Han liker ikke at jeg sier navnet hans

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, da misforstår du meg. Av respekt jobber jeg med det, jeg synes bare at det blir mye når det gjelder uansett setting, slik det er nå. Hadde jeg satt meg på bakfot hadde det vært noe annet, men jeg søker jeg jo faktisk forståelse i tillegg til at jeg prøver å endre på det.  At jeg skriver mine erfaringer har ingenting med min respekt for han å gjøre, det er en forklaring for hvorfor det er til min vane. Skrev også at min tolkning ikke er mer rett enn andres. Hadde jeg ikke respekter han, hadde jeg ikke jobbet for å endre atferd eller forståelse 

Anonymkode: e94a1...19a

Du trenger ikke forstå det hvis det er så vanskelig for deg . Du må bare slutte med det. Respekter han og slutt med en gang. Du trenger ikke forstå hvorfor. 

Anonymkode: 69df3...7c7

[AnonymBruker]

Jeg bruker kun navnet til andre når det er i en positiv forstand. For eksempel, om Sindre gjør noe som er komisk/dumt (og vi er i en situasjon hvor vi har det gøy og er litt tullete), så kan jeg si "Nei, Sindre da" med latter og godt humør.

Om jeg ønsker å være nedsettende mot en person (som jeg heldigvis ikke har et særlig sterkt behov for), så bruker jeg navnet deres når jeg prater alvorlig/seriøst med de, ala, "men du må jo forstå, Sindre, at dette er ikke greit..."

Da faller det fort innunder kategorien "lille vennen" eller "kjære deg". Det føles nedsettende. Det er slik man snakker til barn eller noen man føler er under seg på et vis.

Du sier du bruker navnet hans for å forsøke å holde fokuset hans. Jeg forstår godt at han blir frustrert, for det kan fort føles ut som om du prøver å "håndtere" han. 

 

Anonymkode: 5de3c...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Familien hovedsakelig. God blanding av advokater, folk i politikken osv. jeg selv har tatt avstand fra disse yrkene, og lite sansen for samtalestilen. For meg er aldri problemet at de sier navnet mitt, men mengden korrigeringer på setninger og setningsoppbygging… jeg takler ikke slikt. 
vennene mine gjør noe helt annet, de er både sykepleiere, pt, sosialarbeidere, piloter og leger i all hovedsak. Vi sier navnet ofte. Ingen av oss som har kicka på det…. Så dette er «nytt» for meg. 

At jeg gjør det enda tenker jeg ikke bør tolkes nedverdigende, men at det er noe som er så i meg, at det ikke endrer seg «over natta». Skal man se sånn på det, bør jo jeg føle meg krenker for alle ting han ikke endrer på, som å snakke over meg, men det gjør jeg jo ikke… ingen er perfekt, ikke jeg heller. Men man må jo starte et sted, og det har jeg. Her prøver jeg å forstå hva som er så sårt med dette. Genuint ment. 

Anonymkode: e94a1...19a

Høres ut som du dessverre er blitt som familien din. Samtalestilen, korrigeringer mm… Nedlatende, hersketeknikk, hever seg over andre, vet best…

Anonymkode: 48a3f...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som du dessverre er blitt som familien din. Samtalestilen, korrigeringer mm… Nedlatende, hersketeknikk, hever seg over andre, vet best…

Anonymkode: 48a3f...467

Jeg ser koblingen du prøver å dra, men den står jeg sterkt imot. Nå kjenner ikke du min familie eller meg, men jeg kan trygt si at jeg ikke blitt som min familie. Jeg er heller et unntak, og det har jeg fått kjenne på.  Om jeg har fått noe fra dem på godt og vondt? Hundre prosent. Det har nok du fra din familie og, uten at det trenger å være så «dekkende» for hvem du er. Jeg har ikke blitt som de. Da hadde jeg ikke engang stilt spørsmål rundt dette. 

Anonymkode: e94a1...19a

[AnonymBruker]

Det å bruke navn på måten du beskriver,  ville jeg ha sett på som hersketeknikk og veldig provoserende. 

I andre settinger, er det stort sett selgere som bruker navnet mitt mange ganger for å høste min tilitt, men det blir for meg motsatt effekt,  da jeg anser det som særdeles falskt. 

Så i min verden holder det max med hei kari, og ikke bryke det mer enn det.  Blur fort veldig påtatt

Anonymkode: 87863...f46

[AnonymBruker]

Jeg synes du får mye motbør her. Jeg leser det slik at problemet er at du finner det vannvittig frustrerende at han ikke tolker deg i beste mening, og at han, selv etter du mange ganger har avkreftet, tror at du likevel forsøker å nedverdige han. 

