Kan en endring komme for sent?

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift med mannen i nærmere 20 år. Mye av denne tiden ulykkelig. Han har satset karriere, til tider vært kontrollerende og sagt utrolig mye stygt(psykisk vold) og også fysisk slått noen ganger i året. Vi har kranglet mye og jeg er langt fra perfekt! 

For noen måneder siden fikk jeg nok. Endret oppførselen min, sluttet å være « snill». Sto opp for meg selv og endring. Det ble tatt i mot med at han sluttet å snakke med meg, behandlet med dårlig, ødela en ferie for meg med silent treatment osv. 

For 14 dager siden fikk jeg nok. Satte hardt mot hardt og ba egentlig om skilsmisse. Han sa ja, men dagen etter kom han gråtende tilbake. Angrer på alt og var ydmyk. Noe som aldri har skjedd før. Jeg sa da jeg ikke tilgir han, men pga barna kan vi prøve litt til. 
 

Nå til problemet: jeg klarer ikke få tilbake noen følelser! Jeg er helt upåvirket! Kan gråte over ting jeg ønsker eller håper, men kjenner ingen kjærlighet. Hva feiler meg? Han prøver jo nå å endre ting jeg har klaget på i årevis, men er det for sent?!
I alt dette kaoset her har jeg også blitt betatt av en annen mann. Jeg har ikke gjort noe i denne situasjonen, men jeg vet han virkelig gjør alt for meg. Han har vært der i årevis uten noen forventninger, men nå ser jeg på han med helt andre øynene.  
Ønsker et forhold der jeg føler meg trygg og ønsket. Problemet er bare at mannen prøver å gi meg det nå, men alt jeg tenker er: hvorfor gjorde du ikke dette for 1,5 eller 15 år siden! Jeg blir rett og slett sint på han!

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

Dette vil ta laaaang tid å reparere om det i det hele tatt er mulig. Du må jo se og kjenne på endring over lang tid og kroppen trenger enda lengre tid på å kjenne seg trygg.

Jeg var sammen med en sånn. Han "endret" seg flere ganger når begeret mitt fløt over, men det var bare ord og midlertidig handling. Skled rett tilbake til gamle vaner.

Skilte meg og både jeg og ungen ble øyeblikkelig lykkeligere. Var som vi kom ut av en tung tåke.

Møtte verdens fineste mann og nå er verden bare lys, varm og klar♥️

Anonymkode: 6086f...5d6

[AnonymBruker]

Har mannen din gått i terapi? Hvis ikke ville jeg ikke stolt på disse endringene. Og det er det jeg lurer på om du heller ikke gjør. At du innerst inne vet at det bare er spill for galleriet og han bare tar seg litt sammen nå mens stormen skal letne.

Har dere hatt ordentlig oppvask? Har han virkelig gått inn for å reparere? Det er alvorlig det du skriver, psykisk og fysisk vold. Har han tatt ansvar for dette?

Anonymkode: 7f537...6c9

[Brukerano]

Det er for sent. Han vil ikke så igjen alene. Han kommer ikke til å endre seg i det lange løp. Så fort det er trygt igjen blir han seg selv. 
 

Gå fra han. Dette har aldri vært ett bra forhold for deg! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har vært gift med mannen i nærmere 20 år. Mye av denne tiden ulykkelig. Han har satset karriere, til tider vært kontrollerende og sagt utrolig mye stygt(psykisk vold) og også fysisk slått noen ganger i året. Vi har kranglet mye og jeg er langt fra perfekt! 

For noen måneder siden fikk jeg nok. Endret oppførselen min, sluttet å være « snill». Sto opp for meg selv og endring. Det ble tatt i mot med at han sluttet å snakke med meg, behandlet med dårlig, ødela en ferie for meg med silent treatment osv. 

