Barnet mitt må på sykehus, men jeg er redd for å bli med fordi jeg er sykemeldt

[AnonymBruker]

Du følger barnet.  Dette er i ditt hodet. Du har jo et liv uten om jobb. Og kolleger vil forstå Du følger opp ditt eget barn

Lykke til

Anonymkode: a8381...17c

[AnonymBruker]

Har aldri sagt dette til en sykmeldt før, men ærlig talt, du må ta deg sammen!

Og ja, mannen din har rett 

Anonymkode: 386dd...9c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for et hyggelig svar

fastlegen sier til meg at jeg må ut å gjøre ting som jeg pleide å like før depresjon tok overhånd , som å gå tur. Men jeg er redd for at noen man kjenner skal se meg og dømme meg fordi jeg ikke ser fysisk syk ut

som avdelinger flest er det underbemannet og høyt press på de på jobb. Av den grunn tror jeg mine kolleger ikke vil tenke vondt om meg om de skulle set meg. Fordi jobber beinhard, ledelsen setter ikke inn vikarer ved mindre de absolutt må å spare penger. Sykehuset er en av de som er rammet av sparekniven . Det er jo sykehuset sin skyld, ikke min. Men likevel tror jeg de som ser meg tenker vondt om meg

Anonymkode: bf731...47f

Så du er altså mer opptatt av hva noen andre tenker om deg, enn å følge et sykt barn på sykehus.

Meg, meg, meg. Bare skjerp deg.

Anonymkode: ea8a4...847

[AnonymBruker]

Alle har forståelse for at du må følge barnet ditt på sykehuset. Du gjør da vel andre ting utenfor hjemmet selv om du er sykmeldt? Sykmelding er ikke det samme som husarrest.

Anonymkode: c02b6...fbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er 100% sykemeldt fra min jobb som sykepleier på et sykehus i Norge . Det er psykiske årsaker.Men utad seg jeg jo «frisk ut» for de som bare ser meg 

nå er det slik at 3 åringen vår med kronisk sykdom må på sykehuset denne uken. Barnet skal igjennom flere undersøkelser. Samme sykehus som jeg jobber på. Jeg vil vil ikke følge barnet fordi jeg er redd for hva kollegaer som tilfeldigvis ser meg i gangene med barnet mitt tenker om meg. Jeg ser for meg de tenker «jøss der er Kari ja som ikke jobber for tiden, men der er hun og ser helt fin ut med barnet sitt. Frisk nok til å følge opp barnet men ikke jobbe 😤»

jeg sier dette til mannen og trygler han om å ta velferdspermisjon slik at han kan følge barnet slik at jeg ikke viser meg der jeg jobber. Men han sier nei fordi jeg er jo i stand til å følge opp barnet, det er ikke barna jeg er sykemeldt fra. Dessuten er barnet ekstemt mammadalt. Jeg har veldig angst og dårlig selvbilde for tiden, tenker bare vondt av meg selv. Det er en av grunnene jeg er sykemeldt. Og mannen min sier til meg at det er angst tankene som snakker når jeg tenker at noen vil tenke vondt om meg om de ser meg med barnet mitt på sykehuset 

hva tenker dere? Har han rett? Er det angsten som snakker? Eller har jeg et poeng at man bør holde en lav profil om man er sykemeldt ? Har lest her inne om folk som er sykemeldt som er på Matbutikken, møter kollegaer, og får ikke jobber fordi de er jo i stand til å dra på butikken

Anonymkode: bf731...47f

Jobber du på et sykehus, er helsearbeider og har en slik forståelse av både psykisk sykdom og egen situasjon så er her to muligheter; 

1. Du er virkelig psykisk syk og mangler fullstendig innsikt. Er du så syk så skal du ikke ta deg av barn.

2. Du er et troll som driver med trolling. 

Jeg heller til det siste. Hadde alternativ 1. vært aktuelt så er du utrolig god til å formulere ett ryddig innlegg, og for psykisk frisk til å være så psyk som du prøver å fremstille deg selv i situasjonen du beskriver. 

Anonymkode: cf4c9...874

[AnonymBruker]

Ja, det er angsten som snakker. Og den er god på å snakke høyt, altså, det kjenner jeg til selv. Men man er jo ikke døende og bundet til eget hjem selv om man er sykmeldt. Man MÅ ta seg av egne barn og gå på butikken. Man sykmeldes jo fordi man ikke klarer jobb i tillegg til det man MÅ gjøre. Fordi totalbelastningen ikke fungerer.

