Ambivalent forhold til egen far - andre med erfaringer?

[AnonymBruker]

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg trenger bare å ventilere litt. Forholdet til faren min er ekstremt ambivalent. På den ene siden er han morsom, snill, hjelpsom og klok. På den andre siden er han krevende, energitappende og en kilde til mye irritasjon og frustrasjon for meg.

Han er alltid i gang med store og små prosjekter, og forventer at vi – jeg, søsknene mine og våre familier – stiller opp når det passer ham. Jeg kjenner ingen som ber om så mye hjelp som han gjør, og når vi ikke kan eller vil, spiller han ofte på samvittigheten vår. Det er også vanskelig å besøke ham uten å bli rekruttert til en eller annen oppgave. Om vi først er der, blir vi bedt (eller nærmest kommandert) til å stable ved, rydde i garasjen, kjøre noe til renovasjon, eller hjelpe til med å vaske utleieleiligheter som han har drevet med i mange år. Alt skjer på hans premisser – som når han plutselig bestemmer at akkurat denne helgen passer det perfekt å bytte dusjkabinett eller legge platting på hytta, og vi blir involvert uten å ha blitt spurt om det overhodet passer for oss.

Han virker ikke å forstå at vi har våre egne travle liv. Jeg jobber fulltid, studerer ved siden av, har tre barn og et hjem å holde i orden. Det samme gjelder for søsknene mine. Likevel blir det dårlig stemning om vi prøver å si at det ikke passer.

I tillegg er han en som alltid skal kommentere og belære. Han mener noe om alt – fra hvordan jeg fyrer i ovnen og vasker bilen, til hvor jeg handler eller følger opp barna mine på skolen. Barna mine er allerede lei av at jeg maser, så de trenger ikke en bestefar som gjør det samme. Det virker som han ikke klarer å bare være en bestefar som gir dem et pusterom.

Samtidig er det viktig å påpeke at han også har vært veldig snill og støttende. Han har hjulpet oss med lån av penger i ulike situasjoner i livet, vært kausjonist, og bidratt med råd og praktisk hjelp når vi har trengt det. Men det sitter langt inne for meg å be om hjelp, fordi jeg føler at jeg da står i en slags gjeld til ham. Han har en evne til å legge på oss arbeid vi ikke kan si nei til. 

Moren min lider nok også under denne dynamikken. Selv om han inviterer hele storfamilien hjem på middag, er det moren min som står for alt arbeidet. Hun er over 70 år og har dårlig helse, men jeg tror ikke han tar særlig hensyn til det. Han er like gammel, men sprek, ressurssterk og vant til å få ting gjort, men det skjer ofte på bekostning av andre.

Som person kan han være både engasjert og handlekraftig. Han skriver leserinnlegg og involverer seg i saker han brenner for. Men måten han snakker til andre på, kan ofte oppleves som kvass eller belærende. Dette har preget meg siden barndommen. Jeg var alltid urolig når han var hjemme, fordi humøret hans var uforutsigbart. Selv om han aldri har vært voldelig, kunne han komme med frekke kommentarer helt uten å tenke over hvordan det føltes for oss. 

I dag er han frustrert over at barnebarna ikke besøker ham mer. Han forstår ikke hvorfor de eldre ikke kommer på eget initiativ, eller hvorfor de yngre føler seg usikre på ham. Han ønsker nærhet, men ser ikke at måten han oppfører seg på ofte skaper avstand, han skyver folk fra seg uten å se eller skjønne det selv.

Jeg er glad i ham, og jeg vet at han har hatt en vanskelig og traumatisk barndom som har satt sine spor. Han har et stort behov for bekreftelse og stiller ofte spørsmål som: «Sant du hadde en god barndom?», «Du har en snill far, ikke sant?» eller «Du er heldig som har meg, er du ikke?» Det blir utrolig slitsomt i lengden.

Til tross for at jeg er 40 år, føler jeg meg som et lite barn i hans nærvær – liten, kritisert og belært. Det er krevende å forholde seg til ham, både som forelder og som person.

 

Beklager for veldig langt innlegg!

Er det flere som har vokst opp med en slik forelder, eller har en nær relasjon til en slik type person? 

 

Anonymkode: 53f9e...74a

[Irak]

Dette virker utrolig slitsomt. Jeg hadde valgt å sette grenser. Hadde krevd å bli behandlet med respekt. Så hadde jeg passet på å ikke skylde noe. For det kan mest sannsynlig bli brukt mot deg og da er det utpressing og emosjonell vold. Noe som er høyst sannsynlig. 

