God far, men dårlig partner - få et barn til?

[AnonymBruker]

Han er ikke en god far…. Han er en tivolipappa….

Anonymkode: 066f3...74b

[AnonymBruker]

Denne fyren har tydeligvis klart å virre deg rundt lillefingeren nok til å tro at han er en god pappa på et vis, men det er fullstendig(!!!!) gaslighting og manipulasjon. Dette er IKKE en god far!

Absolutt ikke få et barn til!

Anonymkode: 8801d...de2

[AnonymBruker]

Min far var en god far. Gjorde alt for barna. Tok oss med på ting. Stilte alltid opp når det var trening, kamper og cup. Var rettferdig men snill.  Han var å streng. Hadde sine meninger. Var en god støttespiller i voksen alder også. Men en elendig partner. Så ikke vår mor i hele tatt. Han hjalp oss barna men hjalp aldri vår mor. Har aldri sett dem klemme eller kysse. Bare små kjekling hele tiden mellom dem. Og høy lytt krangling når dem trudde vi sov. Hun var utslitt men klarte aldri å gå ifra han. Ble ikke bedre når vi flyttet heller. Han er død no og hun voks mye på den tiden. Er ei helt annen dame no. Så mitt råd er. Ikke få flere barn med han. Dere må gå i terapi først hvert fall. Og komme på samme side av boka først. Så kan dere se om dette er noe for dere. 

Anonymkode: 5e05d...cae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i over 10 år, vært samboere og gift deler av tiden. Fikk vårt første barn for snart 3 år siden. Barnet var planlagt og jeg trodde oppriktig at alt mellom oss lå til rette for at dette skulle gå bra.

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Det kan høres ut som jeg stresser med foreldrerollen, men tro meg, jeg har senket standarden kraftig. Nettopp fordi det er bare er meg, og jeg har 100% jobb, gjør store deler av husarbeidet og har et fysisk handicap som krever sin del av overskuddet.

Vi har egentlig lyst på ett barn til - men det som stopper meg er at jeg makter rett og slett ikke et barn til, hvis ikke ting endrer seg. Og jeg har ikke helt troa på at det vil bli noe særlig annerledes. Men det er utrolig trist at det er dette som skal gjøre at vi ikke får et barn til.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Fikk dere et barn til og i så fall, hvordan gikk det? Og hvis dere ikke fikk et barn til, hvordan gikk det?

Anonymkode: 55c51...27a

Det er jo IKKE en god far 😂

En som er er glad i barnet, men ikke makter å følge opp noe så simpelt som tannpuss og klær er ikke en god forelder. En god foresatt gjør sånne ting ubevisst. Du har nå fått to barn og han er en ok storebror...

Ser du ikke hva du skriver? Er lista der at man føler noe for sitt avkom, så er man god?

Anonymkode: accde...cf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i over 10 år, vært samboere og gift deler av tiden. Fikk vårt første barn for snart 3 år siden. Barnet var planlagt og jeg trodde oppriktig at alt mellom oss lå til rette for at dette skulle gå bra.

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Det kan høres ut som jeg stresser med foreldrerollen, men tro meg, jeg har senket standarden kraftig. Nettopp fordi det er bare er meg, og jeg har 100% jobb, gjør store deler av husarbeidet og har et fysisk handicap som krever sin del av overskuddet.

Vi har egentlig lyst på ett barn til - men det som stopper meg er at jeg makter rett og slett ikke et barn til, hvis ikke ting endrer seg. Og jeg har ikke helt troa på at det vil bli noe særlig annerledes. Men det er utrolig trist at det er dette som skal gjøre at vi ikke får et barn til.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Fikk dere et barn til og i så fall, hvordan gikk det? Og hvis dere ikke fikk et barn til, hvordan gikk det?

Anonymkode: 55c51...27a

Jeg ble singel, nøt livet og fant så tilfeldigvis en flott fyr, som faktisk ER en god far. Du vet, en som gjør alle tingene foresatte må gjøre på daglig basis helt av seg selv.

Du fortjener å oppleve å være en fullverdig partner og de fortjener å ikke stå i rollen som foresatt alene. 

Barnet fortjener å kjenne på at de voksne rundt dem vil og klarer ta vare på dem..

Anonymkode: accde...cf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Enten blir det verre for deg, eller så MÅ han ta mer ansvar fordi du sitter med en nyfødt og er kanskje låst til amming osv. 

