Jeg er blitt så asosial med årene. Vanlig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2024 den 21.06):

Samme her 🤭

Anonymkode: 0a0ea...11c

 

AnonymBruker skrev (På 6.12.2024 den 8.57):

Godt å lese at andre er som meg! Lei av folk,trives best hjemme og er sosial bare hvis jeg har glede av det, aldri av plikt. 

Jomo var et bra uttrykk!😀

Anonymkode: 3c71d...765

Bra vi er flere som koser oss i JOMO-gjengen.

Det er nok mer naturlig å være FOMO (fear of missing out) når man er yngre, samtidig så er jeg ikke så sikker på at vi har endret oss så mye og mistet så mye når vi går over til JOMO, tror nok det handler mye om å ha funnet trygghet i å være i det man trives best med. Samtidig som man, med alderen, ikke har like mye energi og er like spenningssøkende på alt utenom huset, naturlig nok. Tror det er en blanding jeg, naturlige "aldersforandringer" sammen med større trygghet og selvaksept for hva man liker å bruke tiden sin på. 

Anonymkode: 5cdd1...62a

[AnonymBruker]

Man husker best årene fra 10-30. 

Sjelden noe nytt og spennende etter det

Anonymkode: 25955...be2

[LøkkaLine]

Åh, dette var 10/10 relaterbart. Jeg er 38år, og kjenner at det som tidligere ga meg energi ved mennesker mer og mer tapper meg. Jeg irriterer meg mye fortere over andres egosentriske væremåter, verdier og verdenssyn, eksempelvis. 

Så en middag ute kan ende med at jeg må lade i to-tre dager etter, for å få tilbake energi etter å ha «skjerpet meg» den tiden jeg var sosial. 

Har også gått fra å være supersosial på jobb til nå å bare sitte ved pulten og ideelt sett gå turer ute i lunsjen osv. For min del endret nok covid og de årene helt alene meg. Så mye tid uten å snakke med folk endret nok hele personligheten min og hvor mye jeg takler av input utenfra (bodde alene etter et brudd da - aldri vært mer ensom i mitt liv og jeg som pleide å være sosial og glad ble diagnostisert deprimert)

Har samboer og hund i dag, og foretrekker 100% koselige middager hjemme med de (nesten hver dag) fremfor å ta en øl ute med venninner. Og å spraye og stelle plantene mine som du sier, haha. Det gir meg bare mye mer. Valgt å ikke få barn enda. Tror ikke jeg orker den krevende stillingen og jobben jeg har + barn. Eller Oslo + barn. Så noe må endres først. Gi meg mer energi.

Jeg har tenkt at dette var covid, men kanskje er det også at jeg blir eldre. Vet ikke. Tenkt jeg skal flytte fra Oslo til et sted mye mer landslig til. Og gjør nok også det om ikke for lang tid. Mye i byen virker så overfladisk og pretensiøst. Vil helst bare være i naturen hver helg. 

Har du mulighet til å bytte jobb? Flytte på landet?

Vi er flere iallfall ❤️

Endret 7. desember 2024 av LøkkaLine

[LøkkaLine]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

 

Bra vi er flere som koser oss i JOMO-gjengen.

Det er nok mer naturlig å være FOMO (fear of missing out) når man er yngre, samtidig så er jeg ikke så sikker på at vi har endret oss så mye og mistet så mye når vi går over til JOMO, tror nok det handler mye om å ha funnet trygghet i å være i det man trives best med. Samtidig som man, med alderen, ikke har like mye energi og er like spenningssøkende på alt utenom huset, naturlig nok. Tror det er en blanding jeg, naturlige "aldersforandringer" sammen med større trygghet og selvaksept for hva man liker å bruke tiden sin på. 

Anonymkode: 5cdd1...62a

Godt sagt - her er jeg helt enig 👏🏼❤️

Før «led» jeg meg gjennom aktiviteter og byturer osv, som jeg nå bare sier nei til. Vet mye mer hvem jeg er og hva som gir meg stabilitet og glede.

[blåbærpai]

Samme her💕

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at mennesker trekker mot mer og mer introversjon jo eldre de blir. 