Må du forholde deg til ham? 

Om du ikke er avhengig av han så kan du jo velge...

Veldig usunn dynamikk dette her....

[AnonymBruker]

Irak skrev (59 minutter siden):

Dette virker utrolig slitsomt. Jeg hadde valgt å sette grenser. Hadde krevd å bli behandlet med respekt. Så hadde jeg passet på å ikke skylde noe. For det kan mest sannsynlig bli brukt mot deg og da er det utpressing og emosjonell vold. Noe som er høyst sannsynlig. 

Må du forholde deg til ham? 

Om du ikke er avhengig av han så kan du jo velge...

Veldig usunn dynamikk dette her....

Jeg ønsker å ha et godt forhold til ham, ønsker ikke å kutte ham ut. Men må sikkert sette noen grenser.. det har hendt jeg har sagt i fra, men det har blitt veldig dårlig stemning, og han har gitt meg dårlig samvittighet etterpå. 
 

Jeg er ikke avhengig av ham, selv om han har hjulpet meg med diverse opp gjennom. 
 

Huff, skjønner at det ikke går an å endre på en gammel mann, skulle bare ønske han kunne holde mange av sine meninger for seg selv, og ikke forvente at vi skal stille opp i tide og utide på alskens prosjekter han setter i gang 🙈

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[Irak]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg ønsker å ha et godt forhold til ham, ønsker ikke å kutte ham ut. Men må sikkert sette noen grenser.. det har hendt jeg har sagt i fra, men det har blitt veldig dårlig stemning, og han har gitt meg dårlig samvittighet etterpå. 
 

Jeg er ikke avhengig av ham, selv om han har hjulpet meg med diverse opp gjennom. 
 

Huff, skjønner at det ikke går an å endre på en gammel mann, skulle bare ønske han kunne holde mange av sine meninger for seg selv, og ikke forvente at vi skal stille opp i tide og utide på alskens prosjekter han setter i gang 🙈

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Om han gir deg dårlig samvittighet, så må du bare gjøre deg hard, ellers blir det vanskelig å ha et forhold til ham...

Setter du ikke grenser så spiser han deg opp. Mannen er jo en emosjonell vampyr i mine øyne, som et stort barn. 

Dårlig stemning må du bare ignorere eller gå. Gi beskjed på forhånd til han slik at han forstår. Straffer han deg på noe vis så må du ta avstand...

Det skal godt gjøres å lære en gammel hund nye triks, om du forstår hva jeg mener...

Tenker ikke at han er en hund altså 😂. 

[AnonymBruker]

1/10

Anonymkode: 53349...1cd

[Daisy-love]

Det bør være mulig å sette grenser og ivareta seg selv, uten å måtte kutte kontakten, om ikke så er ikke relasjonen verd det (i min mening). Jeg støtter den over her. Jobb med egne samvittighet, og ikke skyld ham penger eller annet han kan spille på. Jeg hadde også snakket med søsken her, og kanskje satt litt grenser sammen, så det er en tydelig front, og han ikke spiller dere opp mot hverandre. 
Barna hadde jeg beskyttet. Du fikk ikke den beskyttelsen du trengte som barn og sliter nå som voksen med å sette de grensene som er så nødvendige, og kjenner på vonde/blandende følelser. Om du ikke klarer å si noe for deg selv, så må du i hvert fall si noe for barna dine. Far til en venninne er litt samme krasse fyren, med moren som dilter etter og gjør det han har en fiks ide om. Han kan også være raus og fin, men på sine premisser, litt som her. Der har søsknene i det minste felleskap om faren og hans væremåte og støtter hverandre i de grensene de må sette, både for seg selv og barna deres. Det er ikke lett, men nødvendig med grensesetting her 💚 

[AnonymBruker]

Har sagt ifra flere ganger når det kommer til hvordan han snakker til og om barna. Da har han faktisk tatt det til seg og det har blitt bedre (en liten stund). Føler det er lettere å være tydelig på barnas vegne enn meg selv.

Han kan være en veldig fin samtalepartner på en god dag, men det er så uforutsigbart, for andre dager er det som å snakke til en trassig treåring..

