Skal jeg fortelle barna sannheten om morens død? Jeg kjørte bilen.

[AnonymBruker]

Sannheten er jo der ute. Det er ikke en hemmelighet du bærer alene. De bør få vite så snart som mulig. Jo lengre du venter, jo større svik. Sannheten vil uansett komme frem i lyset. 

Anonymkode: 151d2...98e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ble du ikke tiltalt for uaktsomt drap dersom det ulykken helt åpenbart var din feil? Rart de ikke har funnet ut av det gjennom media. Det skrives jo alltid om trafikkulykker

Anonymkode: d8a0c...f93

Ulykken ble selvfølgelig etterforsket, det ble konkludert med at det var en tragisk hendelse uten grov uaktsomhet. Jeg brebeider åpenbart fortsatt meg selv, men jeg var edru og kjørte forsvarlig. Ikke brukte jeg telefon eller noe heller. Det ble skrevet om i avisene, men detaljer om hvem som døde ble aldri offentliggjort, familien ønsket å holde det privat. Vi bor også i Oslo så det var egentlig aldri aktuelt å publisere det heller såvidt jeg husker, men det ble vurdert. Detaljene er litt uklare. Ts.

Anonymkode: ad15d...36b

[Bacteria]

Dette må være blytungt. Alle gjør feil, bare at din fikk store konsekvenser. 
Nå høres det ut som du har «gjort bot» ved å prioritere barna, i den grad å gjøre bot er en greie.

 

Umiddelbart er jeg enig med de som sier at det å servere barna denne opplysningen tidlig i tenårene kanskje ikke er så lurt, av hensyn til dem. Bør kanskje være i slutten av tenårene for å greie å prosessere dette på en ok måte. Men å ikke fortelle/vente til de er i tredveåra kan også ha din pris, de kan føle at noe viktig har blitt skjult for dem. En slik «hemmelighet» kan fort bli liggende som en skygge over familien, og det kan også gjøre DEG godt å få luftet dette. 
Det kan godt være tantens perspektiv oppi dette. 
Men det er klart at det er din historie å fortelle. Å true med at «om ikke du sier det sier jeg det» er en stygg trussel imo. 
 

Dette er mine tanker. Jeg tenker også at du trenger annen ekspertise i den situasjonen du er i nå. Tenker du bør prøve å få kontakt med en psykolog som har god innsikt i særlig tenåringers psyke. Om mulig ta med tante til et møte og legge en plan for hvordan dere skal takle dette på best mulig måte. 
 

Styrkeklem avsendt 💙❤️

[AnonymBruker]

Hva er det de andre som kjenner dere tror da? At det var kona di som kjørte selv? 
Jeg har ingen erfaring med noe lignende. Men om du var noen jeg kjente, tror jeg først og fremst at jeg ville synes veldig synd på deg, og tenkt at det må være forferdelig å miste kona si, og attpåtil slite med skyldfølelse fordi det var du som kjørte. Jeg tror det er bedre å fortelle sannheten, i alle fall når barna er store nok. Du fortjener å få gå videre i livet du og ❤️

Anonymkode: c9ddc...63b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ulykken ble selvfølgelig etterforsket, det ble konkludert med at det var en tragisk hendelse uten grov uaktsomhet. Jeg brebeider åpenbart fortsatt meg selv, men jeg var edru og kjørte forsvarlig. Ikke brukte jeg telefon eller noe heller. Det ble skrevet om i avisene, men detaljer om hvem som døde ble aldri offentliggjort, familien ønsket å holde det privat. Vi bor også i Oslo så det var egentlig aldri aktuelt å publisere det heller såvidt jeg husker, men det ble vurdert. Detaljene er litt uklare. Ts.

Anonymkode: ad15d...36b

Men å holde en slik hendelse hemmelig må jo innebære at du aktivt har unngått å fortelle folk om ulykken på en måte som jeg ville tenkt som alvorlig unnlatelse, på grensen til løgn. 

 

Anonymkode: 322a7...12b

[AnonymBruker]

Vanskelig. Om det ble etterforsket og det ble konkludert med at det ikke var et resultat av uaktsomt kjøring, så var det jo ikke din feil. Det var en bilulykke.

