Spilt ut på sidelinjen

[AnonymBruker]

Barna har hatt til dels store utfordringer på skolen og sosialt. Dette har vært en stor belastning for oss alle.

Svigerforeldre har en adferd som er grenseløs. Jeg ønsker ikke å utdype dette videre, men når voksne mennesker anser mine grenser som en morsom lek og erklærer at jeg må godta at det er de som styrer husholdet vårt så er det i mine øyne ikke rom for å ha noe slags relasjon.

Midt oppi dette så har samlivet vårt hatt dårlige kår. Samboeren min klarer ikke eller ønsker ikke å sette grenser for egne foreldre. Barna er mye sint og trist - på meg, på skolen og på livet. Jeg har på sett og vis godtatt å være «bad cop» og satt grenser etter beste evne mens samboer har vært «good cop», at ungene da har utviklet en tydelig preferanse for samboer over meg er fryktelig trist men jeg har tenkt at det er en pris jeg må være villig til å betale for å få fornuftige barn. Det har også fungert så lenge jeg og samboer utgjorde en «samlet enhet» - at vi respekterte hverandre og dekket opp for hverandre.

Nå er denne respekten borte og jeg er på en måte utmanøvrert på hjemmebane. Jeg gjør mine ting, mens samboer har samvær med barna. Barna ønsker stort sett ikke å finne på noe med meg med mindre det er dyrt - jeg må på en måte betale for samvær. Evt i overført betydning som at vi må gjøre noe som barna vet at jeg misliker. Når jeg sier at telefonen ikke skal opp ved matbordet så iler samboer til og motsier meg. Da har jeg valget mellom å ta konflikten foran barna eller å la det gå. Dynamikken blir dermed at jeg snakker til barna hvorpå de henvender seg til samboer for å sjekke om det virkelig er noe de må rette seg etter. Vi har ikke vært kjærester på lang tid og lever egentlig separate liv med delt utgiftskonto og en slags illusjon av familieliv når barna er til stede.

Vi har søkt ekstern hjelp og mener at jeg har strukket meg langt for å prøve å få være der 100% i de siste årene med barna hjemme. Kanskje er også det noe av problemet, ved å prøve å kompromisse og glatte over heller enn å sette foten ned for ti år siden så har situasjonen sklidd ut. Skal man virkelig måtte true sine nærmeste med «hvis X så Y»?

Anonymkode: 3e7b6...6f6

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg gått ut av. Samlivsbrudd. 

Anonymkode: 33a1b...538

[AnonymBruker]

Jeg tror strategien din med å «måtte» være bad cop kan koste deg relasjonen med barna dine. Jeg er enig i at man må sette grenser og lære barna sosiale ferdigheter. Men du får nå tydelige signaler på at denne måten ikke gagner forholdet deres. Det at de nå ikke vil være sammen med deg kan tyde på det. Båndet mellom deg og barna blir truet når du er hard og skarp. Det er ingen av oss som tåler det godt, ikke vi voksne heller. Det finnes mange gode måter å sette grenser på, på en vennlig måte.

Jeg vil anbefale deg å gå i terapi, det du beskriver har tydelig tæret på deg, og det vil gjøre godt å rydde i det. Jeg vil også anbefale deg bøkene til Hedvig Montgomery og  også Aksel Inge Sinding. Disse forfatterne har vært god hjelp for min egen del, og hjulpet meg til å forstå viktigheten av å møte barna mine på en god måte, og gitt meg verktøy.

Du kan bare endre deg selv. Jeg forstår godt at relasjonen til mannen din har blitt dårlig, med alt av ytre belastninger, at han er veik ift grensesetting og egne foreldre, og til og med undergraver deg. Jeg håper du vil få det bedre ved å ha fullt fokus på deg selv, og på god kommunikasjon med barna dine. Bedres relasjonen mellom deg og barna vil jo maktkampen mellon deg og mannen bli mindre også. 
 

Jeg forstår SÅ godt at dette er tungt!

 

Anonymkode: 039c2...9fd

[AnonymBruker]

Jeg pleier å anbefale bøker jeg ikke har lest selv, sånn som Mating in captivity av Esther Perel (når sexlivet skranter) eller The empowered wife av Laura Doyle (når man er utmattet av sin mann). 

Årsaken er simpelthen at jeg ser at andre skriver om disse og har nytte av de.

Ut fra det du beskriver her, så vil jeg tro at du kan ha nytte av den siste av disse, altså den til Laura Doyle. Tror den finnes som lydbok. Søk gjerne på forum etter andre tråder hvor de skriver om Laura Doyle. 

Anonymkode: 934d5...133

[AnonymBruker]

Hadde gått. For meg er noe av det viktigste, på lik linje som tillit og gjensidig respekt, at en har samme syn på barneoppdragelse.

