Syk forelder og sykdomsprat

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: 957d1...850

[mommyaka]

Vært igjennom dette 3 ganger med mine foreldre 

Husk at dette er verre for henne..det er din mor som var fått kreft..og alt hun skal igjennom. Hun har fått sitt liv snudd på hodet.

Du har vært der 1 gang etter diagnosen. Du må bare vite det i deg, om snakk om dette gjør at hun føler seg bedre..la henne.

Bli med på det du kan og hjelpe henne som du kan. 

Ja det er tøft,men vi må stå i det vi å

 

Men husk dette...du er sliten etter 3 timer prat. Når du gor hjem..går du hjem frisk og kan tenke på hva du skal ha til middag. Din mor sitter forsatt der ..mer sliten en deg..og hun kan ikke gå fra sykdom..og hennes tanke...er nå 1000 ting

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: 957d1...850

Den harde sannheten er at dette ER slitsom, både for pasienten og de pårørende. En kreftdiagnose er et helvete, selv om man har gode prognoser. Tenk hva hun står i, alt handler om sykdommen for henne nå og det er sannsynligvis det eneste hun klarer å tenke på. Gjett hvor mye hun ønsker seg å bare kunne ha fokusert på sykdommen sin i 3 timer i dag!

Jeg vet jeg er ekkel mot deg nå, men jeg snakker som pårørende selv. Jeg har selv aldri vært alvorlig syk. Jeg har fulgt opp begge foreldrene mine, og selv om det selvfølgelig raste i hjernen min hele tiden - KUNNE jeg faktisk reise hjem og fokusere på andre ting fram til neste gang jeg skulle besøke dem.

[AnonymBruker]

Hun er mammaen din og hun har nylig fått kreftdiagnose. Og du er såpass selvopptatt at du kun tenker på hvor slitsomt dette vil bli for deg! 

Anonymkode: b10d5...fb4

[AnonymBruker]

Du er lei av sykdomsprat etter å ha snakket med henne om sykdom én gang?

Anonymkode: ec452...792

[AnonymBruker]

Gi henne/dem litt tid til å fordøye det. Det er brutalt å få en slik diagnose og man er helt utenfor seg selv / i panikkmodus den første tiden. 

Men jeg går mot strømmen og sier at jeg forstår deg godt hvis du frykter månedsvis med sykdomsprat og krav om det ene og det andre av praktisk bistand. Jeg har selv hatt kreft og på den tiden hadde jeg små barn, så jeg kjenner ikke igjen at kreft var så altoppslukende og at jeg drømte om en fridag fra diagnosen- hverdagen måtte gå rundt, og det gjorde den også. Når du allerede er bekymret for hvordan dette skal gå tenker jeg at moren din kanskje er av den litt krevende og egosentriske sorten? En krefttype med gode prognoser og behandling som ikke er veldig brutal (jeg fikk to typer cellegift og moro var det ikke, men var verken kvalm eller sengeliggende eller slikt som man kan se for seg på forhånd. Det er gode medisiner mot mange- skjønt ikke alle- bivirkninger).

Så gi det tid, forhåpentligvis roer det seg. Gjør det ikke det, må du stille opp det du orker uten å kjøre deg selv i grøfta. Du har tre barn og turnusjobb, det ville være rart å forvente at du skulle ta på deg masse praktisk og følelsesmessig supportfunksjon. Synes jeg.

(Kg er kg, så jeg presiserer igjen at svaret mitt er basert på at dette er en krefttype med gode prognoser. Må man igjennom veldig heftig behandling, eller får voldsomme bivirkninger av behandlingen, eller får beskjeden om spredning og dødsdom midt i fjeset blir det naturligvis ikke det samme. Men en god del krefttyper er faktisk ikke så dramatiske at hele verden trenger å stå på hodet).

Anonymkode: e77f5...22f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: 957d1...850

Det er virkelig ikke deg det er synd på!😡

Anonymkode: 5b2e6...a05

[AnonymBruker]

Herregud så rasende folk var på ts her da? Hvor i innlegget hennes står det at hun kun har vært der denne ene gangen etter moren fikk diagnosen? 

