Skal jeg fortelle barna sannheten om morens død? Jeg kjørte bilen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ulykken ble selvfølgelig etterforsket, det ble konkludert med at det var en tragisk hendelse uten grov uaktsomhet. Jeg brebeider åpenbart fortsatt meg selv, men jeg var edru og kjørte forsvarlig. Ikke brukte jeg telefon eller noe heller. Det ble skrevet om i avisene, men detaljer om hvem som døde ble aldri offentliggjort, familien ønsket å holde det privat. Vi bor også i Oslo så det var egentlig aldri aktuelt å publisere det heller såvidt jeg husker, men det ble vurdert. Detaljene er litt uklare. Ts.

Anonymkode: ad15d...36b

Det er fortsatt lett å finne ut basert på publiseringstidspunkt. De skriver vanligvis om hvor mange som var i bilen. Om det er en kvinne som døde. Og skriver også mann og to barn overlevde 

Anonymkode: d8a0c...f93

[AnonymBruker]

Men hva er det du har fortalt dem så langt da? At du ikke var i bilen? Jeg klarer ikke helt å forstå problemet her. Om dere var ærlige fra starten av og sa at mamma og pappa var i en bilulykke og mamma dessverre ble så skadet at hun døde, så er ikke det verre enn at hun ev kjørt alene. Om ulykken er etterforsket og du ikke er siktet og dømt for noe, så var det jo en ulykke. Ikke noe du skal tenke var din skyld og bebreide deg selv for resten av livet. Hadde du kjørt i ruset tilstand så hadde det vært noe annet.

Ikke gjør det større enn det er. 

Anonymkode: 20618...702

[AnonymBruker]

13 og 15, de må jo ha hørt alle detaljer om den ulykken hele veien. Det er helt umulig å holde noe slikt hemmelig for dem resten av livet, og det må du ha visst. Alle må jo ha visst hva som skjedde den gang, hennes familie, venner og kolleger, naboer, din omgangskrets. Har dere faktisk løyet for alle alle disse årene? Om at hun var sjåfør? Hvis dette er sant, bør du snakke med din terapaut om dette. De må jo ha spurt, om selve kollisjonen, om hvordan hun døde og du overlevde. Om et halvt år skal eldste øvelseskjøre, h*n kommer til å spørre om kollisjonsputer, føret, møtende trafikk, alle detaljer. Hvis dette er sant, fortell dem alle detaljer. Det fortjener de. 

Anonymkode: fa6f6...07a

[Lars1009]

Hvorfor la du ut dette på KG? Man får aldri støtte eller bekreftelse her. Stort sett hets og bedreviting. Tipper du blir retraumatisert.

Slutt å tenke det var din skyld. Du drepte ikke kona de. Alle kan gjøre feil og være uaktsomme.

Men hvem har de trodd kjørte bilen inntil nå?

Jeg tror ikke barna dine kommer til å klandre deg.

 

Endret 11. desember 2024 av Lars1009

[SPOCA]

Jeg skjønner ikke mange av svarene her, det er tydelig en mann i sorg. Han trenger ikke folk som trykker ned ytterligere. 

Slik jeg leser deg ts så er det slik at du kjørte bilen, og at din kone var passasjer. Jeg leser kanskje mellom linjene at du tar på deg all skyld, selv om dette var en ulykke. Og at det barnas tante nå vil fortelle er at du indirekte/direkte var skyld i ulykken? Barna vet at dere var i en bilulykke, men barna vet ikke at det var spesifikt du som kjørte. Altså, de vet kanskje dere var i bilen sammen, men ikke at du kjørte. Kan det være riktig gjettet?

Jeg kan forstå at du føler enorm skyld og at dette har traumatisert deg. Samtidig må du også fokusere på konklusjonen her: det var ikke din skyld. Det var en ulykke. Hvis dette ble etterforsket og du ikke funnet skyldig, så må du prøve å komme deg videre, selv om det kan virke umulig. Uansett: det er din historie å fortelle, ikke barnas tante. Jeg synes det er fryktelig dårlig gjort av henne å skulle fortelle dette til barna. Hvis dette var en ulykke, så forstår jeg ikke helt hvorfor hun er så oppsatt på å "avsløre deg". Har du et anstrengt forhold til morens familie? Er det grunnen til at du tar på deg all skyld, fordi de fremdeles skylder på deg for ulykken?