Det er klart du skal ta vare på barnet ditt. Spesiel i ditt yrke bør jo folk ha ekstra forståelse for dette. 

Anonymkode: acd87...980

[AnonymBruker]

Du er sykmeldt fra jobben, ikke foreldrerollen!

Anonymkode: ec81a...6eb

[AnonymBruker]

Jeg synes mannen din burde hjelpe deg denne gangen ❤️

Jeg skjønner at det blir ubehagelig for deg.

 

Anonymkode: 19d7c...ec2

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er 100% sykemeldt fra min jobb som sykepleier på et sykehus i Norge . Det er psykiske årsaker.Men utad seg jeg jo «frisk ut» for de som bare ser meg 

nå er det slik at 3 åringen vår med kronisk sykdom må på sykehuset denne uken. Barnet skal igjennom flere undersøkelser. Samme sykehus som jeg jobber på. Jeg vil vil ikke følge barnet fordi jeg er redd for hva kollegaer som tilfeldigvis ser meg i gangene med barnet mitt tenker om meg. Jeg ser for meg de tenker «jøss der er Kari ja som ikke jobber for tiden, men der er hun og ser helt fin ut med barnet sitt. Frisk nok til å følge opp barnet men ikke jobbe 😤»

jeg sier dette til mannen og trygler han om å ta velferdspermisjon slik at han kan følge barnet slik at jeg ikke viser meg der jeg jobber. Men han sier nei fordi jeg er jo i stand til å følge opp barnet, det er ikke barna jeg er sykemeldt fra. Dessuten er barnet ekstemt mammadalt. Jeg har veldig angst og dårlig selvbilde for tiden, tenker bare vondt av meg selv. Det er en av grunnene jeg er sykemeldt. Og mannen min sier til meg at det er angst tankene som snakker når jeg tenker at noen vil tenke vondt om meg om de ser meg med barnet mitt på sykehuset 

hva tenker dere? Har han rett? Er det angsten som snakker? Eller har jeg et poeng at man bør holde en lav profil om man er sykemeldt ? Har lest her inne om folk som er sykemeldt som er på Matbutikken, møter kollegaer, og får ikke jobber fordi de er jo i stand til å dra på butikken

Anonymkode: bf731...47f

Jeg skjønner på en måte tankegangen din litt, men tror nok du har bikket litt i det sykelige der. Det er angsten som snakker! Kan love deg at ingen vil reagere på det. Om noen gjør der er de ikke verdt å bruke energi på uansett. Jeg har kollegaer som har vært sykemeldt av ulike årsaker (mye psykisk) og noen har reist på ferie under sykemeldingen, andre har jeg truffet på fjellet/trening.  Det eneste jeg har tenkt er:" dette unner jeg dem" eller "så bra å se at de kommer seg ut". Å være sykemeldt betyr ikke nødvendigvis å være sengeliggende eller bure seg inne. 

[AnonymBruker]

Ved å bli hjemme og la mannen ta jobben med å følge barnet på sykehuset så mater du « styggen på ryggen» . 
De på jobben din skjønner jo selvfølgelig at en følger barnet sitt til sykehuset. 
Du er jo en forelder og det er en normal handling . 
Håper du får hjelp med å rydde opp i årsaken til depresjonen din. 
Terapi må til , og du må tenke på barnet ditt i tillegg til din egen helse 

Anonymkode: f71c1...13e

[AnonymBruker]

Som sykepleier selv er det revnende likegyldig for min del hva kollegaene er sykemeldt for. Dette er ikke noe man spekulerer i om man er oppegående. Hadde syntes det var mer rart om du ikke fulgte barnet ditt på sykehuset jeg da. Om jeg i det hele tatt hadde tenkt noe. Du bør virkelig jobbe med tankene dine ts, for livet kommer til å bli meget tungt hvis du skal være livredd for hva andre syntes hele tiden,  og ta valg på bakgrunn av det.. men mest sannsynlig er dette scenarioet ikke reelt heller. Det finnes ikke noe viktigere enn å følge opp barna våre, og for en 3 åring er det særdeles viktig at det er en trygg omsorgsperson med. Så følg barnet ditt. 

Anonymkode: 138b2...3cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er det virkelig mulig å være så selvopptatt. 

