Jeg er blitt så asosial med årene. Vanlig?

[AnonymBruker]

Jeg er 40 år. Både blitt mer introvert og syns jeg begynner å miste skarpheten min. Tidligere lærte jeg fort og hadde mye yrkesstolthet, var knallgod på jobb. Nå vil jeg helst gjøre minst mulig på jobb (til tross for at jeg nylig har fått en mellomlederstilling) og jeg vil være i fred. Innser at jeg må bytte jobb da jeg ikke mestrer den skikkelig. Og drømmer å jobbe alene uten krav fra andre mennesker.

Jeg har muligens vært introvert hele livet, men det er blitt så ille at jeg nesten lurer på om jeg har autisme. Jeg forstår andre mennesker intuitivt så tror nok ikke jeg har det. Men etter å ha levd med en mann med autisme i 15 år så har vi blitt veldig like på mange områder og jeg ser det ekstra godt etter at jeg ble skilt og har en ny mann som jeg sammenligner meg med.

Hvor stort er ditt behov for ro og egentid for å tenke, føle og finne seg selv igjen etter å ha jobbet? Er dette en normalt ting når man blir eldre?

Jeg har blitt veldig hjemmekjær og har et stort behov for å styre med mine greier hjemme. Verden føles stor og livet føles kort. Jeg har et stort behov for å gå hjemme å spraye vann på plantene mine og brette klærne fint og ha kontakt med med selv, men jobben og barna tar all tid og overskudd og jeg mister meg selv.

Anonymkode: becbd...789

[Tabris]

Jeg er 47 år og har bare blitt mer og mer introvert med årene. De siste årene har jeg vært aktiv både kvelder og helger med fritidsinteresser og styreverv, på toppena av 100% jobb (men har dog ikke barn).

Nå har jeg sagt fra meg alt og ønsker helst ikke å reise noe sted etter jeg kommer hjem fra jobb i ukedagene. Jeg har også fått meg hjemmekontor to dager i uken, som hjelper veldig på. Da kan jeg slappe av ordentlig og være oppladet selv når arbeidsdagen er over.

Helgene vil jeg også ha mest mulig uten planer og jeg passer på at hvis jeg har planer en helg så har jeg ingen planer helgen etter. 

Jeg mistenker dette er i overkant selv for en introvert, men har endelig med årene lært å lytte til meg selv og ta hensyn til det som gir meg mest livskvalitet. Og akkurat nå er det et rolig liv med mest mulig tid hjemme og færrest mulig planer.

Det gjør også at de planer jeg faktisk setter har jeg da mentalt og fysisk overskudd til å faktisk glede meg til. 

[AnonymBruker]

Ts her

Jeg prøver å kutte ut mest mulig fra livet jeg også, men jobb og barn får jeg ikke gjort noe med så jeg er ikke helt i balanse og det går utover livskvaliteten. Håper at en roligere jobb vil hjelpe men får jo da problemer med at lønna blir for lav feks. Jeg prøver å lytte til meg selv jeg også, men er ikke lett.... Folk forstår meg ikke helt heller, slekt forventer at jeg blir med på ting, venninner vil gå turer eller skravle. Men tiden min føles så verdifull at jeg ikke vil dele den.

Anonymkode: becbd...789

[AnonymBruker]

Jeg er "bare" 34 år. Er på vei inn i en tidlig overgangsalder og jeg kjenner meg igjen i endel du skriver. Jeg har de siste 5 årene blitt mye mindre sosial (henger dog nok sammen med unger) og merker det endel kognitivt. Jeg tar ikke læring like fort lengre, og jeg glemmer mye. Blir fortere overveldet og bruker lengre tid på å lade opp. Ønsker selv å bytte jobb fordi jeg mestrer den ikke like godt lengre - den krever for mye mental kapasitet. Ønsker egentlig å ta mer utdanning men jeg føler at hodet ikke strekker til lengre. Vil egentlig bare ha en jobb hvor jeg kan jobbe mer isolert fra andre og som ikke krever like mye av meg. 

Anonymkode: e081b...f07

[Tabris]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ts her

Jeg prøver å kutte ut mest mulig fra livet jeg også, men jobb og barn får jeg ikke gjort noe med så jeg er ikke helt i balanse og det går utover livskvaliteten. Håper at en roligere jobb vil hjelpe men får jo da problemer med at lønna blir for lav feks. Jeg prøver å lytte til meg selv jeg også, men er ikke lett.... Folk forstår meg ikke helt heller, slekt forventer at jeg blir med på ting, venninner vil gå turer eller skravle. Men tiden min føles så verdifull at jeg ikke vil dele den.

Anonymkode: becbd...789

Jeg har bevisst valgt bort barn, og mitt behov for alenetid og ro er en av grunnene. Jeg har også nå valgt en jobb hvor jeg kan ha delvis hjemmekontor av samme grunn. Det med barn kan jo ikke du gjøre så mye med, men kanskje skifte jobb eller evt be om delvis hjemmekontor, hvis det er en jobb hvor det er mulig?