Dette orker man ikke i lengden. Når man bare er god mot partner, særlig i starten, og alltid lar tvilen komme dem til gode og tenker at neida, de mente det sikkert ikke vondt, så er det ekstremt sårende og ødeleggende at den andre ikke har de samme brillene på.

Jeg har også vært sammen med en mann med mindreverdskompleks. Det holdt ikke mer enn et drøyt år, fordi det var så sårende å alltid skulle forsvare at jeg ikke forsøkte å trykke ham ned, og at han i det hele tatt trodde det om meg. Og fordi han tilla meg disse egenskapene, gjorde han det samme mot meg som "hevn". Altså, han verken trodde at jeg ønsket ham vel, eller ville meg vel selv. Hevngjerrighet og mistro i forhold funker ikke. Gå videre er mitt råd. 

Anonymkode: 7686a...9a4

[AnonymBruker]

Forstår ts kjempegodt her. Hvis hun blir overkjørt i samtale hele tiden. Var beredt på å være enig i at ts oppførte seg dust, men her virker det som at han avbryter så mye at jeg selv hadde dødd. Jeg bruker for øvrig navn, men jeg bruker det uansett, ikke bare i argumentasjon. Ingen har påtalt at jeg gjør det, men det er sikkert fordi jeg like godt sier navnet deres i andre settinger enn som korreks og i diskusjon. Her sier jo partner til og med at han avbryter og overkjører gjør for å irritere. For en fjott. Dere trenger å prate om kommunikasjon. Det er jo ikke bare du som skal forandre deg her, ts. Dere må lytte til hverandre. Det gjelder han og.

Anonymkode: f9b10...8f1

[AnonymBruker]

Hva er det som er så vanskelig å forstå? Du kombinerer navnet hans med en korreksjon. Det blir veldig personlig og oppfattes nedlatende.

«Sindre, hør på meg nå.» vs «Jeg føler at du ikke hører på meg». 

 

Anonymkode: aa003...070

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg synes du får mye motbør her. Jeg leser det slik at problemet er at du finner det vannvittig frustrerende at han ikke tolker deg i beste mening, og at han, selv etter du mange ganger har avkreftet, tror at du likevel forsøker å nedverdige han. 

Dette orker man ikke i lengden. Når man bare er god mot partner, særlig i starten, og alltid lar tvilen komme dem til gode og tenker at neida, de mente det sikkert ikke vondt, så er det ekstremt sårende og ødeleggende at den andre ikke har de samme brillene på.

Jeg har også vært sammen med en mann med mindreverdskompleks. Det holdt ikke mer enn et drøyt år, fordi det var så sårende å alltid skulle forsvare at jeg ikke forsøkte å trykke ham ned, og at han i det hele tatt trodde det om meg. Og fordi han tilla meg disse egenskapene, gjorde han det samme mot meg som "hevn". Altså, han verken trodde at jeg ønsket ham vel, eller ville meg vel selv. Hevngjerrighet og mistro i forhold funker ikke. Gå videre er mitt råd. 

Anonymkode: 7686a...9a4

Tusen takk, det var et mye varmere innspill. Ja, det er skikkelig kjipt å bli trodd i verste mening og tillagt egenskaper jeg ikke har. Mitt ønske er jo ikke å såre han, og derfor prøver jeg å møte han på det, selv om jeg glipper. Selv glipper han i å snakke over meg. I de tilfellene tenker jeg «han mener det ikke frekt, selv om det irriterer meg….. tenk annerledes på det…». Dette for meg er veldig forebyggende for en uheldig samtale…. Jeg krever ikke at han gjør det samme, men jeg skulle ønske han ikke trodde jeg ville krenke han..  likevel.. han har talt, og jeg jobber med å endre på det, og forhåpentligvis får jeg det til. Dette er bare veldig nytt for meg.. 

planen er å besøke han etter jul, så finner jeg vel ut om det er liv laga eller ikke. Igjen, takk for varmt innspill

Anonymkode: e94a1...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva er det som er så vanskelig å forstå? Du kombinerer navnet hans med en korreksjon. Det blir veldig personlig og oppfattes nedlatende.

«Sindre, hør på meg nå.» vs «Jeg føler at du ikke hører på meg». 

 

Anonymkode: aa003...070

Når mennesker stadig avbryter og overkjører når man prøver å si noe så fortsetter man ikke inn i evigheten som pedagog. Har datet en sånn type. Det er helt sinnssykt frustrerende. Ofte krever de mye taletid selv og er man selv en god lytter så blir det veldig skeivt.

Gi respekt, få respekt.

