Hvordan bli ferdig med traumer og en vond barndom?

[AnonymBruker]

Jeg er 24 år, har hatt en vond barndom og vært gjennom mye ting jeg ikke burde vært utsatt for. Vennene mine har ikke vært gjennom det samme og jeg ser hvor mye mer overskudd og energi de har, og de har ikke problemer med å date fordi de er redd for å bli for nære noen og sånn. Jeg derimot blir livredd av sex, flørting og alt sånn med mindre jeg har drukket alkohol. Jeg vil gjerne være sånn som vennen mine, bekymringsløs og bare leve livet, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg føler også at jeg har gått glipp av så mange opplevelser og blir redd for at jeg skal angre på at jeg ikke levde mer som ung hvis jeg ikke får endret på det her snart.  Jeg får ikke plass på DPS fordi de mener jeg har for høyt funksjonsnivå. Jeg klarer jo å studere så er vel det de mener, men føler meg ganske dritt mesteparten av tiden. Så spørsmålet mitt er, siden jeg ikke får plass på DPS, hvordan kan jeg fikse dette på egen hånd? Vil bli mer bekymringsløs, leve livet mitt her og nå og bli «ferdig» med alt det vonde jeg har vært gjennom. Sånn som det er nå dukker det ofte opp tanker om vonde ting som har skjedd og det ødelegger alltid dagen min.

Anonymkode: 0b92c...66e

[Kaine]

Mange klemmer til deg, håper du får hjelp med noen.  

Ser du er student, har studiestedet noen som helst tilbud for studenter? Ellers så har de fleste kommuner ett psykisk helseteam, og de kan ikke nødvendigvis hjelpe deg med terapi for å komme deg videre, men de kan være hjelpsomme for å komme inn på DPS siden de kan hjelpe med å søke og ser hvordan du faktisk har det. 

Ellers så finnes det jo private tjenester, både nettbaserte og fysisk i person. Kan dog koste en del da. 

Ville også bare sjekka ut diverse CBT (cognitive behavioural therapy) på nett, kan ofte hjelpe med å få litt mer kontroll på følelser. Men alså, traumebehandlig er tøft, håper du får hjelp av noen til å jobbe sammen med deg om det. 

[Gramma]

Hvis du studerer, bør samskipnaden ha et tilbud om psykolog. Håper du får hjelp, det fortjener du!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg er 24 år, har hatt en vond barndom og vært gjennom mye ting jeg ikke burde vært utsatt for. Vennene mine har ikke vært gjennom det samme og jeg ser hvor mye mer overskudd og energi de har, og de har ikke problemer med å date fordi de er redd for å bli for nære noen og sånn. Jeg derimot blir livredd av sex, flørting og alt sånn med mindre jeg har drukket alkohol. Jeg vil gjerne være sånn som vennen mine, bekymringsløs og bare leve livet, men vet ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg føler også at jeg har gått glipp av så mange opplevelser og blir redd for at jeg skal angre på at jeg ikke levde mer som ung hvis jeg ikke får endret på det her snart.  Jeg får ikke plass på DPS fordi de mener jeg har for høyt funksjonsnivå. Jeg klarer jo å studere så er vel det de mener, men føler meg ganske dritt mesteparten av tiden. Så spørsmålet mitt er, siden jeg ikke får plass på DPS, hvordan kan jeg fikse dette på egen hånd? Vil bli mer bekymringsløs, leve livet mitt her og nå og bli «ferdig» med alt det vonde jeg har vært gjennom. Sånn som det er nå dukker det ofte opp tanker om vonde ting som har skjedd og det ødelegger alltid dagen min.

Anonymkode: 0b92c...66e

Her er noen forum som kan være aktuelle for deg, snakke med andre som har det likt.

Klem

https://www.reddit.com/r/raisedbynarcissists/

https://www.reddit.com/r/CPTSD/

 

Anonymkode: 7f412...9f7

[AnonymBruker]

Kaine skrev (23 minutter siden):

Mange klemmer til deg, håper du får hjelp med noen.  

