Hva gjør jeg hvis kjæresten min er en dårlig far?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten en god stund, men vi har ikke møtt hverandres barn. De er begge i barnehagealder. 

Først og fremst syns jeg jo han er en god far fordi han er beskyttende ovenfor hen, ikke introdusere til ny kjæreste med en gang osv. Han setter helt klart barnet først, og det samme gjør jeg. Ingen av oss ville rynket et øyenbryn om den andre satte barnet framfor kjæresten. 

Men siden jeg ikke har møtt barnet, aner jeg ikke hvordan han er i foreldrerollen/som oppdrager. Når han forteller meg om sønnen høres han ganske permissiv ut og ikke setter mange grenser. Det er mye tv, og barnet virker veldig hyper og det er litt problemer i bhg. Ikke så ille at ppt er koblet inn ennå, men vet det var på agendaen. 

Kjæresten skal riktignok ha for at han oppsøker hjelp og snakker med ulike instanser for å få hjelp med barnets problemer. For alt jeg vet kan det jo bare være at foreldrene trenger litt veiledning. 

Etter en uke med barnet er kjæresten min fullstendig utslitt. Han sier at barnet spytter og slår ham. Vil ikke spise middag. Og som sagt er svært hyper mye av tida. Mitt barn slår meg også, og biter meg, de er begge i den alderen hvor det kan skje. Men jeg har klart å få "bukt" med den atferden ganske godt, kjæresten har ikke det. 

Jeg har mitt barn 100% og jeg tror at andre ser på meg som ganske streng, selv om jeg ikke syns jeg er så veldig streng. Men jeg har ganske klare rammer, for måltider, leggetid, og selvsagt mot vold. Jeg er nok mindre permissiv enn de fleste av mine venner. Men for meg har det vært alfa omega å skape en hverdag som vi begge kan leve med, som inkluderer det å sitte ved bordet når vi spiser, samt at barnet hører på meg når vi er ute o.l. Så jeg er ganske streng på at han skal høre etter, samt at høflighet er ganske viktig for meg. Med kjæresten som har barnet annen hver uke, føles det kanskje ikke like viktig å få til denne gode hverdagen. Av og til føles det som han bare "holder ut" hverdagen og helga, for så å få en ukes pause når barnet drar til mor. Som sagt er han fullstendig ferdig etter en fridag med barnet. 

Så hva hvis kjæresten viser seg å være helt motsatt i oppdragerstilen enn meg? I beste fall trenger barnet bare litt fastere rammer og jeg kan kanskje komme med noen råd, men det må jeg i så fall gjøre på en veldig varsom måte? 

Han er en utrolig god kjæreste, vi har like verdier og det føles som vi er veldig kompatible. Begge er åpen for både særboerskap og samboerskap i framtida, heldigvis. Hvis vi er helt forskjellige i oppdragerstilen og ikke kan enes om regler, eller hvis barnet har en diagnose og sliter ut alle rundt, så blir det ikke aktuelt å flytte sammen. Men om det er ulik oppdragelse som er saken, føler jeg at det  kan bli kilde til konflikt..noen som har vært borti samme situasjon?

Anonymkode: b00f5...25b

[AnonymBruker]

Ettergivende heter det på norsk. Du kommer til å se ned på mannen og legge ungen for irritasjon uansett her, det her er ikke din måte å oppdra på. Du trenger en mann uten barn eller med voksene unger 

Anonymkode: cd2bd...c37

[AnonymBruker]

H

Anonymkode: d659a...24d

[AnonymBruker]

an har også en barnemor han må forholde seg til. Så du må for all del ikke blande deg borti oppdragelsen!

Anonymkode: d659a...24d

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten en god stund, men vi har ikke møtt hverandres barn. De er begge i barnehagealder. 

Først og fremst syns jeg jo han er en god far fordi han er beskyttende ovenfor hen, ikke introdusere til ny kjæreste med en gang osv. Han setter helt klart barnet først, og det samme gjør jeg. Ingen av oss ville rynket et øyenbryn om den andre satte barnet framfor kjæresten. 

Men siden jeg ikke har møtt barnet, aner jeg ikke hvordan han er i foreldrerollen/som oppdrager. Når han forteller meg om sønnen høres han ganske permissiv ut og ikke setter mange grenser. Det er mye tv, og barnet virker veldig hyper og det er litt problemer i bhg. Ikke så ille at ppt er koblet inn ennå, men vet det var på agendaen. 

