Utbrent mor

[AnonymBruker]

Guttungen er 1 år, og bor sammen med meg og stefar. Jeg traff stefar før i starten av graviditeten(ønsker ikke kommentarer på disse omstendighetene) og bestemte oss for å flytte sammen rett før fødsel da vi bodde langt fra hverandre og det ville bli vanskelig å se hverandre etter barnet blei født da han ikke hadde lappen. Han var med på fødselen. 

Jeg har aspergers og er uføretrygdet, han har ADD.
Pga han manglet lappen så var det vanskelig med jobb, så han sto uten jobb ca 1 år, så jeg har forsørget oss på min uføretrygd siden start. For meg har det føltes veldig ubalansert med at jeg har stått for økonomien og så å si alt rundt barnet. Det har vært litt vanskelig å finne ut hva jeg kan/ ikke kan kreve av han ift ansvaret i hjemmet. Jeg har over tid blitt veldig bitter fordi jeg er totalt utslitt, og han kan sove lenge hver natt og uthvilt, og gjøre hva han vil stort sett på dagtid. Hvis jeg ber han gjøre noe gjør han det til slutt før han løper tilbake på pcen sin, jeg skulle ønske han tok initiativ i hjemmet, men med ADD er dette tydeligvis ikke lett.. mye rot

Nå har han fått lappen, jobb og skal studere. Da blir jeg 100% alenemamma, men jeg er totalt utbrent og gruer meg til han skal studere.. Jeg føler det er stort fokus på når han er sliten og at han må ha alenetid.

Dette er absolutt ingen ideel situasjon, ønsker ingen kommentarer på hvor dum jeg er som er i denne situasjonen etc, da jeg tenker nok negativt om meg selv som d er. Jeg har brukt hele meg på barnet, og han er verdens tryggeste og gladeste unge. Jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke har mer overskudd til barnet, og er så mye som skulle vært gjort som jeg ikke makter. Nå orker jeg stort sett ikke å tenke på middager og ting som skjer utenfor hjemmet som arrangementer i julen.

Jeg skulle ønske stefar var mindre fraværende når han først er hjemme og kunne SE MEG.

Anonymkode: 0c205...d36

[Kålrota]

Du må snakke med ham om det. 
Hvis han skal bo med et barn, må han ta ansvar for dette barnet også. Ideelt sett burde selvsagt dette vært diskutert før dere flyttet sammen, men han må jo se hvor utslitt du er? 
Bra at han har fått seg jobb, men det fristiller ham ikke for huslige plikter hjemme. 

[AnonymBruker]

Men er det egentlig så ille om du krever at han bidrar, så drar han? Da slipper du hvertfall hans rot og å være mamma til en ekstra, for det er jo litt sånn det er nå.

Ser egentlig bare vinn vinn med å si ifra. Enten så tar han seg sammen, ellers drar han. 
 

Men du må også være rimelig i forhold til hva du forventer. 50/50 på husarbeid og alt rundt det er virkelig innafor. At han oppfører seg som en normal oppegående voksen når han har valgt å bo sammen med et barn er også innafor. 

Anonymkode: 727a5...a6a

[AnonymBruker]

Hvis han ikke bidrar hjemme uansett, bare roter, spiller og sover, må det da være mye bedre å få han ut av huset på dagtid? Det blir mindre rot når han ikke er hjemme hele dagen, og han tjener egne penger - vinn vinn tenker jeg. 
Men enig i at du må snakke med han, det er jo ikke meningen at han ikke skal bidra med hus og barn ❤️

Anonymkode: 7100a...6d1

[AnonymBruker]

Du blir da ikke 100% alenemor fordi han skal begynne å jobbe? 
Barnet ditt skal vel også begynne i barnehage, så da får du tid til deg og ditt hjemme? 

Anonymkode: 3350c...ea8

[AnonymBruker]

Makan til syting. Du er ufør og får x-antall timer for deg selv på dagtid mens mannen studerer og gutten går i barnehage.
Vi andre må bruke den tiden på jobb, men du står fritt til å disponere den selv. Du kan f eks sove flere timer på dagtid om du ønsker det. Du kan gjøre husarbeid, handle inn, lage middag og ta klesvasken mens du er hjemme. Alt dette kan du gjøre helt uforstyrret. Dette er ting vi andre må gjøre etter jobb.

Du bør kanskje heller tenke på at du er heldig som har en mann som skal studere og forhåpentligvis få seg en ok betalt jobb, noe som gangner både deg og barnet ditt. 

Anonymkode: c5ddd...22b

[Kålrota]

Du vet at man ikke blir ufør fordi man ikke gidder å jobbe? Det er jo fordi man er for syk til det. Det du kaller egentid er da mest sannsynlig høyst nødvendig tid for å hente seg inn. 

[kri.star]

Hva er det du *egentlig* ønsker. 

Du virker missfornøyd med at han går hjemme, og du virker missfornøyd med at han nå skal jobbe og studere. 