Ser du er student, har studiestedet noen som helst tilbud for studenter? Ellers så har de fleste kommuner ett psykisk helseteam, og de kan ikke nødvendigvis hjelpe deg med terapi for å komme deg videre, men de kan være hjelpsomme for å komme inn på DPS siden de kan hjelpe med å søke og ser hvordan du faktisk har det. 

Ellers så finnes det jo private tjenester, både nettbaserte og fysisk i person. Kan dog koste en del da. 

Ville også bare sjekka ut diverse CBT (cognitive behavioural therapy) på nett, kan ofte hjelpe med å få litt mer kontroll på følelser. Men alså, traumebehandlig er tøft, håper du får hjelp av noen til å jobbe sammen med deg om det. 

 

Gramma skrev (4 minutter siden):

Hvis du studerer, bør samskipnaden ha et tilbud om psykolog. Håper du får hjelp, det fortjener du!

Jeg søkte om psykologtilbud hos samskipnaden, men jeg fikk avslag fordi de mente jeg hadde plager som var for kompliserte til at de kunne hjelpe meg. Så søkte jeg DPS etter det men de mente jeg ikke var syk nok. Så jeg er nok nødt til å finne en måte å hjelpe meg selv, for jeg har ikke penger til privat psykolog akkurat nå. Takk ❤️

Anonymkode: 0b92c...66e

[Lexie Grey]

Jeg vet så godt hvordan det er å ha det sånn ❤️ Kjenner meg veldig igjen med dating og panikken rundt det å komme for nær noen. Jeg anbefaler deg virkelig å undersøke om det finnes et lavterskeltilbud i kommunen din og dette er ofte gratis. Jeg har benyttet meg av dette i noen år her jeg bor og det har hjulpet veldig. Prøvde først å jobbe med det alene, men jeg innså at man trenger en fagperson når det er såpass krevende. Ønsker deg masse lyke til, jeg har troa på deg ❤️

[AnonymBruker]

jeg er dobbelt så gammel som deg.

Det jeg etterhvert har innsett for min del, er at det alltid kommer til å være en del av meg. Med det mener jeg, at selv om jeg har bearbeidet til jeg ble blå i trynet så blir jeg ikke kvitt det der mentale, iskalde grepet som tidvis omtrent tar livet av meg. Bokstavelig talt. 

Men jeg har også lært å akseptere at; slik er det. Dette er meg.

Og i de periodene hvor jeg står på kanten av avgrunnen, så klarer jeg nå idag å minne megselv om at "dette går over. Situasjonen du står i er ikke så ille - den bare føles så ille fordi hjelpesløsheten fra fortiden trenger seg fram inn i hverdagen og prøver å kvele meg". 

Vet ikke om du forstår hva jeg mener. 

For meg er det ihvertfall slik; jeg må leve med det. Jeg har lært at det tilhører fortiden, og jeg klarer å leve et normalt liv. Men det kommer alltid til å være en kompliserende del av personligheten min. 

Anonymkode: d472a...580

[AnonymBruker]

Sender deg klemmer og gode tanker gjennom internetten, om du vil ha. Det er fælt å ha det slik. Og den følelsen av å gå glipp av ung voksen-tida, helt forferdelig. Jeg var alvorlig syk fra jeg var 16-27 på grunn av oppveksten, og gikk glipp av så mye. Men det viktigste er faktisk ikke noe av det jeg gikk glipp av, men å bare få det bedre. Det unner jeg deg. 

Jeg tror egentlig ikke på helsevesenet, man må hjelpe seg selv, og finne de ressursene man kan. Jeg har fått mye god hjelp av Internal Family Systems, og har drevet med Self-Therapy slik som i boken av Jay Earley i flere år og fått det mye bedre. 

God bedring! 

Anonymkode: 025da...30c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

jeg er dobbelt så gammel som deg.