Når han ikke får hjelp med ett eller annet han jobber med, uffer han seg og klager og syter, og mener vi er egoistiske. Det er så synd på ham som må gjøre «alt» alene. I prosjekter han selv setter i gang.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

Du har en egosentrisk far, og selv om han blir sur hvis dere sier mer nei, er det den eneste muligheten her. Helst etter en samtale der du klargjør dine synspunkter og sier at han skyver folk fra seg fordi han er såpass krevende og tar dere for gitt.

 

Anonymkode: 4b533...7d4

[AnonymBruker]

Dette er manipulasjon på høyt nivå.

Han har en fot innenfor narsissisme.

Sett grenser. Jeg ville ikke brukt mye krefter på å forklare og bli forstått. Energitap uten hell.

Anonymkode: 1b02e...49b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Dette er manipulasjon på høyt nivå.

Han har en fot innenfor narsissisme.

Sett grenser. Jeg ville ikke brukt mye krefter på å forklare og bli forstått. Energitap uten hell.

Anonymkode: 1b02e...49b

Men hvordan sette grenser? Jeg har tydeligvis ikke greid det i løpet av de 40 siste årene🙈 

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Du har en egosentrisk far, og selv om han blir sur hvis dere sier mer nei, er det den eneste muligheten her. Helst etter en samtale der du klargjør dine synspunkter og sier at han skyver folk fra seg fordi han er såpass krevende og tar dere for gitt.

 

Anonymkode: 4b533...7d4

Krevende er han ja! Føler ikke han tar oss for gitt, men mer som en selvfølge at vi skal stille opp i tide og utide. 
 

Han er svært familieorientert, og ønsker å samle flokken til familiemiddager ol. Slike sammenkomster kan være hyggelige, men det er avhengig av hans humør den dagen. Ofte er det kommentarer og dårlig stemning, og vi kan ikke komme oss derfra fort nok. 

Det blir også veldig slitsomt når han ringer hver dag, og da helst for å be om noe eller mase om noe som ikke er bra. Kjenner jeg blir matt hver gang han ringer, ønsker ikke å svare. Men da får jeg høre det neste gang.. «å, du lever ja», «hva har du gjort, jeg har prøvd å ringe deg» osv. Som om jeg bare sitter å venter på telefon fra ham uten noe annet å gjøre.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Krevende er han ja! Føler ikke han tar oss for gitt, men mer som en selvfølge at vi skal stille opp i tide og utide. 
 

Han er svært familieorientert, og ønsker å samle flokken til familiemiddager ol. Slike sammenkomster kan være hyggelige, men det er avhengig av hans humør den dagen. Ofte er det kommentarer og dårlig stemning, og vi kan ikke komme oss derfra fort nok. 

Det blir også veldig slitsomt når han ringer hver dag, og da helst for å be om noe eller mase om noe som ikke er bra. Kjenner jeg blir matt hver gang han ringer, ønsker ikke å svare. Men da får jeg høre det neste gang.. «å, du lever ja», «hva har du gjort, jeg har prøvd å ringe deg» osv. Som om jeg bare sitter å venter på telefon fra ham uten noe annet å gjøre.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Det er jo selvsentrerthet du beskriver, manglende evne til å forstå og sette seg inn i deres sinn og følelser. Det som kalles mentalisering. Sagt med andre ord, du har en far med en vanskelig personlighet. Det som oftest skjer i slike relasjoner er at man må skape en distanse, sette grenser. Du lurer på hvordan man setter grenser, det er ved f.eks å si nei, «det passer ikke», «vi har veldig mye å gjøre for tiden», «jeg trenger å hvile helt ut denne helgen», osv osv. 

Det er en endring som koster noen ubehagelige følelser, fordi han har manipulert deg til å føle skyld rundt grensesetting. Du får enten fortsette som nå, til du kanskje sprekker og ikke orker å ha noe med ham å gjøre, eller faktisk begynne å tøre å sette grenser. På tide å bli voksen, tenker jeg litt da… 

Anonymkode: 4b533...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo selvsentrerthet du beskriver, manglende evne til å forstå og sette seg inn i deres sinn og følelser. Det som kalles mentalisering. Sagt med andre ord, du har en far med en vanskelig personlighet. Det som oftest skjer i slike relasjoner er at man må skape en distanse, sette grenser. Du lurer på hvordan man setter grenser, det er ved f.eks å si nei, «det passer ikke», «vi har veldig mye å gjøre for tiden», «jeg trenger å hvile helt ut denne helgen», osv osv. 