Jeg ville kanskje satt meg ned med søsteren og spurt henne forsiktig hva hun ønsker å oppnå ved å fortelle det nå. Deretter ville jeg uttrykket bekymring over å legge dette på ungdommer som er i den mest sårbare alderen, hvor de trenger en forelder de kan støtte seg til.

Om hun fortsatt ønsker å fortelle dette, så ville jeg funnet frem politirapporten (uten detaljer, kun at det ikke var uaktsomt kjøring og at det var en tragisk ulykke), og satt meg ned med barna og fortalt det selv. Ikke vær redd for å gråte. Ikke si at det var din skyld, men at du kjørte og derfor har dette hengt tungt over deg alle disse årene. 

Forhåpentligvis forstår de at det var en ulykke og at det ikke var din feil. Det er mye å legge på tenåringer, men skal det komme ut nå, så må det komme fra deg på en så åpen og ærlig måte som mulig. 

Anonymkode: b681b...9a4

[Gabriel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er vanskelig å tro på. Om du gjorde en feil som førte at noen døde i ulykken, så har du vel blitt straffet og vært i fengsel? Da er det flere enn tre som vet om det.

Anonymkode: a2c6f...6de

Jeg synes dere som ikke tror på historien kan holde det for dere selv og finne en annen tråd. Det gavner ingen at dere skriver det her. Dere bare lager unødvendig støy.

[AnonymBruker]

Altså, ingen fikk med seg at hun døde? Hennes kollega tror at hun har flyttet til Spania?

 

Det er klart at media vil skrive om en slik ulykke og det vil komme frem at ulykken granskes. Slik alle dødsulykker gjør. Tror alle at din kone er bare borte? Eller har du latt alle tro at hun kjørte bilen selv? Du nevner at kun dere og psykologen vet at du kjørte, hva med politiet? Ambulansepersonell? 
 

Jeg tror ikke på denne historien 

Anonymkode: c03b1...d7c

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette er vanskelig å tro på. Om du gjorde en feil som førte at noen døde i ulykken, så har du vel blitt straffet og vært i fengsel? Da er det flere enn tre som vet om det.

Anonymkode: a2c6f...6de

Man kan gjøre mange feil som ikke er straffbare. Alle ulykker skyldes en feilvurdering, men de fleste utløser ikke straff. 

[Brunello]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Altså, ingen fikk med seg at hun døde? Hennes kollega tror at hun har flyttet til Spania?

 

Det er klart at media vil skrive om en slik ulykke og det vil komme frem at ulykken granskes. Slik alle dødsulykker gjør. Tror alle at din kone er bare borte? Eller har du latt alle tro at hun kjørte bilen selv? Du nevner at kun dere og psykologen vet at du kjørte, hva med politiet? Ambulansepersonell? 
 

Jeg tror ikke på denne historien 

Anonymkode: c03b1...d7c

Man får ikke automatisk fengselsstraff om man er sjåfør og noen dør. Er man sjåfør, vil man som ts selvsagt ta på seg skylden når noe går så galt. Men man må også tilfredsstille kravene om uaktsomhet eller forsett i straffebudet. 

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 minutt siden):

Man får ikke automatisk fengselsstraff om man er sjåfør og noen dør. Er man sjåfør, vil man som ts selvsagt ta på seg skylden når noe går så galt. Men man må også tilfredsstille kravene om uaktsomhet eller forsett i straffebudet. 

Jeg skriver ikke at alle får fengselsstraff, men alle har vel fått med seg at kvinnen døde, selv om ikke media offentliggjorde navnet hennes? Hva er den «offisielle» versjonen til ts angående hva som skjedde, siden det er bare de nærmeste og en psykolog som vet sannheten?

Anonymkode: c03b1...d7c

[AnonymBruker]

Jeg fikk selv vite en alvorlig familie hemmelighet, men det var først da jeg ble stor nok til å takle det. Veldig glad for jeg fikk vite det da jeg var moden nok for det. Tror det var i begynnelsen av 20-årene.

Fortell søsteren din at barna skal få vite det, men først når de er klare for det. Og at det skal komme fra deg. En 15 åring og 13 åring er fortsatt som barn i hodet og utvikling. Om barnas tante ikke respekterer dette, ville jeg vurdert å kuttet kontakten en periode.