Kjæresten skal riktignok ha for at han oppsøker hjelp og snakker med ulike instanser for å få hjelp med barnets problemer. For alt jeg vet kan det jo bare være at foreldrene trenger litt veiledning. 

Etter en uke med barnet er kjæresten min fullstendig utslitt. Han sier at barnet spytter og slår ham. Vil ikke spise middag. Og som sagt er svært hyper mye av tida. Mitt barn slår meg også, og biter meg, de er begge i den alderen hvor det kan skje. Men jeg har klart å få "bukt" med den atferden ganske godt, kjæresten har ikke det. 

Jeg har mitt barn 100% og jeg tror at andre ser på meg som ganske streng, selv om jeg ikke syns jeg er så veldig streng. Men jeg har ganske klare rammer, for måltider, leggetid, og selvsagt mot vold. Jeg er nok mindre permissiv enn de fleste av mine venner. Men for meg har det vært alfa omega å skape en hverdag som vi begge kan leve med, som inkluderer det å sitte ved bordet når vi spiser, samt at barnet hører på meg når vi er ute o.l. Så jeg er ganske streng på at han skal høre etter, samt at høflighet er ganske viktig for meg. Med kjæresten som har barnet annen hver uke, føles det kanskje ikke like viktig å få til denne gode hverdagen. Av og til føles det som han bare "holder ut" hverdagen og helga, for så å få en ukes pause når barnet drar til mor. Som sagt er han fullstendig ferdig etter en fridag med barnet. 

Så hva hvis kjæresten viser seg å være helt motsatt i oppdragerstilen enn meg? I beste fall trenger barnet bare litt fastere rammer og jeg kan kanskje komme med noen råd, men det må jeg i så fall gjøre på en veldig varsom måte? 

Han er en utrolig god kjæreste, vi har like verdier og det føles som vi er veldig kompatible. Begge er åpen for både særboerskap og samboerskap i framtida, heldigvis. Hvis vi er helt forskjellige i oppdragerstilen og ikke kan enes om regler, eller hvis barnet har en diagnose og sliter ut alle rundt, så blir det ikke aktuelt å flytte sammen. Men om det er ulik oppdragelse som er saken, føler jeg at det  kan bli kilde til konflikt..noen som har vært borti samme situasjon?

Anonymkode: b00f5...25b

Ta det gradvis. Dere trenger ikke å ta noen avgjørelse sånn eller sånn. Ved å gradvis bli bedre kjent med hverandre og gradvis innlemme barna i hverandres liv, vil du kunne ha en større påvirkning på kjærestens foreldrefungering. 
Da kan du gi råd og tips, og hjelpe han til å bli mer autoritativ. 
Vær forsiktig med å gripe inn i begynnelsen, men når barnet hans har fått en relasjon til deg, vil det bli mer naturlig at du også oppdrar.

[~white lady~]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

an har også en barnemor han må forholde seg til. Så du må for all del ikke blande deg borti oppdragelsen!

Anonymkode: d659a...24d

It takes a village. 
Om ts etter hvert får en relasjon til barnet, vil det naturlige og mest hensiktsmessige være at hun også oppdrar, de gangene barnet er sammen med dem/henne. 

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Etter min erfaring blir barna mye enklere å gå med å gjøre når de nærmer seg fem år, så det kan godt være at dette ordner seg av seg selv. 

Anonymkode: 4ba6d...e2c

[fru Alving]

Alle barn og foreldre er ulike, og grensesetting og rutiner er forskjellige i alle familier.

Jeg tror dette er svært krevende i alle familier med hver sine barn, det er mye lettere å se "feil" hos andre vi har en distanse til andres barn som vi ikke har til egne.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har vært sammen med kjæresten en god stund, men vi har ikke møtt hverandres barn. De er begge i barnehagealder. 

Først og fremst syns jeg jo han er en god far fordi han er beskyttende ovenfor hen, ikke introdusere til ny kjæreste med en gang osv. Han setter helt klart barnet først, og det samme gjør jeg. Ingen av oss ville rynket et øyenbryn om den andre satte barnet framfor kjæresten. 

Men siden jeg ikke har møtt barnet, aner jeg ikke hvordan han er i foreldrerollen/som oppdrager. Når han forteller meg om sønnen høres han ganske permissiv ut og ikke setter mange grenser. Det er mye tv, og barnet virker veldig hyper og det er litt problemer i bhg. Ikke så ille at ppt er koblet inn ennå, men vet det var på agendaen. 