Anonymkode

Er jo kjærnen i psykisk sykdom det, å være ekstremt selvopptatt 🤔

Anonymkode: ce7bf...682

[AnonymBruker]

Skjønner tanken din. Men det er normalt å bli med på sykehus med barnet sitt uansett. Tror ikke noen reagerer på det. Om noen gjør det, drit i det. Andre sine tanker får man gjort lite med uansett. 

Anonymkode: 063ab...d0a

[Goodtimes]

Du har mulighet til å følge barnet på sykehuset, så da gjør du det! Enkelt og greit! 
 

[AnonymBruker]

Jeg er sykemeldt pga fysisk sykdom og jobber innenfor helse. Har vært det lenge, og skal være det lenge. Alle på jobben vet jeg er sykemeldt og hvorfor. Jeg lever et ganske normalt liv, og er tilogmed innom jobb for å holde på det sosiale. Ingen har sagt noe om at "du ser så frisk ut, du kunne jo ha jobbet litt"? Jobben min nå er å bli frisk, og det vet alle. Har aldri møtt noen motbør på det. Hadde barnet mitt blitt innlagt hadde jeg vært med og ikke tenkt noe over det.

Anonymkode: eb7ce...321

[Sparkling_Pink]

Jeg synes far skal gå med barnet, det er fordi jeg bare redd om det reelt er noe eller jeg er alvorlig overbelastet. Følelsene mine varsler meg om hva jeg opplever som uholdelige situasjoner og er sånn sett høyst nøyaktige og til å stole på. 

Om det er idiotisk for karrieren din å dra på sykehuset er ikke godt å si. Folk flest er helt ok og sympatiske, men det er du som kjenner dine kolleger og din sjef. Om du er i en irrasjonell spiral vil det godt mulig være fornuftig og korrigerende å dra.

[Anonym90059005]

Får håpe ts nå tar til seg det overveldende antall kommentarer som sier at hun må ta seg sammen og dra med barnet. Og sier beklager til mannen, du har rett, slik at han ikke føler på noe dårlig samvittighet. 

Dette er kun en problemstilling i ts sitt eget hode, ikke noe andre vil reagere på eller bry seg om. Og det bør heller ikke samfunnet belastes med ved at mannen må "skulke" jobb.

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (1 time siden):

Men det er helt sikkert at det vil føles som et nederlag å ikke dra. 

Dette er heller ingen vedtatt sannhet. Det kan føles lettende å ikke dra, det kan føles tryggest å ikke dra, det kan føles befriende å slippe kollegaers stygge blikk. 
 

Hvem er du for en, til å bestemme hva andre føles? Angst gjør jo nettopp at det føles forferdelig å dra, og lettende å slippe. 
 

At det er baklengs? Såklart. Men det er nå sånn det er. 

Anonymkode: 32a74...2ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Jobber du på et sykehus, er helsearbeider og har en slik forståelse av både psykisk sykdom og egen situasjon så er her to muligheter; 

1. Du er virkelig psykisk syk og mangler fullstendig innsikt. Er du så syk så skal du ikke ta deg av barn.

2. Du er et troll som driver med trolling. 

Jeg heller til det siste. Hadde alternativ 1. vært aktuelt så er du utrolig god til å formulere ett ryddig innlegg, og for psykisk frisk til å være så psyk som du prøver å fremstille deg selv i situasjonen du beskriver. 

Anonymkode: cf4c9...874

For et dustete innlegg.
Klart man får til å skrive noen setninger selv om man er for psyk til å jobbe 100%. Dessuten så ser fastleger an resten av livssituasjon når de sykmelder. Jeg f.eks er ikke 100% fristilt selv om jeg er 100% sykemeldt. Det gir utslag i at jeg kan ende med lengre sykemeldinger, fordi jeg i praksis må ta de 20-30% på hjemmebane uanhakkesett. 

Anonymkode: 71a38...a2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, hvis du er mer opptatt av deg selv enn av barnet ditt så tenker du helt «riktig»….

Er det virkelig mulig å være så selvopptatt. 

Anonymkode: ea8a4...847

Ja, hvis man sliter psykisk så er man så "selvopptatt". Kanskje du burde sette deg litt inn i andres situasjon i stedet for å være spydig? Tvangstanker, tunge tanker og omså bare grubling og negative automatiske tanker er en del av sykdomsbildet. Det er så overveldende at man ikke klarer å tenke på noe annet, og er noe helt annet enn å være selvsentrert og ikke bry seg om andre.

Anonymkode: 75b19...30a