Utredning ADHD til 6-åringer?

[AnonymBruker]

Husk at når dere blir tilbudt foreldreveiledning så er deg ikke fordi noen tenker dere ikke er «gode nok» allerede. Det er fordi man vet det kreves å være gjort så mye i kommunen før man henviser til en utredning. Veien inn er raskere hvis noen allerede har gjort noen vurderinger på veien 🙂

Anonymkode: 484fd...060

[AnonymBruker]

Jentene dine vil nok få utredning og mest sannsynlig adhd diagnose om du ønsker det (ut i fra slik du beskriver døtrene dine).

Da må du tenke godt igjennom hva du vil med diagnosen. Den kan jo være stigmatiserende og føre til at jentene ‘blir diagnosen’ i så ung alder. Selv fikk jeg adhd diagnose som 40 åring. Min psykiater spurte meg tidlig hvorfor jeg ville utredes og hva jeg trodde ville forbedre seg med en diagnose. I mitt tilfelle var det feks uaktuelt med medisiner. Jeg fikk noe å tenke på. Mye falt på plass med diagnosen. Men det hadde det allerede gjort i 5 år før jeg ble utredet fordi jeg hadde lest meg opp på diagnosen og alt stemte med meg selv., så skjønte jeg hadde adhd allerede da.

Jeg klarte meg derimot i hele oppveksten uten diagnose. Til tross for å kløne med sosiale koder og brukte 10 ganger så lang tid med lekser og pugging til prøver som mine medieleder på ungdomskolen og videregående. Brukte også hele 6 år på en 3 årig bachelor grad. Det har vært så mye tårer og frustrasjon! Jeg hadde likevel neppe hatt det lettere med en adhd diagnose den gang. Og tror heller ikke lærerne mine på barneskolen ville likt meg bedre heller (jeg var en av bråkmakerne), tvert i mot..

Så nå sitte jeg med en diagnose og boka ‘Adhd 7 veier til ny forståelse’ og lurer på hva jeg egentlig skulle med den diagnosen. Jeg har masse indre uro og sliter med å sove om natta. Men jeg har jobb og jeg klarer å ro meg i land hver dag med små barn og alt man skal holde styr på. Jeg klarer å holde styr på ca halvparten og samboer supplerer litt. Det er godt nok!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil råde deg her, men det høres ihvertfall ut jo ut som du/dere kan trenge litt hjelp og veiledning. Hva med å kontakte helsestasjonene/helsesykepleier og la dem ta vurderingen hvorvidt det er viktig med en adhd- utredning her og nå? Når alt kommer til alt så er det funksjonsnedsettelsen man legger vekt på i en vurdering av utredning. Og dette vil sjeldent komme ordentlig til syne før på slutten av barneskolen og ofte bli kraftig forverret i overgang til ungdommen dersom det foreligger en adhd diagnose. Hvis dette ikke blir tilfelle er det heller ikke viktog med diagnose vil jeg si.

Men dette er det som sagt en helsesykepleier som skal få vurdere i første omgang syns jeg. Helsesykepleier vil ta deg på alvor og ikke dømme. De får jo stadig henvendelser fra ressurssterke oppegående foreldre som er bekymret for barna sine og trenger rådgiving. Det siste de tenker er nok at de er dårlige foreldre. Kun fornuftige og gode foreldre som søker råd og hjelp❤️ Og jeg er sikker på dere vil få god hjelp og støtte på helsestasjonen. 

Anonymkode: 3664a...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jentene dine vil nok få utredning og mest sannsynlig adhd diagnose om du ønsker det (ut i fra slik du beskriver døtrene dine).

Da må du tenke godt igjennom hva du vil med diagnosen. Den kan jo være stigmatiserende og føre til at jentene ‘blir diagnosen’ i så ung alder. 

Anonymkode: 3664a...a26

Ubehandlet ADHD kan også gi stigma. 

Anonymkode: c3179...111

[AnonymBruker]

Mitt barn var også 2 år når vi foreldre og bhg tenkte det var noe.. Men hadde heldigvis bhg med på å be om utredning. Kan du høre med skolen om de kan hjelpe dere? Under utredning, sa jeg at mange i min slekt har ADHD, og det sa de var veldig viktig. Det er jo arvelig 

Håper dere får god hjelp! Dessverre er det slik at foreldrene som maser og presser og krever svar, er de som får det..

