Dere som stadig vekk begynner å grine i konflikter...

[AnonymBruker]

Jeg gråter utrolig lett, og har gjort det siden jeg var barn. Det er forferdelig plagsomt, men jeg klarer ikke å kontrollere det. Det er ikke bare om jeg blir sint, men også om jeg skal si noe fint eller noe alvorlig til noe, ta opp problemer med læreren til barna mine, ser andre gråte, hører fin musikk... Det er såpass plagsomt at jeg unngår en del situasjoner der jeg egentlig vil si noe om en sak, men så lar jeg være fordi jeg er så redd for å begynne å gråte. Holder ikke taler, av samme grunn. Hvis det var noe jeg kunne gjøre for å endre dette hadde jeg gjort det for lenge siden, det er skikkelig flaut og kjipt.

Anonymkode: c69c7...b1d

[AnonymBruker]

Jeg gråter lett. Jeg gjorde ikke det som barn/ungdom, så det er litt rart.

Jeg er veldig lettrørt, det er egentlig det tårene kommer lettest av. Men jeg kan også få tårer når jeg er sint eller lei meg.

Det er selvfølgelig ikke en hersketeknikk, jeg prøver jo tvert imot som oftest å ikke gråte. 

Og du spør om vi blir så fryktelig lei oss - det du ikke forstår er jo at det ikke er likt for alle dette med tårer og hvor mye som skal til før de kommer. Noen kan på en dårlig dag gråte av en litt kjip epost i jobbsammenheng omtrent, mens andre kan gå gjennom skilmisse og knapt felle en tåre. Det betyr ikke at den er mindre lei seg.

For meg går det også veldig på dagsform, og jeg har også merket at syklusen spiller inn.

Det gjør det ikke håpløst å kommunisere med partner. Jeg ligger jo ikke og hulker hemningsløst og er helt utrøstelig, samtalen fortsetter jo, det er bare vann i øynene mine liksom.

Anonymkode: e0f6f...245

[AnonymBruker]

Blir slått på låret og snakket hardt til???

Anonymkode: 002cc...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor? Litt inspirert av ørti tråder her der det gråtes i bøtter og spann om man ble slått på låret eller snakket hard til. Hersketeknikk, eller blir dere faktisk så fryktelig lei dere? Jeg har flere vennepar der det er helt håpløst med uenigheter og opprenskinger fordi krana kommer på av den minste ting. Jeg trodde gråting av annet enn sorg og rørthet var noe man ga seg med etter barndommen? 

Anonymkode: 90cbe...f41

Men ALT dette er jo rene hersketeknikker. 
Å velge å slå noen er en - hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på å hevde seg.

Å velge å snakke hardt til noen er - en hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på hevde seg.

Å velge å gråte i offentligheten er - en hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på å hevde seg.

Man regulerer, som myndig voksen, sine handlinger, sine ord, sitt volum og sine emosjoner 100% av tiden. Dersom man velger å la være å regulere en Elelr flere av dem er man ikke en fungerende voksen. Samfunnet burde kanskje se på muligheten til å umyndiggjøre slike mennesker, primært for deres egen del. De ville alle mestre hverdagen tilrettelagt og med verge så meget mye bedre.

Anonymkode: 3c005...2e4

[AnonymBruker]

Når jeg er i normal modus klarer jeg gjerne å la være å begynne å gråte, og blir heller ikke så emosjonelt affektert av konflikt eller andre hendelser.

Men hormoner og tilstander i kroppen har så enormt mye å si for kvinner, mange har ikke grunnlaget for å skille mellom hva som er hormonelt og hva som er personlighetsbetinger- fordi de to er så tett bundet i kroppen hos oss.

Når jeg har sovet dårlig, nettopp har fått menstruasjon eller stått i en stressende situasjon lenge nok, så gråter jeg veldig mye lettere og sliter med å holde det inne selv hvis det er en helt merkelig setting (rørthet over noe som ikke har noen betydning overhode- jeg så et korpsprogram her om dagen og begynte nesten å gråte når drillpikene kom inn.. helt på trynet.. hadde ikke sovet noe særlig dagene i forveien, rett og slett)

Anonymkode: b52d2...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Men ALT dette er jo rene hersketeknikker. 
Å velge å slå noen er en - hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på å hevde seg.

