Hadde du 30/40/50-års-krise?

[AnonymBruker]

Hvordan artet det seg og hvordan kom du gjennom det? Jeg ble nylig 40 og syns det er vanskelig å tenke på at jeg er halvveis i livet hvis jeg har flaks. Tenker jeg burde utnytte livet best mulig. Funderer på hvordan livet hadde vært om jeg hadde tatt andre valg. Annen utdannelse, annen jobb, bodd et annet sted, hatt et annet nettverk... Kanskje jeg hadde vært lykkeligere da? Eller kanskje ikke? Vi har så utrolig mange valg. Jeg kunne jobbet i brannvesenet i Portugal eller vært forfatter på Island, liksom. Jeg er redd for å angre på valg jeg har tatt og valg jeg har latt være å ta.

Anonymkode: 2f2fc...f6d

[Million]

Nei, ingen kriser her.

[AnonymBruker]

Ja, har en ca hvert 5 år 😅🤣 de arter seg litt forskjellig, en gang sa jeg opp jobben og dro ut og reiste, og etterhvert flytta til asia, beste avgjørelsen jeg har tatt. Hvis det er noe du har lyst til å gjøre så gjør det, det er så mye bedre å angre på noe man har gjort (så lenge man ikke skader seg selv eller andre selvfølgelig) enn å angre på det man ikke gjorde. Hvis du har lyst til å teste å bo i utlandet så gjør det, norge kommer alltid til å være her.

Anonymkode: 7f610...304

[AnonymBruker]

Nei, jeg hadde ingen 30- eller 40-årskrise.

Da jeg kom uti 40-årene fikk jeg kreft med spredning, og da ble det plutselig ingen selvfølge i det hele tatt å fylle 50. 50-årsdagen utløste dermed heller ingen 50-årskrise, men ble feiret i takknemlighet over å faktisk være så frisk som jeg er, til tross for at jeg har en uhelbredelig og dødelig sykdom. 

Anonymkode: 2c523...941

[Phoenix Heart]

Nei,  men får kanskje når jeg fyller 50.

[AnonymBruker]

Jeg er i 40-årene, og har ikke følt noen direkte "krise". 

Jeg husker det var litt vondt og vanskelig da jeg fylte 30, og fremdeles var evig singel og barnløs. Planen var å ha to barn før jeg fylte  30, og så satt jeg der aleine i en liten leilighet og hadde ikke engang en kjæreste. Mens "alle andre" hadde samboere og unger i fleng, og eneboliger og hytter og gjerne bobil i tilegg.. . Jeg kjente klokken tikke, og det var ganske sårt. 

Da jeg fylte 40 hadde jeg fått både mann og de to barna jeg ønsket meg, bodde i enebolig med ripsbusker og hadde stasjonsvogn i garasjen. Da følte jeg at jeg faktisk hadde alt "på stell", og det føltes ikke noe pes å bli 40 i det hele tatt. 

Anonymkode: ce69e...d99

[AnonymBruker]

Jeg hadde en liten krise da jeg ble 35 år. Det var så mange ting jeg hadde lyst til å gjøre som jeg aldri turde. (Ble mobbet mye gjennom hele grunnskolen som ga meg noe sosial angst og sosiale utfordringer).

Jeg fant til slutt ut at livet ville bli veldig lite om jeg skulle fortsette å bare leve det fra sofaen og at jeg måtte komme meg ut av min egen komfortsone.

De neste ti årene har jeg brukt på å gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, men aldri våget. Det har vært skummelt og krevende, men også utrolig givende, og jeg har vokst veldig mye på det.

 

Anonymkode: 05668...5c2

[Mr X]

Faktisk ikke, dvs merket ikke noe spesielt.

[Tough cookie]

Ja😬

[Diskulis]

Ingen krise, men hadde absolutt ikke lyst å feire 40-årsdagen, ikke en gang med de nærmeste. De to foregående runde feiringene var kalas og moro, så var nok et hint om at dette ikke var bare stas.

Men ikke merket så mye ellers, bortsett fra at man kjenner seg igjen i mantraene om at tiden går for fort og den går stadig fortere og man kjenner på at det ikke er i altfor fjern fremtid at helsen trolig vil begynne å dale. Men, ikke 50 ennå så man får leve livet litt til 😉

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2024 den 14.34):

Jeg hadde en liten krise da jeg ble 35 år. Det var så mange ting jeg hadde lyst til å gjøre som jeg aldri turde. (Ble mobbet mye gjennom hele grunnskolen som ga meg noe sosial angst og sosiale utfordringer).