Hva sier han selv da? Regner med dere snakker om det? 

Vil vel også si at en ting jeg føler sterkt på, er at mine barn bare er halvsøsken til hverandre. 
Ser at på tross av mine anstrengelser for å få dem til å være hel søsken så er det ikke nok. 
Har i den forbindelse ofte tenkt at jeg skulle ønske jeg hadde to barn med samme mann selv om det skulle ende i skilsmisse. 

Anonymkode: 625ec...e72

Det er nok ikke en regel at det blir slik. Selv har jeg gode relasjoner til halvsøsken og de vi har i hus tenker ikke engang over at de ikke kommer fra samme sted. 

Anonymkode: accde...cf2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

et viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Beklager å si det, men om dette er hva du mener er en god far så er du blitt til de grader lurt! 

Han skummer fløten. Han bidrar ikke i oppdragelsen og er kun en såkalt tivolipappa. Du gjør alt. Du skriver det jo rett ut her! 

Selvsagt skal du ikke få enda flere barn med han. Det er jo rett og slett idioti! Din såkalte partner er jo faktisk verre enn et barn! 

Jeg hadde ikke blitt værende med han en gang! Hadde faktisk mista all respekt for han. 

Anonymkode: 5b4f5...ee2

[AnonymBruker]

Sikkert veldig lett for meg å si, siden jeg var så bombesikker på mitt eget valg. Jeg valgte å ikke få flere barn, selv om det i utgangspunktet var ønsket. Kjipt og trist at jeg tydeligvis valgte feil mann å få barn med, men det er tross alt lettere å komme seg videre i livet med ett barn enn med to. 

Anonymkode: dd6eb...55f

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vi har vært sammen i over 10 år, vært samboere og gift deler av tiden. Fikk vårt første barn for snart 3 år siden. Barnet var planlagt og jeg trodde oppriktig at alt mellom oss lå til rette for at dette skulle gå bra.

Det viste seg at ektefellen min ble en god far - men en veldig dårlig partner. Jeg er "på jobb" 24 timer i døgnet. Det er jeg som gjør alt, fra å komme på at noe må gjøres/handles inn/ordnes, til planlegging, vurdering, avgjørelse og gjennomføring. Det er jeg som følger opp avtaler, beskjeder, rutiner og oppdragelse. Vi har prøvd en hel haug med ulike ting for at dette skal fordeles mer på begge, med det resultatet at ting glemmes eller nedvurderes på hans side. Her er det snakk om alt mellom å huske tannpuss morgen og kveld, til å sørge for at barnet er tilstrekkelig kledd for været, pottetrening, skape gode minner og legge til rette for fysisk og mental utvikling.

Som far er han uendelig glad i og stolt av barnet, leker, tuller og koser, men han har (etter min mening) utfordringer med å tilpasse seg den nye hverdagen (for eksempel at man ikke lenger kan være våken til langt ut på kvelden hver dag for så å være sur og mutt og for trøtt til å bidra når man må opp klokka 6 dagen etter).

Det kan høres ut som jeg stresser med foreldrerollen, men tro meg, jeg har senket standarden kraftig. Nettopp fordi det er bare er meg, og jeg har 100% jobb, gjør store deler av husarbeidet og har et fysisk handicap som krever sin del av overskuddet.

Vi har egentlig lyst på ett barn til - men det som stopper meg er at jeg makter rett og slett ikke et barn til, hvis ikke ting endrer seg. Og jeg har ikke helt troa på at det vil bli noe særlig annerledes. Men det er utrolig trist at det er dette som skal gjøre at vi ikke får et barn til.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Fikk dere et barn til og i så fall, hvordan gikk det? Og hvis dere ikke fikk et barn til, hvordan gikk det?

Anonymkode: 55c51...27a

Det er bare å få et barn til, men da ender dere i 50/50.

[Hmmmmmm]

Midt oppi alt dette, hva er det som får deg til å ha lyst på et barn til? 