Det er en endring som koster noen ubehagelige følelser, fordi han har manipulert deg til å føle skyld rundt grensesetting. Du får enten fortsette som nå, til du kanskje sprekker og ikke orker å ha noe med ham å gjøre, eller faktisk begynne å tøre å sette grenser. På tide å bli voksen, tenker jeg litt da… 

Anonymkode: 4b533...7d4

Ja, det høres jo veldig enkelt ut🫠 Han tar ikke første nei for et nei. Greier å snu å vende på ting, til han plutselig har fått «viljen» sin. Skal sies at jeg er svært konfliktsky, antagelig på grunn av ting fra oppveksten min. 
 

Har ofte tenkt på å få ham med til en familieterapeut, så vi kunne hatt en tredjeperson i rommet under en slik «konfronterende» samtale. Men tviler på han ville blitt med på noe slik, det tror jeg han ville tatt som et stort personangrep, og gått i lås.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

Høres egentlig ut som de fleste menn i den generasjonen, de stiller gjerne opp, men aldri uten å kreve tilbake, å stille opp uten krav er å sy puter under arma på ungene, att dere har ett liv utenom hans lille rike, er underordnet, for han er viktigere enn dere alle tilsammen, det er han som holder familien samlet oppi alt. Dette er en stri jobb. 

De er autoritære og uten gangsyn, de er patre familias i egne øyne, sjefen over sitt lille rike, og dette er en rolle de trivest med og tviholder på, led dette terroriserer de hele familien, selv er han uangripelig og rett og slett ett fantastisk menneske som skryter av seg selv fordi ungene stiller opp, som skryter av seg selv når ungene presterer, det er hans bedrift nemlig, om de så blir ol vinnere eller tjener godt på børsen eller kaprer en sjefsjobb, alt er grunna hans eminente oppdragelse. Han vil sole seg i glansen. 

Hva kan en gjøre?  En må kjefte, gi tilbake med egen mynt, si nei, gøyeste du kan si er "att du gidder ikke" , og da blir det surmuling og en iskald skulder i retur, - alt han har stilt opp med, så er dette takka han får, jeg synes jeg hører han.  Han vil klage til alle som hører

Du får aldri i livet han til å forandre seg, spesielt ikke nå på sine eldre dager, det skal ekstremt mye selvinnsikt i å endre seg, og desse mennene eier ikke slikt.  Uansett er dette din feil, og du er nå ett ubrukelig menneske. 

Sannheten er att dere er alt han har, og han er livredd for å miste dere. 

Og enden på visa er att dere vil bare styre på som dere alltid har gjort, for husfreden sin del, imens vil han spise dere mer og mer opp etterhvert som att han blir eldre, dere kan ta oppgjøret, eller innse att slik er det bare å slutte å tenke mer på det. Uansett utfall så blir det ikke enkelt.

 

 

Anonymkode: c964e...24b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres egentlig ut som de fleste menn i den generasjonen, de stiller gjerne opp, men aldri uten å kreve tilbake, å stille opp uten krav er å sy puter under arma på ungene, att dere har ett liv utenom hans lille rike, er underordnet, for han er viktigere enn dere alle tilsammen, det er han som holder familien samlet oppi alt. Dette er en stri jobb. 

De er autoritære og uten gangsyn, de er patre familias i egne øyne, sjefen over sitt lille rike, og dette er en rolle de trivest med og tviholder på, led dette terroriserer de hele familien, selv er han uangripelig og rett og slett ett fantastisk menneske som skryter av seg selv fordi ungene stiller opp, som skryter av seg selv når ungene presterer, det er hans bedrift nemlig, om de så blir ol vinnere eller tjener godt på børsen eller kaprer en sjefsjobb, alt er grunna hans eminente oppdragelse. Han vil sole seg i glansen. 

Hva kan en gjøre?  En må kjefte, gi tilbake med egen mynt, si nei, gøyeste du kan si er "att du gidder ikke" , og da blir det surmuling og en iskald skulder i retur, - alt han har stilt opp med, så er dette takka han får, jeg synes jeg hører han.  Han vil klage til alle som hører

Du får aldri i livet han til å forandre seg, spesielt ikke nå på sine eldre dager, det skal ekstremt mye selvinnsikt i å endre seg, og desse mennene eier ikke slikt.  Uansett er dette din feil, og du er nå ett ubrukelig menneske. 

