Unormal "oppførsel" fra barn på 2,5 år?

[AnonymBruker]

Hei! Tidligere i dag kom barnet mitt på cirka 2,5 år med et utsagn der jeg ble veldig usikker på om slikt er normalt for små barn eller om jeg bør følge det opp på noen måte.

Tidligere har det vært tilfeller der barnet har slått meg, men sjeldent og veldig tydelig på impuls. Den siste uka derimot har det vært flere tilfeller der barnet har slått meg, og det har fremstått bevisst (altså at barnet ønsker å såre meg ved å gjøre en handling det vet at er veldig vondt for den andre). Så bevisst det kan bli for et så lite barn, vel å merke. Tror at jeg håndterer slikt tåelig greit, har alltid vært rolig og og samtidig tydelig når barnet uttrykker store følelser (har selv vokst opp under omsorgssvikt og hat tatt både kurs og vært på veiledning i forbindelse med å få eget barn).

I dag var det en situasjon der barnet ikke viste noe form for uro, sinne, usikkerhet eller lignende - det var rolig og vi satt sammen og koste i forbindelse med at barnet snart skulle duppe. Plutselig slår barnet meg. Jeg reagerer ved å si "Hva gjorde du med hånda di? Nå fikk mamma vondt..." Var overrasket, men helt rolig. Så tar barnet armen min og beveger den mot seg mens det sier "Mamma slå <barnet sitt navn>".

Jeg kunne helt sikkert håndtert situasjonen på en bedre måte, men ble mest veldig overrasket fordi ingenting tilsa at barnet skulle slå meg. Og jeg stusser mest over det bar et gjorde og sa etterpå.

Er det jeg som overreagerer eller er dette litt utenom det vanlige?

Anonymkode: 3057b...e30

[AnonymBruker]

Vil starte med å si at jeg på ingen måte er profesjonell… men jeg er mamma til to og den eldste var ganske utfordrende mellom halvannet til 3, og kan tidvis være utfordrende den dag i dag som 5-åring. Ting har dog blitt VEEEELDIG mye bedre. 
Men, til saken: hvis dette er det eneste “rare” du ser, så hadde jeg ikke bekymret meg veldig. Barn utforsker, tester grenser og begynner i den alderen å registrere at en handling får en reaksjon. Bare fortsett som du gjør, ikke overreager men si nei og avlede, eller ta deg selv ut av situasjonen eller leken. Plutselig går det også over 🥰

Anonymkode: ec947...e72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hei! Tidligere i dag kom barnet mitt på cirka 2,5 år med et utsagn der jeg ble veldig usikker på om slikt er normalt for små barn eller om jeg bør følge det opp på noen måte.

Tidligere har det vært tilfeller der barnet har slått meg, men sjeldent og veldig tydelig på impuls. Den siste uka derimot har det vært flere tilfeller der barnet har slått meg, og det har fremstått bevisst (altså at barnet ønsker å såre meg ved å gjøre en handling det vet at er veldig vondt for den andre). Så bevisst det kan bli for et så lite barn, vel å merke. Tror at jeg håndterer slikt tåelig greit, har alltid vært rolig og og samtidig tydelig når barnet uttrykker store følelser (har selv vokst opp under omsorgssvikt og hat tatt både kurs og vært på veiledning i forbindelse med å få eget barn).

I dag var det en situasjon der barnet ikke viste noe form for uro, sinne, usikkerhet eller lignende - det var rolig og vi satt sammen og koste i forbindelse med at barnet snart skulle duppe. Plutselig slår barnet meg. Jeg reagerer ved å si "Hva gjorde du med hånda di? Nå fikk mamma vondt..." Var overrasket, men helt rolig. Så tar barnet armen min og beveger den mot seg mens det sier "Mamma slå <barnet sitt navn>".

Jeg kunne helt sikkert håndtert situasjonen på en bedre måte, men ble mest veldig overrasket fordi ingenting tilsa at barnet skulle slå meg. Og jeg stusser mest over det bar et gjorde og sa etterpå.