Jeg har vært ærlig med mine venner om hvordan jeg er og at jeg trenger mye tid for meg selv. Noen av dem er introverte selv, andre er ganske ekstroverte, men de alle forstår og respekterer det. Eller i det minste respekterer det, selv om de kanskje ikke helt klarer sette seg inn i det selv.  Så det kan være lurt å være ærlig og åpen med dem. Men samtidig også passe på at man ikke isolerer seg helt, og bidra litt selv til å bevare vennskapet.

Men, ja, det er en vanskelig balansegang mange ganger.

 

[AnonymBruker]

Fra rundt 40+- gikk jeg raskt fra å være ambisiøs og utadvendt til å bli mer likegyldig og selvisolerende.

Før var jeg redd for å gå glipp av noe som helst og var med på alt som skjedde sosialt.

Nå trives jeg aller best alene langt til fjells med telt og bikkja på slep. Eller på den gamle koia mi uten telefon, nett og tv. Bare naturen, jakt og fiske.

Jeg jobbet meg opp til en lederstilling. Brukte mye tid og energi på studier og karriere. Stillingen min sa jeg opp og jobber nå i en ren «utførerstilling» der jeg møter opp når jeg skal, kan gjøre mine ting alene og dra hjem klokken 1500. Ikke noe telefoner, meldinger eller e-poster etter det. Helt uaktuelt. Null personalansvar som kanskje det viktigste.

Alt av mitt sosiale behov dekkes av familien og alt mitt sosiale overskudd brukes på dem.

 

Anonymkode: d2dd8...50c

[enkefru]

Kjenner meg igjen i både TS og Tabris innlegg. Orker (og gidder rett og slett ikke) å gjøre noe etter jobb, stiller av og til opp selvsagt, men det tar jo helt luven fra meg og det går lenger og lenger mellom hver gang. Jeg er litt der at jeg synes andre folks selskap blir slitsomt rett og slett, og engster meg litt for å bli folkesky på mine eldre dager, er 55 år da… litt eldre enn dere. 

[AnonymBruker]

Fra tenårene til jeg fikk barn som 30-åring, var jeg sinnsykt sosial. Dro fra det ene til det andre. Hjemme var jeg mest for å sove og dusje. 

Så kom ungen og jeg blir bare mer og mer asosial. Nå er jeg snart i midten av 40-årene, og hjemmet er best. Jeg liker å reise altså, men å være med andre enn tenåringen… Helst ikke 🫣 

Det hjalp nok ikke på at jeg ble kronisk syk med varige smerter… 

Anonymkode: dd7a5...985

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg er 40 år. Både blitt mer introvert og syns jeg begynner å miste skarpheten min. Tidligere lærte jeg fort og hadde mye yrkesstolthet, var knallgod på jobb. Nå vil jeg helst gjøre minst mulig på jobb (til tross for at jeg nylig har fått en mellomlederstilling) og jeg vil være i fred. Innser at jeg må bytte jobb da jeg ikke mestrer den skikkelig. Og drømmer å jobbe alene uten krav fra andre mennesker.

Jeg har muligens vært introvert hele livet, men det er blitt så ille at jeg nesten lurer på om jeg har autisme. Jeg forstår andre mennesker intuitivt så tror nok ikke jeg har det. Men etter å ha levd med en mann med autisme i 15 år så har vi blitt veldig like på mange områder og jeg ser det ekstra godt etter at jeg ble skilt og har en ny mann som jeg sammenligner meg med.

Hvor stort er ditt behov for ro og egentid for å tenke, føle og finne seg selv igjen etter å ha jobbet? Er dette en normalt ting når man blir eldre?

Jeg har blitt veldig hjemmekjær og har et stort behov for å styre med mine greier hjemme. Verden føles stor og livet føles kort. Jeg har et stort behov for å gå hjemme å spraye vann på plantene mine og brette klærne fint og ha kontakt med med selv, men jobben og barna tar all tid og overskudd og jeg mister meg selv.

Anonymkode: becbd...789

Jeg er i 50 åreneog blir også mer og mer sånn.  Har en ferieleilighet i Sør-Europa og har dratt dit helt alene et par ganger.  Helt nydelig i 4-5 dager.  Savner ikke en sjel, 

Anonymkode: b91b4...c31

[Million]

Jeg synes det høres "vanlig" ut i mine ører, for jeg er blitt likedan. For jeg trives best hjemme, og har ikke på langt nær samme behovet for å møte venninner i hytt og vær lenger. Det kan gå ukesvis mellom hver gang, og det passer meg helt fint. Jeg blir sliten av å være sosial. Gruer meg allerede til jeg skal på en sosial tilstelning neste uke, med folk jeg ikke kjenner så godt. Men jeg må nesten møte opp.

