Gå til innhold

Du som sterkt ønsket jente, men fikk gutt


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Har to av hver og skjønner lite av dette. 
Tror likevel det er smart å ikke gi karakterdrap på noen. 

Anonymkode: 33717...398

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg har aldri forstått dette med at kvinner flest ønsker jentebabyer? Det er ikke (som jeg vet om) slik i min omgangskrets og hele greia er veldig fjern for meg. Hva er det som gjør at jentebabyer er mest ønskelig?

Selv har jeg en gutt og jeg elsker være mamma til han. «Rått» tenkte jeg når jeg fikk vite kjønn. Venter nå en jente og tenkte «rått» da også 😎

Anonymkode: 78675...ee1

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hun har døtre fra før så det er ikke kun en ide men også erfaring.

Hun syns også gutter er bråkete og usjarmerende  og at de som voksne ikke har den emosjonelle dybden som kvinner gjerne har. 

Så fint at du elsker gutten din nå.

Så skuffelsen forsvant ikke for din del? Hennes største frykt er at hun ikke klarer å elske han på samme måte som jentene, da hun forstår jenters følelser bedre. Det kommer nok til å gå bra dersom hun beholder, men kjærligheten for han vil føles annerledes enn for ei jente.

Hvis du kunne valgt om igjen og valgt kjønnet på han, ville du beholdt han som gutt eller jente?

Det er dette hun frykter vil skje. Og han fortjener det ikke. Å ha en kjærlig far men en mor han hele livet føler ikke elsker han 100%. 

Du traff spikeren på hodet her. Drømmen om jente og søsteren blir borte. Hun har prøvd å snakke med flere med taushetsplikt men det hjelper faktisk ikke når de sier "det viktigste er et friskt barn" osv. Hun er veldig overrasket selv over at hun føler disse følelsene så sterkt.

Så fantastisk at du fikk denne erfaringen. Hun skulle bare ønske at det var garantert at hun ville få samme erfaring ved å bære fram sønnen.

 

Anonymkode: 542e0...527

Helt ærlig må jeg si at jeg er usikker på om hun burde få flere barn. Tenker hun å prøve igjen, og fortsette å ta abort fram til det blir en jente? Jeg ville nok hatt vansker med å fortsette å ha et vennskap med denne personen, for disse holdningene mot gutter og til abort er så forkastelige. JA jeg er for retten til selvbestemt abort, men ikke på et slikt grunnlag. 
Hun trenger virkelig hjelp av psykolog/psykiater, eller så må hun droppe tanken på flere barn. Egentlig burde hun ha det uansett. Hva slags holdninger er det datteren skal vokse opp

med? Tror virkelig mor at hun er i stand til å holde sine fordommer og negative holdinger til gutter/menn skjult? Det tror ikke jeg. 
Jeg er mamma til tre gutter, og jeg tror ikke jeg hadde fortsatt vennskapet til noen som tok abort bare fordi det var en gutt. 

Anonymkode: 2ce4f...4ba

  • Liker 6
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Venninna mi har barndomstraumer som trigges lettere av gutter/menn.

Anonymkode: 542e0...527

Jeg skrev det tidligere i tråden også: I tilfelle må man få nok psykiatrisk helsehjelp til at man klarer å være en god mor til en gutt OGSÅ, eller så må man droppe å få barn. Barnstraumer er ingen unnskyldning. Jeg kjenner også kvinner som har gjennomgått fryktelige barndomstraumer påført dem av menn, men de klarer likevel å være gode mødre for sine sønner. 

 

Anonymkode: 2ce4f...4ba

  • Liker 3
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for at du deler dette.

Hun synes det er så fælt at hvis hun beholder, så må hun gå resten av svangerskapet med fæle og negative tanker om å bli guttemamma. Hun håper jo at skuffelsen vil gå over etter han er født, men hva om det ikke gjør det og hun visste hun hadde en eneste mulighet for å gjøre det om tidligere som hun ikke benyttet seg av fordi hun "håpte" det skulle gå seg til? 