For 14 dager siden fikk jeg nok. Satte hardt mot hardt og ba egentlig om skilsmisse. Han sa ja, men dagen etter kom han gråtende tilbake. Angrer på alt og var ydmyk. Noe som aldri har skjedd før. Jeg sa da jeg ikke tilgir han, men pga barna kan vi prøve litt til. 
 

Nå til problemet: jeg klarer ikke få tilbake noen følelser! Jeg er helt upåvirket! Kan gråte over ting jeg ønsker eller håper, men kjenner ingen kjærlighet. Hva feiler meg? Han prøver jo nå å endre ting jeg har klaget på i årevis, men er det for sent?!
I alt dette kaoset her har jeg også blitt betatt av en annen mann. Jeg har ikke gjort noe i denne situasjonen, men jeg vet han virkelig gjør alt for meg. Han har vært der i årevis uten noen forventninger, men nå ser jeg på han med helt andre øynene.  
Ønsker et forhold der jeg føler meg trygg og ønsket. Problemet er bare at mannen prøver å gi meg det nå, men alt jeg tenker er: hvorfor gjorde du ikke dette for 1,5 eller 15 år siden! Jeg blir rett og slett sint på han!

Anonymkode: 81320...11c

Hvordan skal han ta tilbake og fikse det faktum at han har slått deg?

Hvordan skal han trekke tilbake ordene som er sagt?

Jeg kom meg unna en slik mann, og livet mitt ble bra. 

Man kan ikke fikse alt som er ødelagt. Tillit og vold i alle varianter er noe av det som vanskelig kan fikses. 

Sender deg styrkeklemmer. 

Anonymkode: 23b26...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har mannen din gått i terapi? Hvis ikke ville jeg ikke stolt på disse endringene. Og det er det jeg lurer på om du heller ikke gjør. At du innerst inne vet at det bare er spill for galleriet og han bare tar seg litt sammen nå mens stormen skal letne.

Har dere hatt ordentlig oppvask? Har han virkelig gått inn for å reparere? Det er alvorlig det du skriver, psykisk og fysisk vold. Har han tatt ansvar for dette?

Anonymkode: 7f537...6c9

Ingen terapi. Bare advokat han ringer for å «skremme» meg. Han sier han har tatt det til seg, men han sier også at han aldri har gjort meg vondt med vilje og at jeg har gjort det samme. Noe som egentlig ikke stemmer. Han sier han vil ha tilgivelse for alt, men «husker» ingen av hendelsen. 

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette vil ta laaaang tid å reparere om det i det hele tatt er mulig. Du må jo se og kjenne på endring over lang tid og kroppen trenger enda lengre tid på å kjenne seg trygg.

Jeg var sammen med en sånn. Han "endret" seg flere ganger når begeret mitt fløt over, men det var bare ord og midlertidig handling. Skled rett tilbake til gamle vaner.

Skilte meg og både jeg og ungen ble øyeblikkelig lykkeligere. Var som vi kom ut av en tung tåke.

Møtte verdens fineste mann og nå er verden bare lys, varm og klar♥️

Anonymkode: 6086f...5d6

Er egentlig så klar for å reise, men nå når endringer er der er jeg redd for å gjøre feil. Hvordan håndtere jeg dette? Redd for fremtiden. 
 

 

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Hvordan skal han ta tilbake og fikse det faktum at han har slått deg?

Hvordan skal han trekke tilbake ordene som er sagt?

Jeg kom meg unna en slik mann, og livet mitt ble bra. 

Man kan ikke fikse alt som er ødelagt. Tillit og vold i alle varianter er noe av det som vanskelig kan fikses. 

Sender deg styrkeklemmer. 

Anonymkode: 23b26...df9

han sier han angrer, at det ikke skal skje igjen. At jeg skal se han blir en ny person, men jeg klarer ikke tro på det. Vet ikke hvorfor. Kjennes ut som alt er ødelagt, akkurat sånn du beskriver. 

