Homofile: hvordan tok foreldrene deres det?

[AnonymBruker]

Jeg har havnet på en side av TikTok (USA) hvor familien ikke lenger vil ha noe å gjøre med barnet sitt bare fordi det er kommet ut som homofil. Min første tanke var jo at det er så fjernt, og bra det ikke skjer i Norge. Men når jeg tenker meg om har jeg jo omtrent ikke venner/bekjente som er homofil så hva vet vel jeg? Antar jeg det er bedre enn det egentlig er? 

Dere som kom ut som åpen homofil til familien deres, hvordan gikk det? Og, hvilket årstall (ca.) kom dere ut? Er dere dame eller mann? Tok mamma det bedre enn pappa eller vice versa? Besteforeldre? Hva med dere med innvandrerbakgrunn? 

Bare nysgjerrig.

Anonymkode: 46bcd...c25

[AnonymBruker]

Skal du lage et tv program eller? 

Anonymkode: 4d101...782

[AnonymBruker]

Foreldrene mine er skilt og har vært det så lenge jeg kan huske. Kom ut til mamma rundt 2010 når jeg var 15, hun sa bare «vennen min, det har jeg visst lenge» med et smil om munnen. Pappa sa ingenting da jeg snakket med han om det året etter, bare latet som han ikke hørte det tror jeg. 

Etter det ble det mindre og mindre kontakt med han, og i dag gratulerer han meg med dagen på facebook. Utover det har vi ikke kontakt. Brødrene mine har fortalt ting de har hørt fra han om homofile menn, så jeg vet det er derfor vi ikke har kontakt i dag. 

Anonymkode: 0fb2d...297

[AnonymBruker]

Det har jeg ikke spurt dem om.

Jeg introduserte en kjæreste, de hilste pent. Tidlig 2000-tall, kvinne.

Min kristenkonservative bedehusbestemor var riktig begeistret. 

Anonymkode: 00ef3...d20

[AnonymBruker]

Jeg hadde jentekjæreste og det kom som et sjokk på min mor. Jeg hadde vært samboer med en mann i 2 år som hun ikke likte. Så for henne ble det pest eller kolera. Hun var ikke spesielt hyggelig.  

Min datter sier hun er lesbisk, hun er bare 12 år. Jeg har sagt at jeg støtter deg uansett og aksepterer deg for den du er. 

Anonymkode: 9e9a0...c55

[AnonymBruker]

Kommer man "ut" lenger?
De fleste jeg kjenner som er unge i dag har ikke "kommet ut" på noe vis, annet enn at de har introdusert ny kjæreste til familien. Min datter har hatt med seg hjem både jentekjæreste og guttekjæreste uten at hun noen gang har "tatt praten" eller "kommet ut" på noe spesiell måte. 
Begge kjærestene har blitt tatt godt i mot i hele familien og ingen har sagt noe om at datteren min er verken lesbisk, bi eller noe annet. Aner ikke hvordan hun definerer seg selv, det er ikke viktig for meg. Det viktigste er at hun har noen å være glad i, som er glad i henne også. 
Jeg ble litt trist da det ble slutt med henne og jentekjæresten for en tid tilbake, fordi jeg like jenta så godt, men nå har hun en guttekjæreste som vi holder på å bli kjent med, så det blir sikkert like bra. 

Anonymkode: d68a0...4f1

[AnonymBruker]

Svarer selv om jeg ikke har personlig erfaring med emnet: Alle homofile jeg kjenner har hatt relativt uproblematiske "ut-av-skapet"-opplevelser. Enkelte har opplevd varierende grad av umiddelbar aksept fra foreldre og øvrige familiemedlemmer, men det har gått seg til med tiden. Heldigvis har ingen av dem opplevd å bli utstøtt eller lignende.

Har inntrykk av at mine homofile venner og bekjentes opplevelser presenterer majoriteten her til lands, i hvert fall utenfor konservative, religiøse miljøer.

Men, jeg husker godt da denne boken kom ut for cirka 15 år siden. Mange kristne homofile sliter fortsatt.

 

Anonymkode: a5b01...df4

[AnonymBruker]

Kom ut i 2003. Ingen problem verken med familie eller venner. -Kvinne 40 

Anonymkode: 411ba...711

[AnonymBruker]

Min sønn er homofil. Han kastet det ut under en krangel når han var 14 år. Jeg har vel alltid visst det, så det var ingen overraskelse. Jeg anerkjenner at han er homofil. Hvem han elsker eller ikke elsker, har egentlig ikke noe med meg å gjøre. Han er den han er. Allikevel har jeg kjent på en liten sorg, over at livet ikke ble som det var tenkt. Dette er mine følelser, som jeg ikke har snakket med han om. Jeg har også hatt en redsel i forhold til at han skal bli utnyttet av eldre menn i sin søken etter å finne sin identitet. Eller at han skal oppleve mye motstand. Nå er han voksen og ting har jo gått greit. Kjenner fremdeles en liten sorg over at det ikke blir noen barnebarn fra hans side. Jeg har to barn til, får håpe de gir meg noen barnebarn med tiden. 

Anonymkode: 4e7a5...ed9

[Bbbb]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Allikevel har jeg kjent på en liten sorg, over at livet ikke ble som det var tenkt.

Anonymkode: 4e7a5...ed9

På hvilken måte blir ikke livet hans som det var tenkt? 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner fremdeles en liten sorg over at det ikke blir noen barnebarn fra hans side. Jeg har to barn til, får håpe de gir meg noen barnebarn med tiden. 