Da har hun ødelagt livet til et uskyldig barn og satt han til verden bare fordi det er det man skal. Det strider mot alle verdiene hennes om det å være mor. Hun trenger å være ærlig mot meg selv her og gjøre det som er best for det ufødte barnet. 

Selv om hun innerst inne håper at hun på en eller annen måte klarer å bli overbevist om å beholde. 

 

Anonymkode: 542e0...527

Psykiater og evt sterilisering tenker jeg er beste løsning her, hvis hun velger å ta abort. Og intensiv behandling hvis hun velger å beholde. Dette er noe av det villeste jeg har lest. Ikke et vennskap jeg hadde ønsket å videreføre. For en forkastelig holdning til gutter og menn hun har. 

Anonymkode: 2ce4f...4ba

  • Liker 5
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei det må gjøres utenlands.

Hun har time til abort like rundt hjørnet, så det vurderes ja. Skal be hun lese svarene her inne nå og se om det vil hjelpe henne å forandre mening.

Fikk dere barn igjen etter aborten?

TS

Anonymkode: 542e0...527

Dersom hun faktisk vurderer å ta abort bare fordi det er en gutt for så å prøve på nytt fordi det da kan være jente så burde hun ikke få barn i det hele tatt! 

Anonymkode: 05170...1cd

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har alltid hatt et ønske om minst en av hver, og fikk først en nydelig gutt. ❤️ Jeg ønsket da sterkt at neste skulle bli jente, men det ble gutt det også. Skuffelsen var erstattet av drømmer om guttene mine før vi i det hele tatt var ferdige med ultralyd-undersøkelsen, og jeg gledet meg til å få enda en gutt. ❤️ Nå som han er født, føles det helt riktig at det er ham, og jeg ville aldri byttet ham med en jente.

Vi har bare planer om én til, og jeg ønsker meg igjen en jente, men om det blir en gutt, så blir jeg like lykkelig for det også.

Jeg vil nok ha en liten sorg over å ikke ha fått en datter, men sorgen vil da ligge i mangelen på en datter, ikke i at jeg heller fikk en sønn - som i at jeg gjerne skulle hatt det i tillegg, ikke istedenfor. Jeg har aldri tenkt at jeg vil elske en datter noe mer enn en sønn, og tenker man det, så bør man revurdere å få barn.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har ei venninne som tok nipt tidlig og fikk vite kjønnet på fosteret og sliter med gender disappointment. Prøver å muntre henne opp men hun sliter veldig. Vil derfor spørre andre her hvordan det var for dere:

Du som ønsket jente sterkt, men fikk vite det var gutt og slet veldig med dette - og i tillegg var redd du ikke ville kunne elske han like mye som en datter - hvordan ble dette etter du fødte han?

Tok det tid før du følte noen form for kjærlighet? 

Elsker du han over alt i verden, eller føler du at du hadde elsket mer dersom det var en jente?

Hvor lenge varte skuffelsen? Er det et rødt flagg hvis skuffelsen varer i flere måneder?

Anonymkode: 542e0...527

Du kommer nok til å få mange ufine svar, da dette er en kontroversielt tema her på KG. 

I virkeligheten opplever jeg at det er veldig vanlig å ha ønsker om spesifikt kjønn og jeg merker det veldig på folk jeg snakker med (både nære venner og fjerne kolleger) at det er en helt vanlig ting å snakke om.

Jeg fikk en sønn for to år siden og venter nå sønn nummer to. Veldig mange kommentarer går ut på at "oj, nå blir det travelt"  og "blir det flere forsøk for å få jenta?" uten at jeg ikke det hele tatt har sagt noe om egne preferanser. Det eneste positive folk har sagt er at da blir enkelt med arvede klær, som ikke stemmer en gang fordi nummer 2 blir en annen årstid 😅 Så tror ikke det er SÅ uvanlig å ha disse tankene i det virkelig liv, men her på KG er folk hårsåre.

Over til meg. Under graviditeten av min første sønn var jeg skuffa. Jeg var ikke klar over at jeg hadde såpass lyst på jente før jeg fikk vite kjønn. Da begynte jeg å se for meg alle de negative stereotypiene angående gutter. Oppheng i biler og gravemaskiner, vill unge som springer rundt og herjer,fotballkamper og turneringer hver helg, dataspill, og ikke minst tanken på at menn oftere har mindre kontakt med familien sin enn kvinner. Krisemaksimering? Absolutt, men det var ikke sånn at jeg bare kunne slå av følelsene.