Anonymkode: 81320...11c

[PM75]

En plutselig atferdsendring etter 20 år hadde jeg ikke hatt noe troa på!! Nå er det på tide å sette deg selv først og skape deg et godt liv! 

[AnonymBruker]

Kroppen din VET at det bare er krokodilletårer og tomme løfter. Kroppen din VET hvor slem han er. Dette han kommer med nå er bare bullshit. Han vil ikke miste deg. Det er tross alt vanskelig å finne ny kjæreste som vil godta å ha en voldelig kjæreste. Med en gang han har deg tilbake, så gjør han noe som gjør deg mer bundet til han. Gjør deg gravid, flytter sammen, etc. Da er du stuck "for alltid"

Anonymkode: 74e21...bd1

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette svaret er noen som helst hjelp, men her er situasjonen slik:

I stort sett identisk story bakover, har vært alene med absolutt alt. Knakk helt sammen og sa at jeg ville ut, han ble først sint men innså til slutt hvor landet lå. Han har virkelig endret seg, solgt et selskap, gått i terapi etter mye press fra meg, endret syn på livet og oppført seg 98% greit i 5 år. Disse årene har jeg tatt fysisk avstand og bare hjulpet han i forhold til barn, han har fremdeles forsøkt å få meg tilbake. For egen del har jeg jobbet med å komme tilbake til meg selv, var kronisk deprimert og hadde lite håp, alt gikk med til å opprettholde en hverdag for barn. Har hatt et kortere forhold som var i hovedsak emosjonelt, det var verdifullt å se at jeg faktisk kunne ta imot å bli vist omsorg, det var vanskelig i starten.

Ettersom jeg aller helst vil ha en hel familie har jeg prøvd (gjør fremdeles) å få noen varmere følelser for mannen men det sitter langt inne, klarer ikke å tvinge det frem og ser på meg selv som en failure for det. Det å plutselig få alt du har drømt om, men ikke klare å ta det imot er en surrealistisk opplevelse som er vanskelig å forklare for noen som ikke har vært der selv. Bryr meg masse om han og har hjulpet han med tanker og følelser, vært med han i terapi, hjulpet med papparollen, og tror nok at den gangen jeg trøstet en hulkende mann fordi HAN hadde behandlet MEG dårlig var toppen av det jeg var støttespiller i. Selv i dag klarer jeg ikke å se hvor ødeleggende det sikkert har vært for mitt eget følelsesliv.

Vet enda ikke hvor dette kommer til å slutte men om jeg skulle gitt meg selv et råd den gangen hadde vært å gi opp og starte et nytt liv. I dag lever jeg i et limbo hvor jeg skylder mye på meg selv og tenker at jeg er utakknemlig og et drittmenneske som ikke bare kan slippe han inn, og det er etter 4 år med egen terapi. Tanken på å ta på han og være fysisk er det som stopper, vi har et vennskapelig forhold nå der vi bor sammen annenhver uke og kan snakke om det meste, men frykten for at han plutselig skal bli sint sitter så dypt i meg at jeg blir fysisk påvirket av det.
 

Ser på han med andre øyne fordi han har latt oss gå gjennom dette, selv om jeg vet at han selv led under de årene. Så på tross av at jeg tilgir og forstår hvorfor det ble som det ble, at han sier og gjør alle de rette tingene, har bevist at det holder over tid og er villig til å gjøre absolutt alt som kreves tror jeg årene der jeg svelget avvisning og ensomhet har ødelagt så mye at jeg ikke vil klare å ha et normalt forhold til han. Lever et liv som ikke føles autentisk der logikk er i konstant kamp mot egne følelser og skulle ønske jeg hadde sett at jeg hadde en verdi og ressurser nok til å tro på at jeg kunne skapt et godt liv den gangen jeg prøvde å gå, nå vet jeg ikke helt hvor dette slutter. 