Å velge å snakke hardt til noen er - en hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på hevde seg.

Å velge å gråte i offentligheten er - en hersketeknikk. Det er den svakes mislykka forsøk på å hevde seg.

Man regulerer, som myndig voksen, sine handlinger, sine ord, sitt volum og sine emosjoner 100% av tiden. Dersom man velger å la være å regulere en Elelr flere av dem er man ikke en fungerende voksen. Samfunnet burde kanskje se på muligheten til å umyndiggjøre slike mennesker, primært for deres egen del. De ville alle mestre hverdagen tilrettelagt og med verge så meget mye bedre.

Anonymkode: 3c005...2e4

Hvis du kan kontrollere alle dine følelser 100% hele tiden, må du være et skremmende menneske å være borti.. 

Vergemålsordningen hadde knekt fullstendig sammen dersom du skulle få vilja di. 90% av alle nordmenn ville jo måtte hatt verger..🤦 Og de resterende 10% hadde vel bestått av narcissister og emosjonelt fraværende personer.. 

Anonymkode: de6d8...71c

[AnonymBruker]

Takk for svar, og jeg leser dem med interesse, tror jeg forstår litt bedre nå. Jeg er selv lettrørt og husker at jeg syntes det var vanskelig som ungdom å ikke begynne å grine hvis jeg fikk kjeft, men det forsvant med årene. Grunnen til at jeg spør om det kan være hersketeknikk er at jeg har venninner som er åpen på at de bruker tårer som våpen, men skjønner selvsagt at det ikke gjelder alle. Jeg får sikkert kjeft nå, men jeg HAR også forståelse for at det er forferdelig irriterende å være sammen med noen som tar lett til tårene, stadig måtte veie sine ord og når det skjer ofte nok så har man mer lyst til å forlate situasjonen enn å trøste. Forstår dere som gråter mye at det kan være slik? 

Anonymkode: 90cbe...f41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for svar, og jeg leser dem med interesse, tror jeg forstår litt bedre nå. Jeg er selv lettrørt og husker at jeg syntes det var vanskelig som ungdom å ikke begynne å grine hvis jeg fikk kjeft, men det forsvant med årene. Grunnen til at jeg spør om det kan være hersketeknikk er at jeg har venninner som er åpen på at de bruker tårer som våpen, men skjønner selvsagt at det ikke gjelder alle. Jeg får sikkert kjeft nå, men jeg HAR også forståelse for at det er forferdelig irriterende å være sammen med noen som tar lett til tårene, stadig måtte veie sine ord og når det skjer ofte nok så har man mer lyst til å forlate situasjonen enn å trøste. Forstår dere som gråter mye at det kan være slik? 

Anonymkode: 90cbe...f41

For min del, og det tror jeg gjelder mange, så hadde jeg bare blitt sur om han hadde prøvd å trøste i en slik situasjon. Det er jo ikke trøst jeg trenger, den jeg diskuterer med skal helst bare overse at det kommer tårer. For tårene er ikke det jeg ønsker å "vise frem". De er bare en ufrivillig reaksjon, jeg ønsker å få frem mine synspunkter, det være seg i en diskusjon, ting som er vanskelig i forholdet eller annet. Det er ikke trøst jeg trenger, men en konstruktiv samtale. 

Anonymkode: de6d8...71c

[SPOCA]

Jeg gråter høyst ufrivillig når jeg blir sint. Jeg HATER det, for det får meg til å føle meg som en idiot. Det kommer enten jeg vil det eller ikke. Men, man klarer å se at jeg er sint, ikke lei meg. 

Jeg er i tillegg lettrørt, noe som også er skikkelig teit og irriterende. 