Jeg jobbet mye med det gjennom svangerskapet, leste masse om temaet og skjønte at dette var helt normalt. Skal sies at jeg ikke knyttet meg noe særlig til babyen i magen, men det hadde jeg nok ikke gjort om det var jente heller. Tok lang tid før jeg virkelig ble glad i ham, men det handlet om en dramatisk fødsel som jeg tror utløste fødselsdepresjon sant kolikk som varte i 8 måneder. Jeg hadde derimot et enormt beskuttelsesinnstinkt ovenfor ham, så var ikke sånn at jeg ikke brydde meg. Tenkte noen ganger de første månedene at hadde jeg fått en jente hadde hun sikkert ikke hatt kolikk, som selvsagt er helt tullete sett i ettertid.

Nå elsker jeg sønnen min mer enn noe annet og han er den beste personen jeg vet om. Selv om jeg kanskje holdt en liten knapp på jenta før vi visste kjønn gang nummer 2 jeg faktisk ikke skuffa over å få vite at det kommer en lillebror. Livet går seg til ❤️  Sønnen min er morsom, rolig og veldig omsorgsfull. Vi blir sikkert å prøve å styre unna fotball så lenge det lar seg gjøre for akkurat den har jeg enda problemer med å tenke på 😅 (jada, vet at jenter også spiller fotball). 

Tenker at venninnen din skal snakke med fagfolk hvis dette blir veldig vanskelig for henne, tipper det kan roe henne ned å vite at dette er normale følelser og at det går seg til. Selvsagt kan noen gå rundt og føle på en sorg over jenta de aldri fikk, men jeg har til gode å høre om noen som ikke blir glad i sønnen sin og ikke klarer å ta seg av ham fordi de ønsket seg en jente. Da ligger det mer alvorlige ting bak.

Anonymkode: 37df9...c2d

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Vi valgte å ikke vite kjønn på førstefødte, og mange rundt oss var så irriterte og opptatt av å vite kjønnet før fødsel… Var ei  i nær familie som sa «men vil du ikke vite hva det blir, så du får knyttet deg til det?». Ganske sykt spør du meg.. Svarte tilbake at «Jeg er jo allerede knyttet til det, det er uansett lille babyen vår»

Ut kom en jente, og nå med andremann maste igjen alle om at det sikkert ble en gutt denne gangen, og hvor kjekt det skulle bli for mannen å få en gutt å spille fotball med🙄 Ut kom jente nr 2! 

Eldste jenta på 2,5 elsker allerede fotball, hot wheels biler, brannbiler, byggeklosser/duplo, og det er minimal interesse for dukker og jenteleker😂 

Nevøen min derimot elsket en periode å kle seg ut i prinsessekjoler (men også superhelter altså). 
 

Poenget er - et barn er først og fremst et barn og har egne interesser, og det er ikke alltid sikkert at barnets interessert samsvarer med kjønnet dets. 

Må legge til at det selvfølgelig hadde vært kjekt med en sønn hvis vi skulle prøve på nr 3 en gang, men jeg blir like glad uansett om det blir jente eller gutt❤️

 

 

Anonymkode: 8367b...9dd

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg blir skremt over hvor overfladiske folk har blitt. 
Sitte og deppe og føle at livet går i grus fordi en er så heldig at en skal ha barn , men at det er en gutt som er på vei? 
Tror det det er på tide å logge seg av alle slags blogger som romantiserer denne rosa bobla som handler om ei lita prinsesse som er så søt og som en kan kle opp som en dukke. 
Vent i 13-14 år og se da ! 🤣🤣 

Jeg har fire gutter og jeg er kjempestolt over å ha fire fine karer. Jentene kom til slutt, men i form av svigerdøtre. 
Når sistemann ble født så kom det en lege og spurte om jeg var skuffet over å ha fått den 4. gutten, og da sa jeg»  nei, jeg er glad jeg overlevde fødselen « , og det er sant for det var den tøffeste av alle.  