Anonymkode: c4c5d...597

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jentene dine vil nok få utredning og mest sannsynlig adhd diagnose om du ønsker det (ut i fra slik du beskriver døtrene dine).

Da må du tenke godt igjennom hva du vil med diagnosen. Den kan jo være stigmatiserende og føre til at jentene ‘blir diagnosen’ i så ung alder. Selv fikk jeg adhd diagnose som 40 åring. Min psykiater spurte meg tidlig hvorfor jeg ville utredes og hva jeg trodde ville forbedre seg med en diagnose. I mitt tilfelle var det feks uaktuelt med medisiner. Jeg fikk noe å tenke på. Mye falt på plass med diagnosen. Men det hadde det allerede gjort i 5 år før jeg ble utredet fordi jeg hadde lest meg opp på diagnosen og alt stemte med meg selv., så skjønte jeg hadde adhd allerede da.

Jeg klarte meg derimot i hele oppveksten uten diagnose. Til tross for å kløne med sosiale koder og brukte 10 ganger så lang tid med lekser og pugging til prøver som mine medieleder på ungdomskolen og videregående. Brukte også hele 6 år på en 3 årig bachelor grad. Det har vært så mye tårer og frustrasjon! Jeg hadde likevel neppe hatt det lettere med en adhd diagnose den gang. Og tror heller ikke lærerne mine på barneskolen ville likt meg bedre heller (jeg var en av bråkmakerne), tvert i mot..

Så nå sitte jeg med en diagnose og boka ‘Adhd 7 veier til ny forståelse’ og lurer på hva jeg egentlig skulle med den diagnosen. Jeg har masse indre uro og sliter med å sove om natta. Men jeg har jobb og jeg klarer å ro meg i land hver dag med små barn og alt man skal holde styr på. Jeg klarer å holde styr på ca halvparten og samboer supplerer litt. Det er godt nok!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil råde deg her, men det høres ihvertfall ut jo ut som du/dere kan trenge litt hjelp og veiledning. Hva med å kontakte helsestasjonene/helsesykepleier og la dem ta vurderingen hvorvidt det er viktig med en adhd- utredning her og nå? Når alt kommer til alt så er det funksjonsnedsettelsen man legger vekt på i en vurdering av utredning. Og dette vil sjeldent komme ordentlig til syne før på slutten av barneskolen og ofte bli kraftig forverret i overgang til ungdommen dersom det foreligger en adhd diagnose. Hvis dette ikke blir tilfelle er det heller ikke viktog med diagnose vil jeg si.

Men dette er det som sagt en helsesykepleier som skal få vurdere i første omgang syns jeg. Helsesykepleier vil ta deg på alvor og ikke dømme. De får jo stadig henvendelser fra ressurssterke oppegående foreldre som er bekymret for barna sine og trenger rådgiving. Det siste de tenker er nok at de er dårlige foreldre. Kun fornuftige og gode foreldre som søker råd og hjelp❤️ Og jeg er sikker på dere vil få god hjelp og støtte på helsestasjonen. 

Anonymkode: 3664a...a26

Hei. Takk for langt svar 🥰 
Synd du fortsatt opplever det som unyttig å få diagnosen. Jeg er enig med deg i at man må ta flere runder med seg selv om hva man «vil» med diagnosen. Mange med ADHD har ikke store funksjonsnedsettelser, eller det vil si kan kompensere og fungere til en viss grad. Men kan fortsatt gå utover små ting i hverdagen som veldig sliten, utbrent, vimsete, glemsk osv fordi man har brukt så mye av seg selv nettopp for å stå i så mange ulike roller man har, som mor, samboer og ansatt. Mange unge vet f.eks ikke at ADHD diagnose kan gi sanksjoner som å ikke kunne dra inn i militæret, og det vil være med deg på papiret uansett om man vil eller ikke.