Det er verken ment manipulerende eller intensjonelt. Det er slik jeg er. 

[AnonymBruker]

Jeg er en slik som du beskriver, ts. Og tro meg: jeg kan INGENTING for det. Jeg hater det som pesten. Føler meg så svak, ynkelig og teit. Det er faktisk utrolig ydmykende. Men jeg kan ikke noe for det. Det er så mye følelser som tar overhånd. Hjelper ikke at jeg har ADHD i bunn heller. Takler ikke konflikter, det er som alt inni meg får panikk og i desperasjon prøver å fremstå ufarlig(du vet; som i dyreriket). Har hatt en ganske traumatiserende barndom i tillegg, så alt dette plusset sammen er lik en person som ikke tåler noenting før tårene kommer. Det er mye frustrasjon og som skrevet før; mye innestengte følelser som må ut.

Anonymkode: 58b37...904

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke bare i konflikter, jeg er så lei grining. Blir så skuffet på vegne av eget kjønn. Disse idrettsdamene som griner når de vinner og griner når de taper. 

Før jublet folk som vant, nå griner de. 

Forstår at partner blir oppgitt når en hver uoverensstemmelse kulminerer i gråt.

Anonymkode: 6c8a0...b41

Skuffet av at folk griner. Det var nå og en ting å bli skuffet over😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar, og jeg leser dem med interesse, tror jeg forstår litt bedre nå. Jeg er selv lettrørt og husker at jeg syntes det var vanskelig som ungdom å ikke begynne å grine hvis jeg fikk kjeft, men det forsvant med årene. Grunnen til at jeg spør om det kan være hersketeknikk er at jeg har venninner som er åpen på at de bruker tårer som våpen, men skjønner selvsagt at det ikke gjelder alle. Jeg får sikkert kjeft nå, men jeg HAR også forståelse for at det er forferdelig irriterende å være sammen med noen som tar lett til tårene, stadig måtte veie sine ord og når det skjer ofte nok så har man mer lyst til å forlate situasjonen enn å trøste. Forstår dere som gråter mye at det kan være slik? 

Anonymkode: 90cbe...f41

Hvis jeg en sjelden gang føler meg misforstått og urettferdig behandlet og til slutt blir så sint at jeg får tårer i øynene, er trøst det aller siste jeg ønsker meg. Og hvis motparten i denne situasjonen ikke klarer å lese det, er vedkommende eventuelt helt elendig til å lese kroppsspråk. Det har jeg hittil aldri opplevd.

Men jeg kan også få tårer i øynene hvis jeg blir veldig glad eller takknemlig, og har heller aldri opplevd at andre ikke forstår hva det betyr.

Anonymkode: ba23e...1a8

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Takk for svar, og jeg leser dem med interesse, tror jeg forstår litt bedre nå. Jeg er selv lettrørt og husker at jeg syntes det var vanskelig som ungdom å ikke begynne å grine hvis jeg fikk kjeft, men det forsvant med årene. Grunnen til at jeg spør om det kan være hersketeknikk er at jeg har venninner som er åpen på at de bruker tårer som våpen, men skjønner selvsagt at det ikke gjelder alle. Jeg får sikkert kjeft nå, men jeg HAR også forståelse for at det er forferdelig irriterende å være sammen med noen som tar lett til tårene, stadig måtte veie sine ord og når det skjer ofte nok så har man mer lyst til å forlate situasjonen enn å trøste. Forstår dere som gråter mye at det kan være slik? 

Anonymkode: 90cbe...f41

Men, når jeg er sint og gråter, så vil jeg jo ikke ha trøst? Jeg vil bli tatt på alvor og at man driter i tårene mine. Om du hadde begynt å trøste meg og sagt "stakkars lille deg" hadde jeg i hvert fall ikke blitt blid. Jeg forventer å bli tatt på alvor, og ikke bli sett på som en manipulerende dritt.