Det jeg etterhvert har innsett for min del, er at det alltid kommer til å være en del av meg. Med det mener jeg, at selv om jeg har bearbeidet til jeg ble blå i trynet så blir jeg ikke kvitt det der mentale, iskalde grepet som tidvis omtrent tar livet av meg. Bokstavelig talt. 

Men jeg har også lært å akseptere at; slik er det. Dette er meg.

Og i de periodene hvor jeg står på kanten av avgrunnen, så klarer jeg nå idag å minne megselv om at "dette går over. Situasjonen du står i er ikke så ille - den bare føles så ille fordi hjelpesløsheten fra fortiden trenger seg fram inn i hverdagen og prøver å kvele meg". 

Vet ikke om du forstår hva jeg mener. 

For meg er det ihvertfall slik; jeg må leve med det. Jeg har lært at det tilhører fortiden, og jeg klarer å leve et normalt liv. Men det kommer alltid til å være en kompliserende del av personligheten min. 

Anonymkode: d472a...580

Jeg er ikke TS, men ville bare skrive til deg om at jeg kjenner meg igjen og takk for at du deler.

Det hjalp å lære om det som heter emosjonelle flashback, at følelsene fra "den gang" kommer tilbake med en styrke som om det er her og nå det skjer. Det er grusomt når de tar fullstendig over, og en føler seg hjelpeløs som det lille barnet en var. Ikke alltid jeg greier å huske det der og da, og noen ganger er jeg så trøstesløs at jeg tror jeg dør av det, men så gjør jeg ikke det, og lever videre. Jeg har fortsatt håpet om at jeg kan lege de delene av meg, men lever også liver her og nå mye mer inntil jeg en dag kan få det til. 

Anonymkode: 025da...30c

[AnonymBruker]

Du skulle vurdere antidepressiva. De kan hjelpe deg med de negative tanker.Les litt om SSRI. 

Anonymkode: 70e97...9b8

[AnonymBruker]

Det som jeg studerer er det mulig å gå i samtaler med psykiatrisk sykepleier, uavhengig av hvor stort/komplisert problemet er. Hun henviser videre ved behov, og de som får avslag hos psykiater får uansett fortsette å komme til samtale hos hun💜 Er det f.eks. en lærer der som du har tillit til? Jeg fikk mye hjelp av en av lærerene, det var gull✨

Anonymkode: 53cfe...564

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skulle vurdere antidepressiva. De kan hjelpe deg med de negative tanker.Les litt om SSRI. 

Anonymkode: 70e97...9b8

Jeg syns medisiner mot traumer er tullete. SSRI fungerer ikke for alle, og det er hensiktsløst å skulle lege det som er forårsaket av erfaringer med en kjemisk cocktail som gjør at en blir mindre i kontakt med hva de ulike delene av en selv har å formidle. Ofte bare blir folk flate i årevis, men de leger ikke problemet, og så sliter de bare med det samme når de kommer i arbeidslivet, når de får barn, når de ditt og datt, fordi de aldri tok sjansen til å møte seg selv og de ulike delene som roper om oppmerksomhet. 

Anonymkode: 025da...30c

[Capazitet]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg syns medisiner mot traumer er tullete. SSRI fungerer ikke for alle, og det er hensiktsløst å skulle lege det som er forårsaket av erfaringer med en kjemisk cocktail som gjør at en blir mindre i kontakt med hva de ulike delene av en selv har å formidle. Ofte bare blir folk flate i årevis, men de leger ikke problemet, og så sliter de bare med det samme når de kommer i arbeidslivet, når de får barn, når de ditt og datt, fordi de aldri tok sjansen til å møte seg selv og de ulike delene som roper om oppmerksomhet. 