Er det jeg som overreagerer eller er dette litt utenom det vanlige?

Anonymkode: 3057b...e30

Vanskelig å si. Men ut fra det du skriver. Får jeg  intrykk av at barnet fikk dårlig  samvittighet og ville rette det opp med st du skulle ta igjen.  Dårlig samvittighet i den settingen er jo et bra tegn, for da er det forståelse for at det var en feil handling. 

Neste gang så kan du gint reagere på samme vis, og sier ungen det samme på nytt, sier du at vi retter ikke opp med å slå tilbake men sier unskyld

Anonymkode: 47456...b29

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Vil starte med å si at jeg på ingen måte er profesjonell… men jeg er mamma til to og den eldste var ganske utfordrende mellom halvannet til 3, og kan tidvis være utfordrende den dag i dag som 5-åring. Ting har dog blitt VEEEELDIG mye bedre. 
Men, til saken: hvis dette er det eneste “rare” du ser, så hadde jeg ikke bekymret meg veldig. Barn utforsker, tester grenser og begynner i den alderen å registrere at en handling får en reaksjon. Bare fortsett som du gjør, ikke overreager men si nei og avlede, eller ta deg selv ut av situasjonen eller leken. Plutselig går det også over 🥰

Anonymkode: ec947...e72

Barnet har en helt enorm vilje, som stadig blir kommentert av både barnehage og andre rundt oss (i positive fortegn). Det er også veldig selvstendig og har godt utviklet språk (mer enn jevnaldrede i følge barnehagen). Likevel har vi hatt lite "trass" hittil, og de gangene barnet har testet grenser og det har blitt krøll på tråden, så gjentar det seg ikke neste gang fordi vi gir oss aldri i slike situasjoner og barnet lærer det umiddelbart (f.eks. hvis barnet vil noe det ikke får lov til, blir sint og kan stå å hylskrike i et kvarter, roer seg til slutt og søker mot oss. Neste gang vi sier nei til det samme, er det ikke så mye som en liten protest en gang).

Men de siste ukene har vi nok merket en litt annen type grensetesting, som jeg egentlig ikke har tenkt over før jeg leste innlegget ditt nå. Det er mer av typen "spørre pappa" når jeg sier nei, "jeg skal bare y og x og z og æ og ø og å..." ved legging, leke-gråting når det ikke får det som det vil, og lignende. Så den slåinga er kanskje i samme duren som dette.

Jeg er veldig nøye på å alltid si at vi er like glad i barnet enten det er sint, lei seg, redd eller glad. Og jeg er alltid ved barnet inntil det roer seg samtidig som jeg sier det ikke er lov å slå mens jeg trekker meg unna hvis jeg må for å unngå slag. Kan som regel nesten "kjenne på lufta" at nå skal barnet til å bite/slå.

Er ikke enkelt å være liten ♥️

-ts

Anonymkode: 3057b...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vanskelig å si. Men ut fra det du skriver. Får jeg  intrykk av at barnet fikk dårlig  samvittighet og ville rette det opp med st du skulle ta igjen.  Dårlig samvittighet i den settingen er jo et bra tegn, for da er det forståelse for at det var en feil handling. 

Neste gang så kan du gint reagere på samme vis, og sier ungen det samme på nytt, sier du at vi retter ikke opp med å slå tilbake men sier unskyld

Anonymkode: 47456...b29

Det var en god tanke, det skal jeg prøve hvis det skjer igjen! Fin måte å vise hva det faktisk betyr å si unnskyld og å gjøre noe godt igjen etter man har såret noen. Takk!

-ts

Anonymkode: 3057b...e30

[AnonymBruker]

Har en som er bare litt eldre og synes det høres ut som normal testing og utforsking av hva som skjer og hva man kan styre

Anonymkode: 534b7...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Barnet har en helt enorm vilje, som stadig blir kommentert av både barnehage og andre rundt oss (i positive fortegn). Det er også veldig selvstendig og har godt utviklet språk (mer enn jevnaldrede i følge barnehagen). Likevel har vi hatt lite "trass" hittil, og de gangene barnet har testet grenser og det har blitt krøll på tråden, så gjentar det seg ikke neste gang fordi vi gir oss aldri i slike situasjoner og barnet lærer det umiddelbart (f.eks. hvis barnet vil noe det ikke får lov til, blir sint og kan stå å hylskrike i et kvarter, roer seg til slutt og søker mot oss. Neste gang vi sier nei til det samme, er det ikke så mye som en liten protest en gang).