For en forferdelig situasjon ts. Det høres grusomt ut. Spesielt når du er i slik sorg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Har dere faktisk løyet for alle alle disse årene? Om at hun var sjåfør? Hvis dette er sant, bør du snakke med din terapaut om dette. De må jo ha spurt, om selve kollisjonen, om hvordan hun døde og du overlevde.

Det er ikke noe jeg er stolt av, men ja, jeg har nok løyet mer for barna enn jeg burde ha gjort. Barna var så små da, og de vet ikke de dag i dag at jeg var i bilen i det hele tatt. Når de har spurt senere har jeg fortalt dem hva som skjedde rent praktisk med ulykken, at det gikk fort, og at jeg var på jobb. Det er klart det ikke er ok, egentlig, jeg vet også det. Men nå er situasjonen som den er. Jeg mistet kona mi og min beste venn den dagen, rett foran øynene på meg. 

Når det gjelder venner, kollegaer osv så ble jeg sjeldent spurt de første par årene, folk var mer opptatt av å hjelpe og jeg bar på mye skyldfølelse og sorg, og følte at det kunne vært unngått og at det sto på meg. Det var enklere å ikke nevne at jeg var der enn å måtte snakke med noen som helst om det de første årene. Så er det jo vanskelig å rette opp i en løgn flere år senere. Svigerforeldrene mine ønsket nok å beskytte meg, uten at vi egentlig har snakket om det. 

Det er en situasjon som selv nå kan føles helt uvirkelig til tider. Jeg kunne nok gjort det annerledes på den tiden, men mennesker i krise er jo ikke akkurat kjent for sitt rasjonelle resonnement. Det finns ikke en google artikkel på hva man gjør i en sånn situasjon, og jeg begynte ikke i terapi før noen år senere heller.  Ts

 

 

 

Anonymkode: ad15d...36b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det er ikke noe jeg er stolt av, men ja, jeg har nok løyet mer for barna enn jeg burde ha gjort. Barna var så små da, og de vet ikke de dag i dag at jeg var i bilen i det hele tatt. Når de har spurt senere har jeg fortalt dem hva som skjedde rent praktisk med ulykken, at det gikk fort, og at jeg var på jobb. Det er klart det ikke er ok, egentlig, jeg vet også det. Men nå er situasjonen som den er. Jeg mistet kona mi og min beste venn den dagen, rett foran øynene på meg. 

Når det gjelder venner, kollegaer osv så ble jeg sjeldent spurt de første par årene, folk var mer opptatt av å hjelpe og jeg bar på mye skyldfølelse og sorg, og følte at det kunne vært unngått og at det sto på meg. Det var enklere å ikke nevne at jeg var der enn å måtte snakke med noen som helst om det de første årene. Så er det jo vanskelig å rette opp i en løgn flere år senere. Svigerforeldrene mine ønsket nok å beskytte meg, uten at vi egentlig har snakket om det. 

Det er en situasjon som selv nå kan føles helt uvirkelig til tider. Jeg kunne nok gjort det annerledes på den tiden, men mennesker i krise er jo ikke akkurat kjent for sitt rasjonelle resonnement. Det finns ikke en google artikkel på hva man gjør i en sånn situasjon, og jeg begynte ikke i terapi før noen år senere heller.  Ts

 

 

 

Anonymkode: ad15d...36b

Diskuter dette med terapeuten din. Kanskje det finnes noen ressurser å koble på. Du får ikke fornuftige svar her 

Anonymkode: 42c21...10d

[AnonymBruker]

Du tar en tur til psykolog. Og så legger du dette frem. Og så får du råd om hvordan du formidler dette til barna.

For det må formidles. Og du er den som må gjøre det. Ideen om at sjansen for at noen helt tilfeldige ikke vet dette og når som helst kan plumpe ut med det er rent fiktiv. Du tenker muligens at ingen utover din kones familie vet. Men de kan ha fortalt hvem som helst: Partnere, barn, naboer, venner, kollegaer. Ulykker skjer i en kontekst. Det går enormt mye rykter rundt enhver dødsulykke. Og det er veldig lett å finne ut hvem, hva og hvor. Jeg kan garantere deg at store deler av din omgangskrets vet hva som skjedde. Det at folk flest har folkeskikk nok til å ikke nevne alt de vet er ikke ensbetydende med at de ikke vet.