Anonymkode: 025da...30c

Hvis det kan redde noen fra f.eks selvmord pga tunge tanker er det verdt å bruke medisiner

[AnonymBruker]

Capazitet skrev (1 minutt siden):

Hvis det kan redde noen fra f.eks selvmord pga tunge tanker er det verdt å bruke medisiner

Men hvem har sagt at medisiner redder folk fra selvmord? Setningen din er åpenbar, hvis den er sann. Sannheten er jo derimot at mange blir satt på antidepressiva uten nødvendig oppfølging, og når den ikke fungerer får folk en opplevelse av at det er dem det er noe feil med. Et av symptomene på de fleste antidepressiva er for øvrig selvmordsimpulser. 

Det finnes mange løsninger for mennesker som er selvmordstruet eller har parasuicidal atferd, men TS har ikke beskrevet at hun er i den situasjonen, hun har beskrevet at hun plages av traumer og en vanskelig barndom, og ønsker å bli ferdig med det. En blir ikke ferdig med noe som helst med å gi seg selv en kjemisk cocktail som gjør at en ikke plukker opp hvor sårene ligger og hva en trenger å bearbeide. 

For øvrig jeg er ikke i mot bruk av medisiner generelt, jeg er i mot bruk av medisiner for å håndtere traumer. 

Anonymkode: 025da...30c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

jeg er dobbelt så gammel som deg.

Det jeg etterhvert har innsett for min del, er at det alltid kommer til å være en del av meg. Med det mener jeg, at selv om jeg har bearbeidet til jeg ble blå i trynet så blir jeg ikke kvitt det der mentale, iskalde grepet som tidvis omtrent tar livet av meg. Bokstavelig talt. 

Men jeg har også lært å akseptere at; slik er det. Dette er meg.

Og i de periodene hvor jeg står på kanten av avgrunnen, så klarer jeg nå idag å minne megselv om at "dette går over. Situasjonen du står i er ikke så ille - den bare føles så ille fordi hjelpesløsheten fra fortiden trenger seg fram inn i hverdagen og prøver å kvele meg". 

Vet ikke om du forstår hva jeg mener. 

For meg er det ihvertfall slik; jeg må leve med det. Jeg har lært at det tilhører fortiden, og jeg klarer å leve et normalt liv. Men det kommer alltid til å være en kompliserende del av personligheten min. 

Anonymkode: d472a...580

Jeg er enig med deg, vi kommer ikke fra det, vi må lære å leve med det. 

Anonymkode: 7f412...9f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

jeg er dobbelt så gammel som deg.

Det jeg etterhvert har innsett for min del, er at det alltid kommer til å være en del av meg. Med det mener jeg, at selv om jeg har bearbeidet til jeg ble blå i trynet så blir jeg ikke kvitt det der mentale, iskalde grepet som tidvis omtrent tar livet av meg. Bokstavelig talt. 

Men jeg har også lært å akseptere at; slik er det. Dette er meg.

Og i de periodene hvor jeg står på kanten av avgrunnen, så klarer jeg nå idag å minne megselv om at "dette går over. Situasjonen du står i er ikke så ille - den bare føles så ille fordi hjelpesløsheten fra fortiden trenger seg fram inn i hverdagen og prøver å kvele meg". 

Vet ikke om du forstår hva jeg mener. 

For meg er det ihvertfall slik; jeg må leve med det. Jeg har lært at det tilhører fortiden, og jeg klarer å leve et normalt liv. Men det kommer alltid til å være en kompliserende del av personligheten min. 

Anonymkode: d472a...580

Enig i denne. Er 42 år. Før kjempet jeg veldig med sinne og bitterhet. Nå har jeg slått meg mer til ro med at dette er en del av meg, selv om det aldri burde skjedd. Så har jeg blitt mye tøffere i å stå i hva som er riktig og viktig for meg. F.eks har jeg kommet til at min mor er mormor til mitt barn og thats it. Selv om hun gjerne vil bli tilgitt. Hun er forøvrig en god mormor, selv om hun gjorde meg urett. Jeg klarer å se at barnet mitt har godt av mormor(i mitt tilfelle), selv om vi aldri blir mor og datter igjen. 