Men de siste ukene har vi nok merket en litt annen type grensetesting, som jeg egentlig ikke har tenkt over før jeg leste innlegget ditt nå. Det er mer av typen "spørre pappa" når jeg sier nei, "jeg skal bare y og x og z og æ og ø og å..." ved legging, leke-gråting når det ikke får det som det vil, og lignende. Så den slåinga er kanskje i samme duren som dette.

Jeg er veldig nøye på å alltid si at vi er like glad i barnet enten det er sint, lei seg, redd eller glad. Og jeg er alltid ved barnet inntil det roer seg samtidig som jeg sier det ikke er lov å slå mens jeg trekker meg unna hvis jeg må for å unngå slag. Kan som regel nesten "kjenne på lufta" at nå skal barnet til å bite/slå.

Er ikke enkelt å være liten ♥️

-ts

Anonymkode: 3057b...e30

Alt du skriver høres helt normalt ut  Har to barn på snart 7 og 9 her, har hørt så mye rart i fasene der de skal teste ut ulike ting. Jeg har fra første gang de testet hva som skjedde når de slo på meg vært veldig tydelig på at jeg har nulltoleranse for slåing. Da ble jeg skikkelig streng. Det var mer enn nok. De fikk etablert den grensen med en gang, de var i 2-års alder et sted...Tror den ene prøvde seg to ganger, den andre skjønte det etter første forsøk hvor den grensen var. Og de gjorde det aldri mer. Har merket flere ganger at det er effektivt når barna leter etter grensene, å vise dem hvor de er. Da må det litt dramatikk til, iaf for mine. Klart det kunne ende i gråt og at livet var kjipt ja. Når mamma ble streng. Men så har alltid grensetestingen roet seg også, og urolige barn har funnet roen. Mine virker til å ha satt pris på litt tydelige foreldre. Så spør du meg må man være litt forsiktig med å gå rundt grøten og akseptere uønsket adferd. Men også velge sine kamper. Man kan ikke reagere like strengt på alt. Men det å slå tok vi tak i med en eneste gang fordi det føles så uaktuelt for meg å bli slått på, og jeg vil absolutt ikke lære mine barn at de skal akseptere å bli slått!! De gjør jo som meg. Om jeg fjaser bort med mild stemme at det er jo ikke bra å slå...hva gjør de når noen slår dem i bhg eller på skolen? Jo de tenker at det skal man jo ikke reagere så mye på...! Og det vil jeg IKKE for mine barn. Jeg vil at de skal ta kraftig på vei og føle seg skikkelig krenket om noen slår dem. For det er iaf det jeg føler hvis noen slår meg. Og en reaksjon som passer overens med følelsene gir logikk også for barn. 

Å teste grenser er tegn på helt normal utvikling. Å være en trygg voksen betyr å vise at etablerte grenser har en grunn (forklare hvorfor er jo fint), og å overholde grensene uansett hvor mye barnet pusher. Da vet de hvor de har oss, og at det er noen ved roret som styrer skuta. Det er godt å vite når man er liten og skal gjennom mye stormfull sjø. At grensesetting ender i sinne og gråt er ikke farlig. Men trøst i etterkant er like fint og viktig som alltid ellers. Det ER kjedelig å ikke få viljen sin. Alle kan ha forståelse for det. Men det er også en enormt stor del av livet, så akkurat det kan man like gjerne være vant med fra dag 1. Det handler også om å gi ungene en god fremtid og muligheten til å fungere sosialt i det store fellesskapet de skal ut i. Barn som alltid har fått viljen sin møter en hard hverdag etterhvert. Fine tanker å støtte seg på når de små må lide seg gjennom noe så grusomt som å måtte avslitte en lek for å legge seg...   Da må man puste med magen og huske at det er jo det riktige å gjøre, selv om barnet er uenig.