Anonymkode: 4e7a5...ed9

Hvorfor skulle det ikke bli barnebarn, mange homofile får da barn nå? 

Anonymkode: 245f8...d6b

[AnonymBruker]

Kjenner en som vokste opp i Jehovas vitner. Døpte seg inn i troen før pubertet.

Når han fortalte om sin legning med tårevått fjes i en alder av 18, ble han bedt om å aldri praktisere det eller å flytte ut. Han har ikke snakket med sin familie og tidligere venner på åtte år.

Anonymkode: bac4d...cf1

[C8H10N4O2]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

(...)

Kjenner fremdeles en liten sorg over at det ikke blir noen barnebarn fra hans side. Jeg har to barn til, får håpe de gir meg noen barnebarn med tiden. 

Anonymkode: 4e7a5...ed9

Homofili er overhode ikke synonymt med barnløshet. På samme måte som heterofili ikke er ensbetydende med barn og familieliv.

[AnonymBruker]

Jeg har en stedatter som har fått seg jente- kjæreste. Det var vel en mild overraskelse, men samtidig ikke. Ingen big deal, og veldig hyggelig jente. Det føles som hun har en venninne med seg. 

 

Anonymkode: a4312...9a7

[C8H10N4O2]

Jeg kom ut til broren min ca et halvår før jeg fortalte noe til mamma og pappa. Han ble ikke overrasket, og sa at det hadde vert artig å gå på byen og sjekke damer sammen med meg, om han hadde vert singel 😂

Mamma og pappa hadde etterhvert forstått at jeg er skeiv. Det var ikke sånn at de ropte hurra da jeg fortalte det, men de forsikra meg om at de var akkurat like glad i meg uansett 🥰 Det gikk noen år før de ble komfortable med det, noe som er både forståelig og helt greit. Det hjalp nok ikke på at den første seriøse jentekjæresten jeg hadde ikke var bra for meg.

Da jeg etterhvert ble sammen med kona, ble hun tatt i mot med åpne armer med en gang. Også av Farmor som var indremisjonsdame og passert 80 år 🥰

Absolutt ingen i min familie har sagt et vondt ord om at jeg er skeiv. Jeg har heller ingen grunn til å tro at det har vert negativ prat jeg ikke har fått med meg.

Det skal sies at jeg er veldig bevisst på at jeg har vert heldig med min familie i denne sammenhengen. Jeg kjenner en som ble utsatt for konverteringsterapi, gifta seg "heterofilt" og fikk barn. Selvfølgelig holdt ikke ekteskapet. Jeg kjenner en som "kommer til helvete" i følge nær familie. Og ei som fikk beskjed fra foreldrene om å avslutte forholdet sitt. Sånn for å nevne noe.

Jeg kom ut helt på begynnelsen av 2000-tallet.

[AnonymBruker]

Jeg er snart 40 år. Det gikk bedre enn fryktet. Jeg sa det til pappa først. Han tok det greit, men ville helst at jeg aldri skulle si det til mamma. Jeg fortalte mamma det likevel. Hun tok det og overraskende greit, men var veldig opptatt av at vi ikke skulle si det til noen andre (naboer, slekt osv). Når mine heterofile søsken har fått samboere, forlovet seg, blitt gravide osv så har hun fortalt det til de hun snakker med. Når jeg fikk samboer, forlovet meg og fikk barn så måtte vi fortelle det til folk selv fordi mamma var redd for reaksjonene. 

Anonymkode: b885c...5d2

[HemmeligSpion]

C8H10N4O2 skrev (59 minutter siden):

Homofili er overhode ikke synonymt med barnløshet. På samme måte som heterofili ikke er ensbetydende med barn og familieliv.

Adopsjon er adopsjon. At to homser oppdrar barnet betyr ikke at de har "fått" det.

[HemmeligSpion]

Jeg er hetero, men om man vokser opp med dem så blir det vel rimelig tydelig etterhvert. Du ser det på ganglaget, interesser, hører det på stemmen osv. Og nei, jeg snakker selvfølgelig ikke om den åpenbare "TV-homoen", sånne som Jan-Thomas og han nye, den der nordlendingen. Jeg snakker om de som ikke er flaming faggots. 

Tenker at de fleste er ikke så opptatt om DU er homo lenger, de er opptatt av at de ikke kan få barnebarn og er selvfølgelig lei seg for det. Å substituere med adoptivbarn er ikke det samme.

Det blir litt sånn som skilte foreldre får seg ny kjæreste. Det går greit, men de ekte barna ønsker jo at det skulle bli mamma og pappa igjen. Det hadde vært det beste. Men det nest beste fungerer jo også.

 

Endret 9. desember 2024 av HemmeligSpion
La til noe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor skulle det ikke bli barnebarn, mange homofile får da barn nå? 

Anonymkode: 245f8...d6b

Ikke på en naturlig måte nei.

Anonymkode: 88585...b06

[AnonymBruker]

Jeg kom ikke ut for mine foreldre før jeg var 29. Kvinne. Da hadde jeg akkurat fått min første kjæreste. Før det hadde jeg bare datet. Mamma var 60 og hadde sagt mye fordomsfulle ting om homofili tidligere. Så jeg var livredd. Fram til da kan jeg ikke huske å ha vært så redd. Tenkte hun skulle behandle meg annerledes. Var mye mer redd for henne enn pappa.

Men selv om hun syntes det var rart, og måtte venne seg til det, gikk det fint. Nå har samboer og jeg vært sammen i snart 15 år, og det har aldri vært noen issue etter at jeg kom ut.

Anonymkode: 81c37...802