Jeg har det faktisk på samme måten med min forelder, bare ikke en så alvorlig sykdom som kreft. Men med mitt eget liv og mine egne problemer blir det blytungt å kun høre negativ snakk fra forelderen hele tiden. Sleng på dårlig barndom og dårlig forhold til foreldre oppå der igjen. 

Anonymkode: c2f1d...acb

[AnonymBruker]

Er du veldig sensitiv i den forstand at ting går lett innpå deg?

Er det din mors sykdomsprat som er verst, eller det at hun har kreft selv om hun har gode sjanser til å bli frisk?

Jeg var den nærmeste pårørende til en kreftpasient som dessverre døde av det, men han fikk diagnosen "uhelbredelig kreft" med en gang, og fikk kun palliativ behandling som er kun livsforlengende/ lindrende .

Vi bodde sammen og jeg kunne ikke "reise hjem etter 3 t" fra hans sykdom verken fysisk eller mentalt, selv om jeg flere ganger tenkte på å flytte ut fordi jeg følte jeg ble kvalt av sykdommen.

Han var veldig positiv til å bli så frisk som mulig og snudde hver stein i jakten på å bli bedre, men det som var mest slitsomt i tillegg til at jeg konstant var livredd for at han skulle dø fra meg og barnet, var at han hele tiden snakket om symtomer, selv i de gode periodene.

Jeg ble mer lei og sliten etter hvert som han ble sykere, og jeg sitter igjen med en veldig dårlig samvittighet over at jeg ikke taklet sykdommen hans bedre.

På et tidspunkt husker jeg at jeg tenkte : "Kan han ikke enten bli frisk eller dø, for jeg orker ikke mer!"

Jeg skammer meg i dag over at jeg tenkte dette, men jeg var så mentalt utslitt at jeg holdt på å kollapse (og det gjorde jeg etter at han var borte)

Helsevesenet fokuserer på pasienten, og som pårørende er du nesten usynlig og må klare deg selv, selv om mange pårørende fungerer som psykolog, hjemmehjelp og sykepleier for den syke.

Du er heldig som har en frisk far som tar støyten, hvis ikke hadde du ikke hatt noe annet valg enn å stille opp for din mor.

Din mor er kanskje i en sjokkfase der hun krisemaksimerer til tross for gode utsikter, og hun slapper muligens mer av når  behandlingen virker og hun blir friskere.

Kanskje du og din mor kan reise på et opphold på Montebello senteret som er et kompetansesenter for kreftpasienter og pårørende?

Jeg håper din mor blir frisk og ønsker deg lykke til ❤️

 

Anonymkode: f12c9...1a4

[AnonymBruker]

Har vært gjennom dette med begge mine foreldre over tid. Du klager etter tre timer? Dama er jo i sjokk, og gjør det naturlige og anbefalte: snakker om det! Dra hodet ut av egen ræv og prøv å sette deg i hennes situasjon!

Anonymkode: 812a2...e0b

[AnonymBruker]

For å presisere, jeg har snakket med min mor flere ganger etter diagnosen. På tlf og på mld, mens jeg har vært på jobb og mens jeg har hatt fri. 
Som sagt så er jeg enebarn og har ingen å dele dette med. Og jeg har sett hva mine foreldre har stått i med sine foreldre. De har vært utslitt av å måtte stå i sykdom med de. Og de har da ikke hatt barn de måtte ta hensyn til. Og dette har ikke jeg sjans til å klare alene. De ønsker at jeg skal komme innom oftere, noe som er utfordrende i seg selv, men noe jeg kan klare. Hvis det skal være kun sykdomsprat hver gang vi snakkes, så vil det bli nok etter hvert. Jeg ser jo at noen her forstår meg på dette.  Det handler ikke om at jeg ikke har empati eller tenker BARE på meg selv som noen påstår. Men, jeg tenker også på meg selv oppi dette, ja. 
 