Det er også slik at bare fordi man går fra hverandre betyr ikke det at man aldri kan komme sammen, hadde han akseptert dette og latt meg gå hadde jeg kanskje kunne bygge opp et liv der vi kunne møtes igjen, tror at det å tviholde og hele tiden tro at han vet hva som er best også etter at jeg sa stopp har vært det direkte ødeleggende. Det skyldes nok at han har en veldig svart/hvit tilnærming til livet og følelser og han derfor mente det var alt eller ikke noe. (Beklager et litt lite sammenhengende svar her, blir fysisk kvalm av å lese det du skriver fordi jeg fortrenger så mye av det for å kunne fungere.)

Jeg håper du finner ut av det og at du tar vare på deg selv, du er verdt så mye mer og du klarer så mye mer enn du tror og noen sår i sjelen er kanskje ikke ment å bli fikset og lappet igjen av samme menneske som laget de selv om vil det aldri så mye. Vil ikke gi bastante råd da jeg helt åpenbart ikke har klart å finne en løsning og føler meg vanvittig mislykket selv men; Vit iallefall at du ikke er alene om havne i en slik situasjon og at det i seg selv ikke på noen måte gjenspeiler deg som person, du har vært alt for sterk alt for lenge og du er modig som tør å gjøre noe med det❤️

Anonymkode: e9f16...2a0

[AnonymBruker]

PM75 skrev (2 timer siden):

En plutselig atferdsendring etter 20 år hadde jeg ikke hatt noe troa på!! Nå er det på tide å sette deg selv først og skape deg et godt liv! 

Dette skjedde faktisk sist jeg prøvde å forlate han. Da fikk vi barn kort tid etter.. skummelt at du sier det. 

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

PM75 skrev (2 timer siden):

En plutselig atferdsendring etter 20 år hadde jeg ikke hatt noe troa på!! Nå er det på tide å sette deg selv først og skape deg et godt liv! 

Jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare det.. alt er så tungt, men kroppen vet jeg må. 

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet ikke om dette svaret er noen som helst hjelp, men her er situasjonen slik:

I stort sett identisk story bakover, har vært alene med absolutt alt. Knakk helt sammen og sa at jeg ville ut, han ble først sint men innså til slutt hvor landet lå. Han har virkelig endret seg, solgt et selskap, gått i terapi etter mye press fra meg, endret syn på livet og oppført seg 98% greit i 5 år. Disse årene har jeg tatt fysisk avstand og bare hjulpet han i forhold til barn, han har fremdeles forsøkt å få meg tilbake. For egen del har jeg jobbet med å komme tilbake til meg selv, var kronisk deprimert og hadde lite håp, alt gikk med til å opprettholde en hverdag for barn. Har hatt et kortere forhold som var i hovedsak emosjonelt, det var verdifullt å se at jeg faktisk kunne ta imot å bli vist omsorg, det var vanskelig i starten.

Ettersom jeg aller helst vil ha en hel familie har jeg prøvd (gjør fremdeles) å få noen varmere følelser for mannen men det sitter langt inne, klarer ikke å tvinge det frem og ser på meg selv som en failure for det. Det å plutselig få alt du har drømt om, men ikke klare å ta det imot er en surrealistisk opplevelse som er vanskelig å forklare for noen som ikke har vært der selv. Bryr meg masse om han og har hjulpet han med tanker og følelser, vært med han i terapi, hjulpet med papparollen, og tror nok at den gangen jeg trøstet en hulkende mann fordi HAN hadde behandlet MEG dårlig var toppen av det jeg var støttespiller i. Selv i dag klarer jeg ikke å se hvor ødeleggende det sikkert har vært for mitt eget følelsesliv.

