Samlivsbrudd når man er gravid

[AnonymBruker]

Det som er viktig hvis dette skal bli bra igjen er at du må anerkjenne at noe av problemet ligger hos deg, og selv være villig til å gi. Selv om det største problemet ligger hos han som ikke gidder, og du kan ikke tvinge ham til å gidde. Men hvis han har kjørt seg fast i et spor så kan det hjelpe om du viser at du ikke lenger står fast i det samme sporet, hvis det gir mening.

Anonymkode: 2b476...66f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ja, han synes det er lettere å gå fra hverandre enn å diskutere noe som er ubehagelig. Det endte med han reiste ut hele dagen i dag, kom hjem og var med 2åringen en halvtime og la henne og gikk deretter i kjelleren for å game. 

 

Det eneste han har savnet fra meg er om jeg kunne gå ut med bosset mer, det var det største irritasjonsmomentet han hadde med meg, iallfall det han sa når vi gikk til FVK. Jeg er fullstendig klar over at det er andre, viktigere ting, men det holder han dessverre inne. 

Anonymkode: a0446...470

Slik var min mann også. Helt til vi faktisk gikk fra hverandre. Da smalt det. Alt som var gærent ble gærent og alt jeg gjør blir tatt i verste mening. Ekstremt slitsomt for meg og veldig kjipt for barna. 

Anonymkode: 074cd...ae9

[AnonymBruker]

Teoretisk sett skrev (1 time siden):

Jeg skriver ikke at noen skal holde fast, jeg skriver ikke at dette vil løse seg. jeg råder TS til å gjøre tiden de har sammen så hyggelig som mulig slik at hun- og kanskje resten av familien har det så greit som mulig. Jeg tror ikke det hjelper å fore på med diskusjoner og konflikter med en som er konfliktsky. Slik jeg forstår TS er hun usikker på å ende forholdet før barnet kommer, kanskje også i en barselsperiode. Hun må selv ta ansvaret for at hun har det så bra som mulig i denne tiden. Det er vanskelig å avvise en som bare er hyggelig. Det er bedre at en av dem tar initiativ til at de fungerer noenlunde sammen en at ingen gjør det. Det er på det rene at mannen ikke viser velvillighet under rådende forhold, hun kan forholde seg til realitetene slik de er i dag, forsøke å endre forholdene, eller forlate forholdet. Mitt innlegg reflekterer over det TS beskriver i sitt tilfelle. Din exmann og TS mann er lite trolig samme person.

 

Men du skriver at enten kan TS velge å kjempe, eller de kan flytte fra hverandre... da legger du det over på TS. Det er det jeg mener blir feil. Det er ganske så vanskelig å gjøre det "så hyggelig som mulig" hvis man samtidig må trå så forsiktig. Gud forby at man tar opp noe, for da kan mannen bli fornærma og si han ikke gidder mer. Å gå og være redd for sånt, det er ødeleggende det. Å skulle være miss Sunshine i tillegg, i håp om at mannen skal snu, i tillegg til at man er gravid å sårbar, det er jammen å forlange ganske så mye. Mannen får ta seg sammen og ta tak i seg selv. Såpass må en voksen mann tåle å høre uten å stikke halen mellom bena. 

Oftest er det nok to sider av en sak, men av og til er det faktisk sånn at den ene parten jobber vettet av seg for å holde på limet. Det bare fungerer veldig dårlig i lengden. Det er også ganske spesielt å virke så villig til å gi opp på ei man har snart to barn med.

Anonymkode: 5b0f4...046

[AnonymBruker]

Min mann ble slik etter vi fikk barn. Det reaktiverte egne undertrykte barndomstraumer hos ham i en slik grad at han nesten ble en annen mann. Han var så morsom, empatisk, lynende intelligent. Nå er han ekstremt unnvikende, tar alt personlig, skyver ansvaret over på alle rundt seg for alt fra å ivareta barnet adekvat til å sørge for at han selv får seg nye klær…  Og jeg føler deg ts, det er vanskelig å holde maska dag ut og dag inn når man står alene i alt. Man blir sliten, sur og passiv-aggressiv selv. Jeg har vondt av mannen min som tydeligvis har vært gjennom vanskelige ting i livet, men jeg tror ikke de som ikke har vært i forhold med ekstremt unnvikende partnere kan forstå hvor enormt provoserende det er. De oppfører seg som aspeløv og blir de i nærheten av konfrontert så er det rett i offerrollen med hviskestemme og unnvikelse (stikke av mentalt eller fysisk). Kan du gå og klare deg økonomisk, gjør det, ts… Det ligger mer bak slik atferd enn bare dynamikken mellom dere.

Anonymkode: 5cd3e...48b

[Teoretisk sett]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Men du skriver at enten kan TS velge å kjempe, eller de kan flytte fra hverandre... da legger du det over på TS.

Ja, da har du forstått meg rett.

Det er det jeg mener blir feil.

Det er greit, men det er TS eller ingen.

 Det er ganske så vanskelig å gjøre det "så hyggelig som mulig" hvis man samtidig må trå så forsiktig.

Det er kjempelett å gjøre det koselig rundt seg og å være koselig mot andre. 

Gud forby at man tar opp noe, for da kan mannen bli fornærma og si han ikke gidder mer.