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt på hvor høyt ønsket om barn er, og hvor høyt ønsket om søsken til barn nr 1 er. Og så ville jeg tenkt at det er lettere å lage barn nr 2 med samme mann, men da blir det iallfall gjort og barna vil ha samme biologiske far og være helsøsken, og du kan enklere styre aldersforskjellen mellom barna. For hvis ditt ønske om er barn til, og et søsken for det barnet du allerede har, er veldig høyt, så er det ikke gitt at du vil finne en ny mann å lage barn nummer to med så fort som du kanskje måtte ønske. Jeg sier ikke at du ikke kommer til å finne deg ny mann og kan få er barn med denne mannen, for det er det jo mange som gjør. Men etter min mening så har du bedre garantier for å få barneønsket oppfylt om du fortsetter med far til barn nummer én. Og faren for at det blir slutt vil gjerne øke.

Så det blir et valg du må ta basert på hva du ønsker høyest. For meg personlig var ønsket om et søsken for mitt barn så sterkt at jeg tror det ville overgått at far var udugelig (men jeg har heldigvis en dugendes mann så jeg slapp din problemstilling).

Anonymkode: f6e8a...706

[AnonymBruker]

Hvis det ikke fungerer i dag blir det selvsagt ikke bedre med to barn. Du kan da ikke tro på det..? 

Hvorfor skulle han plutselig skjerpe seg? 

Anonymkode: 43c5e...758

[AnonymBruker]

om du orker å tra jobben alene ville jeg satset på helsøsken og kjørt på. 

Anonymkode: 0a3c3...600

[AnonymBruker]

Hvorfor gjør du alt ? 
Har dere satt dere ned og blitt enige om hvilken standard dere skal ha i heimen , eller er det du alene som har bestemt hvor «skapet skal stå «? 
Tror det er en del kvinner som har gjort seg en bjørnetjeneste ved å overadministrere og lage oppgaver som strengt ikke er nødvendige og ikke nødvendigvis ønsket fra partneren heller. 

Anonymkode: 9d148...b66

[Goodtimes]

Ikke få flere barn med denne mannen. I hvert fall ikke før han begynner å bidra mer hjemme og hjelper deg mer! 

Nå er det jo du som er mor til to personer! Du som handler, du som lager middag, du som rydder, du som vasker klær, du som gjør alt! Han duller og leker med barnet. 

Får du egentlig noen tid til å dulle og leke med barnet? 

Du skjønte det sikkert selv i det du skrev innlegget her, at det å få enda et barn med en slik person ikke er innafor før han begynner å ta seg kraftig sammen! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2024 den 7.35):

Her også.

Han er tivolipappa og helt umulig å samarbeide med. At han elsker sine barn er jeg ikke i tvil om, men han er håpløs når det kommer til oppdragelse.

I fjor sendte han sin 15 åring på fest sammen med bonusbarnet sitt på 16. Bonusbarn hadde sekken full av alkohol og lov til å drikke medbrakt. Alle på festen var 10+ år eldre enn 15åringen. 15åringen fikk noen bokser energidrikk med seg og de avtalte at det ikke skulle drikkes annet enn energidrikkene. Endte med at folk på festen ringte meg fordi 15åring var døddrukken og la seg etter mannfolkene der. De som ringte var redde noe ville skje. Far hadde planlagt å hente jentene i 02 tiden, skulle da gå i fra sovende barn for å kjøre 20 min (en veg). Altså jeg blir enda sint når jeg skriver dette.

De blir ikke bedre bare fordi du går i fra dem. Er de ikke voksne nå, så blir de ikke bedre av å være alene. De blir gøy-pappa som bare skummer fløten annenhver helg og en dag i uken. Du kommer til å konkurrere med leos lekeland, dyreparken, trampolineparken, tivoli, og all slags annet fordi han ikke vet hvordan han skal være oppdragelse for barna. Han blir en glorifisert barnevakt med rettigheter som motarbeider deg.... om din er slik som min...

 

Anonymkode: 6a3df...952

Alkohol har vel 18 års aldersgrense,så her bommer dere grovt med å sende med alkohol til et barn på kun 16.

Anonymkode: 721b1...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Alkohol har vel 18 års aldersgrense,så her bommer dere grovt med å sende med alkohol til et barn på kun 16.

Anonymkode: 721b1...a8d

Det er ingen regel på å drikke alkohol. Men du får ikke lov å kjøpe det før du er 18, og det er ulovlig å selge og kjøpe alkohol til mindreårige. 
 

Som 16-åring blir du ikke straffeforfulgt av å drikke alkohol. Men de som har solgt/gitt deg alkoholen kan derimot straffes. 

Anonymkode: 066f3...74b