Sannheten er att dere er alt han har, og han er livredd for å miste dere. 

Og enden på visa er att dere vil bare styre på som dere alltid har gjort, for husfreden sin del, imens vil han spise dere mer og mer opp etterhvert som att han blir eldre, dere kan ta oppgjøret, eller innse att slik er det bare å slutte å tenke mer på det. Uansett utfall så blir det ikke enkelt.

 

 

Anonymkode: c964e...24b

Den var spot on! Når vi barna eller barnebarna gjør det bra, er det hans fortjeneste. Om han sitter på bil med meg kan han skryte av at jeg er en flink sjåfør, fordi jeg har hatt en så god kjørelærer i ham..

Jeg tror du har helt rett i at han e redd for å miste oss, og at vi er en del av «hans lille rike». Som sagt, jeg følte du traff spikeren på hodet her 😅

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, det høres jo veldig enkelt ut🫠 Han tar ikke første nei for et nei. Greier å snu å vende på ting, til han plutselig har fått «viljen» sin. Skal sies at jeg er svært konfliktsky, antagelig på grunn av ting fra oppveksten min. 
 

Har ofte tenkt på å få ham med til en familieterapeut, så vi kunne hatt en tredjeperson i rommet under en slik «konfronterende» samtale. Men tviler på han ville blitt med på noe slik, det tror jeg han ville tatt som et stort personangrep, og gått i lås.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

Nei, det er absolutt ikke lett å holde på grensene dine med en sånn person. Men likevel, endring koster, og gjør noen eksperimenter nå fremover med å stå på ditt, gjenta grensene dine, et nei er et nei. Men da må du tåle at han surmuler og synes dere er bortskjemte, etc. Det er ikke så farlig som det føles som, men ja relasjonen endres og blir ikke som før. Men det er kanskje det dere rundt ham trenger. Kanskje du kan alliere deg med moren din eller andre i familien.

Anonymkode: 4b533...7d4

[AnonymBruker]

Er han en gammel mann så hjelp din far ! Folk er så selvopptatt av egne behov at det er skremmende. Hvor blir det av omsorgen for de eldre og de svake ?

Anonymkode: cd323...956

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei, det er absolutt ikke lett å holde på grensene dine med en sånn person. Men likevel, endring koster, og gjør noen eksperimenter nå fremover med å stå på ditt, gjenta grensene dine, et nei er et nei. Men da må du tåle at han surmuler og synes dere er bortskjemte, etc. Det er ikke så farlig som det føles som, men ja relasjonen endres og blir ikke som før. Men det er kanskje det dere rundt ham trenger. Kanskje du kan alliere deg med moren din eller andre i familien.

Anonymkode: 4b533...7d4

Søsken kan jeg nok alliere meg med, men moren min er en lost case😅 hun forsvarer ham i tykt og tynt, så det har aldri vært støtte å få derfra.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Er han en gammel mann så hjelp din far ! Folk er så selvopptatt av egne behov at det er skremmende. Hvor blir det av omsorgen for de eldre og de svake ?

Anonymkode: cd323...956

Han er 70, og sprek og oppegående. Mer tid og energi enn oss i småbarnsfasen vil jeg si. Og dette er ikke noe som har oppstått nå som han er «gammel». Hele livet har han vært slik. Jeg er helt for at vi skal hjelpe hverandre, begge veier. Og det gjør vi. Men det er slitsomt når han legger planer på våres vegne og forventer og nærmest krever at vi skal stille opp på alt mulig når det måtte passe for ham. Uten spørsmål om det faktisk passer for oss. 
 

Har ungene fotballkamp hvor vi må bruke en hel dag på kjøring til og fra, er det sukking og stønning og helt hårreisende at vi «hele tiden» er med på noe som ikke innebærer å bidra til hans mange prosjekter. «Det er snakk om prioritering», får vi høre da.

TS

Anonymkode: 53f9e...74a

[monican94]

her ville jeg satt meg ned sammen med søsken og han og hatt en ordentlig prat. Vær ærlige, si at dere er glad i han og glad for det han er og har vært for dere MEN at nå klarer dere ikke mer av hans krav, si at dere får dårlig samvittighet og at dette sikkert ikke er hans intensjon men at nå må det endres om ikke relasjonene skal bli helt ødelagt. Forklar også hvordan barnebarna har det rundt han. Ikke la han dominere samtalen, men vær tydelige og la det komme tydelig frem at dere er glade i han.