Dette har mannen allerede sagt, altså er dette realiteten slik forholdene er nå.

Å gå og være redd for sånt, det er ødeleggende det. Å skulle være miss Sunshine i tillegg, i håp om at mannen skal snu,

Det å forsøke å minimere og forsøke å unngå konflikter bør ikke forveksles med "å gå på nåler"  

i tillegg til at man er gravid å sårbar, det er jammen å forlange ganske så mye.

Det er fullt mulig å forsøke å legge tilrette for at forholdene i hjemmet er trivligst mulig samtidig med sårbarhet og graviditet, det er ikke å forlange så alt for mye, det er faktisk en sunn ting som kan gjøre livet vesentlig lettere.

Mannen får ta seg sammen og ta tak i seg selv.

Det er på det rene at han ikke er villig til dette, altså er dette realiteten slik forholdene er nå.

Såpass må en voksen mann tåle å høre uten å stikke halen mellom bena

Eh, nei. Det hjelper ikke at du synes han bør tåle såpass uten å stikke, han har sagt at han stikker, så da er det et spørsmål om når... 

Oftest er det nok to sider av en sak,

Det er alltid minst to sider av en sak, vi har bare en side belyst fra TS, og må ikke forveksles med dine traumer etter 10 års oppofrelse for mann og barn. 

men av og til er det faktisk sånn at den ene parten jobber vettet av seg for å holde på limet.

Nei, i dette tilfelle ser det ut til at ingen av partene gjør dette.

Det bare fungerer veldig dårlig i lengden.

Ja, det å fortsette å gjøre noe som ikke fungerer  vil gi samme resultat, å forandre på noe kan endre dette

Det er også ganske spesielt å virke så villig til å gi opp på ei man har snart to barn med.

Det er helt tragisk, for alle fire. 

Anonymkode: 5b0f4...046

Jeg vil på tross av enkelte innvendinger anmode minst en av partene til å gjøre en innsats for å ha det bedre disse to månedene frem til babyen kommer, og gjerne og i barselstiden. Det at den parten som ikke gjør denne innsatsen også får det bedre kan sees på som "collateral damage" og bør tåles godt eller i det minste kunne utståes i denne tiden. 

Når det gjelder spørsmålet TS faktisk ber om svar på så viser statistikken at 50/50 er økende og var i 2020 på 43 prosent. Norsk, Svensk og Dansk forskning viser at barn i 50/50 har bedre fysisk og psykisk helse sammenliknet med de som bare bor hos den ene forelderen. Det samme viser seg i forskning fra USA. Studier viser at barn trives best i likeverdige ordninger. Studier viser at foreldre med delt sammvær er fornøyde, tre av fire er svært fornøyde. 

 

Obs. Det er egne anbefalinger for barn fra 0-6 måneder, fra 6-12 måneder, fra 12 til 18 måneder, og fra 18 til 24 måneder, deretter gradvis over til vanlig samværsordning. 

Forskning viser ikke at delt bosted er skadelig for små barn

Forskning viser ikke at delt bosted motvirker konflikter

[AnonymBruker]

Jeg tror nok din mann ville hatt godt utbytte av å gå i terapi, men dette kan han jo ikke tvinges til. Og det at han heller vil at dere skal flytte fra hverandre, enn at han tar tak i utfordringer, viser jo at dette sitter dypt i han. 

Og her er det faktisk han som må ta tak og kjempe for sin familie. Vil eller tør han ikke det, er det nok dessverre ikke mye å gjøre. Kanskje han vil få en oppvåkning når han bor uten deg og barna? 

Det må være utrolig vondt for deg at han velger den "lette" utveien med å skille lag. Ønsker deg alt godt. 

Anonymkode: 8b2c4...427

[AnonymBruker]

Jeg ble forlatt av mannen min gjennom 10 år, tre dager etter at jeg annonserte at jeg var (planlagt) gravid. Det var et sjokk og et traume for meg, mannen ble en annen over natten, unnvikende og ikke til å kjenne igjen.

Han ble med på fødselen og bodde hos oss de første 14 dagene etter barnet var født. Deretter kom han på besøk noen ettermiddager i uka for å bli kjent med barnet og for å avlaste meg. 
 

Han hadde ikke overnatting med barnet før ungen var rundt 1 år. Men hadde frem til da økende dagsamvær hjemme hos seg selv. Overnattingene var kun 1 natt om gangen, og dagsamvær noen dager/timer i uka. Både hjemme hos meg og hos ham. 
 

Det kostet utrolig mye for meg, jeg var såret og forbanna, men det viktigste var å gi far og barn muligheten til å skape en trygg og god relasjon. 
 

Vi gikk hele denne tiden til timer hos parterapeut, mens mannen i tillegg gikk til individuelle terapitimer. Viste seg selvsagt at det var psykiske årsaker til at han plutselig ville ut av forholdet, og vi jobbet oss gjennom det. Vi ble sammen igjen da ungen nærmet seg 2 år, og nå har vi det veldig bra sammen. 
 

Men det var kjempetøft, og det var et stort tillitsbrudd for meg, som jeg fortsatt jobber med. Han ødela svangerskapet og barseltiden min på en måte, jeg ser ikke tilbake på den tiden med glede. Det er trist.

Anonymkode: 7ec69...e23