Det er til og med sannsynlig at dine barn har venner eller lærere eller foreldre til venner som vet, gitt at dere ikke har flyttet langt unna opprinnelig bosted.

Så finn ut hvordan du formilder dette, ts. Og få formidlet det før noen andre bare plumper ut med det en helt vanlig tirsdag.

Anonymkode: 827ac...097

[AnonymBruker]

Dine barn er kanskje bedre enn meg men jeg hadde klikket hvis jeg fikk vite at jeg var blitt løyet for i 10 år. Det hadde jeg virkelig slitt med, tilliten til de voksne rundt hadde visnet vekk.

Altså jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke har vært ærlige fra starten av, dere har jo sviktet barna totalt. Hva tenkte dere ville skje når barna fikk vite sannheten?

Du får søke hjelp utenfra og se om det kan hjelpe på men wow, for et tillitsbrudd. Stakkars barn, de nærmeste har løyet for de hele livet.

Anonymkode: c50af...bda

[AnonymBruker]

siden du klandrer deg selv, var det en ulykke eller var det et resultat av kjøringen din som førte til en ulykke? 

Jeg mener du skal si sannheten til barna heller enn at de finner det ut via andre. 

Anonymkode: f830f...1fa

[AnonymBruker]

Hva Godt skal det komme ut av at barna får vite detaljene? De vet det var en ulykke og de vet de mistet moren sin. Det er vel det et barnesinn trenger å vite. 

 

Anonymkode: 46c5b...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hva Godt skal det komme ut av at barna får vite detaljene? De vet det var en ulykke og de vet de mistet moren sin. Det er vel det et barnesinn trenger å vite. 

 

Anonymkode: 46c5b...a10

De kommer ikke til å ha et barnesinn resten av livet. De er nå 13 og 15. Tror du ikke de ønsker å vite alle detaljer om morens død? Og farens traume? 

Anonymkode: fa6f6...07a

[AnonymBruker]

Syns folk er forbanna kjipe her. Hvorfor i all verden skulle dette vært oppdiktet? Det er da ingenting i posten som verken provoserer, underholder eller noe som helst? Det er mye kritikk her til en mann som har stått i en krise for ca 10 år siden og vært alenefar siden, skjerp dere. De færreste av oss tar helt riktige og nøkterne valg når vi står i en krise, og denne er sinnsykt heavy i tillegg. 

Anonymkode: 3ba94...5dc

[AnonymBruker]

-10/10

Anonymkode: aca0f...2d0

[AnonymBruker]

Når det er så mange år siden, så vil jeg tro dette ikke er et tema som er oppe så ofte lenger? 
 

vi går hvertfall ikke rundt her og snakker om detaljer rundt ulykken da min mann døde for 11år siden. Barna vet jo han døde da, i en bilulykke. Men det er jo ikke noe vi snakker om nå lenger. Ja, vi prater ofte om han, men ikke om selve ulykken. 
 

Selvsagt bør de få vite hva som har skjedd.

Du snakker med de, sier at det er noe du har hatt lyst til p snakke med dem om lenge. At det var du som kjørte bilen da deres mor døde, og at du løy om det for å skåne dem. å fortelle at det ble etterforsket og at du ikke fikk skyld, at du ikke kjørte beruset og ikke holdt på med mobil. 
At dette er noe du tenker ofte på, og at du angrer på at de ikke ble fortalt sannheten med en gang. 
 

De vil nok reagere med en gang, men jeg tenker du vil vinne på å være ærlig. 

 

Anonymkode: 9cb1d...fea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er ikke noe jeg er stolt av, men ja, jeg har nok løyet mer for barna enn jeg burde ha gjort. Barna var så små da, og de vet ikke de dag i dag at jeg var i bilen i det hele tatt. Når de har spurt senere har jeg fortalt dem hva som skjedde rent praktisk med ulykken, at det gikk fort, og at jeg var på jobb. Det er klart det ikke er ok, egentlig, jeg vet også det. Men nå er situasjonen som den er. Jeg mistet kona mi og min beste venn den dagen, rett foran øynene på meg. 

Når det gjelder venner, kollegaer osv så ble jeg sjeldent spurt de første par årene, folk var mer opptatt av å hjelpe og jeg bar på mye skyldfølelse og sorg, og følte at det kunne vært unngått og at det sto på meg. Det var enklere å ikke nevne at jeg var der enn å måtte snakke med noen som helst om det de første årene. Så er det jo vanskelig å rette opp i en løgn flere år senere. Svigerforeldrene mine ønsket nok å beskytte meg, uten at vi egentlig har snakket om det. 

