Syk forelder og sykdomsprat

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, det er ikke veldig vanlig! Jeg har vært igjennom det selv, og kjenner mange flere som har det. Det som er vanlig er og bli lei seg, trist og føle seg hjelpeløs. Sliten blir man fordi man syntes det er irriterende å høre om ting som ikke interesserer en. Ligger ungene dine fastklemt under en bil, så blir man ikke sliten av å prøve og løfte bilen, man får uvante krefter.

Anonymkode: 

Man blir mentalt og fysisk sliten hvis man er nærmeste pårørende, og er med pasienten 24/7 eller veldig mye.

Man er livredd og kanskje i sjokk selv, samtidig som man skal støtte den syke både praktisk og mentalt.

Å sitte på et dødsleie i ukesvis der du får beskjed annenhver dag av legen at; "nå går det mot slutten- han lever nok ikke dagen ut", er veldig utmattende.

Kanskje du ikke har vært så nær pårørende som du tror, eller så er du veldig sterk og rasjonell psykisk og ting går kanskje ikke så mye inn på deg?

Anonymkode: f12c9...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Man blir mentalt og fysisk sliten hvis man er nærmeste pårørende, og er med pasienten 24/7 eller veldig mye.

Man er livredd og kanskje i sjokk selv, samtidig som man skal støtte den syke både praktisk og mentalt.

Å sitte på et dødsleie i ukesvis der du får beskjed annenhver dag av legen at; "nå går det mot slutten- han lever nok ikke dagen ut", er veldig utmattende.

Kanskje du ikke har vært så nær pårørende som du tror, eller så er du veldig sterk og rasjonell psykisk og ting går kanskje ikke så mye inn på deg?

Anonymkode: f12c9...1a4

Ja man får uante krefter når det er noe akutt som skjer, feks løfte opp en bil når ungen din ligger fastklemt (som du brukte som eksempel), men å følge noen gjennom alvorlig sykdom over lang tid er utmattende.

Anonymkode: f12c9...1a4

[Ulrikke]

Jeg har vært der de siste tre årene ca, i varierende grad, og er der fortsatt.

Min far fikk alzheimerdiagnosen og både prostata- og blærekreft samtidig. Kreften var opererbar/mulig å behandle, men det var jo en prosess i seg selv, i tillegg til alzheimerdiagnosen som gjorde ting vanskelig.

Et år senere fikk min mor brystkreft i tillegg. Da kjente jeg på meg at det var mye. Jeg måtte bo hos min far mens hun ble operert osv. Heldigvis har det gått "enkelt" med henne med tanke på kreften etterpå.

Nå i høst fikk begge covid, samtidig som alzheimeren til min far har nådd et visst punkt. Min mor orket ikke ha ham hjemme mer. Samtidig ble hun alvorlig syk selv, lå på intensiven i noen dager før hun ble bedre og overflyttet til "vanlig" sengepost. Nå er hun stort sett frisk igjen, men ikke helt seg selv. Min far har fått sykehjemsplass.

Jeg er også enebarn. Jeg skjønner hva du står i. Jeg er skikkelig sliten akkurat nå. Min mor klager egentlig ikke så mye, men det har vært/er mye praktisk, mye tankevirksomhet, diskusjon og logistikk. Samtidig er det en sorg med tanke på min far som mister seg selv, og vi som mister ham på ulike måter etter som tiden går, og hun har jo mistet sin mann gjennom over 50 år selv om han fortsatt lever.

Har ikke noe annet valg enn å stå i det, og jeg gjør det jo så gjerne. Men det må være lov til å si at man er sliten. Jobber i tillegg med barn (har heldigvis fantastiske barn og kolleger), men begrepet "omsorgstrøtt" slo meg her om dagen som ekstremt dekkende. Det er lov til å si at man er sliten og lei, men man gjør selvfølgelig det man må og mer til mens det står på!

[AnonymBruker]

Ta kontakt med kreftforeningen! De har likepersoner som er pårørende, de bør du snakke med, for de har vært i samme situasjon som den du er i nå!❤️

Anonymkode: d2da4...01c

[AnonymBruker]

1/10

Anonymkode: 9a674...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Man blir mentalt og fysisk sliten hvis man er nærmeste pårørende, og er med pasienten 24/7 eller veldig mye.

Man er livredd og kanskje i sjokk selv, samtidig som man skal støtte den syke både praktisk og mentalt.

Å sitte på et dødsleie i ukesvis der du får beskjed annenhver dag av legen at; "nå går det mot slutten- han lever nok ikke dagen ut", er veldig utmattende.

Kanskje du ikke har vært så nær pårørende som du tror, eller så er du veldig sterk og rasjonell psykisk og ting går kanskje ikke så mye inn på deg?

Anonymkode: f12c9...1a4

Min far var syk i 2 år og var inn og ut på sykehuset konstant. Så jeg vil påstå at jeg var nær pårørende. Om jeg er så sterk og psykisk rasjonell kan diskuteres. Det handler vel heller om evne til å sette andre foran seg selv. Å kunne være fattet og ta seg sammen i situasjoner som man må stå i for å ikke volde mer smerte enn nødvendig.

Anonymkode: ebc45...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ta kontakt med kreftforeningen! De har likepersoner som er pårørende, de bør du snakke med, for de har vært i samme situasjon som den du er i nå!❤️

Anonymkode: d2da4...01c

Har de likepersoner? Det fikk ikke jeg vite får jeg ringte Kreftforeningen

Anonymkode: f12c9...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Min far var syk i 2 år og var inn og ut på sykehuset konstant. Så jeg vil påstå at jeg var nær pårørende. Om jeg er så sterk og psykisk rasjonell kan diskuteres. Det handler vel heller om evne til å sette andre foran seg selv. Å kunne være fattet og ta seg sammen i situasjoner som man må stå i for å ikke volde mer smerte enn nødvendig.

Anonymkode: ebc45...0b2

Jeg tror du misforstår når jeg skriver om å være mentalt eller fysisk utmattet, for det er ikke snakk om å være hysterisk.

Sliten og utmattet av å stå i en sykdomssituasjon som pårørende, kan man bli selv om man opptrer rolig og fattet.

Det er selvfølgelig verre for pårørende når pasienten får beskjed om at hen bare har kort tid igjen å leve, men alvorlig sykdom er alvorlig uansett

 

Anonymkode: f12c9...1a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Har de likepersoner? Det fikk ikke jeg vite får jeg ringte Kreftforeningen

Anonymkode: f12c9...1a4

https://kreftforeningen.no/vardesenteret/tilbud/snakk-med-en-likeperson/

Anonymkode: d2da4...01c