Helt utrolig at det går an å være så snever i tankegangen ! 
Det nærmeste jeg kommer i en form av en konklusjon er at « når barn får barn «….

Anonymkode: 710d8...a86

  • Liker 1
  • Hjerte 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (22 minutter siden):


Tror det det er på tide å logge seg av alle slags blogger som romantiserer denne rosa bobla som handler om ei lita prinsesse som er så søt og som en kan kle opp som en dukke. 
Vent i 13-14 år og se da ! 🤣🤣
 

 

Anonymkode: 710d8...a86

Så stereotypier (som guttemødrene egentlig selv tar opp som argument her) om gutter blir folk krenka av, men å komme med stereotypier av jenter er helt ok? Jeg har en jente på 16. Hva skulle jeg vente på, mener du? For det går helt fint her, altså... Og det er ikke bare nå at man plutselig har preferanser på kjønn, sånn er det i de fleste kulturer og det har alltid vært sånn. Noen bryr seg om det, andre bryr seg ikke. Skjønner ikke hvorfor det skal være så tabu å snakke om. Det er jo ikke som at det blir bedre av å få kjeft fra hårsåre guttemødre.  

Anonymkode: 8d10a...784

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Så stereotypier (som guttemødrene egentlig selv tar opp som argument her) om gutter blir folk krenka av, men å komme med stereotypier av jenter er helt ok? Jeg har en jente på 16. Hva skulle jeg vente på, mener du? For det går helt fint her, altså... Og det er ikke bare nå at man plutselig har preferanser på kjønn, sånn er det i de fleste kulturer og det har alltid vært sånn. Noen bryr seg om det, andre bryr seg ikke. Skjønner ikke hvorfor det skal være så tabu å snakke om. Det er jo ikke som at det blir bedre av å få kjeft fra hårsåre guttemødre.  

Anonymkode: 8d10a...784

Men man skulle jo tro verden har gått videre i et moderne samfunn i 2024, eller? 

Anonymkode: 46523...147

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Men man skulle jo tro verden har gått videre i et moderne samfunn i 2024, eller? 

Anonymkode: 46523...147

Tydeligvis ikke, siden dette fortsatt opptar folk?

Anonymkode: 8d10a...784

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Så stereotypier (som guttemødrene egentlig selv tar opp som argument her) om gutter blir folk krenka av, men å komme med stereotypier av jenter er helt ok? Jeg har en jente på 16. Hva skulle jeg vente på, mener du? For det går helt fint her, altså... Og det er ikke bare nå at man plutselig har preferanser på kjønn, sånn er det i de fleste kulturer og det har alltid vært sånn. Noen bryr seg om det, andre bryr seg ikke. Skjønner ikke hvorfor det skal være så tabu å snakke om. Det er jo ikke som at det blir bedre av å få kjeft fra hårsåre guttemødre.  

Anonymkode: 8d10a...784

Der kom en reaksjon som jeg ventet på! 
Du har misforstått totalt! 
Å få barn handler om takknemlighet ( iallefall for de som ønsker seg barn i utgangspunktet), og da faller det på sin egen urimelighet å bli deprimert over at en venter en gutt eller jente for den del. 
Poenget mitt var det er ingen dans på roser å få døtre heller som det skulle virke som på HI. 
Det kreves av foreldre uansett , selv om guttemødre jeg har snakket med gir uttrykk for at puberteten er enklere å komme seg gjennom med sønner enn med jenter.  
Tråden handler om at det føltes som et tap for vedkommende å vente en gutt! 
Svaret er at en vokse opp og bli moden før en får barn ! 
 

Anonymkode: 710d8...a86

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Der kom en reaksjon som jeg ventet på! 
Du har misforstått totalt! 
Å få barn handler om takknemlighet ( iallefall for de som ønsker seg barn i utgangspunktet), og da faller det på sin egen urimelighet å bli deprimert over at en venter en gutt eller jente for den del. 
Poenget mitt var det er ingen dans på roser å få døtre heller som det skulle virke som på HI. 
Det kreves av foreldre uansett , selv om guttemødre jeg har snakket med gir uttrykk for at puberteten er enklere å komme seg gjennom med sønner enn med jenter.  
Tråden handler om at det føltes som et tap for vedkommende å vente en gutt! 
Svaret er at en vokse opp og bli moden før en får barn ! 
 