I ungdomsårene er man høyt og lavt og skal være med på alt. 
I 20-årene ønsker man fortsatt å være med på mye, men må regulere seg mer utifra studier og/eller jobb.
I 30-årene har man en del utflukter, men har blitt mer etablert, er i jobb og fokuserer mer og mer på familieliv. 
I 40-årene endres verdiene etter mange aktive og krevende år, og man prissetter mer ro og fokuserer mer på egentid. 
I 50-årene har egentiden og roen blitt etablert.
I 60-årene fortsetter egentid og ro, men samtidig daler den fysiske kapasiteten. 

Men så skjer det ofte en endring ved pensjonsalderen igjen. Da har de fått frigjort mer tid og/eller begynner å få eldre perspektiver (kjenne på ensomhet, ønsker å leve livet mer, skape flere inntrykk, skape seg nettverk inn mot alderdommen osv) og begynner å sosialisere seg igjen. Ikke alle, men mange. 

Anonymkode: 48e55...53b

[AnonymBruker]

Hadde lyst å lage en egen tråd om dette. Jeg er 42 og ting har endret seg veldig for meg etter hvert som jeg er blitt voksen. 

Men ikke så mye jobbmessig slik du beskriver TS, men personlig. Før var jeg åpen, glad i en fest og være sosial. Nå liker jeg meg best hjemme og vil gjerne legge meg tidlig for å få mest mulig ut av dagen. Vi var på julebord i går med jobben til mannen, hotell overnatting og middag + underholdning i går kveld. Vi spiste og koste oss, det var fri bar og vi kunne hente absolutt alt vi hadde lyst på i baren og sette det på firma. Før ville jo dette ha vært noe jeg hadde satt STOR pris på, men i går tok jeg tre øl og en mohito også orket jeg ikke mer. Gamlemor gikk og la seg kl 23. Våknet frisk og uthvilt i dag tidlig og gikk meg en tur før frokost. Så gledet jeg meg til å komme hjem til barna.  

/gammel42

Anonymkode: ff167...580

[Nowayback]

Jeg også, men har aldri vært særlig sosial i utgangspunktet.

[AnonymBruker]

Er 49 og ufør og må si det åpnet seg en ny verden etter det. Nå kan jeg være så introvert og asosial jeg bare ønsker. 

Skulle noe dukke opp som jeg ikke vil, kan jeg bare skylde på uførheten. Må passe på å holde vennskap og familie vedlike da, men det fikser jeg fint.

For meg var dette en vekommen ting😊. Jeg fyller dagene med hobbyer og ting jeg velger selv å pusle med.

Anonymkode: fdcb5...8f8

[AnonymBruker]

Ja, det er nok veldig vanlig - jeg har alltid vært litt "enstøing" - helt fra ungdomsskolen, men hadde en tydelig "oppblomstring" fra rundt 20 år alder og har vært sosial etter det. Har trivdes på jobb med gode kolleger fra jeg var 30 til nå - men da jeg passerte femti endret arbeidsoppgavene og kollegene seg en del. Merker at noen folk kjeder meg en del og yngre kolleger har helt andre interesser. De gamle kolllegene er blitt kjedelig, de nye er for unge og er lite oppdatert på det jeg intereserer meg for...

... derfor blir det sosiale mer trøttende, med unntak av de jeg liker best. Liker heller ikke altfor lange sosiale settinger med familie. Man er litt "ferdigsnakka". Og egne barn har jeg heller ikke, og det er få barn ellers i familien også.

Er også blitt mindre glad i å reise og møte nye folk. Blitt for gammal. Samme med uteliv - er for gammel til å treffe attraktive damer på byen. Både reise og uteliv blir også mindre interessant når man rett og slett mister en del av den seksuelle driften - det kan også være tanken på at man ønsker å isolere seg mer - jeg vet ikke....

... trives veldig bra med laptop på fanget, høre på musikk, lese bøker, holde meg opptatert i verden og et par interessante hobbies.

Jobben skal ha et arrangement med to overnattinger snart - for 10-20 år siden hadde jeg gledet meg. Nå synes jeg det bare er et jævla mas.