Nå krangler jeg ytterst sjeldent med min mann, så dette er ikke et stort problem, men heldigvis ser han forskjell på manipulasjon og det å se at jeg blir sint med tårer. Han hadde faktisk en eks som brukte tårer til å manipulere. Hun rullet seg rundt på gulvet og gråt fordi han ikke gjorde som hun ville. Hun var psykisk voldelig og er en narsissist til tusen. Man ser forskjellen altså, i hvert fall han gjør det.

Blant annet så ser han forskjellen fordi jeg ofte vrir meg vekk, jeg vil ikke at han skal se tårene mine, jeg prøver å komme forbi dem. 

Skal sies. Det har blitt bedre med årene, så nå gråter jeg ikke like lett lenger. For det er flaut. Dritflaut. Jeg hater det. Jeg har sittet på kontoret til gamlesjefen fordi jeg ble beskyldt for noe som ikke var sant (sjefen sa unnskyld i etterkant, for det var grunnløse beskyldninger). Jeg ble dritforbanna, og gråt... Superkult. Tror du virkelig det er noe man liker? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

For min del, og det tror jeg gjelder mange, så hadde jeg bare blitt sur om han hadde prøvd å trøste i en slik situasjon. Det er jo ikke trøst jeg trenger, den jeg diskuterer med skal helst bare overse at det kommer tårer. For tårene er ikke det jeg ønsker å "vise frem". De er bare en ufrivillig reaksjon, jeg ønsker å få frem mine synspunkter, det være seg i en diskusjon, ting som er vanskelig i forholdet eller annet. Det er ikke trøst jeg trenger, men en konstruktiv samtale. 

Anonymkode: de6d8...71c

Helt enig i dette, det blir bare verre hvis man prøver å diskutere noe, tårer kommer og den andre begynner å trøste eller si sånt som "når ser jeg at du blir lei deg". Jeg skjønner jo at det er godt ment, men herregud, det er det verste. Hvis den andre overser det hender det at jeg klarer å hente meg inn igjen. Men det er flaut ja.

Anonymkode: c69c7...b1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Helt enig i dette, det blir bare verre hvis man prøver å diskutere noe, tårer kommer og den andre begynner å trøste eller si sånt som "når ser jeg at du blir lei deg". Jeg skjønner jo at det er godt ment, men herregud, det er det verste. Hvis den andre overser det hender det at jeg klarer å hente meg inn igjen. Men det er flaut ja.

Anonymkode: c69c7...b1d

Hvis en ikke tolererer at partneren får en reaksjon av å se den man elsker gråte, så bør man vel heller avslutte krangelen og gå hver til sitt og ta opp kommunikasjon når følelsene er under kontroll 

 

Anonymkode: a8e4a...3ae

[Sparkling_Pink]

Jeg gråter lett og har aldri en eneste baktanke om å skulle oppnå noe med det. For meg er gråten en viktig ventil for overveldende følelser og ikke noe jeg forsøker å unngå. Jeg unngår gjerne mennesker og settinger som på død og liv vil fortolke meg i alle mulige vendinger når jeg gråter. Jeg kan godt kontrollere meg, men det er fort usunt for stressnivået mitt.

[AnonymBruker]

Jeg gråter iblant under konflikter. Er ikke noe jeg kan kontrollere selv om jeg prøver, og det passer like dårlig for meg som for den andre. Pleier å be om en timeout når jeg kjenner at det kan skje, men da er ofte motparten så oppildnet at de ikke lar meg. Jeg gir beskjed om å bare overse tårene og begge fortsetter som om de ikke er der. Så er mer snakk om tårer som renner enn typ at jeg gråter og hulker (DET skjer bare privat).

