selv, men er tante til fire (barnehage- og barneskolealder). 

Bestefaren til barna døde uventet forrige uke. Barna har fått det fortalt, men virker ikke så lei seg som vi voksne er. Vi er helt knust. Men de virker ikke så berørt. Det er så rart at de bare «går videre». 

Anonymkode: bf76b...27f

Barn lever jo veldig her og nå og så er det jo vanskeligere for de å forstå dette her at bestefar nettopp var her og plutselig er borte.

[AnonymBruker]

Moren min var 8 år da faren hennes døde. Hun ble lei seg og gråt, men samtidig sa hun at hun den gang da levde veldig i nuet. Hun var ute og lekte med venner samme dag. 

Det er ingenting galt med min mor følelsesmessig i alle fall.

 

Anonymkode: 405fe...c4c

[AnonymBruker]

Det er ikke noe "galt" med noen som ikke reagerer på samme måte som deg når noen dør. 

En ting er at barn gjerne ikke skjønner helt hva døden er ennå. 

En annen ting er at folk, både voksne og barn, reagerer ulikt. Noen blir synlig lei seg og gråter. Andre gråter ikke, men holder ting inni seg. Barn kan gjerne reagere med utagering og klenging og "vanskelig oppførsel". 

Og så er det jo sånn at ikke alle faktisk blir lei seg når noen dør, da.. Jeg gråt ikke da farmor og farfar døde. Jeg traff dem kanskje 3-4 ganger i året, maks, og hadde ikke noe nært forhold til dem. At de døde var teoretisk trist, men jeg følte meg ikke trist. 

Anonymkode: ac6b5...836

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke barn selv, men er tante til fire (barnehage- og barneskolealder). 

Bestefaren til barna døde uventet forrige uke. Barna har fått det fortalt, men virker ikke så lei seg som vi voksne er. Vi er helt knust. Men de virker ikke så berørt. Det er så rart at de bare «går videre». 

Anonymkode: bf76b...27f

Det er mange barn som skyver slike ting unna, evt.ikke ser helt konsekvensen av at noen dør......det kan i mange tilfeller ta noe tid. Har selv barn som ikke reagerte særlig før etter en tid da de begynte å spørre mer om den som var død. Barn har ikke samme forståelse og konsekvenstenking som voksne.

Anonymkode: 1492d...caa

[AnonymBruker]

Barn har ikke samme forhold til død som eldre barn/voksne.

Her mistet bonusbarna mine moren da de var barnehage alder. De merket at mamma var borte og de kjente på et savn og sorg. Men sorgen kom ut på andre måter en at de gråt masse. De ble mer lukket, slet med å regulere følelser og kjente på et savn etter en morsfigur.

Vi besøkte graven hennes og de lo og smilte og blir ikke særlig påvirket av graven hennes. Fokuset har vært å prate om henne og nevne henne i naturlige settinger. De husker svært lite om henne utenom det de ser fra bilder og videoer. Men plutselig kan de huske noe om henne når vi gjør en aktivitet eller passere noe de forbinder med henne.

 

Anonymkode: 6f4ef...d06

[AnonymBruker]

Når bestemoren til min mann døde brått og han heiv seg i bilen for å møte resterende familie begynte barnet vårt å gråte ved leggetid. Spurte da "er du lei deg fordi oldemor er død?" men barnet svarte noe som ovverasket meg veldig den gangen "nei, jeg er lei meg fordi pappa gråter" så her var altså det at pappa var trist vanskeligere for barnet enn at oldemor var død, noe som selvfølgelig er helt lov å føle på, og naturlig da relasjonen mellom far og barn er mye sterkere enn med oldemor som tilbrakte hele mitt barns liv på eldrehjem og som vi så skjeldent. 

Så hvordan barn oppfatter dødsfall kan nok variere veldig ut fra hvor modne de er, hvor nær relasjonen var og generelt personlighet. Jeg selv er heller ikke en som blir veldig berørt om en fjern tremenning går bort, det må liksom være noen jeg har mange minner med, kontakt med jevnlig og som faktisk blir et savn. 

Anonymkode: 99a6a...e5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har ikke barn selv

Der har du svaret ditt. Du kan lite om barn. Barnehagebarn er mindre i stand til å tenke abstrakt. Døden er en abstrakt ting. De lever i nuet og har vansker for å tenke på ting som ikke er her og nå og rett foran dem. De vil naturligvis ikke forstå hva det egentlig vil si at noen er død og skjønner ikke at de faktisk ALDRI skal ha noe kontakt med den personen igjen. Du kan ikke forvente at et barnehagebarn sørger på samme måte som en voksen. Vær så snill å la de barna få reagere sånn som de reagerer. Det er ikke noe galt med dem. 

Anonymkode: f2b10...a7f

[AnonymBruker]

Død er veldig abstrakte greier, vanskelig for de små å skjønne hva det betyr. De kobler ikke nødvendigvis at død betyr at man aldri får se eller prate med personen igjen. De lever så veldig i nuet.. 

Gi det litt tid, snakk om personen, se på bilder, del minner. Avhengig av alder vil de jo kanskje huske avdøde, og sånn kan dere holde minnene i live. 

Kondolerer 🌸

Anonymkode: 3a260...1f8