Kjæresten skal riktignok ha for at han oppsøker hjelp og snakker med ulike instanser for å få hjelp med barnets problemer. For alt jeg vet kan det jo bare være at foreldrene trenger litt veiledning. 

Etter en uke med barnet er kjæresten min fullstendig utslitt. Han sier at barnet spytter og slår ham. Vil ikke spise middag. Og som sagt er svært hyper mye av tida. Mitt barn slår meg også, og biter meg, de er begge i den alderen hvor det kan skje. Men jeg har klart å få "bukt" med den atferden ganske godt, kjæresten har ikke det. 

Jeg har mitt barn 100% og jeg tror at andre ser på meg som ganske streng, selv om jeg ikke syns jeg er så veldig streng. Men jeg har ganske klare rammer, for måltider, leggetid, og selvsagt mot vold. Jeg er nok mindre permissiv enn de fleste av mine venner. Men for meg har det vært alfa omega å skape en hverdag som vi begge kan leve med, som inkluderer det å sitte ved bordet når vi spiser, samt at barnet hører på meg når vi er ute o.l. Så jeg er ganske streng på at han skal høre etter, samt at høflighet er ganske viktig for meg. Med kjæresten som har barnet annen hver uke, føles det kanskje ikke like viktig å få til denne gode hverdagen. Av og til føles det som han bare "holder ut" hverdagen og helga, for så å få en ukes pause når barnet drar til mor. Som sagt er han fullstendig ferdig etter en fridag med barnet. 

Så hva hvis kjæresten viser seg å være helt motsatt i oppdragerstilen enn meg? I beste fall trenger barnet bare litt fastere rammer og jeg kan kanskje komme med noen råd, men det må jeg i så fall gjøre på en veldig varsom måte? 

Han er en utrolig god kjæreste, vi har like verdier og det føles som vi er veldig kompatible. Begge er åpen for både særboerskap og samboerskap i framtida, heldigvis. Hvis vi er helt forskjellige i oppdragerstilen og ikke kan enes om regler, eller hvis barnet har en diagnose og sliter ut alle rundt, så blir det ikke aktuelt å flytte sammen. Men om det er ulik oppdragelse som er saken, føler jeg at det  kan bli kilde til konflikt..noen som har vært borti samme situasjon?

Anonymkode: b00f5...25b

Gå til terapi eller få lik oppdragelse!! Barnet blir FORVIRRET. Stakkars barn!

Anonymkode: 5bb82...535

[AnonymBruker]

Nå vet ikke jeg om det er oppdragelse eller diagnose som gjør dette. Det er veldig lett for utenforstående å være litt empatiløs og mene at "jeg klarer å holde styr på mitt barn så da må det være lett for alle andre HVIS de er egnede foreldre". Mange med diagnosebarn har avlastning for å få overskudd til å være forelder. Han trenger ikke det da han har 50/50 og da har avlastning annenhver uke. Hva sier barnehagen og mor om evt å kontakte PPT? Om det skulle være noe, så har barnet bedre forutsetninger for å bli godt fungerende jo tidligere han får hjelp. Da får både foreldre og barnehagepersonell hjelp og veiledning.

Anonymkode: f4bbb...4f6

[AnonymBruker]

Permissiv? Mener du ettergivende? Er det kulturforskjeller involvert siden du ikke kan norsk? 

Anonymkode: 14d6c...686

[AnonymBruker]

Barn som slår og biter? Hæ?

Anonymkode: 24170...4fa

[AnonymBruker]

Uoppdragent og vilt barn som slår og biter… det høres ut som et helvete å ha i hus selv om det er synd på barnet. Som stemor står du ikke i posisjon til å kunne sette riktige grenser. Da vil du slite deg ut på stebarnet ditt mens du kommer i konflikt med apatisk kjæreste  og barnemor. Barnet ditt vil også få lide i en slik situasjon.

Hvis du ønsker å fortsette kjæresteforholdet må dere være særboere. Noe annet vil gå hardt utover deg og barnet ditt.

Anonymkode: fb838...17c

[AnonymBruker]

Bare hold deg laaaangt unna noe samboerskap her😰

Anonymkode: c2ef5...6af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Barn som slår og biter? Hæ?

Anonymkode: 24170...4fa

Ts her.

Min 3-åring har også slått og bitt meg altså. Men hun slår ingen andre. Tror ikke det er så uvanlig? Har hørt om mange som gjør det.

Bitinga har jeg fått nesten helt bukt med, men hen kan fortsatt finne på å slå meg. 

Anonymkode: b00f5...25b