Uansett - også her er det urettferdighet, eller om jeg føler meg fanget. Feks at jeg ber om den timeouten men blir holdt fast. Det kan også være ting som at partner var utro, det ble bevist og han innrømmet det. Men senere endrer han historien til at det ikke var sånn likevel, og at vårt eneste problem er at jeg blir for fort sjalu. Jeg er ikke god nok til å diskutere til å sette sånne folk på plass. Det blir til at jeg må forholde meg til deres verdensbilde fordi de fornekter virkeligheten. Og det føles falskt, nedverdigende og ubehagelig. Noen ganger gråter jeg av en klem eller å bli vist vennlighet også. Henger ikke på greip, men tror kanskje det skjer etter lange perioder med nettopp mye konflikter. Men!! Jeg er faktisk stolt av noen ganger jeg IKKE gråter. Det er når det blir så åpenbart hvor lite jeg betyr for noen og mitt eneste valg er å avslutte. Når man føler seg så utrolig brukt og bitter over å ha trodd det beste om noen. Men så vil man ikke gi dem den gleden av å se deg gråte av at det er over. Vet ikke hvorfor akkurat det kan kontrolleres, men det føles veldig bra.

Anonymkode: 17e4d...cce

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvis en ikke tolererer at partneren får en reaksjon av å se den man elsker gråte, så bør man vel heller avslutte krangelen og gå hver til sitt og ta opp kommunikasjon når følelsene er under kontroll 

 

Anonymkode: a8e4a...3ae

Det er forståelig at en partner kan få en slik reaksjon første gang den opplever dette. Det er naturlig, tenker jeg. Min mann måtte spørre meg; er du lei deg, eller er du sint? Og det er helt greit. Han er en som ikke får til å gråte. Til hans store frustrasjon (så det kan gå begge veier). Dessuten hadde han en manipulerende eks. Men, jeg klarte å svare han relativt nøytralt at jeg var sint, og han forsto at jeg ikke var manipulerende.

Nå som han kjenner meg så godt trenger han ikke å spørre. Men det er forskjell på å spørre, og det å ta det for gitt og på en måte anta at man er manipulerende og en drittkjerring.

Og så tenker jeg at man må også bli flinkere til å lese mennesker. Noen ganger er det ganske lett å se at noen er sinte og ikke lei seg selv om man gråter. Hvis man til stadighet sliter med å skille følelser fra hverandre bør man kanskje også jobbe litt med egen empati og forståelse av andre mennesker? Jeg synes personlig det er veldig lett å se når noen er lei seg og om noen er sinte, selv om de gråter i begge tilfeller.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor? Litt inspirert av ørti tråder her der det gråtes i bøtter og spann om man ble slått på låret eller snakket hard til. Hersketeknikk, eller blir dere faktisk så fryktelig lei dere? Jeg har flere vennepar der det er helt håpløst med uenigheter og opprenskinger fordi krana kommer på av den minste ting. Jeg trodde gråting av annet enn sorg og rørthet var noe man ga seg med etter barndommen? 

Anonymkode: 90cbe...f41

Om du tror det er hersketeknikk så sier det jo mer om deg. Noen begynner å gråte når de blir sinte sånn er det bare. Det er ikke noe folk skrur av når de bikker ungdom. Noen er bare skrudd sammen sånn. Altså noen kan sikkert grine på kommando, men de fleste er ikke sånn. Det burde vel et voksent menneske forstå. Jeg antar iallfall at du er voksen 🙂 

Anonymkode: 08dad...d3a

[AnonymBruker]

Absolutt ikke hersketeknikk fra meg!

Du aner ikke hvor mye jeg ønsker å slutte å gråte av hver en liten ting. Det er ekstremt flaut og noe jeg ikke ønsker å gjøre. P-piller har nok delvis skylden, men kan ikke slutte på de pga. endometriose.

Så jeg gråter. Jeg gråter når noen andre på jobb får skryt, jeg gråter om jeg blir lei meg, jeg gråter om noen blir sint. Jeg gråter av absolutt hver en minste lille ting som rører ved noe som helst av følelser i meg.

Jeg er en følsom person og tårene sitter nok lett til å begynne med, men hormoner hjelper lite på toppen for å si det slik. Jeg har ingen kontroll over det. Halsen snører seg sammen, tårene trykker på, og flyter over uten at jeg får stoppet dem. 

Anonymkode: 39687...43f