Når det er sagt, tror jeg det for mange kan gi en slags ro over at «det er ikke jeg som er dum, jeg har ADHD», eller «jeg hører ikke på beskjeder for at jeg ikke vil, jeg har ADHD». Depresjon og angst er noe som veldig mange opplever som en bivirkning til å ha ADHD, med tidlig diagnose ser man at man har mindre utfall av det. Derfor er det så viktig å fange opp tidlig, mye om selvaksept og forståelse fra seg selv og andre, og få ut mest av potensialet i hver enkel. Bare se i kriminalomsorgen eller rusomsorgen, jeg blir nesten uvel av å se hvor høyt ADHD er representerert der.

Helsesykepleier på skole kan som du sier være en støtte for folk som trenger familiestøttende samtaler eller samtaler med barnet, selv om det er ytterst sjeldent samtaler med barnet når de er så små som 6 år. Da er det hovedsakelig samtaler med foreldre. Nå er det ikke slik at jeg føler jeg trenger støtte i å vite om de har det, jeg ønsker utredning for de, for å forebygge større skader i sein barne - og ungdomsår. Du sier f.eks at du brukte 6 år på utdanning, med medisiner kunne du kanskje ha brukt 6 år? Uansett så er hver og en du møter med ADHD ulike og unike.

Det man kan be om er at skolen kobler på PPT, så blir det satt i gang en del undersøkelser 5-15 kartlegging, kan også ta det via fastlege blir antagelig ikke tatt inn på BUP før PPT gjør kartlegging først, pluss situasjonsbeskrivelse fra skole og hjem. Vet de har en grense på tidligst 6 år, derfor lurte jeg på om noen får utredning når de er så små ☺️

Ts

Anonymkode: 6ee40...67c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ubehandlet ADHD kan også gi stigma. 

Anonymkode: c3179...111

I tillegg til at ubehandla ADHD kan få store konsekvenser i livet.

Anonymkode: c3179...111

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jentene dine vil nok få utredning og mest sannsynlig adhd diagnose om du ønsker det (ut i fra slik du beskriver døtrene dine).

Da må du tenke godt igjennom hva du vil med diagnosen. Den kan jo være stigmatiserende og føre til at jentene ‘blir diagnosen’ i så ung alder. Selv fikk jeg adhd diagnose som 40 åring. Min psykiater spurte meg tidlig hvorfor jeg ville utredes og hva jeg trodde ville forbedre seg med en diagnose. I mitt tilfelle var det feks uaktuelt med medisiner. Jeg fikk noe å tenke på. Mye falt på plass med diagnosen. Men det hadde det allerede gjort i 5 år før jeg ble utredet fordi jeg hadde lest meg opp på diagnosen og alt stemte med meg selv., så skjønte jeg hadde adhd allerede da.

Jeg klarte meg derimot i hele oppveksten uten diagnose. Til tross for å kløne med sosiale koder og brukte 10 ganger så lang tid med lekser og pugging til prøver som mine medieleder på ungdomskolen og videregående. Brukte også hele 6 år på en 3 årig bachelor grad. Det har vært så mye tårer og frustrasjon! Jeg hadde likevel neppe hatt det lettere med en adhd diagnose den gang. Og tror heller ikke lærerne mine på barneskolen ville likt meg bedre heller (jeg var en av bråkmakerne), tvert i mot..

Så nå sitte jeg med en diagnose og boka ‘Adhd 7 veier til ny forståelse’ og lurer på hva jeg egentlig skulle med den diagnosen. Jeg har masse indre uro og sliter med å sove om natta. Men jeg har jobb og jeg klarer å ro meg i land hver dag med små barn og alt man skal holde styr på. Jeg klarer å holde styr på ca halvparten og samboer supplerer litt. Det er godt nok!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil råde deg her, men det høres ihvertfall ut jo ut som du/dere kan trenge litt hjelp og veiledning. Hva med å kontakte helsestasjonene/helsesykepleier og la dem ta vurderingen hvorvidt det er viktig med en adhd- utredning her og nå? Når alt kommer til alt så er det funksjonsnedsettelsen man legger vekt på i en vurdering av utredning. Og dette vil sjeldent komme ordentlig til syne før på slutten av barneskolen og ofte bli kraftig forverret i overgang til ungdommen dersom det foreligger en adhd diagnose. Hvis dette ikke blir tilfelle er det heller ikke viktog med diagnose vil jeg si.

