Borderline: Hvordan er livet ditt?

[AnonymBruker]

Spørsmålet er til deg som har borderline, eventuelt kjenner noen med borderline. Hvordan er livet med borderline? Symptomer? Kan du jobbe, studere? Tar du noen medisiner?

Har en person jeg er veldig glad i som nylig fikk diagnosen og jeg bekymrer meg veldig. 

Anonymkode: b84e4...3a6

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd i tillegg så er litt usikker på hva som gjør hva her, men jeg har ganske dårlig fungering. Isolerer meg fordi jeg ikke tåler det minste tegn på avvisning (dvs, at jeg tolker det som en avvisning), mye humørsvingninger, bruker rus for å dempe de intense følelsene, får veldig raskt selvmordstanker, blir fort sint og kommer raskt i kriser. Har ingen følelse av identitet, beskriver meg selv sånn som andre beskriver meg. Bruker ikke medisiner og er 100% ufør. Heldigvis finnes det gode behandlinger.

Noe spesielt du bekymrer deg for? Å motivere vedkommende til behandling er viktig. Og ikke på en «det er noe feil med deg som må fikses» måte, men på en validerende og omsorgsfull måte med fokus på at personen skal få redusert lidelsen sin og få et liv som er verdt å leve.

Anonymkode: 4f127...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har kompleks ptsd i tillegg så er litt usikker på hva som gjør hva her, men jeg har ganske dårlig fungering. Isolerer meg fordi jeg ikke tåler det minste tegn på avvisning (dvs, at jeg tolker det som en avvisning), mye humørsvingninger, bruker rus for å dempe de intense følelsene, får veldig raskt selvmordstanker, blir fort sint og kommer raskt i kriser. Har ingen følelse av identitet, beskriver meg selv sånn som andre beskriver meg. Bruker ikke medisiner og er 100% ufør. Heldigvis finnes det gode behandlinger.

Noe spesielt du bekymrer deg for? Å motivere vedkommende til behandling er viktig. Og ikke på en «det er noe feil med deg som må fikses» måte, men på en validerende og omsorgsfull måte med fokus på at personen skal få redusert lidelsen sin og få et liv som er verdt å leve.

Anonymkode: 4f127...452

Hva menes egentlig med "beskriver meg sånn som andre beskriver meg og identitetsproblemer"? 

Og hvor mange ganger har du vært innlagt pga selvmordstanker/risiko? 

Tror jeg kan ha diagnosen selv, men vet ikke. 

Anonymkode: b936b...b7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hva menes egentlig med "beskriver meg sånn som andre beskriver meg og identitetsproblemer"? 

Og hvor mange ganger har du vært innlagt pga selvmordstanker/risiko? 

Tror jeg kan ha diagnosen selv, men vet ikke. 

Anonymkode: b936b...b7f

Jeg synes den er skikkelig vanskelig å forstå og forklare. La oss si at du forteller meg at jeg er kreativ og morsom. Jeg klarer ikke selv å se at jeg har de egenskapene (med mindre de er negative, men selv da blir jeg usikker). Og jeg kan bare ikke forstå det, men når x antall personer sier det samme så tar jeg utgangspunkt i at jeg har de egenskapene selv om jeg blir usikker på om det stemmer. Det er som om du har hatt samme utseende i alle år, og se for deg hvordan det ville føltes å se deg selv igjen om du hadde operert hele ansiktet og endret håret. Du ville ikke kjent deg selv igjen og kjent at dette er faktisk meg. Gir det noe mening? 
 

Har vært innlagt over ti ganger sikkert, men det var mest når jeg var yngre. Har roet seg med årene. Man trenger ikke å ha vært innlagt for å ha borderline. Trenger ikke å skade seg selv heller.

Anonymkode: 4f127...452

[AnonymBruker]

Jeg fikk borderline diagnose i 2006, og de var veldig ustabil i 12 år. Hvor jeg gikk i forskjellig behandlinger, jobbet og ble alenemor. Hadde jeg ikke hatt avlastningsfamilie hadde jeg aldri hatt min sønn hos meg så lenge jeg hadde. Jeg var på mitt dårligste i 2017, da gikk jeg til barnevernet og sa vel rett ut at jeg ikke klarte å gi sønnen min god nok omsorg. Barnevernet var enig med meg at jeg var for ustabil for å ha den daglige omsorgen så avlastningsfamilie ble hans fosterhjem. 