Anonymkode: 6cc89...696

[AnonymBruker]

Herlig! Jeg har alltid vært sånn og alltid skammet meg over hvor lite interessert jeg er i å henge med alle hele tiden. Jeg er såklart en introvert, men har en god dose humor og er en trivelig person å være med! Syns bare det blir så mye skravling og dau tid med folk. Jeg liker mennesker men blir fort for mye for meg. Ikke rart jeg er frivillig/ litt ufrivillig singel på 6. året he he. Vi får godta oss selv som vi er❤️ 

Anonymkode: 40cf0...cd9

[AnonymBruker]

Å balansere egentid er jo viktig, men husk at å investere tid i andre er viktig i seg selv.
En dag sitter du der og trenger noen. Da er det vondt hvis du bare har vannet i ditt eget selskap i mange år.  Tror vi alle har behov for noen nære vennskap og ikke minst trenger samfunnet vårt at mennesker finner hverandre. 

Anonymkode: 62d91...3ff

[Etk]

Enda et medlem i Jomo klubben her! Gjør minst mulig etter jeg har kommet hjem fra jobb, vil bare kose meg i eget og kattens selskap og lese bøker, se tv, høre podcast og musikk og legge meg tidlig. Sier nei til 99% av sosiale ting som ikke har med familie å gjøre.

og - jeg elsker det!!!! 😄

[rotekopp1989]

LøkkaLine skrev (21 timer siden):

Åh, dette var 10/10 relaterbart. Jeg er 38år, og kjenner at det som tidligere ga meg energi ved mennesker mer og mer tapper meg. Jeg irriterer meg mye fortere over andres egosentriske væremåter, verdier og verdenssyn, eksempelvis. 

Så en middag ute kan ende med at jeg må lade i to-tre dager etter, for å få tilbake energi etter å ha «skjerpet meg» den tiden jeg var sosial. 

Har også gått fra å være supersosial på jobb til nå å bare sitte ved pulten og ideelt sett gå turer ute i lunsjen osv. For min del endret nok covid og de årene helt alene meg. Så mye tid uten å snakke med folk endret nok hele personligheten min og hvor mye jeg takler av input utenfra (bodde alene etter et brudd da - aldri vært mer ensom i mitt liv og jeg som pleide å være sosial og glad ble diagnostisert deprimert)

Har samboer og hund i dag, og foretrekker 100% koselige middager hjemme med de (nesten hver dag) fremfor å ta en øl ute med venninner. Og å spraye og stelle plantene mine som du sier, haha. Det gir meg bare mye mer. Valgt å ikke få barn enda. Tror ikke jeg orker den krevende stillingen og jobben jeg har + barn. Eller Oslo + barn. Så noe må endres først. Gi meg mer energi.

Jeg har tenkt at dette var covid, men kanskje er det også at jeg blir eldre. Vet ikke. Tenkt jeg skal flytte fra Oslo til et sted mye mer landslig til. Og gjør nok også det om ikke for lang tid. Mye i byen virker så overfladisk og pretensiøst. Vil helst bare være i naturen hver helg. 

Har du mulighet til å bytte jobb? Flytte på landet?

Vi er flere iallfall ❤️

Hallooo, er du meg? 😂 Dette kunne vært meg som skrev, bortsett fra at jeg er 35 og ikke 38.

Jeg syns også jeg endret meg under/etter korona, gikk gjennom et brudd og fikk mye mindre behov for å være sosial etter det. Trives med det, da, har det veldig fint alene. Nesten alle vennene mine er utadvendt ekstroverte, så jeg kjenner at jeg skiller meg ut ved at jeg er utadvendt, men introvert. Jeg trenger ikke å være like sosial som dem, så jeg er glad for at de har andre venner å henge med også. Tror jeg/vi har funnet en bra balanse etter hvert. 

Jeg har også veldig lyst å flytte fra Oslo og bo mer landlig til, eller til en mindre plass, og være mer i naturen. Må bare tørre. Når alle man snakker med er sosiale og glad i bylivet og at det skjer ting, er det vanskelig å få gehør for at det ikke er helt koko å flytte alene ut av byen, for "det må da bli fryktelig ensomt".