Jeg fant til slutt ut at livet ville bli veldig lite om jeg skulle fortsette å bare leve det fra sofaen og at jeg måtte komme meg ut av min egen komfortsone.

De neste ti årene har jeg brukt på å gjøre ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, men aldri våget. Det har vært skummelt og krevende, men også utrolig givende, og jeg har vokst veldig mye på det.

 

Anonymkode: 05668...5c2

Har du lyst til å si noe om hva du våget? 

Anonymkode: 352d2...d0b

[AnonymBruker]

Er i en aldri så liten krise nå, etter å ha blitt 50. Forstår det egentlig ikke, fordi jeg har et godt liv på alle måter.

 

Anonymkode: 0cc64...a8a

[Amossa]

Jeg er over 70, og har aldri gjennomgått noen krise.  Uvisst av hvilken grunn så har jeg alltid syntes det var fint å være i akkurat den alderen jeg var i.  Kanskje kommer det av at jeg mistet begge foreldrene mine da de begge var ganske unge?  Mine søsken har samme forhold til alder som jeg selv har.  At vi er heldige som får leve så lenge som mulig, og at år gir opplevelser og erfaringer som gjør livet rikere.  
For meg høres det rart ut å føle at man ikke bestemmer over eget liv.  Jeg forstår at man kan ha tatt beslutninger tidligere i livet som i dag begrenser muligheten til endring.  Men når man er 40 år, som TS er, så er vel ikke situasjonen slik?  Selv bodde jeg på studenthybel og studerte jeg da jeg var over 50 år.  Følte jeg hadde behov for oppdatering da, og barna var flyttet hjemmefra.  Jeg har reist og opplevd mye, ofte alene.  Mannen min har ikke hatt samme eventyrlyst, men motsatt av mine venninner, så har jeg ikke innpasset meg ham.    

Nå er jeg over 70 år, og synes livet er fantastisk godt.  Kanskje kommer det nettopp av at jeg føler at jeg har bestemt selv hvordan det skulle være?  At livet mitt er mitt eget ansvar.  Det gjelder også framover, og jeg satser på enda mange fine år

[AnonymBruker]

Hadde en ordentlig krise nå jeg ble 26 og var nærmere 30 enn 20. 

Anonymkode: d409e...7f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har du lyst til å si noe om hva du våget? 

Anonymkode: 352d2...d0b

Ikke noe enestående som å reise til Tibet. Det handler mer om å våge å bli aktiv innenfor ulike fritidsinteresser og -organisasjoner. Våge å delta i organiserte aktiviteter, treninger, konkurranser osv. 

Anonymkode: 05668...5c2

[AnonymBruker]

Amossa skrev (7 minutter siden):

Jeg er over 70, og har aldri gjennomgått noen krise.  Uvisst av hvilken grunn så har jeg alltid syntes det var fint å være i akkurat den alderen jeg var i.  Kanskje kommer det av at jeg mistet begge foreldrene mine da de begge var ganske unge?  Mine søsken har samme forhold til alder som jeg selv har.  At vi er heldige som får leve så lenge som mulig, og at år gir opplevelser og erfaringer som gjør livet rikere.  
For meg høres det rart ut å føle at man ikke bestemmer over eget liv.  Jeg forstår at man kan ha tatt beslutninger tidligere i livet som i dag begrenser muligheten til endring.  Men når man er 40 år, som TS er, så er vel ikke situasjonen slik?  Selv bodde jeg på studenthybel og studerte jeg da jeg var over 50 år.  Følte jeg hadde behov for oppdatering da, og barna var flyttet hjemmefra.  Jeg har reist og opplevd mye, ofte alene.  Mannen min har ikke hatt samme eventyrlyst, men motsatt av mine venninner, så har jeg ikke innpasset meg ham.    

Nå er jeg over 70 år, og synes livet er fantastisk godt.  Kanskje kommer det nettopp av at jeg føler at jeg har bestemt selv hvordan det skulle være?  At livet mitt er mitt eget ansvar.  Det gjelder også framover, og jeg satser på enda mange fine år

Du høres ut som en flott person. Jeg tenker litt som deg (men jeg er ikke like flink til det i praksis), jeg har masse muligheter. Jeg har for eksempel aldri vært i Hardanger, jeg har lyst til å dra dit i blomstringssesongen. Dette er absolutt oppnåelig. Jeg trenger ikke være forfatter på Island eller brannmann i Portugal. Hvis man fokuserer på det man faktisk kan gjøre så er det mer enn nok for et langt liv.

Anonymkode: 210ba...e46

[AnonymBruker]

Nei, alder bryr meg virkelig ikke.

Anonymkode: b27c9...1ee