Har blitt apatisk og likegyldig etter et enormt fremsteg med tanke på traumebehandling

[AnonymBruker]

Hei, jeg ville bare skrive her i tilfelle noen har noen erfaringer med det samme, og eventuelt råd i den situasjonen jeg er i. 

Jeg har kompleks PTSD, og har noen store traumer med meg. Uten å gå for mye i detaljer om hva det går i kan jeg si litt om symptomene, jeg har slitt mye med dissosiasjon, hukommelsestap og har mye fragmenterte traumeminner. Problemet i behandling er at jeg ikke greier å huske traumene uten at jeg dissosierer, blir fjern o.l. Så etter mye jobbing har jeg greidd å komme i kontakt med et av de store temaene. Jeg har grått, jeg har tatt det innover meg, jeg har greidd å huske uten å dissosiere, jeg har kjent det i kroppen, jeg har kjent raseriet, jeg har sett for meg hva jeg heller skulle gjort i situasjonen for å ikke bli utsatt for de krenkelsene og livstruende situasjonene, jeg har ristet o.l. 

Så var det at jeg for to uker siden etter å ha hatt alt dette rundt dette temaet oppe i to måneders tid konfronterte hele situasjonen, og tok et oppgjør med de det gjelder. Jeg stod opp for meg selv, satt ord på det jeg trengte, jeg kjente meg stødig, stabil og "empowered". I etterkant forløste det et enormt raseri som jeg rommet på en god måte. Det ble en god opplevelse, der jeg både kjente meg sterk og trygg på meg selv, og samtidig ble møtt på en overraskende god måte. Det kan aldri endre det, men jeg opplevde det som noe positivt. Men så dagen etter, og disse to ukene i etterkant har jeg følt meg ekstremt likegyldig, lite investert i livet mitt, passiv og har motstand mot alt jeg hadde sett frem til i denne årstiden. Jeg flykter inn i enorme mengder skjermbruk og jeg har ikke en gang lyst til å hjelpe meg selv ut av det. Jeg overspiser mer, og kjenner behov for å skade meg selv. 

Det jeg selv tenker er at det er deler av meg som er redd pga fremgangen, som ikke vet hvordan livet kan være uten dette traumet, og som er overveldet av et så stor fremskritt. Samtidig gir det ikke helt mening for meg enda. Skal jeg la dette gå over av seg selv, burde jeg forsøke å pushe meg ut av det? Hører gjerne fra andre om dere har lignende erfaringer, og hva dere gjorde, eventuelt hvordan det løste seg for dere. 

Anonymkode: f6fe6...d56

[SosialIntrovert]

Vanskelig problemstilling. Jeg håper du kommer deg ut av det. Har du noen å drøfte dette med? En sparringspartner som kan holde deg flytende?

Tilbakeslag og motstand vil alltid komme, men du blir sterkere for hver gang.

Aldri gi opp, selv om det kan være fristende når det står på.

 

[Avia]

Jeg går igjennom noe lignende med complex ptsd, dissosiasjon og ble en periode verre etter fremskritt og terapi. Vet ikke om vi kan prate sammen annet sted hvis du vil

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (23 timer siden):

Vanskelig problemstilling. Jeg håper du kommer deg ut av det. Har du noen å drøfte dette med? En sparringspartner som kan holde deg flytende?

Tilbakeslag og motstand vil alltid komme, men du blir sterkere for hver gang.

Aldri gi opp, selv om det kan være fristende når det står på.

 

Jeg går til en psykolog, så jeg har time der igjen til uka. Jeg holder meg flytende, og det kommer nok til å gå bra. Det hadde bare vært fint å høre fra andre med lignende erfaringer. 

Tusen takk for støttende ord og omtanke! Det betyr mye. 

TS

Anonymkode: f6fe6...d56

[AnonymBruker]

Avia skrev (23 timer siden):

Jeg går igjennom noe lignende med complex ptsd, dissosiasjon og ble en periode verre etter fremskritt og terapi. Vet ikke om vi kan prate sammen annet sted hvis du vil

Godt å høre at det ikke er helt uvanlig da! Jeg ønsker hovedsaklig å snakke her i tråden. Og hører gjerne mer her hvis du er villig til det og hvis ikke har jeg stor forståelse for det. Jeg håper du kommer deg gjennom det du også! 

TS

Anonymkode: f6fe6...d56