Anonymkode: f9b10...8f1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk, det var et mye varmere innspill. Ja, det er skikkelig kjipt å bli trodd i verste mening og tillagt egenskaper jeg ikke har. Mitt ønske er jo ikke å såre han, og derfor prøver jeg å møte han på det, selv om jeg glipper. Selv glipper han i å snakke over meg. I de tilfellene tenker jeg «han mener det ikke frekt, selv om det irriterer meg….. tenk annerledes på det…». Dette for meg er veldig forebyggende for en uheldig samtale…. Jeg krever ikke at han gjør det samme, men jeg skulle ønske han ikke trodde jeg ville krenke han..  likevel.. han har talt, og jeg jobber med å endre på det, og forhåpentligvis får jeg det til. Dette er bare veldig nytt for meg.. 

planen er å besøke han etter jul, så finner jeg vel ut om det er liv laga eller ikke. Igjen, takk for varmt innspill

Anonymkode: e94a1...19a

Ja, jeg synes det virker som du er den eneste som prøver å dempe her. Han har tydeligvis ikke den indre refleksjonen som ber ham tenke at du ikke mener det slik, og går rett i konfrontasjon. Virker ikke som han går dypt i seg selv for å endre ting som kan få deg til å føle deg liten. Dette vil ende med at du må gå på eggeskall, og han slipper. Til slutt blir narrativet da at bare du gjør feil, fordi du tåler mer og ikke orker å gå i konflikt for filleting. Velviljen går jo bare en vei her... Gidder du det?

Jeg er litt bastant fordi jeg på ekte unner deg bedre etter å ha opplevd det samme selv. 

Anonymkode: 7686a...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, jeg synes det virker som du er den eneste som prøver å dempe her. Han har tydeligvis ikke den indre refleksjonen som ber ham tenke at du ikke mener det slik, og går rett i konfrontasjon. Virker ikke som han går dypt i seg selv for å endre ting som kan få deg til å føle deg liten. Dette vil ende med at du må gå på eggeskall, og han slipper. Til slutt blir narrativet da at bare du gjør feil, fordi du tåler mer og ikke orker å gå i konflikt for filleting. Velviljen går jo bare en vei her... Gidder du det?

Jeg er litt bastant fordi jeg på ekte unner deg bedre etter å ha opplevd det samme selv. 

Anonymkode: 7686a...9a4

Helt enig.

Han overkjører og avbryter og skylder på konsentrasjon. Men ber ts om å endre seg, som prøver, og som glipper nå og da, men prøver i hvert fall. Spiller ingen trille om han har dårlig konsentrasjon, han forpurrer relasjonen.

Jeg har adhd og skylder ikke på konsen hvis jeg avbryter. Jeg skjerper meg og har gjort det så lenge at det er mange som avbryter langt mer enn meg, som ikke har adhd.

Anonymkode: f9b10...8f1

[AnonymBruker]

Det er en liten hersketeknikk å bruke navnet til den man snakker med. Det blir litt; hør her når den voksne snakker til deg. Om du har det som vane er det kanskje lurt å venne den av. Det er kun veldig nære som våger og blir nødt til å si ifra om slikt, mulig derfor du ikke har hørt det før.

Anonymkode: 2cb20...a74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ja… jeg respekterer at han blir irritert/sur, men synes grensen han setter er voldsom.  hadde du reagert hver gang noen sa navnet ditt i en samtale? Hvor tenker du grensa går for hva som blir ens eget ansvar og en annens? Hvordan ville du håndtert det? 

ts.

Anonymkode: e94a1...19a

Det hadde vært dealbreaker allerede etter første date. 

I profesjonelle sammenheng biter jeg meg i tunga for slike hersketeknikker, eller biter tilbake "nå var det jeg som hadde ordet, Lars". Men privat ville det vært uaktuelt å leve med. 

Anonymkode: ac284...20c

[nordlending]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

«men Sindre, hør hva jeg prøver å si nå».

Vil egentlig si at det er helt unødvendig å si navnet til personen i denne settingen - du kunne bare sagt "kan du høre på meg (og heller stille spørsmål etterpå)?"

Eventuelt si "men du", det er vel det de fleste gjør. Å si navnet til noen er mer for å starte en samtale, og hvis man bare er to i rommet/i telefonen er det heller ikke alltid nødvendig. Med mindre man da er veldig opptatt med noe, og ikke får med seg at den andre snakker, forstår man jo at den eneste andre i rommet snakker til deg. 

Det sagt, hvis han driver og overkjører deg konstant, og er uinteressert i alt du forteller, er det vel ikke liv laga? 

[AnonymBruker]

Det er en herske teknikk å bruke navnet til de du snakker med med mindre det er små barn. Selv der skal det brukes forsiktig.

Jeg lærte å gjøre det som ung selger. Jeg fikk avsmak for det og lot være, men kjenner den igjen i dagens selgere. Og piggene mine kommer ut. Jeg vet utmerket godt hva jeg heter, du trenger ikke å gjenta det ørten ganger.

