Slutt å døm hverandre folkens! Barnehagen er ikke barnemishandling

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kutt ut å dikte opp du da, det ødelegger bare 

Anonymkode: 81566...ed3

Det var det beste argumentet du kunne spy opp.

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Tull og opp dikting fra din side

Anonymkode: 81566...ed3

Må si du er kreativ 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 14.12.2024 den 10.59):

Stockholms syndrom. Det at du lager denne tråden viser at du må rettferdiggjøre valget ovenfor din egne dårlige samvittighet. 

Anonymkode: d8b97...267

Du er latterlig! Barnehagen har mye og tilby et barn. Vennskap, læring, være en del av et felleskap, kreativitet, mestringsfølelse osv osv. Barna mine som nå er 10 og 12 år dannet nære vennskap i barnehagen som fortsatt har bevart og de tenker på de ansatte som sto de nærmest med kjærlighet. 

Anonymkode: 3e821...65c

[Sannhetsøkende]

AnonymBruker skrev (På 16.12.2024 den 22.20):

Du er latterlig! Barnehagen har mye og tilby et barn. Vennskap, læring, være en del av et felleskap, kreativitet, mestringsfølelse osv osv. Barna mine som nå er 10 og 12 år dannet nære vennskap i barnehagen som fortsatt har bevart og de tenker på de ansatte som sto de nærmest med kjærlighet. 

Anonymkode: 3e821...65c

Jeg er 43 , men husker faktisk mye fra den tiden.  Sitter igjen meg gode minner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.12.2024 den 19.17):

Jeg er skilsmissebarn. Foreldrene mine skilte seg det året jeg skulle bli 6 år. Dette var på 80/90-tallet

Før de ble skilt, så bodde vi i enebolig, moren min var hjemmeværende, og jeg gikk i park 4 timer om dagen, 10-14, for å sosialisere med andre barn. Min tre år yngre bror var hjemme med mamma frem til foreldrene mine skilte seg, og vi måtte flytte. Dette var på slutten av 80-tallet. 

Etter skilsmissen måtte vi flytte til et nytt sted, i leilighet i stedet for enebolig, ha samvær med faren vår en gang i uka og annenhver helg og andre store omveltninger.

Men den forandringen som nok har preget meg mest i ettertid, var at jeg gikk fra å ha rolige dager fra 10-14, ble levert kl 07.30 i barnehagen, hvor moren min måtte løpe til bussen for å rekke å være på jobb til 08.00, for så å være i barnehagen til 16.30, og omtrent hver dag ble hentet sist. Enda verre var det da jeg begynte på skolen, og broren min fortsatt gikk i barnehagen. Da måtte jeg stå utenfor SFO fra kl 07.00 hver morgen, og ble igjen hentet omtrent sist av alle på ettermiddagen

Det ble nevnt i tråden at lange dager i barnehagen kan føre til psykiske problemer senere i livet. Både broren min og jeg har hatt en del psykiske utfordringer i ungdomstiden/som unge voksne. Dette gikk ut over skolegangen til oss begge. Broren min klarte aldri å fullføre VGS. Jeg gjorde det så vidt, med dårlige karakterer og masse fravær. Han bor fortsatt hjemme hos mamma, mens jeg tross alt faktisk har klart å få meg kone, barn og leilighet. Dog har jeg en jobb jeg mistrives sterkt i, og som kun er en deltidsstilling. Jeg er ikke i tvil om at utfordringene vi begge møtte i ungdomstiden har med overgangen fra å være mest hjemme med mamma, til å ha lange dager i barnehagen, har påvirket psyken vår senere i livet.

Men moren min hadde tross alt ikke noe valg(eller hun kunne valgt å være sammen med en mann som behandlet henne svært dårlig). At noen derimot frivillig velger å sende barna sine i baŕnehagen i 8-9 timer hver dag, det klarer jeg ikke å forstå. Spesielt hvis foreldrene velger å jobbe så mye for å øke sin materielle velstand.

Forøvrig mener jeg at det er null poeng at barn under 3 år skal gå i barnehage. Små barn under den alderen har ikke noe begrep om vennskap og felles lek, og har det best hjemme med foreldrene

 

Anonymkode: 60681...9be

Jeg er født på begynnelsen av 1990-tallet og begynte i barnehage 14 måneder gammel. Mine foreldre jobbet 100% begge to, og jeg har alltid vært i barnehagen fra kl.07.30-16.30, det samme gjelder SFO. Jeg har greid meg utmerket som voksen, har gjort det bra på skolen, har høy utdannelse, god jobb og «alt på stell». Er du sikker på at dine psykiske utfordringer utelukkende skyldes de lange dagene i barnehagen og på skolen?

 

Min beste venninne som jeg har kjent i over 20 år, har vokst opp i ett hjem der mor var hjemmeværende. Hun har aldri gått i barnehagen eller SFO, og har slitt mye med psyken opp i gjennom årene. Det gjelder samtlige av hennes 3 søsken. 
 

 

Anonymkode: c7fd2...c78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.12.2024 den 22.20):

Du er latterlig! Barnehagen har mye og tilby et barn. Vennskap, læring, være en del av et felleskap, kreativitet, mestringsfølelse osv osv. Barna mine som nå er 10 og 12 år dannet nære vennskap i barnehagen som fortsatt har bevart og de tenker på de ansatte som sto de nærmest med kjærlighet. 

Anonymkode: 3e821...65c

Det er ingen her som bestrider at barnehagen ikke er et godt eller viktig sted. Det som diskuteres er at ingen barn under året/halvannet har godt av å være i barnehagen fulle arbeidsdager, eller har noe som helst behov for nye venner eller læring.

Anonymkode: e937a...04d

[AnonymBruker]

Grunnen til mer psykisk uhelse og unge uføretrygdede,  skyldes som oftest hjemmeforholdene og dårlig psykisk helse hos foreldrene. Jobbet med barn og unges psykiske helse i 20 år. 

Anonymkode: 9cb19...acd

[AnonymBruker]

Jeg er sjokkert over at så mange ikke tenker det er noe negativt med lange dager for en ett åring. 

Om alle i din familie var sammen hjemme. Da tenker du barnet hadde hatt det best å være i barnehagen 8 timer 5 dager i uka i stedet for? Det er fordi foreldrene må jobbe, handler ikke om at det er til barns beste. Det er ikke naturlig bak det her. 

Anonymkode: b5839...66f