Men dette er det som sagt en helsesykepleier som skal få vurdere i første omgang syns jeg. Helsesykepleier vil ta deg på alvor og ikke dømme. De får jo stadig henvendelser fra ressurssterke oppegående foreldre som er bekymret for barna sine og trenger rådgiving. Det siste de tenker er nok at de er dårlige foreldre. Kun fornuftige og gode foreldre som søker råd og hjelp❤️ Og jeg er sikker på dere vil få god hjelp og støtte på helsestasjonen. 

Anonymkode: 3664a...a26

Min svigermor har garantert ADHD, og flere av barna hennes er diagnostisert med det. Hun sier også "en diagnose hadde ikke hjulpet meg", men jeg må si jeg er uenig. Hun har fått til mye i livet, men også strevd veldig med mange ting. Det sosiale, selvregulering, foreldrerollen - noe som også har gått ut over andre, ikke minst barna hennes. En diagnose tidligere ville gitt henne en forståelse for hvorfor det var slik, kanskje medisiner og i alle fall større mulighet til å utvikle strategier for å mestre livet på en annen måte. Alternativet for henne har vært at hun hat gått gjennom livet med dette og blitt oppfattet som en skikkelig særing og en løs kanon, og ført til mange vanskelige relasjoner opp igjenom.

Anonymkode: f4a60...2e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Værsåsnill, ikke døm. Vi trenger gode råd.

 

Barn med ADHD øker betraktelig, opplever dere å bli tatt på alvor rundt spørsmål rundt utredning?

Vi har to tvillingjenter (eneggede) på 6 år med ekstremt mye energi, uro, konsentrasjonsproblemer, utålmodige, kraftfulle, tester grenser. Hu ene mer enn den andre, men litt forskjell hvordan uroen utarter seg. De sitter urolige på skolen, men er ikke forstyrrende til noen, bare sendes ut på gangen for å løpe av seg loppene.

Hjemme opplever vi det som intenst! De får mye oppmerksomhet av oss, også fordi de tar den. Jeg og far opplever nesten ikke en rolig stund hjemme, da vi har en 2-åring på slep. Jeg har ADHD, og er 100 % sikker på at mine jenter har det. Dette har jeg tenkt fra de var rundt 2 år, men også tenkt at det også er normalt at barn er urolige og har en ekstra turbo.
 

Nå opplever jeg det blir verre og verre, og de har sinneutbrudd som de fortsatt hadde da de var rundt 3 år. Det virker som det er mer uttalt hjemme enn på skolen, eller når de er på besøk hos noen uten at en av oss foreldre er der. Det er så mange andre tegn også, blant annet seperasjonsangst, selektive, sliter med å finne roen, går fra aktivitet til aktivitet, blir overstimulert på plasser som butikken, store folkemengder (hater å ha de med for vet det blir krangling eller at de blir for gira å løper rundt), så mange ganger vi måtte ha dratt fra butikken o.l, hører sjeldent på beskjeder, overgangssituasjoner som ut av døra gir meg gåsehud. Ja, vi forbereder de, sier alltid i fra «nå er det 10 minutter til vi skal dra, nå er det 5 min osv).

Vi har pløyd alle selvhjelpsbøker vi kan komme over, gjør alle teknikker men opplever ingen endring. 
 

Føler ofte vi ofte har hørt hele veien at vi har blitt møtt med skepsis, at det er noe vi foreldre gjør feil. «Sett mer grenser», «ikke sett grenser», «gjør sånn og sånn». «De får for lite oppmerksomhet» «de får for mye oppmerksomhet». Vi føler virkelig at vi strekker oss langt, og har gjort det over flere år. De tar snart knekken på oss, det er skikkelig fælt og vondt å skrive men det oppleves slik. Altså tuller ikke, turbo fra de VÅKNER til de legger seg. Aldri rolige, gode stunder om morgenen. Jeg forsøker baking, perling, tegning, iPad, TV (men det blir kangling), lydbok og bøker osv. Funker i 10 minutter før de blir leie eller kjeder seg. Det som fungerer best er å være ute i skogen, hvor de kan løpe og herje rundt uten at noen av oss føler vi er til bry for noen. 