Anonymkode: 710d8...a86

Men det er derimot modent å fiske etter visse type reaksjoner for å statuere et dårlig eksempel? Ok. 

Anonymkode: 8d10a...784

  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Men det er derimot modent å fiske etter visse type reaksjoner for å statuere et dårlig eksempel? Ok. 

Anonymkode: 8d10a...784

Snakk om å spore av diskusjonen. Dette handler om at det på ingen måte er en selvfølge å få barn, og heller ikke å få friske barn. Da fremstår det temmelig overfladisk og umodent at folk sitter og depper (og til og med vurderer abort!) fordi den ellers friske og fine babyen deres viser seg å være en gutt. Det handler ikke om "krenka guttemødre", det handler om å se ting bittelitt i perspektiv. Dette er jo som skrekkhistorier fra gamledager om "jentebarn som settes ut i skogen", bare at her er det guttebabyene som blir mødrene store sorg og ulykke. Nitrist.

Anonymkode: 65503...ca8

  • Liker 2
  • Hjerte 1
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
AnonymBruker
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du kommer nok til å få mange ufine svar, da dette er en kontroversielt tema her på KG. 

I virkeligheten opplever jeg at det er veldig vanlig å ha ønsker om spesifikt kjønn og jeg merker det veldig på folk jeg snakker med (både nære venner og fjerne kolleger) at det er en helt vanlig ting å snakke om.

Jeg fikk en sønn for to år siden og venter nå sønn nummer to. Veldig mange kommentarer går ut på at "oj, nå blir det travelt"  og "blir det flere forsøk for å få jenta?" uten at jeg ikke det hele tatt har sagt noe om egne preferanser. Det eneste positive folk har sagt er at da blir enkelt med arvede klær, som ikke stemmer en gang fordi nummer 2 blir en annen årstid 😅 Så tror ikke det er SÅ uvanlig å ha disse tankene i det virkelig liv, men her på KG er folk hårsåre.

Over til meg. Under graviditeten av min første sønn var jeg skuffa. Jeg var ikke klar over at jeg hadde såpass lyst på jente før jeg fikk vite kjønn. Da begynte jeg å se for meg alle de negative stereotypiene angående gutter. Oppheng i biler og gravemaskiner, vill unge som springer rundt og herjer,fotballkamper og turneringer hver helg, dataspill, og ikke minst tanken på at menn oftere har mindre kontakt med familien sin enn kvinner. Krisemaksimering? Absolutt, men det var ikke sånn at jeg bare kunne slå av følelsene.

Jeg jobbet mye med det gjennom svangerskapet, leste masse om temaet og skjønte at dette var helt normalt. Skal sies at jeg ikke knyttet meg noe særlig til babyen i magen, men det hadde jeg nok ikke gjort om det var jente heller. Tok lang tid før jeg virkelig ble glad i ham, men det handlet om en dramatisk fødsel som jeg tror utløste fødselsdepresjon sant kolikk som varte i 8 måneder. Jeg hadde derimot et enormt beskuttelsesinnstinkt ovenfor ham, så var ikke sånn at jeg ikke brydde meg. Tenkte noen ganger de første månedene at hadde jeg fått en jente hadde hun sikkert ikke hatt kolikk, som selvsagt er helt tullete sett i ettertid.

Nå elsker jeg sønnen min mer enn noe annet og han er den beste personen jeg vet om. Selv om jeg kanskje holdt en liten knapp på jenta før vi visste kjønn gang nummer 2 jeg faktisk ikke skuffa over å få vite at det kommer en lillebror. Livet går seg til ❤️  Sønnen min er morsom, rolig og veldig omsorgsfull. Vi blir sikkert å prøve å styre unna fotball så lenge det lar seg gjøre for akkurat den har jeg enda problemer med å tenke på 😅 (jada, vet at jenter også spiller fotball). 