Anonymkode: 77940...aeb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg syns medisiner mot traumer er tullete. SSRI fungerer ikke for alle, og det er hensiktsløst å skulle lege det som er forårsaket av erfaringer med en kjemisk cocktail som gjør at en blir mindre i kontakt med hva de ulike delene av en selv har å formidle. Ofte bare blir folk flate i årevis, men de leger ikke problemet, og så sliter de bare med det samme når de kommer i arbeidslivet, når de får barn, når de ditt og datt, fordi de aldri tok sjansen til å møte seg selv og de ulike delene som roper om oppmerksomhet. 

Anonymkode: 025da...30c

Du synes det er tullete. Grunnene dine er at det ikke fungerer for alle (?), at det ikke har noen hensikt, at man kommer i mindre kontakt med traumene, folk blir flate.

Hvis det ikke fungerer, så nei vel, da har man ikke tapt noen ting. Hvis man blir flat, så kan man enten slutte eller prøve en annen type. Så er det alternativet utforsket. SSRI har en ganske klar hensikt, det er å forbedre livskvaliteten. Alt i alt så er dette lite logiske grunner til å ikke prøve SSRI. At du i tillegg kaller det en "kjemisk cocktail" sier meg at du har en del fordommer mot denne typen medisiner.

Jeg er veldig for terapi! Nå ser det ut som om TS kanskje ikke får noen traumebehandling i nærmeste fremtid. Da må man faktisk se på alternativene. Kanskje SSRI da vil være ganske mye bedre enn ingenting og i alle fall et alternativ som bør vurderes.

Anonymkode: 5278e...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du synes det er tullete. Grunnene dine er at det ikke fungerer for alle (?), at det ikke har noen hensikt, at man kommer i mindre kontakt med traumene, folk blir flate.

Hvis det ikke fungerer, så nei vel, da har man ikke tapt noen ting. Hvis man blir flat, så kan man enten slutte eller prøve en annen type. Så er det alternativet utforsket. SSRI har en ganske klar hensikt, det er å forbedre livskvaliteten. Alt i alt så er dette lite logiske grunner til å ikke prøve SSRI. At du i tillegg kaller det en "kjemisk cocktail" sier meg at du har en del fordommer mot denne typen medisiner.

Jeg er veldig for terapi! Nå ser det ut som om TS kanskje ikke får noen traumebehandling i nærmeste fremtid. Da må man faktisk se på alternativene. Kanskje SSRI da vil være ganske mye bedre enn ingenting og i alle fall et alternativ som bør vurderes.

Anonymkode: 5278e...3d9

Hva annet tror du SSRI-medisiner er enn en kjemisk cocktail? Det er ment for å hemme opptaket av serotonin i synapsespalten, slik at en skal få bedre tid til å ta opp serotoninen som sendes mellom nervecellene. Å tro at SSRI ikke har noen bivirkninger er både naivt og faglig feilaktig. 

Jeg er helt for at TS vurderer medikamenter, og det har jeg full tillit til at hun gjør uavhengig av om jeg deler mitt innspill om at jeg ser på det som tullete all den tid problemet TS har delt er traumer og en vanskelig barndom. 

Anonymkode: 025da...30c

[Gramma]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 

Jeg søkte om psykologtilbud hos samskipnaden, men jeg fikk avslag fordi de mente jeg hadde plager som var for kompliserte til at de kunne hjelpe meg. Så søkte jeg DPS etter det men de mente jeg ikke var syk nok. Så jeg er nok nødt til å finne en måte å hjelpe meg selv, for jeg har ikke penger til privat psykolog akkurat nå. Takk ❤️

Anonymkode: 0b92c...66e

Argh, det er hjerterått hvor dårlig tilbud psykisk helsevern har for de som havner mellom to stoler. Men jeg blir skikkelig imponert av at du heller enn å gi opp, prøver å finne en løsning selv! Tenker at den mentaliteten vil hjelpe deg på veien.