 

Du vil ikke høre det, men dette har du virkelig lagt opp til selv. Du har en mann, som er villig til å flytte til deg, ta vare på ett barn som han ikke har produsert, og han skal jobbe OG studere for å skape en bedre fremtid. Og du er sur fordi du må gjøre med husarbeid enn han?

[tussi84]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Guttungen er 1 år, og bor sammen med meg og stefar. Jeg traff stefar før i starten av graviditeten(ønsker ikke kommentarer på disse omstendighetene) og bestemte oss for å flytte sammen rett før fødsel da vi bodde langt fra hverandre og det ville bli vanskelig å se hverandre etter barnet blei født da han ikke hadde lappen. Han var med på fødselen. 

Jeg har aspergers og er uføretrygdet, han har ADD.
Pga han manglet lappen så var det vanskelig med jobb, så han sto uten jobb ca 1 år, så jeg har forsørget oss på min uføretrygd siden start. For meg har det føltes veldig ubalansert med at jeg har stått for økonomien og så å si alt rundt barnet. Det har vært litt vanskelig å finne ut hva jeg kan/ ikke kan kreve av han ift ansvaret i hjemmet. Jeg har over tid blitt veldig bitter fordi jeg er totalt utslitt, og han kan sove lenge hver natt og uthvilt, og gjøre hva han vil stort sett på dagtid. Hvis jeg ber han gjøre noe gjør han det til slutt før han løper tilbake på pcen sin, jeg skulle ønske han tok initiativ i hjemmet, men med ADD er dette tydeligvis ikke lett.. mye rot

Nå har han fått lappen, jobb og skal studere. Da blir jeg 100% alenemamma, men jeg er totalt utbrent og gruer meg til han skal studere.. Jeg føler det er stort fokus på når han er sliten og at han må ha alenetid.

Dette er absolutt ingen ideel situasjon, ønsker ingen kommentarer på hvor dum jeg er som er i denne situasjonen etc, da jeg tenker nok negativt om meg selv som d er. Jeg har brukt hele meg på barnet, og han er verdens tryggeste og gladeste unge. Jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke har mer overskudd til barnet, og er så mye som skulle vært gjort som jeg ikke makter. Nå orker jeg stort sett ikke å tenke på middager og ting som skjer utenfor hjemmet som arrangementer i julen.

Jeg skulle ønske stefar var mindre fraværende når han først er hjemme og kunne SE MEG.

Anonymkode: 0c205...d36

Du har jo mye tid å hente deg inn på, mens barnet er i bhg. Du kan bruke en del av den tiden på å sove. Og jeg beklager, men jeg syns at når du er hjemme så skal du ta deg av mesteparten av husarbeidet, og omtrent alle avtaler som gjelder barnet på dagtid eller sykdom hos barnet skal du ta.  

Når han er hjemme riktignok skal dere delta begge med omsorg og husarbeid. 

 

 

[AnonymBruker]

Hva er det dere er så slitne over? Det er vanlig at begge de voksne i en husholdning jobber fulltid. Her har, en lang stund, ingen av dere jobbet fulltid. Nå skal han begynne å jobbe, som vanlige folk. Hva er det som er spesielt med deres situasjon?

Anonymkode: 5e2e5...9f8

[Kålrota]

Det hjelper vel ikke TS at andre har det verre? Hva slags holdning er det? Vi har nødvendigvis ikke full innsikt ut fra et innlegg på forum.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Guttungen er 1 år, og bor sammen med meg og stefar. Jeg traff stefar før i starten av graviditeten(ønsker ikke kommentarer på disse omstendighetene) og bestemte oss for å flytte sammen rett før fødsel da vi bodde langt fra hverandre og det ville bli vanskelig å se hverandre etter barnet blei født da han ikke hadde lappen. Han var med på fødselen. 

Jeg har aspergers og er uføretrygdet, han har ADD.
Pga han manglet lappen så var det vanskelig med jobb, så han sto uten jobb ca 1 år, så jeg har forsørget oss på min uføretrygd siden start. For meg har det føltes veldig ubalansert med at jeg har stått for økonomien og så å si alt rundt barnet. Det har vært litt vanskelig å finne ut hva jeg kan/ ikke kan kreve av han ift ansvaret i hjemmet. Jeg har over tid blitt veldig bitter fordi jeg er totalt utslitt, og han kan sove lenge hver natt og uthvilt, og gjøre hva han vil stort sett på dagtid. Hvis jeg ber han gjøre noe gjør han det til slutt før han løper tilbake på pcen sin, jeg skulle ønske han tok initiativ i hjemmet, men med ADD er dette tydeligvis ikke lett.. mye rot

Nå har han fått lappen, jobb og skal studere. Da blir jeg 100% alenemamma, men jeg er totalt utbrent og gruer meg til han skal studere.. Jeg føler det er stort fokus på når han er sliten og at han må ha alenetid.