Tenker at venninnen din skal snakke med fagfolk hvis dette blir veldig vanskelig for henne, tipper det kan roe henne ned å vite at dette er normale følelser og at det går seg til. Selvsagt kan noen gå rundt og føle på en sorg over jenta de aldri fikk, men jeg har til gode å høre om noen som ikke blir glad i sønnen sin og ikke klarer å ta seg av ham fordi de ønsket seg en jente. Da ligger det mer alvorlige ting bak.

Anonymkode: 37df9...c2d

Du har helt rett i dette. Jeg sitter på amerikanske forum og der blir man kun møtt med støtte, oppløftende ord og alle gjør en innsats for å hjelpe den kommende mor å forsone seg med følelsene sine.

Her inne ser man tydelig at nordmenn lever ekstremt skjermet for livets mange ubehagelige sider noe som viser seg i desperat og panisk skittkasting som egentlig ikke fører noen vei. Blir å bare scrolle videre til man finner et fornuftig innlegg som ditt.

Over til det å være gravid med gutt. Hun er enig i alt du sier bortsett fra at hun vet med 100% sikkerhet at hun hadde knyttet seg til jenta i magen. 

Hun heller innså ikke hvor ekstrem sterk preferanser for jenta var før hun fant ut det var gutt hun ventet. Hun er også fullstendig klar over hvordan hun høres ut for andre, men som du sier kan hun ikke bare skru av følelsene heller.

Hun er uenig med deg at det er krisemaksimering, for det er et faktum at gutter er annerledes enn jenter. Det er dette hun har vanskelig for å akseptere. Hun kjenner seg ikke igjen i guttenes interesser og væremåter og finner de usjarmerende. 

Hun har absolutt beskytterinstinkt ovenfor han, uten tvil. Men den intense kjærlighetsfølelsen som hun kjente for datteren finnes ikke, og hun er redd den ikke vil komme eller noen gang kunne måles med det hun føler for datteren. Og det er urettferdig mot han å bringe han inn i verden vel vitende om at muligheten for at hun ikke kan gi han den samme kjærligheten er der. 

Hun har allerede snakket med en, men  hun er ikke overbevist om at det vil gå seg til. Hva om det ikke gjør det? Hvordan kan folk garantere henne det?

 

Anonymkode: 542e0...527

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du har helt rett i dette. Jeg sitter på amerikanske forum og der blir man kun møtt med støtte, oppløftende ord og alle gjør en innsats for å hjelpe den kommende mor å forsone seg med følelsene sine.

Her inne ser man tydelig at nordmenn lever ekstremt skjermet for livets mange ubehagelige sider noe som viser seg i desperat og panisk skittkasting som egentlig ikke fører noen vei. Blir å bare scrolle videre til man finner et fornuftig innlegg som ditt.

Over til det å være gravid med gutt. Hun er enig i alt du sier bortsett fra at hun vet med 100% sikkerhet at hun hadde knyttet seg til jenta i magen. 

Hun heller innså ikke hvor ekstrem sterk preferanser for jenta var før hun fant ut det var gutt hun ventet. Hun er også fullstendig klar over hvordan hun høres ut for andre, men som du sier kan hun ikke bare skru av følelsene heller.

Hun er uenig med deg at det er krisemaksimering, for det er et faktum at gutter er annerledes enn jenter. Det er dette hun har vanskelig for å akseptere. Hun kjenner seg ikke igjen i guttenes interesser og væremåter og finner de usjarmerende. 

Hun har absolutt beskytterinstinkt ovenfor han, uten tvil. Men den intense kjærlighetsfølelsen som hun kjente for datteren finnes ikke, og hun er redd den ikke vil komme eller noen gang kunne måles med det hun føler for datteren. Og det er urettferdig mot han å bringe han inn i verden vel vitende om at muligheten for at hun ikke kan gi han den samme kjærligheten er der. 

Hun har allerede snakket med en, men  hun er ikke overbevist om at det vil gå seg til. Hva om det ikke gjør det? Hvordan kan folk garantere henne det?

