Hadde dere kuttet ut folk som behandlet dere dårlig, selv om det betydde at dere satt så å si mutters alene?

[AnonymBruker]

Jeg vurderer det. Problemet blir da at de eneste folkene jeg kommer til å snakke med og tilbringe tid med utenom jobb og verv, er barna og mannen. Mannen jobber skift, så han er borte mandag-torsdag, barna er annenhver uke hos faren sin. 

I min omgangskrets tror folk visst at jeg ikke har følelser, at de kan såre meg uten at jeg reagerer, at de kan ghoste meg for så å ta meg frem når de trenger noe fra meg.

Har noen her gjort det? Kuttet ut mennesker i omgangskretsen som kun brakte dårlig selvtillit og sjelelig smerte? Hvordan gikk det?

Anonymkode: 1df28...adb

[AnonymBruker]

Tok mer og mer avstand, jeg satr ikke igjen mutters alene, jeg var alene, men ikke ensom. Jeg skjønte ikke hvor tunge slike "vennskap" var før de forsvant. Følte jeg kunne puste igjen. 

Anonymkode: 5fa17...318

[AnonymBruker]

Ja, absolutt! Jeg gidder ikke leke med folk som er drittsekker, som jeg ikke kunne stole på og som oppførte seg dårlig. Klart det er bedre å sitte alene enn å være sammen med møkk! 

Anonymkode: 9e9e3...d65

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Heller alene enn i dårlig selskap. Som en over her skriver; kvitter man seg med sånne får man plutselig puste igjen. Så trenger man ikke forbli alene, men kanskje man møter noen senere. Hvis ikke, er det alltid bedre å være alene. Alene er ikke det samme som ensom. 

Anonymkode: 954b5...3d6

[AnonymBruker]

Ja. Har gjort det. Det kommer alltids nye folk inn i livet ditt. 

Anonymkode: fe07f...05c

[AnonymBruker]

Ja det gjorde jeg.

Nei det kom ikke inn nye folk inn i livet mitt. Er bare partner og barna som er mitt sosialliberale. Ellers er jeg på hils med mange, men ingen venneforhold å nevne.

Jeg angrer IKKE. Angrer kanskje på at jeg ikke gjorde det tidligere.

Anonymkode: 896ca...a9b

[AnonymBruker]

Ja, helt klart. Jeg er heller helt alene, enn å ha mennesker som behandler meg dårlig i livet.

Nå er jeg singel, har veldig lite familie, som jeg ser ca 2 timer i året. Og har 3 venninner, som jeg og ser ca en gang i året. 

Anonymkode: 5d89a...cb4

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg vurderer det. Problemet blir da at de eneste folkene jeg kommer til å snakke med og tilbringe tid med utenom jobb og verv, er barna og mannen. Mannen jobber skift, så han er borte mandag-torsdag, barna er annenhver uke hos faren sin. 

I min omgangskrets tror folk visst at jeg ikke har følelser, at de kan såre meg uten at jeg reagerer, at de kan ghoste meg for så å ta meg frem når de trenger noe fra meg.

Har noen her gjort det? Kuttet ut mennesker i omgangskretsen som kun brakte dårlig selvtillit og sjelelig smerte? Hvordan gikk det?

Anonymkode: 1df28...adb

Når du faser ut folk som ikke virker, lager du nye rom for å treffe nye og bedre mennesker . Så lenge du tviholder på elendige relasjoner , kommer du deg ikke fremover i livet ditt. 

[ruskejento]

Ja, og det angrer jeg ikke på! Det kommer sammenkomster(brylluper, barnedåper, julebord mm.) som jeg skulle ønske at jeg kunne være en del av, men så tenker jeg tilbake, og vet at helsen min ikke har godt av det. Kan glede meg på andres vegne, selv om jeg er ikke er med på det som skjer. 

 

For meg var redningen å komme inn i ett nytt miljø (var verken lett eller gøy), for jeg hadde store problemer med å stole på at folk ville meg godt. Men tok ett skritt av gangen, og det funka! Har det bedre enn på lenge.

 

[AnonymBruker]

Ja, selvfølgelig. Hvorfor skulle jeg være sammen med folk som behandler meg dårlig?

Anonymkode: 59e41...f2a

[Charlene87]

Du hadde ikke drukket gift, uansett hvor tørst du er.

Du kan finne deg andre venner, det gjorde jeg ,😄🌺

[Freyja Valkyrie]

Ja, selvfølgelig. Ser ingen grunn til å være med noen som behandler meg dårlig. 

Endret mandag kl 21:33 av Freyja Valkyrie

[AnonymBruker]

Trives i eget selskap, trives ikke mrd folk som behandler med dritt. Da er det ingen sak å kutte de ut, uten å se meg tilbake.

Anonymkode: e033f...8e0

[AnonymBruker]

Venner ja. Familie sitter litt lengre inne, men så er jeg syk og har perioder jeg må ha litt praktisk bistand. Så lenge jeg ikke har rett på hjelp(har heller ikke råd til egenandeler…), så har jeg ikke mulighet å kutte en familierelsjon jeg gjerne vil ha avstand til.

Anonymkode: 72265...949

[Maskinfører]

Ja jeg har gjort det 

Endret mandag kl 21:45 av Maskinfører

[Rosa drage]

Har også kuttet "venner" selv om jeg har lite nettverk fra før. Slitsomt med Berg og dalbane relasjoner og fokus kun ene veien. Jeg føler jeg prøver og gir flere sjanser og er romslig, men et sted går grensen. Faser ut giftige venner og blir heller kjent med nye folk eller tar vare på de få jeg har. Føles riktig, magefølelsen forteller mye. 

[makkapakka]

Har gjort det flere ganger, kutter ut når jeg ikke trives, er tungt med det samme, men det ordner seg med nye bekjente etterhvert. Må da finne meg i en tid i Viggo venneløs tilstand, men samtidig er det bedre enn dårlige vennskap. 

[AnonymBruker]

Selvsagt hadde jeg det, hvis valget sto mellom å være i mitt eget gode selskap, eller å være i dårlig selskap. 

Anonymkode: e7407...2b5

[AnonymBruker]

Jepp, foretrekker mye heller å være mer alene. De siste to årene har jeg trukket meg unna 3 "venninner". Livet er mye bedre, mindre kaos, mer kontroll og fred i sjela. Har kjæreste som bor 5 min unna, så han er ikke her alltid, men jeg trives godt i eget selskap. 

Anonymkode: e9428...b08

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet såpass til beinet at jeg kun har mann og barn jeg snakker med til daglig. Har en fin svigerfamilie også, men treffer ikke dem så ofte. 

Har etter noen år i terapi innsett at man kan kutte dårlige relasjoner, men om man ikke fikser seg selv på veien, skaper man bare nye dårlige relasjoner. For min del har dette gått i å bli "tiltrukket" av folk som trenger en terapeut, og så har jeg fyllt den rollen. Igjen og igjen har jeg endt opp i relasjoner hvor jeg har fungert som søppelbøtte for folk, uten å innse at jeg jo egentlig har gått litt inn for det. Så i terapi har vi snakket mye om at jeg må ta mer plass, forvente å bli sett og hørt, og ikke gå inn i et spor hvor jeg kun blir lytteren og fikseren. Er så bevisst på dette at når det første folk sier til meg er "åh, jeg er så syk for tiden", så tar jeg et mentalt steg tilbake med én gang. Hopper glatt over det og kontrer med "hvordan er livet ellers da, noe fint å se frem til?". Klarer ikke folk komme med noe positivt da, er jeg ikke interessert i en relasjon med dem. 

Anonymkode: 68dcc...188