Vet enda ikke hvor dette kommer til å slutte men om jeg skulle gitt meg selv et råd den gangen hadde vært å gi opp og starte et nytt liv. I dag lever jeg i et limbo hvor jeg skylder mye på meg selv og tenker at jeg er utakknemlig og et drittmenneske som ikke bare kan slippe han inn, og det er etter 4 år med egen terapi. Tanken på å ta på han og være fysisk er det som stopper, vi har et vennskapelig forhold nå der vi bor sammen annenhver uke og kan snakke om det meste, men frykten for at han plutselig skal bli sint sitter så dypt i meg at jeg blir fysisk påvirket av det.
 

Ser på han med andre øyne fordi han har latt oss gå gjennom dette, selv om jeg vet at han selv led under de årene. Så på tross av at jeg tilgir og forstår hvorfor det ble som det ble, at han sier og gjør alle de rette tingene, har bevist at det holder over tid og er villig til å gjøre absolutt alt som kreves tror jeg årene der jeg svelget avvisning og ensomhet har ødelagt så mye at jeg ikke vil klare å ha et normalt forhold til han. Lever et liv som ikke føles autentisk der logikk er i konstant kamp mot egne følelser og skulle ønske jeg hadde sett at jeg hadde en verdi og ressurser nok til å tro på at jeg kunne skapt et godt liv den gangen jeg prøvde å gå, nå vet jeg ikke helt hvor dette slutter. 

Det er også slik at bare fordi man går fra hverandre betyr ikke det at man aldri kan komme sammen, hadde han akseptert dette og latt meg gå hadde jeg kanskje kunne bygge opp et liv der vi kunne møtes igjen, tror at det å tviholde og hele tiden tro at han vet hva som er best også etter at jeg sa stopp har vært det direkte ødeleggende. Det skyldes nok at han har en veldig svart/hvit tilnærming til livet og følelser og han derfor mente det var alt eller ikke noe. (Beklager et litt lite sammenhengende svar her, blir fysisk kvalm av å lese det du skriver fordi jeg fortrenger så mye av det for å kunne fungere.)

Jeg håper du finner ut av det og at du tar vare på deg selv, du er verdt så mye mer og du klarer så mye mer enn du tror og noen sår i sjelen er kanskje ikke ment å bli fikset og lappet igjen av samme menneske som laget de selv om vil det aldri så mye. Vil ikke gi bastante råd da jeg helt åpenbart ikke har klart å finne en løsning og føler meg vanvittig mislykket selv men; Vit iallefall at du ikke er alene om havne i en slik situasjon og at det i seg selv ikke på noen måte gjenspeiler deg som person, du har vært alt for sterk alt for lenge og du er modig som tør å gjøre noe med det❤️

Anonymkode: e9f16...2a0

kjenner meg så igjen i dette. Nå når han er «snill» klarer jeg ikke ta det i mot. Jeg får det ikke til! 
vet heller ikke hvordan jeg skal komme meg videre, jeg kjenner jo hans sine dårlige sider. Jeg vet at det fort kan bli et helvete uten like. Skal jeg late som ingenting å bare reise, da får han ikke mulighet til å «overtale» meg elle stå i det og fortelle han akkurat hvordan det er? 
jeg vet han sier han skal endre seg, og mulig han gjør det mulig ikke. Men jeg klarer ikke føle noe varmt for han. Sårene er der! Han skylder på familien min og alle rundt meg, tar ikke et sekund å tenker det er han i bunn og grunn som har gjort dette her. Skal jeg sende han en sms? Si at jeg er ferdig? Skive et brev? Venter til ferien? Late som ingenting? Kan jeg ta med barna til vi er ferdig med mekling? 

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ingen terapi. Bare advokat han ringer for å «skremme» meg. Han sier han har tatt det til seg, men han sier også at han aldri har gjort meg vondt med vilje og at jeg har gjort det samme. Noe som egentlig ikke stemmer. Han sier han vil ha tilgivelse for alt, men «husker» ingen av hendelsen. 

 

Er egentlig så klar for å reise, men nå når endringer er der er jeg redd for å gjøre feil. Hvordan håndtere jeg dette? Redd for fremtiden. 
 