 

Anonymkode: 542e0...527

Ingen kan garantere noe som helst, det er liksom litt det som er greien med å få barn. Ingen kan heller garantere hvordan verken en sønn eller en datter "blir", dette er rett og slett den risikoen man tar når man skal få barn. Er man ikke klar for å ta den - ikke få barn. Bruk livet på noe mer forutsigbart. 

 

Flott hersketeknikk med å avvise alle nordmenn som mindre oppegående enn amerikanere, forresten. Tatt i betraktning det nylige presidentvalget vet jeg ikke om det er amerikanske tenkemåter jeg ville hatt størst tillit til i disse dager.  

Anonymkode: 65503...ca8

  • Liker 2
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du har helt rett i dette. Jeg sitter på amerikanske forum og der blir man kun møtt med støtte, oppløftende ord og alle gjør en innsats for å hjelpe den kommende mor å forsone seg med følelsene sine.

Her inne ser man tydelig at nordmenn lever ekstremt skjermet for livets mange ubehagelige sider noe som viser seg i desperat og panisk skittkasting som egentlig ikke fører noen vei. Blir å bare scrolle videre til man finner et fornuftig innlegg som ditt.

Over til det å være gravid med gutt. Hun er enig i alt du sier bortsett fra at hun vet med 100% sikkerhet at hun hadde knyttet seg til jenta i magen. 

Hun heller innså ikke hvor ekstrem sterk preferanser for jenta var før hun fant ut det var gutt hun ventet. Hun er også fullstendig klar over hvordan hun høres ut for andre, men som du sier kan hun ikke bare skru av følelsene heller.

Hun er uenig med deg at det er krisemaksimering, for det er et faktum at gutter er annerledes enn jenter. Det er dette hun har vanskelig for å akseptere. Hun kjenner seg ikke igjen i guttenes interesser og væremåter og finner de usjarmerende. 

Hun har absolutt beskytterinstinkt ovenfor han, uten tvil. Men den intense kjærlighetsfølelsen som hun kjente for datteren finnes ikke, og hun er redd den ikke vil komme eller noen gang kunne måles med det hun føler for datteren. Og det er urettferdig mot han å bringe han inn i verden vel vitende om at muligheten for at hun ikke kan gi han den samme kjærligheten er der. 

Hun har allerede snakket med en, men  hun er ikke overbevist om at det vil gå seg til. Hva om det ikke gjør det? Hvordan kan folk garantere henne det?

 

Anonymkode: 542e0...527

Men mannen sin har hun klart både å forelske seg i, forholde seg til og ha sex med?! Mens hun er redd for å ikke elske gutten sin fordi han er en gutt!? Samme kjønn som mannen hun elsker... Det er jo null logikk i dette. Hun burde snakke med en psykolog ASAP. Ta kontakt med helsetjenesten og be om hjelp, det her er jo ikke et friskt menneske. 

Anonymkode: 9acb3...a8b

  • Liker 2
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Jeg er nok som din venninne. Jeg ville bare ha jente, kunne overhodet ikke se for meg noe annet. Jeg fikk jente og følte meg som verdens heldigste. Barn nummer to tenkte jeg og måtte bli jente,  men det ble gutt. Og jeg er så glad i han! Nå er han blitt 4 år og det er virkelig noe helt spesielt med forholdet en gutt har til sin mamma. Det er virkelig ingen i hele verden som kan måle seg med meg. Og han er både morsom, tøff, kul og omsorgsfull på en og samme gang.  Jeg er nok nærmere han enn jenta mi. Men jeg elsker de begge to akkurat like mye men på forskjellig måte. 
 

Det er selvsagt lett for meg å være fornøyd siden jeg jo har fått den etterlengtede jenta, og jeg tror nok savnet, ønsket og fantasien om en jente alltid ville spøkt i bakgrunn hvis jeg bare hadde hatt gutter, fordi jeg hadde trodd jeg manglet noe ved og ikke ha jenta. Men nå som jeg vet hvordan det er å ha gutt og hvor nydelige gutter kan være så er absolutt ikke kjønn viktig lenger.

Anonymkode: 6449b...968

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...