Så til spørsmålet. Føler dere at dere blir møtt godt hvis dere foreldre ønsker utredning på ADHD? Jeg opplever at vi heller blir oppfordret til foreldreveiledning (som vi har gjort såklart), og at jeg opplever folk som skeptiske til det. De er bare 6 år, jeg vet det modnes mye med alder. Men vi ser jo når vi har besøk av andre jenter at de faktisk kan sitte rundt bordet uten å ligge opp-ned, løpe av stolen 1000 ganger.
 

Det oppleves enda mer sårt, for da er det noe med oss da? Jeg er så skamfull for at vi ikke mestrer de og oppgaven som foreldre. Jeg er redd det eskalerer mer hvis vi ikke får riktig hjelp.

Anonymkode: 6ee40...67c

Ikke sykeliggjør og medisinere friske barn! Det du beskriver er NORMALT!!! DU MÅ SE på helexsituasjonen! Er der urolig hjemme? Kjefter du myr på barna? Da blir de ihvertfall verre! Vær rolig men bestemt ALLTID!!!

Anonymkode: 5ea46...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke sykeliggjør og medisinere friske barn! Det du beskriver er NORMALT!!! DU MÅ SE på helexsituasjonen! Er der urolig hjemme? Kjefter du myr på barna? Da blir de ihvertfall verre! Vær rolig men bestemt ALLTID!!!

Anonymkode: 5ea46...e68

Problemet med adhd er at mange av symptomene er ting som er vanlige blant barn, men at det går på frekvens og intensitet. Og at sånne vanlige råd til foreldre ikke fungerer på de barna. 

Feks er det normalt at barn fikler med ting, men kanskje ikke at de klorer svære hull på alle klærne sine fordi de ikke klarer å la være. 

Anonymkode: 4cd7c...33e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Problemet med adhd er at mange av symptomene er ting som er vanlige blant barn, men at det går på frekvens og intensitet. Og at sånne vanlige råd til foreldre ikke fungerer på de barna. 

Feks er det normalt at barn fikler med ting, men kanskje ikke at de klorer svære hull på alle klærne sine fordi de ikke klarer å la være. 

Anonymkode: 4cd7c...33e

Er du klar over at i en klasse så hadde over 50 prosent av barna adhd-diagnose? Dette er litt altfor lett !! F. eks. så kan barn som er psykisk og fysisk mishandlet vise yrotegn uren å ha diagnose!!! Man burde heller sett på HJEMMESITUASJONEN først!!!! Om man kjefter på et barn kan barnet bli enda mere urolig og utagerende! Hvor er den faglige forsvarlighet i disse diagnosene??

Anonymkode: 5ea46...e68

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jo, man er nettopp født med ADHD. Man får ikke ADHD, man er født med det. 

Det er jo en utviklingsforstyrrelse.

(Ikke jeg dom mener ketosediett skal løse dette)

Anonymkode: d53af...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er du klar over at i en klasse så hadde over 50 prosent av barna adhd-diagnose? Dette er litt altfor lett !! F. eks. så kan barn som er psykisk og fysisk mishandlet vise yrotegn uren å ha diagnose!!! Man burde heller sett på HJEMMESITUASJONEN først!!!! Om man kjefter på et barn kan barnet bli enda mere urolig og utagerende! Hvor er den faglige forsvarlighet i disse diagnosene??

Anonymkode: 5ea46...e68

Ja, mishandling kan gi noen lignende symptomer så det er klart man må se på det i tillegg. Det er jo til stadighet fokus i media på det. 

Men det betyr jo ikke at adhd ikke finnes. 

Anonymkode: 4cd7c...33e

[AnonymBruker]

Ble utredet i 3klasse, det gikk ganske fort. Startet på medisiner nå etter sommeren (altså 8 år, rett før han ble 9 år) - men alt det du nevner der er jo fortsatt ting som vi må jobbe med. Det å få diagnosen og starte på medisiner forandrer egentlig veldig lite, annet enn større konsentrasjon på skolen. Det er fortsatt overstimulering, selektiv i matveien, mye følelser etc etc så det jobbes jo med det hver eneste dag likevel .. 