 

han sier han angrer, at det ikke skal skje igjen. At jeg skal se han blir en ny person, men jeg klarer ikke tro på det. Vet ikke hvorfor. Kjennes ut som alt er ødelagt, akkurat sånn du beskriver. 

Anonymkode: 81320...11c

Fordi du ikke skal tro på det. Han er ikke endret og vil sikkert aldri endre seg. 

Plis finn en lur måte å rømme på, folk ender døde i slike forhold. Så være forsiktig. Lykke til.

Anonymkode: a3f3b...727

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

kjenner meg så igjen i dette. Nå når han er «snill» klarer jeg ikke ta det i mot. Jeg får det ikke til! 
vet heller ikke hvordan jeg skal komme meg videre, jeg kjenner jo hans sine dårlige sider. Jeg vet at det fort kan bli et helvete uten like. Skal jeg late som ingenting å bare reise, da får han ikke mulighet til å «overtale» meg elle stå i det og fortelle han akkurat hvordan det er? 
jeg vet han sier han skal endre seg, og mulig han gjør det mulig ikke. Men jeg klarer ikke føle noe varmt for han. Sårene er der! Han skylder på familien min og alle rundt meg, tar ikke et sekund å tenker det er han i bunn og grunn som har gjort dette her. Skal jeg sende han en sms? Si at jeg er ferdig? Skive et brev? Venter til ferien? Late som ingenting? Kan jeg ta med barna til vi er ferdig med mekling? 

Anonymkode: 81320...11c

Nei! Ikke send en sms.

Anonymkode: a3f3b...727

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

kjenner meg så igjen i dette. Nå når han er «snill» klarer jeg ikke ta det i mot. Jeg får det ikke til! 
vet heller ikke hvordan jeg skal komme meg videre, jeg kjenner jo hans sine dårlige sider. Jeg vet at det fort kan bli et helvete uten like. Skal jeg late som ingenting å bare reise, da får han ikke mulighet til å «overtale» meg elle stå i det og fortelle han akkurat hvordan det er? 
jeg vet han sier han skal endre seg, og mulig han gjør det mulig ikke. Men jeg klarer ikke føle noe varmt for han. Sårene er der! Han skylder på familien min og alle rundt meg, tar ikke et sekund å tenker det er han i bunn og grunn som har gjort dette her. Skal jeg sende han en sms? Si at jeg er ferdig? Skive et brev? Venter til ferien? Late som ingenting? Kan jeg ta med barna til vi er ferdig med mekling? 

Anonymkode: 81320...11c

Ta med barna ut derifra når han ikke vet det ig meld ifra til politiet. Kanskje kontakt dem før dere drar. Krisesenter i nærheten? Vet familie hva som foregår? Ikke hold det hemmelig. Og har du beviser? 

Anonymkode: a3f3b...727

[AnonymBruker]

Jeg har vært inne på krisesenter, men vil virkelig gjøre det så lett som mulig for barna. Derfor jeg føler jeg må ta et valg nå, så jeg har ferien til å komme meg litt på beina. 
vurdere å late som ingenting å bli hentet av noen i min familie fredag etter jobb, men da blir det helvete. Mulig det er bedre om jeg sier i fra .

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

Som regel dobbelt så lang tid som det tok å ødelegge noe. 

Anonymkode: 16583...55d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som regel dobbelt så lang tid som det tok å ødelegge noe. 

Anonymkode: 16583...55d

Da er jeg royally fucked iallefall- klar for livet i 2043 liksom😂

Anonymkode: e9f16...2a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Da er jeg royally fucked iallefall- klar for livet i 2043 liksom😂

Anonymkode: e9f16...2a0

Sammen da hvertfall🤭 

 

Anonymkode: 81320...11c

[AnonymBruker]

STAKKARS BARN😓 Vokst opp i omsorgsvikt med vold i så mange år. Blir kvalm.

Anonymkode: 2b672...ed0