Jeg og kjæresten har særkullsbarn. Vi har litt forskjellige måter å gå frem på mht hvordan vi prater til barna, men vi har samme syn og verdier mht oppdragelse.

Han er noe mer til å prate, litt for mye, mens jeg er konsekvent, rett frem, cut to the case og veldig direkte.

Barna hans responderer veldig godt på meg. Selv om jeg er streng, er jeg tydelig, rettferdig, lytter til dem og respekterer dem. De mistet moren sin da de var veldig små og har adoptert meg. Jeg behandler de helt likt min egen unge og elsker dem alle sammen.

Kjæresten beundrer mine metoder og har lært mange nye metoder fra meg og er helt enig og samkjørt med hvordan min foreldrestil er. Barna hans har blomstret og kommet mer og mer i kontakt med følelsene sine etter jeg kom inn i bildet.

Vi pratet tidlig om hvor viktig det er at foreldrene er en trygg og fast enhet som står sammen for at barna skal føle seg trygg. Vi har tilbrakt ekstremt mye tid sammen som en familie både i helger og ferier for å teste familiedynamikken og hadde vi sett vi ikke hadde samme syn på barneoppdragelse hadde vi hatt en fremtid.

Anonymkode: 59ebd...a07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

 

Barna har hatt til dels store utfordringer på skolen og sosialt. Dette har vært en stor belastning for oss alle.

Svigerforeldre har en adferd som er grenseløs. Jeg ønsker ikke å utdype dette videre, men når voksne mennesker anser mine grenser som en morsom lek og erklærer at jeg må godta at det er de som styrer husholdet vårt så er det i mine øyne ikke rom for å ha noe slags relasjon.

Midt oppi dette så har samlivet vårt hatt dårlige kår. Samboeren min klarer ikke eller ønsker ikke å sette grenser for egne foreldre. Barna er mye sint og trist - på meg, på skolen og på livet. Jeg har på sett og vis godtatt å være «bad cop» og satt grenser etter beste evne mens samboer har vært «good cop», at ungene da har utviklet en tydelig preferanse for samboer over meg er fryktelig trist men jeg har tenkt at det er en pris jeg må være villig til å betale for å få fornuftige barn. Det har også fungert så lenge jeg og samboer utgjorde en «samlet enhet» - at vi respekterte hverandre og dekket opp for hverandre.

Nå er denne respekten borte og jeg er på en måte utmanøvrert på hjemmebane. Jeg gjør mine ting, mens samboer har samvær med barna. Barna ønsker stort sett ikke å finne på noe med meg med mindre det er dyrt - jeg må på en måte betale for samvær. Evt i overført betydning som at vi må gjøre noe som barna vet at jeg misliker. Når jeg sier at telefonen ikke skal opp ved matbordet så iler samboer til og motsier meg. Da har jeg valget mellom å ta konflikten foran barna eller å la det gå. Dynamikken blir dermed at jeg snakker til barna hvorpå de henvender seg til samboer for å sjekke om det virkelig er noe de må rette seg etter. Vi har ikke vært kjærester på lang tid og lever egentlig separate liv med delt utgiftskonto og en slags illusjon av familieliv når barna er til stede.

Vi har søkt ekstern hjelp og mener at jeg har strukket meg langt for å prøve å få være der 100% i de siste årene med barna hjemme. Kanskje er også det noe av problemet, ved å prøve å kompromisse og glatte over heller enn å sette foten ned for ti år siden så har situasjonen sklidd ut. Skal man virkelig måtte true sine nærmeste med «hvis X så Y»?

Anonymkode: 3e7b6...6f6

*glad for at jeg bor alene-aaaah" nei men du må nå avtale på forhånd hvordan dere skal reagere 

Anonymkode: 98f75...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Båndet mellom deg og barna blir truet når du er hard og skarp. Det er ingen av oss som tåler det godt, ikke vi voksne heller. Det finnes mange gode måter å sette grenser på, på en vennlig måte.

Anonymkode: 039c2...9fd

Det eneste alternativet til å være ettergivende er ikke å være «hard og skarp». Man kan være tydelig og rolig i sin grensesetting.

For et barn så vil det fort fremstå som bedre å knytte seg til den forelderen som aldri sier nei, enn til den som setter grenser.

Anonymkode: 3e7b6...6f6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

*glad for at jeg bor alene-aaaah" nei men du må nå avtale på forhånd hvordan dere skal reagere 

Anonymkode: 98f75...3fd

Å flytte ut er et aktuelt alternativ, men jeg må fremdeles forholde meg til sambo og svigers mhp barna. På noen måter vil de kanskje slippe seg enda mer løs da.

Anonymkode: 3e7b6...6f6

[AnonymBruker]

Familieterapeut, flytte vekk fra svigermor med hele familien og se om gubben skjerper seg da.
 

Eller gå og la han ta omsorgen for barna om ingenting kan løses. 

Anonymkode: d0a57...42f