Anonymkode: 29549...5b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Husk at når dere blir tilbudt foreldreveiledning så er deg ikke fordi noen tenker dere ikke er «gode nok» allerede. Det er fordi man vet det kreves å være gjort så mye i kommunen før man henviser til en utredning. Veien inn er raskere hvis noen allerede har gjort noen vurderinger på veien 🙂

Anonymkode: 484fd...060

Enig. Det betyr også at barnet ofte har større omsorgsbehov enn det gjennomsnittlige barn. Absolutt et gode med foreldreveiledning - og er kanskje noe alle skulle hatt

Anonymkode: 3e49d...cb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ubehandlet ADHD kan også gi stigma. 

Anonymkode: c3179...111

Helt klart. 
det kan også medføre at man ikke får brukt sitt potensial.. klarer ikke stå i jobber, fullføre utdanninger etc. men ADHD er en utredning som bør tas når annet er utelukket . Altså starter man ikke med å tenke adhd. Dette fordi symptomene på adhd er tilstede i svært mange andre psykiske lidelser og er også symptomer som kan forklares av psykolsosiale faktorer

Anonymkode: 3e49d...cb4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 17.33):

Værsåsnill, ikke døm. Vi trenger gode råd.

 

Barn med ADHD øker betraktelig, opplever dere å bli tatt på alvor rundt spørsmål rundt utredning?

Vi har to tvillingjenter (eneggede) på 6 år med ekstremt mye energi, uro, konsentrasjonsproblemer, utålmodige, kraftfulle, tester grenser. Hu ene mer enn den andre, men litt forskjell hvordan uroen utarter seg. De sitter urolige på skolen, men er ikke forstyrrende til noen, bare sendes ut på gangen for å løpe av seg loppene.

Hjemme opplever vi det som intenst! De får mye oppmerksomhet av oss, også fordi de tar den. Jeg og far opplever nesten ikke en rolig stund hjemme, da vi har en 2-åring på slep. Jeg har ADHD, og er 100 % sikker på at mine jenter har det. Dette har jeg tenkt fra de var rundt 2 år, men også tenkt at det også er normalt at barn er urolige og har en ekstra turbo.
 

Nå opplever jeg det blir verre og verre, og de har sinneutbrudd som de fortsatt hadde da de var rundt 3 år. Det virker som det er mer uttalt hjemme enn på skolen, eller når de er på besøk hos noen uten at en av oss foreldre er der. Det er så mange andre tegn også, blant annet seperasjonsangst, selektive, sliter med å finne roen, går fra aktivitet til aktivitet, blir overstimulert på plasser som butikken, store folkemengder (hater å ha de med for vet det blir krangling eller at de blir for gira å løper rundt), så mange ganger vi måtte ha dratt fra butikken o.l, hører sjeldent på beskjeder, overgangssituasjoner som ut av døra gir meg gåsehud. Ja, vi forbereder de, sier alltid i fra «nå er det 10 minutter til vi skal dra, nå er det 5 min osv).

Vi har pløyd alle selvhjelpsbøker vi kan komme over, gjør alle teknikker men opplever ingen endring. 
 

Føler ofte vi ofte har hørt hele veien at vi har blitt møtt med skepsis, at det er noe vi foreldre gjør feil. «Sett mer grenser», «ikke sett grenser», «gjør sånn og sånn». «De får for lite oppmerksomhet» «de får for mye oppmerksomhet». Vi føler virkelig at vi strekker oss langt, og har gjort det over flere år. De tar snart knekken på oss, det er skikkelig fælt og vondt å skrive men det oppleves slik. Altså tuller ikke, turbo fra de VÅKNER til de legger seg. Aldri rolige, gode stunder om morgenen. Jeg forsøker baking, perling, tegning, iPad, TV (men det blir kangling), lydbok og bøker osv. Funker i 10 minutter før de blir leie eller kjeder seg. Det som fungerer best er å være ute i skogen, hvor de kan løpe og herje rundt uten at noen av oss føler vi er til bry for noen. 