Etter han flyttet brukte jeg all tid på å jobbe med meg selv de første 18 månedene, og så kombinerte jeg å ta en bachelor og fortsatt terapi i 3 år. 

I slutten av 2020 ble borderline diagnosen fjernet, men jeg trengte fortsatt tid på å få alt på stell fysisk og økonomisk. Jeg kom meg tilbake i 100 % jobb og våren 2023 flyttet min sønn hjem igjen til meg og vi avsluttet kontakten med barnevernet. 

Det har vært en lang og tung kamp å stå i, men veldig glad for at jeg ikke gav opp underveis og lot alle vonde og negative tanker ta helt over livet mitt. 

Anonymkode: 54c59...00e

[AnonymBruker]

Jeg hadde over 150 planlagte eller akuttinnleggelser i løpet av de årene jeg hadde diagnosen. Nå er det 6 år siden sist gang jeg var innlagt. 

Anonymkode: 54c59...00e

[AnonymBruker]

Borderline,ptsd,spiseforstyrrelse. Samt migrene,fibro som jeg heldigvis får god behandling for,så nå er det mest kun psykiske plagene som dominerer.

Bruker mat håndtere følelser. Vært i behandling 4 år på dps ukentlig. 3 barn der jeg har fungert bra mtp praktiske,økonomiske,følge opp avtaler,men alltid slitt emosjonellt. Ene barnet datter har jeg 35-40%,går supert får da avlastning. De andre har ikke far,hatt de 100%. Vært jævlig hardt. De har vært litt i beredskap hjem, og nå er de snart voksne ,bor enda 100% hos meg,men den ene flytter snart håper både meg og h.n. Blir nok etter nyåret. H.n er 19 år.

Ingen familie. De er jo årsaken til borderlinen min, mye traumer,vært i voldelige forhold

100% uføre. Holder meg mest for meg selv. Har fått kjæreste. Sammen 2 år. Han er mitt alt,helt fantastisk❤ 

Aldri vært innlagt. Hva er vits? Hjelper ikke. Kroniske selvmordstanker fra jeg var 12 år. Aldri prøvd ta mitt liv. 

Unngår alt av sosialt med mindre jeg er med min klippe ( kjæreste eller min eneste venninne). 

Hver dag er å holde ut. 

Anonymkode: 0245c...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg fikk borderline diagnose i 2006, og de var veldig ustabil i 12 år. Hvor jeg gikk i forskjellig behandlinger, jobbet og ble alenemor. Hadde jeg ikke hatt avlastningsfamilie hadde jeg aldri hatt min sønn hos meg så lenge jeg hadde. Jeg var på mitt dårligste i 2017, da gikk jeg til barnevernet og sa vel rett ut at jeg ikke klarte å gi sønnen min god nok omsorg. Barnevernet var enig med meg at jeg var for ustabil for å ha den daglige omsorgen så avlastningsfamilie ble hans fosterhjem. 

Etter han flyttet brukte jeg all tid på å jobbe med meg selv de første 18 månedene, og så kombinerte jeg å ta en bachelor og fortsatt terapi i 3 år. 

I slutten av 2020 ble borderline diagnosen fjernet, men jeg trengte fortsatt tid på å få alt på stell fysisk og økonomisk. Jeg kom meg tilbake i 100 % jobb og våren 2023 flyttet min sønn hjem igjen til meg og vi avsluttet kontakten med barnevernet. 

Det har vært en lang og tung kamp å stå i, men veldig glad for at jeg ikke gav opp underveis og lot alle vonde og negative tanker ta helt over livet mitt. 

Anonymkode: 54c59...00e

Hvor bor du i landet ca? Her får man ikke avlastning. Er jo åresvis med kø. Heldig du! 

Anonymkode: 0245c...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg fikk borderline diagnose i 2006, og de var veldig ustabil i 12 år. Hvor jeg gikk i forskjellig behandlinger, jobbet og ble alenemor. Hadde jeg ikke hatt avlastningsfamilie hadde jeg aldri hatt min sønn hos meg så lenge jeg hadde. Jeg var på mitt dårligste i 2017, da gikk jeg til barnevernet og sa vel rett ut at jeg ikke klarte å gi sønnen min god nok omsorg. Barnevernet var enig med meg at jeg var for ustabil for å ha den daglige omsorgen så avlastningsfamilie ble hans fosterhjem. 