TS

Anonymkode: 957d1...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

For å presisere, jeg har snakket med min mor flere ganger etter diagnosen. På tlf og på mld, mens jeg har vært på jobb og mens jeg har hatt fri. 
Som sagt så er jeg enebarn og har ingen å dele dette med. Og jeg har sett hva mine foreldre har stått i med sine foreldre. De har vært utslitt av å måtte stå i sykdom med de. Og de har da ikke hatt barn de måtte ta hensyn til. Og dette har ikke jeg sjans til å klare alene. De ønsker at jeg skal komme innom oftere, noe som er utfordrende i seg selv, men noe jeg kan klare. Hvis det skal være kun sykdomsprat hver gang vi snakkes, så vil det bli nok etter hvert. Jeg ser jo at noen her forstår meg på dette.  Det handler ikke om at jeg ikke har empati eller tenker BARE på meg selv som noen påstår. Men, jeg tenker også på meg selv oppi dette, ja. 
 

TS

Anonymkode: 957d1...850

Hvis det er et Vardesenter der du bor.g kan du kontakte de for en samtale om situasjonen du står i.

Du kan også kontakte kommunens kreftkoordinator, eller den kreftkoordinatoren som din mor har fått utnevnt på sykehuset for rådgiving/ samtale.

Anonymkode: f12c9...1a4

[AnonymBruker]

Så usympatisk du er. Det er kjempeskummelt å få en kreftdiagnose uansett prognose. Tenk om det hadde vært deg selv eller noen av dine barn det gjaldt. Så hadde familien din blitt sliten av deg.

Anonymkode: ebc45...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 22.27):

Gi henne/dem litt tid til å fordøye det. Det er brutalt å få en slik diagnose og man er helt utenfor seg selv / i panikkmodus den første tiden. 

Men jeg går mot strømmen og sier at jeg forstår deg godt hvis du frykter månedsvis med sykdomsprat og krav om det ene og det andre av praktisk bistand. Jeg har selv hatt kreft og på den tiden hadde jeg små barn, så jeg kjenner ikke igjen at kreft var så altoppslukende og at jeg drømte om en fridag fra diagnosen- hverdagen måtte gå rundt, og det gjorde den også. Når du allerede er bekymret for hvordan dette skal gå tenker jeg at moren din kanskje er av den litt krevende og egosentriske sorten? En krefttype med gode prognoser og behandling som ikke er veldig brutal (jeg fikk to typer cellegift og moro var det ikke, men var verken kvalm eller sengeliggende eller slikt som man kan se for seg på forhånd. Det er gode medisiner mot mange- skjønt ikke alle- bivirkninger).

Så gi det tid, forhåpentligvis roer det seg. Gjør det ikke det, må du stille opp det du orker uten å kjøre deg selv i grøfta. Du har tre barn og turnusjobb, det ville være rart å forvente at du skulle ta på deg masse praktisk og følelsesmessig supportfunksjon. Synes jeg.

(Kg er kg, så jeg presiserer igjen at svaret mitt er basert på at dette er en krefttype med gode prognoser. Må man igjennom veldig heftig behandling, eller får voldsomme bivirkninger av behandlingen, eller får beskjeden om spredning og dødsdom midt i fjeset blir det naturligvis ikke det samme. Men en god del krefttyper er faktisk ikke så dramatiske at hele verden trenger å stå på hodet).

Anonymkode: e77f5...22f

"Bedre svar enn de som før var" 

Støtter ts som ikke syns synd på seg selv men vet det kommer en tøff periode. Ikke bare for den som er rammet men for de som skal støtte også. 

 

Anonymkode: ee660...08e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så usympatisk du er. Det er kjempeskummelt å få en kreftdiagnose uansett prognose. Tenk om det hadde vært deg selv eller noen av dine barn det gjaldt. Så hadde familien din blitt sliten av deg.

Anonymkode: ebc45...0b2

Det er faktisk veldig vanlig å bli sliten når noen i nærmeste familie er syke. Det er heller ikke noe en skal måtte skamme seg for. 

Anonymkode: 957d1...850

[AnonymBruker]

Min mor hadde kreft som ble oppdaget tidlig og kunne behandles relativt enkelt, hun er fortsatt opphengt i det 8 år etter at hun ble frisk.

Det var enormt slitsomt å være hennes pårørende bpde underveis og ennå. Hun dyrker sykdom og egne plager.

Svigermor fikk lungekreft, første runde gikk bra. Desverre fikk hun tilbakefall og gikk bort for to år siden. Hun dyrka livet og små øyeblikk til det siste. Det var aldri en byrde å være der selv om vi hadde tunge tak med mye som måtte ordnes, mye informasjon og beskjeder vi skulle ønske vi slapp.