Så til spørsmålet. Føler dere at dere blir møtt godt hvis dere foreldre ønsker utredning på ADHD? Jeg opplever at vi heller blir oppfordret til foreldreveiledning (som vi har gjort såklart), og at jeg opplever folk som skeptiske til det. De er bare 6 år, jeg vet det modnes mye med alder. Men vi ser jo når vi har besøk av andre jenter at de faktisk kan sitte rundt bordet uten å ligge opp-ned, løpe av stolen 1000 ganger.
 

Det oppleves enda mer sårt, for da er det noe med oss da? Jeg er så skamfull for at vi ikke mestrer de og oppgaven som foreldre. Jeg er redd det eskalerer mer hvis vi ikke får riktig hjelp.

Anonymkode: 6ee40...67c

Tvillinger er gjerne for tdlig født, og får dermed utfordringer senere i livet, gjelder dette disse to? 
Har du lest deg opp på problemer for tidlig fødte ofte får? 

Anonymkode: b270d...ce1

[AnonymBruker]

Oi, her var det mye jeg skulle ha svart hver enkelt på. Så da svarer jeg i totalen på alle her og håper dere som har svart leser svaret her uten at jeg siterer hver enkel kommentar.

1. Vi kjefter ikke på barna, mishandler de ikke eller har noe som helst omsorgssvikt. At begeret fylles av og til må jeg være ærlig å si, men aldri voldsomt og aldri at de blir skremt eller urolig for det.

2. Husk at det er vanskelig å beskrive alt i et forum, og at det dere vurderer er kun et lite blikk av en totalsitusjon. Såklart har vi tenkt at det er vi som ikke mestrer foreldrerollen, men så har jeg også fått høre fra våre nærmeste at vi møter og gjør det riktige. Det er bare så ekstreme følelser som tar overhånd. Jeg har sagt jeg har ADHD, og er det noe jeg ikke er redd er det følelser, for det har jeg hver dag selv. Jeg vil alltid møte sinne med åpne armer, frustrasjon og glede. Det er takhøyde for alle følelser hjemme, men vi har regler på at de ikke får lov å være fysiske. Da tar vi de ut av situasjonen slik at de får roet seg ned for å komme ned til sin toleranse igjen. De ønsker jo ikke å være sinte eller skade andre, de er de mest henrivende og flotteste jentene jeg vet. Men jeg som mor, ser at de strever. Husk det.

3. Ja, vi ønsker spisset foreldreveiledning som blir kompetanse over hva kommunen kan tilby = er det BUP som blir neste.

4. Utviklingsforstyrrelser er medfødt, det heter ikke det for at det utvikler seg over tid. Da har du misforstått begrepet.

5. jeg og mannen har mye kommunikasjon rundt at jentene våre vil være seg, med det samme strevet uansett om de får diagnose eller ikke. Vi vil oppleve de samme utfordringene som foreldre, det er vi klar over. 
 

6. De ble født i uke 37+5, så de er ikke premature. Men delte morkake som kan gi dårligere næring under svangerskap. 
 

Ts

Anonymkode: 6ee40...67c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.12.2024 den 18.15):

Får de nok søvn?
Fjern alt av skjermer.
Følg et keto kosthold.
Vær ute i dagslyset så tidlig som mulig om morgenen.
Vær aktiv.

Barn blir ikke født med ADHD, det er kroppen som er i ubalanse.

Anonymkode: 6a298...508

Folk med adhd produserer for lite dopamin… det hjelper med alt du nevner men det er ikke nok til å bli som gj snitt mennesker..

 

 

Anonymkode: 3e07d...896

[AnonymBruker]

Men ts: det er vel verdt en henvisning som du nevner, men ettersom adhd er såpass arvelig… så bør dere ha slekt med adhd .. foreldre eller søsken..

 

Anonymkode: 3e07d...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mange unge vet f.eks ikke at ADHD diagnose kan gi sanksjoner som å ikke kunne dra inn i militæret, og det vil være med deg på papiret uansett om man vil eller ikke.

Ts

Anonymkode: 6ee40...67c

Man kan dra inn i militæret selv om man har ADHD. Men man må klare seg uten medisiner for å kunne være i militæret. 

Anonymkode: c3179...111