Føler jeg den jeg prater med er litt fjern spør jeg heller hva de føler/tenker. Jeg er for kommunikasjon og dialog, ikke en monolog.

Anonymkode: dc668...39f

[AnonymBruker]

Det hender at samboeren min kutter meg av midt i en setning/forklaring fordi han tror han vet hva svaret er. Da sier jeg bare «la meg nå få snakke ut», og han stopper. Hadde jeg slengt inn navnet hans, ville det nok blitt opplevd veldig herskete, selv om det egentlig er en reaksjon på noe han gjør. Jeg skjønner at din kjære reagerer, det er jo en klassisk hersketeknikk, selv om du kanskje har grunner for å gjøre det. 

Anonymkode: 89bda...9d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ja, jeg synes det virker som du er den eneste som prøver å dempe her. Han har tydeligvis ikke den indre refleksjonen som ber ham tenke at du ikke mener det slik, og går rett i konfrontasjon. Virker ikke som han går dypt i seg selv for å endre ting som kan få deg til å føle deg liten. Dette vil ende med at du må gå på eggeskall, og han slipper. Til slutt blir narrativet da at bare du gjør feil, fordi du tåler mer og ikke orker å gå i konflikt for filleting. Velviljen går jo bare en vei her... Gidder du det?

Jeg er litt bastant fordi jeg på ekte unner deg bedre etter å ha opplevd det samme selv. 

Anonymkode: 7686a...9a4

Ja. Det er et godt spørsmål…  jeg måtte forklare han hvorfor jeg reagerer på at han stadig vekk snakker over meg, og hvorfor folk flest ville reagert. Da sa han selv sa han ikke anser det som hverken folkelig eller snilt, men gjorde det bevisst for å terge eller erte. Han skulle prøve å unngå det, men sa også at det er «han» og en del av pakka, mens han lo. Han sa også at selv om jeg sier «ikke snakk over meg», at det ikke er grensesetting for han, og at jeg må faktisk begrunne hvorfor det må tas bokstavlig, for at han tar det bokstavlig. Og hvis jeg skulle bli hørt alle ganger jeg sier «ikke…» så vil han overføre det på absolutt alt, selv i morsomme øyeblikk, uansett setting. Jeg sa at grensesetting er grensesetting, men man må også lese settingen. Typ; er det humor eller ikke? Han sa jeg ikke fikk lov å skille på det, hvis jeg ville bli tatt seriøst om å bli hørt for oversnakking…. I det øyeblikket måtte jeg ta meg noen minutter etter samtalen å tenke på om jeg er av den kaliberen som tåler det der. Helt ærlig er jeg nok ikke det… men jeg vet ikke om avstanden «herjer» litt med oss, for vi er ikke sånn eller møter på problemene/utfordringene når vi er sammen fysisk. Det er veldig forvirrende…

Anonymkode: e94a1...19a

[Carrot]

TS sier jo selv at det er for å legge vekt på egne meninger, få han til å lytte til det HUN mener er viktg sv - ergo er det ikke noe positivtt i det.. en dialog handler ikke om å vinne frem men å møtes, det gjør man ikke ved å ikke ta til seg tilbakemeldingene man får. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ja. Det er et godt spørsmål…  jeg måtte forklare han hvorfor jeg reagerer på at han stadig vekk snakker over meg, og hvorfor folk flest ville reagert. Da sa han selv sa han ikke anser det som hverken folkelig eller snilt, men gjorde det bevisst for å terge eller erte. Han skulle prøve å unngå det, men sa også at det er «han» og en del av pakka, mens han lo. Han sa også at selv om jeg sier «ikke snakk over meg», at det ikke er grensesetting for han, og at jeg må faktisk begrunne hvorfor det må tas bokstavlig, for at han tar det bokstavlig. Og hvis jeg skulle bli hørt alle ganger jeg sier «ikke…» så vil han overføre det på absolutt alt, selv i morsomme øyeblikk, uansett setting. Jeg sa at grensesetting er grensesetting, men man må også lese settingen. Typ; er det humor eller ikke? Han sa jeg ikke fikk lov å skille på det, hvis jeg ville bli tatt seriøst om å bli hørt for oversnakking…. I det øyeblikket måtte jeg ta meg noen minutter etter samtalen å tenke på om jeg er av den kaliberen som tåler det der. Helt ærlig er jeg nok ikke det… men jeg vet ikke om avstanden «herjer» litt med oss, for vi er ikke sånn eller møter på problemene/utfordringene når vi er sammen fysisk. Det er veldig forvirrende…

Anonymkode: e94a1...19a

Han høres jo ikke riktig klok ut 😵

Anonymkode: 681e1...f6f