Anonymkode: ef7de...b28

[AnonymBruker]

De må få vite det. De burde fått vite sannheten for lenge siden. De kommer ikke til å elske deg noe mindre.

Anonymkode: 6ab2b...7ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Altså, ingen fikk med seg at hun døde? Hennes kollega tror at hun har flyttet til Spania?

 

Det er klart at media vil skrive om en slik ulykke og det vil komme frem at ulykken granskes. Slik alle dødsulykker gjør. Tror alle at din kone er bare borte? Eller har du latt alle tro at hun kjørte bilen selv? Du nevner at kun dere og psykologen vet at du kjørte, hva med politiet? Ambulansepersonell? 
 

Jeg tror ikke på denne historien 

Anonymkode: c03b1...d7c

Er ulykker det ikke blir utrodert i media. Da søsken barnet mitt var i ulykke med venner for 15 år siden så var det kun et lite notis at det hadde vært ulykke. Ikke noe om skyld eller navn. Og der og døde det en person. Ble regnet som vanlig ulykke ikke for stor fart eller noe. Så jo det er ulykker med død til følge som ikke blir skrevet noe særlig om. 

Anonymkode: ec411...5cd

[AnonymBruker]

Gabriel skrev (7 timer siden):

Jeg synes dere som ikke tror på historien kan holde det for dere selv og finne en annen tråd. Det gavner ingen at dere skriver det her. Dere bare lager unødvendig støy.

Grunnen til at vi ikke tror på historien, er bl a at formuleringene virker veldig fjernt fra hva en norsk mann ville skrevet. Noen vendinger er typisk dårlig oversatt engelsk, og hele tonen i innlegget er amerikansk (mer sentimentalt enn vi direkte nordmenn uttrykker oss). I tillegg er det rare påstander i etterfølgende informasjon som at avisene skrev om saken, men at det ikke ble offentliggjort hvem som døde…..? 

Selve dilemmaet er også veldig «ukeblad». Altså, en lignende sak kan ha skjedd, men det ville neppe blitt presentert på denne måten.

Anonymkode: 0c703...3ce

[AnonymBruker]

En annen ting er alle angivelsene av alder og år som gjør det gjenkjennelig for barna ( og familiens omgangskrets). Og nei, for å anonymisere ville det vel vært naturlig å skrive om barn som var «i barnehagealder» da og «i tenåra» nå - ikke dikte opp spesifikke aldre.

Anonymkode: 0c703...3ce

[AnonymBruker]

Ta kontakt med kriseteamet eller lavterskel psykiatrien og hør om de har noen gode råd?

med en gang tenker jeg selv at hvis jeg hadde fortalt noe slikt før vgs er ferdig, så ville det trigget en langt større identitetskrise enn om man tar det senere. Tenåringer er i en fase i livet hvor alle koblinger i hjernen blir omstrukturert.. som å bytte sikringsskap! Og i denne prosessen skal de finne seg selv er er så urasjonell og og til tider så dumme at du ikke skjønner hvordan ungen kan bli samfunnsnyttig som voksen.  
Å kaste inn en brannfakkel (eller en bøtte vann i et sikringsskap) høres for meg også ut som skadelig og dekker ikke et behov barna har - men den voksne har.  
For hvilken nytte har det for barna å vite nøyaktig hva som skjedde akkurat nå? Hvilken gevinst sitter de med etterpå?  
Er målet at barna skal miste 2 foreldre før fylte 18?

jeg tenker også at søsteren ikke trenger å ha homies som kan bære samme sorg som henne.

Anonymkode: 3ae7d...686

[Mmm.]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Sånne ting tuller du ikke med. 
 

Vi som har vært der, vet hvordan kriseteam jobber med en familie etter slike tragedier. 

Anonymkode: 93433...5b7

Tror ikkje han tuller med det.

[AnonymBruker]

Hva nøyaktig vet barna? Vet de at du kjørte bilen? Hva sa kriseteamet at du skulle fortelle dem? Hva sier terapeuten din at du skal si? 

Helsepersonell pleier jo å komme med anbefalinger til hva man skal si til barn. 