Anonymkode: 33b01...ad6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei! Tidligere i dag kom barnet mitt på cirka 2,5 år med et utsagn der jeg ble veldig usikker på om slikt er normalt for små barn eller om jeg bør følge det opp på noen måte.

Tidligere har det vært tilfeller der barnet har slått meg, men sjeldent og veldig tydelig på impuls. Den siste uka derimot har det vært flere tilfeller der barnet har slått meg, og det har fremstått bevisst (altså at barnet ønsker å såre meg ved å gjøre en handling det vet at er veldig vondt for den andre). Så bevisst det kan bli for et så lite barn, vel å merke. Tror at jeg håndterer slikt tåelig greit, har alltid vært rolig og og samtidig tydelig når barnet uttrykker store følelser (har selv vokst opp under omsorgssvikt og hat tatt både kurs og vært på veiledning i forbindelse med å få eget barn).

I dag var det en situasjon der barnet ikke viste noe form for uro, sinne, usikkerhet eller lignende - det var rolig og vi satt sammen og koste i forbindelse med at barnet snart skulle duppe. Plutselig slår barnet meg. Jeg reagerer ved å si "Hva gjorde du med hånda di? Nå fikk mamma vondt..." Var overrasket, men helt rolig. Så tar barnet armen min og beveger den mot seg mens det sier "Mamma slå <barnet sitt navn>".

Jeg kunne helt sikkert håndtert situasjonen på en bedre måte, men ble mest veldig overrasket fordi ingenting tilsa at barnet skulle slå meg. Og jeg stusser mest over det bar et gjorde og sa etterpå.

Er det jeg som overreagerer eller er dette litt utenom det vanlige?

Anonymkode: 3057b...e30

I alle dager.
Kjære vene.

 

Barnet ditt slo deg i protest! Det ville ikke sove. For deg kommer det helt "brått på", men det er barnets måte å sette grenser på.

Det at du leser inn at barnet ditt vil skade deg med vilje, minner litt om psykisk uhelse hos pasienter vi har inne hos oss. Dette er helt vanlig utviklingsmessig og at du ikke evner å se slik i kontekst, gjør at jeg blir urolig for barnet ditt.

Barnet kan slå i protest, fordi den følte noe av det du sa, "vi har det så koselig, hvorfor skal jeg sove nå!?" - men akkurat DET har ikke barnet ordene til. Det du kunne gjort for å forløse situasjonen ville vært å si "Vil du ikke sove? Synes du vi har det så koselig nå og du ble frustert fordi mamma sa du skulle sove nå?" - men først må du selv evne å forstå at dette er bakenforliggende årsaker. 

Å gå rundt og tro at en helt aldersadekvat 2,5-åring skader deg med vilje sier veldig mye deg og veldig lite om barnet. Dette er normalt.

Anonymkode: 9ad78...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei! Tidligere i dag kom barnet mitt på cirka 2,5 år med et utsagn der jeg ble veldig usikker på om slikt er normalt for små barn eller om jeg bør følge det opp på noen måte.

Tidligere har det vært tilfeller der barnet har slått meg, men sjeldent og veldig tydelig på impuls. Den siste uka derimot har det vært flere tilfeller der barnet har slått meg, og det har fremstått bevisst (altså at barnet ønsker å såre meg ved å gjøre en handling det vet at er veldig vondt for den andre). Så bevisst det kan bli for et så lite barn, vel å merke. Tror at jeg håndterer slikt tåelig greit, har alltid vært rolig og og samtidig tydelig når barnet uttrykker store følelser (har selv vokst opp under omsorgssvikt og hat tatt både kurs og vært på veiledning i forbindelse med å få eget barn).