Etter han flyttet brukte jeg all tid på å jobbe med meg selv de første 18 månedene, og så kombinerte jeg å ta en bachelor og fortsatt terapi i 3 år. 

I slutten av 2020 ble borderline diagnosen fjernet, men jeg trengte fortsatt tid på å få alt på stell fysisk og økonomisk. Jeg kom meg tilbake i 100 % jobb og våren 2023 flyttet min sønn hjem igjen til meg og vi avsluttet kontakten med barnevernet. 

Det har vært en lang og tung kamp å stå i, men veldig glad for at jeg ikke gav opp underveis og lot alle vonde og negative tanker ta helt over livet mitt. 

Anonymkode: 54c59...00e

Det som er fint med å få eller ha en borderlinediagnose må jo være at man får mye og langvarig hjelp når man har det, virker det som? 

Anonymkode: b936b...b7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg fikk borderline diagnose i 2006, og de var veldig ustabil i 12 år. Hvor jeg gikk i forskjellig behandlinger, jobbet og ble alenemor. Hadde jeg ikke hatt avlastningsfamilie hadde jeg aldri hatt min sønn hos meg så lenge jeg hadde. Jeg var på mitt dårligste i 2017, da gikk jeg til barnevernet og sa vel rett ut at jeg ikke klarte å gi sønnen min god nok omsorg. Barnevernet var enig med meg at jeg var for ustabil for å ha den daglige omsorgen så avlastningsfamilie ble hans fosterhjem. 

Etter han flyttet brukte jeg all tid på å jobbe med meg selv de første 18 månedene, og så kombinerte jeg å ta en bachelor og fortsatt terapi i 3 år. 

I slutten av 2020 ble borderline diagnosen fjernet, men jeg trengte fortsatt tid på å få alt på stell fysisk og økonomisk. Jeg kom meg tilbake i 100 % jobb og våren 2023 flyttet min sønn hjem igjen til meg og vi avsluttet kontakten med barnevernet. 

Det har vært en lang og tung kamp å stå i, men veldig glad for at jeg ikke gav opp underveis og lot alle vonde og negative tanker ta helt over livet mitt. 

Anonymkode: 54c59...00e

Så utrolig godt jobba og gratulerer med alt du har oppnådd! Og takk for at du skriver, du ga meg en grunn nå til å fortsette å kjempe og ikke gi opp.

Anonymkode: 4f127...452

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det som er fint med å få eller ha en borderlinediagnose må jo være at man får mye og langvarig hjelp når man har det, virker det som? 

Anonymkode: b936b...b7f

Nei tvert i mot. De som får mest hjelp er de med psykoser. Borderlinere får lite hjelp dessverre 

Anonymkode: 0245c...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor bor du i landet ca? Her får man ikke avlastning. Er jo åresvis med kø. Heldig du! 

Anonymkode: 0245c...0fd

Jeg bor på Vestlandet. 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det som er fint med å få eller ha en borderlinediagnose må jo være at man får mye og langvarig hjelp når man har det, virker det som? 

Anonymkode: b936b...b7f

jeg var  to ganger i DBT behandling og ulike andre behandlingsopplegg. Noen ganger med planlagte innleggelser for å jobbe med spesifikke utfordringer, og noen perioder med bare samtaleterapi eller oppfølging av akutt ambulant team. Samtidig som jeg var med på foreldre veileding gjennom barnevernet. 

Jeg hadde en god kontakt med barnevernet hele veien, og hadde det ikke vært for at jeg hadde de i ryggen så hadde jeg ikke fått hjelp over så lang tid. Det var noen ganger hvor de hjalp meg med klage på avslag eller fikk med inn i at alternativt  behandlingsopplegg hvis klagen ikke førte frem. 

Anonymkode: 54c59...00e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg bor på Vestlandet. 

jeg var  to ganger i DBT behandling og ulike andre behandlingsopplegg. Noen ganger med planlagte innleggelser for å jobbe med spesifikke utfordringer, og noen perioder med bare samtaleterapi eller oppfølging av akutt ambulant team. Samtidig som jeg var med på foreldre veileding gjennom barnevernet. 