Anonymkode: 42c21...10d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg føler at jeg står i en situasjon hvor jeg virkelig trenger hjelp og råd. Det er ingen bortsett fra et fåtall som vet sannheten. Jeg er 48 år, alenepappa til to barn – en sønn på 15 og en datter på 13.  Jeg har gjort alt jeg kan for å være en så god far for dem som mulig etter kona mi døde. 

Min kone og bestevenn, døde tragisk i en bilulykke da barna var 2 og 4. Det er den værste dagen i mitt liv. Men det er én ting de ikke vet – noe jeg aldri har hatt hjerte til å fortelle dem: Jeg kjørte den dagen.

Det var en ulykke. En feil jeg gjorde, som jeg har båret skylden for hver eneste dag. Jeg har aldri gått videre, aldri tillatt meg selv å leve for annet enn dem. De har alltid kommet først. Jeg har gjort alt for å være tilstede og gi dem den tryggheten og kjærligheten de fortjener. Og frem til nå har jeg trodd at jeg har gjort en god jobb. Vi har et nært forhold, og jeg føler at de stoler på meg. Barna har alltid snakket om moren sin med en blanding av savn og respekt. Jeg har prøvd å holde minnene om henne levende, men også skjerme dem fra det jeg har båret alene.

Men nå står jeg i en situasjon som kan rive alt ned. Mine svigerforeldre har alltid visst sannheten, og kona sto nært søsteren sin og møtte opp på sykehuset. Det er kun de tre og terapeuten min som vet sannheten. Frem til nå nylig trodde jeg vi var enige om å skjerme barna for sannheten om ulykken. Nå har min kones søster sagt at hun vurderer å fortelle barna sannheten. Hun mener de "fortjener å vite" det. Hun sier at hun alltid har ment at barna burde vite, men har latt det ligge fordi de var for små. Jeg forstår hvorfor hun føler det slik, men jeg mener at det bare vil såre dem og kanskje gjøre mye med forholdet vårt. Selvfølgelig har jeg selv til til tider følt at de burde vite sannheten, men jeg er også sikker på at det ikke er verdt å potensielt forgifte forholdet vårt. Hva godt kan komme ut av det? Det får ikke moren deres tilbake. Om noe risikerer jeg at de blir sinte, lei seg, og føler seg løyet til hele deres liv. Jeg er redd det bare vil rive opp gamle sår og få dem til å se på meg på en måte som jeg ikke vet om jeg kan takle. Jeg har snakket om dette med terapeuten min mange ganger, men jeg klarer aldri å bestemme meg for hva som er riktig.

Jeg vet at det som skjedde var min feil, og det er en skyldfølelse jeg alltid vil bære. Jeg har aldri gått videre, aldri datet, aldri noe som helst siden. Jeg tenker på henne hver eneste dag, og den sorgen er så bunnløs. Nå er jeg redd for å miste alt. Jeg er livredd for at de skal hate meg eller føle seg sviktet, og at det nære forholdet vi har bygget opp, skal falle fra hverandre. Kanskje jeg overtenker alt, men det føles bare som jeg mister kontrollen. Jeg elsker dem så høyt, og det er derfor dette er så vanskelig. Jeg vil ikke at de skal bære denne smerten.

Jeg vet ikke hva som er riktig lenger, eller hva jeg skal gjøre. Jeg vet heller ikke hvordan i all verden jeg skulle ha fortalt dem dette. De er genuint fine tenåringer som jeg er stolt over hver eneste dag... men dette her? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Setter stor pris på alle råd og refleksjoner.

Anonymkode: ad15d...36b

Jeg synes dere voksne bør ta kontakt med kriseteam i kommunen eller noe lignende for å få en drøfting hva og hvordan det er best å gjøre det. Siden dere har holdt det sjult så lenge, hadde jeg vurdert å vente til de er helt voksne.  Nå er de tenåringer og veldig sårbare for slikt. Samtidig bærer du nesten alene noe som er veldig vondt, konas familie også og det er veldig vanskelig å snakke om det uten at barna som er så store ikke får vite sannheten.  Det kan være at søsteren hennes har et poeng også

Anonymkode: 20751...3c6