I dag var det en situasjon der barnet ikke viste noe form for uro, sinne, usikkerhet eller lignende - det var rolig og vi satt sammen og koste i forbindelse med at barnet snart skulle duppe. Plutselig slår barnet meg. Jeg reagerer ved å si "Hva gjorde du med hånda di? Nå fikk mamma vondt..." Var overrasket, men helt rolig. Så tar barnet armen min og beveger den mot seg mens det sier "Mamma slå <barnet sitt navn>".

Jeg kunne helt sikkert håndtert situasjonen på en bedre måte, men ble mest veldig overrasket fordi ingenting tilsa at barnet skulle slå meg. Og jeg stusser mest over det bar et gjorde og sa etterpå.

Er det jeg som overreagerer eller er dette litt utenom det vanlige?

Anonymkode: 3057b...e30

Forøvrig kommer barnet ditt til å slå deg mange ganger, den gjør det i denne alderen for å sette grenser, for å få utløp for kjipe ting som har skjedd i løpet av dagen, for alt mulig rart. Det er et emosjonelt uttrykk fordi barnet er så emosjonelt umodent og har ikke språk til å sette ord på følelsene sine. 

2,5-åringer klarer ikke å såre noen bevisst, dette er alt for komplekst. 5-åringer kan si grove ting som tilsynelatende er for å såre en, men de gjør det for å få en reaksjon. De skjønner ikke at de bevisst sårer noen, dette er alt for langt fremme i utviklingen til å forstå. 

Det kan også hende at barnet synes du er for nærgående, at du er for nær - da vil det brått og spontant slå deg for å få deg til å trekke deg litt unna. Det setter da grenser. 

IKKE TA SLAG personlig! 

Anonymkode: 9ad78...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Likevel har vi hatt lite "trass" hittil, og de gangene barnet har testet grenser og det har blitt krøll på tråden, så gjentar det seg ikke neste gang fordi vi gir oss aldri i slike situasjoner og barnet lærer det umiddelbar

Her ser du jo hvorfor barnet har en enorm vilje. 

Lite trass er ikke positivt, det betyr at barnet ikke føler seg trygg nok eller føyer seg for mye fordi dere får store følelser når barnet uttrykket seg. 

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men de siste ukene har vi nok merket en litt annen type grensetesting, som jeg egentlig ikke har tenkt over før jeg leste innlegget ditt nå. Det er mer av typen "spørre pappa" når jeg sier nei, "jeg skal bare y og x og z og æ og ø og å..." ved legging, leke-gråting når det ikke får det som det vil, og lignende. Så den slåinga er kanskje i samme duren som dette.

Dette er helt vanlig trass. Dere må gi rom for dette. Barnet tester sin autonomi og selvstendighet gjennom alle disse tingene du ramser opp.
Det kommer som et sjokk for mange foreldre, fordi man tror at den verste jobben er spedbarnstiden, men det er nå du må møte deg selv i døra emosjonelt hver dag - gjennom barnets reaksjoner. Dine egne barndomstraumer kommer også til å dukke opp nå fremover.

Anonymkode: 9ad78...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

 

Men de siste ukene har vi nok merket en litt annen type grensetesting, som jeg egentlig ikke har tenkt over før jeg leste innlegget ditt nå. Det er mer av typen "spørre pappa" når jeg sier nei, "jeg skal bare y og x og z og æ og ø og å..." ved legging, leke-gråting når det ikke får det som det vil, og lignende. Så den slåinga er kanskje i samme duren som dette.

 

-ts

Anonymkode: 3057b...e30

 

Må bare si at min nærmer seg 3 (om 3 mnd) og det siste halve året har hun også begynt med akkurat disse tingene. Tror det er veldig vanlig, hører jo at andre barn vi møter på samme alder gjør det samme (de som kan prate)  

Anonymkode: 534b7...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I alle dager.
Kjære vene.

 

Barnet ditt slo deg i protest! Det ville ikke sove. For deg kommer det helt "brått på", men det er barnets måte å sette grenser på.

Det at du leser inn at barnet ditt vil skade deg med vilje, minner litt om psykisk uhelse hos pasienter vi har inne hos oss. Dette er helt vanlig utviklingsmessig og at du ikke evner å se slik i kontekst, gjør at jeg blir urolig for barnet ditt.