Jeg hadde en god kontakt med barnevernet hele veien, og hadde det ikke vært for at jeg hadde de i ryggen så hadde jeg ikke fått hjelp over så lang tid. Det var noen ganger hvor de hjalp meg med klage på avslag eller fikk med inn i at alternativt  behandlingsopplegg hvis klagen ikke førte frem. 

Anonymkode: 54c59...00e

Umulig være i Stavanger...

Anonymkode: 0245c...0fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nei tvert i mot. De som får mest hjelp er de med psykoser. Borderlinere får lite hjelp dessverre 

Anonymkode: 0245c...0fd

Utifra svarene her virker det som man får mye hjelp med borderline da? Ene skriver at hun har gått ukentlig til dps i 4år, den andre skriver at hun har gått i terapi i 3år, den tredje skriver at hun har hatt 150 planlagte og akutte innleggelser. 

For meg, som ikke har borderline, men helt andre diagnoser så høres det utrolig mye ut. Jeg vil kalle det mye hjelp. Jeg er glad jeg i det hele tatt hadde dps i 6mnd. 

Anonymkode: b936b...b7f

[Purple_Pixiedust]

Jeg fikk borderline i 2017. Vært mye inn og ut av  sykehus. Skadet meg mye, hatt det mye vondt. Har såvidt overlevd.

I 2023 ble borderline tatt vekk. Men er innlagt på tvang nå da pgs shizoaffektiv lidelse.  Er likevel ganske stabil. Svinger ikke slik jeg gjorde da jeg hadde borderline. 

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (4 minutter siden):

Jeg fikk borderline i 2017. Vært mye inn og ut av  sykehus. Skadet meg mye, hatt det mye vondt. Har såvidt overlevd.

I 2023 ble borderline tatt vekk. Men er innlagt på tvang nå da pgs shizoaffektiv lidelse.  Er likevel ganske stabil. Svinger ikke slik jeg gjorde da jeg hadde borderline. 

Leit å høre ❤️

Men har borderline bare forsvunnet eller? Kan det gå over?

Anonymkode: 19eb0...8bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Noe spesielt du bekymrer deg for?

Ja. Jeg bekymrer meg for om diagnosen er feil, for eksempel. Jeg ville heller tenkt at personen har adhd eller er manisk depressiv (vet det ikke heter det). Jeg synes ikke diagnosen passer, og bekymrer meg for at den er satt fordi den er «enkel å sette» og at den blokkerer for videre utredning. 

Jeg bekymrer meg også for at diagnosen skal være ødeleggende for resten av livet til denne personen. At helsepersonell vil tilskrive diagnosen ting som skjer med vedkommende. Og at man ikke kan protestere fordi borderline ikke har selvinnsikt, altså blir man ikke hørt og trodd. 

Jeg bekymrer meg for medisinering og manglende oppfølging. 

Personen kjenner seg heller ikke igjen i diagnosen. Vedkommende er bare 18 år, så jeg synes dette er kjempetrist. 

Anonymkode: b84e4...3a6

[Purple_Pixiedust]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Leit å høre ❤️

Men har borderline bare forsvunnet eller? Kan det gå over?

Anonymkode: 19eb0...8bf

Ja mange blir kvitt diagnosen. Både behandling og det å bli eldre er med på at man kan bli kvitt den. Men det tar tid. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar til alle 💐♥️ 

Jeg lurer på en ting til: Blir man lett overstimulert av borderline? Feks av folkemengder, lys, mye sosialt? Og da blir man kjempesliten? 

Og kan man ha borderline selv om man har en tydelig identitet og ikke har noen form for aggresjon eller ukontrollerte følelsesutbrudd? 

Anonymkode: b84e4...3a6

[AnonymBruker]

Purple_Pixiedust skrev (9 minutter siden):

Ja mange blir kvitt diagnosen. Både behandling og det å bli eldre er med på at man kan bli kvitt den. Men det tar tid. 

Det var oppløftende, jeg og de fleste leger tror min mor har borderline. 

Anonymkode: 19eb0...8bf