Det er en situasjon som selv nå kan føles helt uvirkelig til tider. Jeg kunne nok gjort det annerledes på den tiden, men mennesker i krise er jo ikke akkurat kjent for sitt rasjonelle resonnement. Det finns ikke en google artikkel på hva man gjør i en sånn situasjon, og jeg begynte ikke i terapi før noen år senere heller.  Ts

 

 

 

Anonymkode: ad15d...36b

Huff dette høres helt jævlig ut for deg. Skjønner godt samvittigheten spiser deg opp innvendig selvom dette var en ulykke. Kan dere ikke få hjelp av en tredje part når du forteller dette? 
 

Eg prøver å snu det litt for deg, hva hadde du rådet barnet ditt til å gjøre i lignende situasjon? Om barnet ditt kom hjem å fortalte dette til deg? Hva hadde ditt råd vært? Hadde du ønsket at barnet skulle bære denne skammen og hemmeligheten? 
 

det må ha vært og er sikkert utrolig ensomt å oppdra barn uten mor og i tillegg stå alene i denne hemmeligheten. Trur du barna dine ønsker at du skal leve alene i sorgen, skylden du føler på? Om du sier det (når må andre enn meg hjelpe deg). Trur du ikke de ønsker en far som kan leve et liv ikke bare for dem, men også seg selv? Tviler ikke på at du har gjort ditt absolutt beste, men en slik tragedie og en slik mørk hemmelighet kan ødelegge hvem som helst. Gi barna dine mulighet til å tilgi deg, slik du kan akseptere det som faktisk skjedde. En tragisk ulykke der konsekvensene er tragiske. La de få oppleve en far som ikke tynges ned av denne mørke tragedien. Møt hverandre i sorgen, ingen vet hva som er riktig/feil i en så totalt meningsløs situasjon. Barna dine fortjener å kjenne deg og at du er et menneskelig som gjorde feil, den ekte deg.

Anonymkode: 5a32c...cd7

[AnonymBruker]

Forstår ikke hvorfor hun mener de skal vite det for. Det var en tragisk ulykke og istede for å miste begge foreldrene mistet de mamma. 

Føler det bare vil ta fra dere mer. Hun kommer ikke tilbake uansett, deres forhold til deg er ekstremt viktig. Så kanskje søk hjelp til å takkle skyldfølelsen du bærer, så dere kan gå videre. 

Skikkelig trist 😔❤️

Anonymkode: 491c7...dd5

[AnonymBruker]

Når det er en dødsulykke med stor fart, så skriver avisene hvor mange som var i bilen, og om det var sjåfør eller passasjer som døde. Selv i en liten notis. 
 

Tror derfor ikke på denne historien 

Anonymkode: c03b1...d7c

[AnonymBruker]

Jeg syns du burde fortelle sannheten, men det burde komme fra deg! Og det burde de andre voksene respektere. Jeg ville vurdert om barna mine var modne nok til å få høre dette, eller om dere burde vente noen år? Det kan være opprivende og vanskelig. Vil de kunne se det ut i fra ditt perspektiv hvor forferdelig det var for deg? 

Anonymkode: 7e549...a3b

[Gabriel]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Grunnen til at vi ikke tror på historien, er bl a at formuleringene virker veldig fjernt fra hva en norsk mann ville skrevet. Noen vendinger er typisk dårlig oversatt engelsk, og hele tonen i innlegget er amerikansk (mer sentimentalt enn vi direkte nordmenn uttrykker oss). I tillegg er det rare påstander i etterfølgende informasjon som at avisene skrev om saken, men at det ikke ble offentliggjort hvem som døde…..? 

Selve dilemmaet er også veldig «ukeblad». Altså, en lignende sak kan ha skjedd, men det ville neppe blitt presentert på denne måten.

Anonymkode: 0c703...3ce

Ok, hva så? Hvis du ikke tror på historien, synes tema et uinteressant e.l. så finner du deg en annen tråd og lar de som vil få diskutere tema. Hva er poenget? At TS skal tilstå? "Redde" andre brukere og få de å flytte til de trådene du synes er meningsfulle?