Barnet kan slå i protest, fordi den følte noe av det du sa, "vi har det så koselig, hvorfor skal jeg sove nå!?" - men akkurat DET har ikke barnet ordene til. Det du kunne gjort for å forløse situasjonen ville vært å si "Vil du ikke sove? Synes du vi har det så koselig nå og du ble frustert fordi mamma sa du skulle sove nå?" - men først må du selv evne å forstå at dette er bakenforliggende årsaker. 

Å gå rundt og tro at en helt aldersadekvat 2,5-åring skader deg med vilje sier veldig mye deg og veldig lite om barnet. Dette er normalt.

Anonymkode: 9ad78...b3e

Ts her. Du har sikkert rett i mye - men det du helt åpenbart ikke fikk med deg at jeg skrev "...fremstår..." Jeg beskriver hvordan barnet OPPLEVDES sammenlignet med tidligere hendelser, for å få frem at jeg opplever en endring i atferd og hva jeg mener oppleves som annerledes. Jeg vet da for søren at små barn ikke slår i kraft av å VILLE skade noen, at det heller er et uttrykk for noe annet (at det ikke ville sove i dette tilfellet, slik du skriver).

Jeg kunne helt sikkert formulert det annerledes, men nå ser det jo ut til at flere her forstod hva jeg mente uten å bruke nedlatende formuleringer som "...men først må du selv evne å forstå at..."

Jeg spurte om et helt konkret utsagn fra barnet var noe jeg kunne forvente av et så lite barn, eller om jeg burde følge det opp. Ikke hvorfor et barn slår i utgangspunktet fordi det forstår jeg (som jeg jo også beskrivbarnet tidligere hendelser). Selv om barnet hadde sine grunner til måten det reagerte på, så var likevel ikke du der og fikk med deg konteksten. Du skriver som om jeg er helt blind og døv for mitt eget barn, noe du virkelig ikke vet noe som helst om. Og vis meg gjerne helt konkret hvor jeg skriver noe som helst om at jeg tar dette personlig? Jeg skriver jo at jeg opplever at barnet slår fra tid til annen og at jeg håndterer det helt advekvat.

Og igjen, vis meg helt konkret hvor jeg skriver at vi får store følelser når barnet tester grenser?

Altså, har du svart i feil tråd? Fordi ingenting av det du skriver henger på greip.

Og ja, jeg reagerer veldig på det du skriver. Ikke på selve forklaringene rundt hvorfor små barn kan reagere med å slå fordi det har du helt og holdent rett i, men fordi du svarer toralt på siden av det som står i HI og fordi du dømmer meg basert på helt feil, og bastante, tolkninger hos deg selv.

- ts

Anonymkode: 3057b...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Her ser du jo hvorfor barnet har en enorm vilje. 

Lite trass er ikke positivt, det betyr at barnet ikke føler seg trygg nok eller føyer seg for mye fordi dere får store følelser når barnet uttrykket seg. 

 

Dette er helt vanlig trass. Dere må gi rom for dette. Barnet tester sin autonomi og selvstendighet gjennom alle disse tingene du ramser opp.
Det kommer som et sjokk for mange foreldre, fordi man tror at den verste jobben er spedbarnstiden, men det er nå du må møte deg selv i døra emosjonelt hver dag - gjennom barnets reaksjoner. Dine egne barndomstraumer kommer også til å dukke opp nå fremover.

Anonymkode: 9ad78...b3e

Her velger du faktisk å misforstå, og ikke bare det, du viser til at vi får for store følelser når barnet uttrykker seg. Eksakt HVOR skriver jeg det?

Og ja, jeg føler meg truffet. Fordi jeg har en haug med barndomstraumer som jeg har jobbet meg halvt ihjel med å få bukt med i forbindelse med at jeg har blitt mor selv. Og nettopp pga all den jobbingen klarer jeg å holde meg rolig når barnet tester grenser.

-ts

Anonymkode: 3057b...e30