Hvor viktig er kommunikasjon i et forhold? Er dette forholdet dødfødt?

[AnonymBruker]

Jeg har en mann som hverken er god til å lytte, eller spesielt god på å kommunisere. Logistikk og hverdagslige ting prater vi åpenbart om, men ellers er kommunikasjonen svært fraværende. 

Jeg kan ta initiativ til å prate om ting, men etter å flere ganger oppleve å ikke bli hørt (noen ganger får jeg ikke respons, andre ganger blir han irritert og tolker ting i verste mening), har jeg begynt å vegre meg for dette.

Jeg er dessverre veldig konfliktsky. Han er uten tvil den mest pratsomme, og ikke konfliktsky med andre overhodet.

Nå har vi kommet til et punkt hvor brudd er et alternativ. Jeg var på vei ut av forholdet tidligere i år, men etter et ønske fra han om å prøve litt til (han er ikke enig i brudd), sa jeg meg villig til dette.

Vi har nå gått flere runde i terapi, og prater OK med en tredjeperson i rommet som styrer samtalene, men hjemme greier vi ikke kommunisere. Han har flere ganger blitt utfordret på å ta initiativ til samtale, men dette skjer aldri.

Det virker altså som han bare tar alt for gitt, og ikke tenker på at forholdet står på spill. 

Forventer jeg for mye? Eller er det bare ikke liv laga i dette forholdet?

Som han selv sier, han kan se at ting plager meg/at jeg ikke har det bra, men velger å ignorere, til det omsider «går over»

Dette har han fortsatt med, etter terapeuten utfordret han på å spørre om jeg vil snakke, evt. ha en klem.

Anonymkode: 0078d...8e5

[AnonymBruker]

Dødfødt. Problemet med å snakke om kommunikasjon er at å snakke om det ikke er det samme som å forstå det i de konkrete situasjonene problemet oppstår. Noen forstår når det gjelder, andre forstår ikke på hvilken måte det er overførbart. Og andre igjen glemmer at å bedre seg faktisk er å følge med på en ny måte.

Anonymkode: 19813...7e3

[AnonymBruker]

Typisk mange menn det der. Jeg har sett og hørt en del lignende historier. Det går ikke an å fikse på tingene med mindre begge er med på det fullt ut, ellers er det bare enveis og forholdet dør såklart.

Anonymkode: 4f29e...a4e

[AnonymBruker]

Har dere barn? Hvis ikke bare å pakke sammen og dra, vel.

Anonymkode: 1989a...531

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 14.36):

Dødfødt. Problemet med å snakke om kommunikasjon er at å snakke om det ikke er det samme som å forstå det i de konkrete situasjonene problemet oppstår. Noen forstår når det gjelder, andre forstår ikke på hvilken måte det er overførbart. Og andre igjen glemmer at å bedre seg faktisk er å følge med på en ny måte.

Anonymkode: 19813...7e3

Er det jeg frykter. Enten så «har» man det, eller så «har» man det ikke, på en måte. Mannen min er generelt veldig dårlig på å lytte, så svaret ligger kanskje der. Jeg vet ikke.

Ts

Anonymkode: 0078d...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 14.43):

Typisk mange menn det der. Jeg har sett og hørt en del lignende historier. Det går ikke an å fikse på tingene med mindre begge er med på det fullt ut, ellers er det bare enveis og forholdet dør såklart.

Anonymkode: 4f29e...a4e

Han sier jo at han er villig til å fikse på ting, slik at vi kan fortsette å være sammen. Men handling og ord er selvfølgelig to forskjellige ting..

Ts

Anonymkode: 0078d...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 16.54):

Har dere barn? Hvis ikke bare å pakke sammen og dra, vel.

Anonymkode: 1989a...531

Vi har barn.