 

Alle dere som kaller ts egoistisk, selvsentrert og uempatisk. Skjerp dere. 
Dere dømmer beinhardt basert på tilnærma ingen informasjon og hopper rett på halshugging av noen som har det vanskelig. Det ER vanskelig å være pårørende.

Anonymkode: 0df37...7e3

[AnonymBruker]

Ikke lett for noen dette. Mine foreldre er borte, men jeg stilte opp for dem.  Jeg stilte også opp for mannen min da han ble syk. Det var bare en selvfølge.  Jeg er enke og har to voksne barn, men den ene bor langt borte og den andre har falt litt utenfor og trenger hjelp fra meg for å klare seg.  Jeg sier derfor aldri noe til dem om mine problemer, helsemessige eller andre.  Det er jo slik samfunnet har blitt. Alle har nok med seg selv og gjør alt for å unngå å bli brydd med andres behov. Alt går kun en vei, gaver og hjelp til dem, men aldri noe tilbake.  

Jeg har slått meg til ro med at slik er det bare.

Anonymkode: c3e9c...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er faktisk veldig vanlig å bli sliten når noen i nærmeste familie er syke. Det er heller ikke noe en skal måtte skamme seg for. 

Anonymkode: 957d1...850

Nei, det er ikke veldig vanlig! Jeg har vært igjennom det selv, og kjenner mange flere som har det. Det som er vanlig er og bli lei seg, trist og føle seg hjelpeløs. Sliten blir man fordi man syntes det er irriterende å høre om ting som ikke interesserer en. Ligger ungene dine fastklemt under en bil, så blir man ikke sliten av å prøve og løfte bilen, man får uvante krefter.

Anonymkode: ebc45...0b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 21.51):

Jeg har en mor som nylig har fått en kreftdiagnose. Prognosen er forholdsvis god, og målet er at hun skal bli kreftfri. 
Jeg er enebarn og ser allerede konturene av det foran meg. Det forventes nok at jeg stiller opp. Noe jeg selvfølgelig gjør i den grad jeg kan. Faren min er forresten frisk og oppegående, så hun er ikke alene. Var der i dag, og det var mye sykdomsprat. Hvordan ting har vært, hvor fælt ting blir framover osv. Og det er helt greit at de har et behov for å snakke om det. Jeg takler det. Men, jeg kjenner at det blir tungt framover hvis det fortsetter å bli så mye sykdomsprat hver gang jeg er der. Jeg er i tillegg en type som helst ikke snakker om slikt. 
Jeg jobber også 100% turnus og har tre barn, så skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare med alt.  
Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tror kanskje jeg lurer på hvor mye det bør forventes at jeg skal stille opp, og hvordan jeg skal håndtere sykdomsprat. Har vært der i 3 timer i dag, og er sliten😓

Anonymkode: 957d1...850

Hun er nok redd. Så kanskje heller legge litt fokus på at hun er i trygge hender. Og heller anerkjenne at det blir litt tøft.  Men minne henne litt på at hun også må fortsette å leve livet så normalt som mulig, det  er anbefalt iht psyken. 

Jo mer dere trekker dere unna hennes sykdom prat. Jo mer desperat kommer hun til å bli, å føle seg alene i det. 

Livet går litt i å gi å ta. Så feks ved å legge inn litt rutiner der du spør. Så vil hun føle litt  mer  på at dere er der for henne.  Og hun kanskje ikke maser like mye

Anonymkode: 7bf46...ac8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, det er ikke veldig vanlig! Jeg har vært igjennom det selv, og kjenner mange flere som har det. Det som er vanlig er og bli lei seg, trist og føle seg hjelpeløs. Sliten blir man fordi man syntes det er irriterende å høre om ting som ikke interesserer en. Ligger ungene dine fastklemt under en bil, så blir man ikke sliten av å prøve og løfte bilen, man får uvante krefter.

Anonymkode: ebc45...0b2

Jo, det er vanlig! Min far hadde en syk far etter at jeg ble voksen, og har ble i følge han selv utslitt. Er da vel ikke du som er fasiten på det?!

Anonymkode: 957d1...850