Trives aller best hjemme, med bøker, tv og pc. Nå har jeg ikke hund lenger da, den døde i fjor, men før den døde var det jo daglige turer ut flere ganger om dagen med den.

Jeg er i femtiårene.

Endret 5. desember 2024 av Million

[AnonymBruker]

Jeg er 47 og har aldri vært så skarp og effektiv og ambisiøs på jobb. Og det involverer mye sosialisering nå når jeg er mellomleder. Da jeg var en sliten småbarnsmamma i 30-årene så var jeg ikke så effektiv som jeg er nå. Det samme ser jeg hos kvinnelige kollegaer. De får ofte mer driv i slutten av 40-årene og i 50-årene. De fleste ledere hvor jeg jobber er faktisk kvinner, selv om kvinner utgjør under 30% av totalen (IT). 

Meen, på privaten er jeg definitivt blitt mer introvert. Elsker å være hjemme. Sånn skikkelig, nyter det hjemmet vi har skapt hvor jeg før kjente meg rastløs når helgen kom og ville ut og oppleve og hadde FOMO.

Anonymkode: b57fb...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er 47 og har aldri vært så skarp og effektiv og ambisiøs på jobb. Og det involverer mye sosialisering nå når jeg er mellomleder. Da jeg var en sliten småbarnsmamma i 30-årene så var jeg ikke så effektiv som jeg er nå. Det samme ser jeg hos kvinnelige kollegaer. De får ofte mer driv i slutten av 40-årene og i 50-årene. De fleste ledere hvor jeg jobber er faktisk kvinner, selv om kvinner utgjør under 30% av totalen (IT). 

Meen, på privaten er jeg definitivt blitt mer introvert. Elsker å være hjemme. Sånn skikkelig, nyter det hjemmet vi har skapt hvor jeg før kjente meg rastløs når helgen kom og ville ut og oppleve og hadde FOMO.

Anonymkode: b57fb...660

jeg har gått over til JOMO. Joy of missing out.

Anonymkode: 5cdd1...62a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

jeg har gått over til JOMO. Joy of missing out.

Anonymkode: 5cdd1...62a

Samme her 🤭

Anonymkode: 0a0ea...11c

[AnonymBruker]

Godt å lese at andre er som meg! Lei av folk,trives best hjemme og er sosial bare hvis jeg har glede av det, aldri av plikt. 

Jomo var et bra uttrykk!😀

Anonymkode: 3c71d...765

[AnonymBruker]

Det er digg å bare få være og ha det rolig når man er 40. Er sliten av barn her og, og orker ikke julebord i kveld. 

Anonymkode: 8197c...082

[AnonymBruker]

Jeg er snart 50, og kjenner meg igjen med ønske om ro og balanse. Jeg hadde vel også en periode der jeg var mindre skarp på jobb, men jeg var jo skarp når jeg måtte/situasjonen krevde det. Det er egentlig passert nå-. 40 er ofte en alder der du enda har mye ansvar for barn, og du blir litt sliten. Nå når jeg er 50 så er ungdommene blitt unge voksne, og jeg kan konsentrere meg mye mer om jobb, og har et annet overskudd. Det er deilig å kjenne på overskuddet. Jeg har blitt mer sosial igjen, samtidig som 40 -årene lærte meg å finne balanse og sette grenser. 

Alt går i faser. 

Anonymkode: a55f5...99c

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, ikke i å være asosial akkurat men i å være merkritisk til hva som er påfyll av energi og hva som er tømming av energi for egen del og det å være flinkere å velge det som gir meg noe og la andre styre sitt løp som de vil. 

Anonymkode: e6402...14c

[AnonymBruker]

Er 47 år, og kjenner meg godt igjen i det som du skriver. Behovet for alenetid øker med alderen💜 Har viklet meg ut av de fleste verv og sa fra meg en mellomlederstilling. Nå har jeg fleksibel arbeidstid, kan ta hjemmekontor og styrer mer selv hvor sosial jeg skal være. Har ikke samme behovet for å reise lenger heller, trives godt hjemme. Har innsett at det faktisk er greitt å sette grenser i livet😄

Anonymkode: bdb40...528

[Saltwatertaffy]

Akkurat likt her! Midten av 30-årene og føler at jeg blir mer og mer introvert for hvert år som går. Jo gamlere jeg vlir jo mer gruer jeg meg til sosiale settinger. Etter jeg fikk barn har dette eskalert veldig, sikkert fordi jeg får mindre alenetid generelt og føler jeg virkelig må utnytte den lille tiden jeg har for meg selv. Gruer meg i ukesvis hvis jeg vet jeg skal noe etter barnet har lagt seg en dag 🙈😄

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å bli mindre sosial når man er godt oppi voksenårene. 

Anonymkode: 4b1cb...422