Ts

Anonymkode: 0078d...8e5

[AnonymBruker]

Akkurat slik var det i vårt forhold også, og det gikk ikke til slutt. Følte meg etterhvert helt verdiløs, siden jeg ikke var verdt å hverken snakke med eller høre på. Jeg mistet meg selv helt til slutt. Jeg tror kanskje bare ikke han evnet bedre, men det ble så mye misforståelser og tull hele tiden. Men praktiske ting var han flink til å snakke om. Veldig synd at det ble slik, jeg ønsket ikke at det skulle bli slutt, og jeg savner han. Men det gikk ikke når alt ble misforstått, og det ble rett og slett for vanskelig å leve slik for psyken min. Jeg har brukt lang tid på å filme meg selv igjen og det har kostet meg mye å leve i et slikt forhold. 

Anonymkode: 33442...0bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 12.52):

Jeg har en mann som hverken er god til å lytte, eller spesielt god på å kommunisere. Logistikk og hverdagslige ting prater vi åpenbart om, men ellers er kommunikasjonen svært fraværende. 

Jeg kan ta initiativ til å prate om ting, men etter å flere ganger oppleve å ikke bli hørt (noen ganger får jeg ikke respons, andre ganger blir han irritert og tolker ting i verste mening), har jeg begynt å vegre meg for dette.

Jeg er dessverre veldig konfliktsky. Han er uten tvil den mest pratsomme, og ikke konfliktsky med andre overhodet.

Nå har vi kommet til et punkt hvor brudd er et alternativ. Jeg var på vei ut av forholdet tidligere i år, men etter et ønske fra han om å prøve litt til (han er ikke enig i brudd), sa jeg meg villig til dette.

Vi har nå gått flere runde i terapi, og prater OK med en tredjeperson i rommet som styrer samtalene, men hjemme greier vi ikke kommunisere. Han har flere ganger blitt utfordret på å ta initiativ til samtale, men dette skjer aldri.

Det virker altså som han bare tar alt for gitt, og ikke tenker på at forholdet står på spill. 

Forventer jeg for mye? Eller er det bare ikke liv laga i dette forholdet?

Som han selv sier, han kan se at ting plager meg/at jeg ikke har det bra, men velger å ignorere, til det omsider «går over»

Dette har han fortsatt med, etter terapeuten utfordret han på å spørre om jeg vil snakke, evt. ha en klem.

Anonymkode: 0078d...8e5

Er du god til å kommunisere og lytte? Lytter du til han? Hvordan var det i starten av forholdet?

Anonymkode: 6a03c...728

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Er du god til å kommunisere og lytte? Lytter du til han? Hvordan var det i starten av forholdet?

Anonymkode: 6a03c...728

Vil si at jeg er god til å kommunisere/lytte med de som møter meg på halvveien. Er mye mer «tilstede» enn han. Jeg vet flere synes han er tung å snakke med, også om helt vanlige ting.

Men å være konfronterende/ta opp ting som plager meg som involverer han/oss, skal jeg innrømme at jeg har litt problemer med. Men jeg prøver. Jeg blir derimot ikke møtt på en slik måte at det blir noe enklere for meg.

I starten av forholdet tenkte jeg ikke på det som et problem. Men dette er mange år siden, og jeg var så ung… så jeg vet ikke.

Ts

Anonymkode: 0078d...8e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Akkurat slik var det i vårt forhold også, og det gikk ikke til slutt. Følte meg etterhvert helt verdiløs, siden jeg ikke var verdt å hverken snakke med eller høre på. Jeg mistet meg selv helt til slutt. Jeg tror kanskje bare ikke han evnet bedre, men det ble så mye misforståelser og tull hele tiden. Men praktiske ting var han flink til å snakke om. Veldig synd at det ble slik, jeg ønsket ikke at det skulle bli slutt, og jeg savner han. Men det gikk ikke når alt ble misforstått, og det ble rett og slett for vanskelig å leve slik for psyken min. Jeg har brukt lang tid på å filme meg selv igjen og det har kostet meg mye å leve i et slikt forhold. 

Anonymkode: 33442...0bc

Kjenner meg litt igjen i dette. Det sårer at han virker til å bry seg så lite. Jeg tenker at hadde rollene vært snudd, hadde jeg ikke greid å være så passiv som han er. Ikke hvis han ikke var fornøyd/hadde det bra, og jeg absolutt ikke ønsket å miste han.

Ts

Anonymkode: 0078d...8e5