Dette er absolutt ingen ideel situasjon, ønsker ingen kommentarer på hvor dum jeg er som er i denne situasjonen etc, da jeg tenker nok negativt om meg selv som d er. Jeg har brukt hele meg på barnet, og han er verdens tryggeste og gladeste unge. Jeg får dårlig samvittighet over at jeg ikke har mer overskudd til barnet, og er så mye som skulle vært gjort som jeg ikke makter. Nå orker jeg stort sett ikke å tenke på middager og ting som skjer utenfor hjemmet som arrangementer i julen.

Jeg skulle ønske stefar var mindre fraværende når han først er hjemme og kunne SE MEG.

Anonymkode: 0c205...d36

Men ser du han da? Du skriver at du er helt utslitt og at du har brukt hele deg på barnet? Noe som selvfølgelig er normalt når man har fått en baby i hus. Men å vedlikeholde et forhold krever også sitt, og man må gi å ta til hverandre begge veier.

Må helt ærlig si at jeg beundrer denne mannen litt som har flyttet inn og blitt stefar på den måten, og tydeligvis ikke får noe av deg heller. Det er det ikke alle menn som hadde gjort. Nå skal han i tillegg studere, og gjøre noe med stabiliteten og økonomien i framtiden.

Anonymkode: 7fdd2...652

[Carrot]

Når man er sliten og attpåtil har en diagnose som TS beskriver kan det være ekstra anskelig å se annet enn det som er i senter av tunellsynet sitt, så nyanesr blir utydelige og vanskelig å ta tak i tror jeg. For TS oppleves det slik TS beskriver, kan vi ikke bare akseptere det som et faktum før vi svarer tror jeg nok rådene til tS blir mer konstruktuve for henne og enkelre å ta tak i. 

Når partner også har en diagnose vil kommunikasjon være en ekstra utfordring, selv vanlige folk uten diagnoser sliter med å snakke samme slik de skjønner hverandre så å automatisk tro at samtale løser noe blir potensielt litt naitv. 

Kanskje det TS trenger er noen som kan kjenne seg igjen i hennes liv? og som ut fra det kan gi råd som treffer som vi som ikke har disse ekstra utfordringene som kanskje følger med skjønner? 

Personlig tenker jeg at ts sitt barn jo er hennes ansvar først selv om partneren valgte bli sammen med henne før barnet kom, samtidig sier TS at hun har tatt alt ansvar mens partneren har fått frihet - så nå når hun er dønn sliten og står til knes i eget rot blir ting ekstra vanskelig fordi hverdagen ikke lengre går rundt, men hvordan skal egentlig en partner som har fått servert en slik frihet skjønne dette av seg selv? og jeg skjønner at det synspunktet kanskje ikke er så enkelt å ta innover seg når man har andre forutsetninger enn de jeg har for egen del.. 

[AnonymBruker]

tussi84 skrev (45 minutter siden):

Du har jo mye tid å hente deg inn på, mens barnet er i bhg. Du kan bruke en del av den tiden på å sove. Og jeg beklager, men jeg syns at når du er hjemme så skal du ta deg av mesteparten av husarbeidet, og omtrent alle avtaler som gjelder barnet på dagtid eller sykdom hos barnet skal du ta.  

Når han er hjemme riktignok skal dere delta begge med omsorg og husarbeid. 

 

 

Barnet er født i desember og får ikke barnehageplass før august neste år

jeg har hatt insomni i 9 mnd, vært til terapi for dette, får endelig sove litt igjen nå, føles ut som kroppen har vært i sjokk under dette da jeg har så å si ikke sovet i denne perioden. Når jeg våkner på morgen nå er jeg helt kadaver, derfor jeg regner dette som ut utbrenthet. 

ts

Anonymkode: 0c205...d36

[undringshagen]

Jeg kjenner igjen det å føle at nå er jeg utslitt og utbrent. Jeg var der veldig selv med en ettåring. Nå vet jeg ikke hvordan babytiden var for deg TS. Men jeg var oppbrukt da babyen plutselig var stor nok til å protestere på legging, kunne bevege seg mer og lengre osv. Ettåringer er tøff å stå med alene over tid. Nettopp fordi de kan så mye mer og forstår så lite. 

Det er tøft å stå i alt dette alene. Og dere hadde helt sikkert ikke forutsetninger til å skulle sette avtaler på forhånd med at stefar flyttet inn før fødsel. Dette er en tøff periode for alle par også når man har et langt samliv på forhånd. 

Det virker som om stefar og du har ulik forståelse for hvilken rolle han skal ha i familien. Han er samboer med ei som har et lite barn. Mens du ønsker en far som tar ansvar. Dette bør dere ha gode samtaler på. Hvem skal dere være for hverandre? Altså hvilken rolle skal han ha i familien? 

Nå har du tynt deg lenge og kjenner deg utslitt. Dette er også vanlig selv med en partner som stiller opp. Jeg hadde dette som sagt og var utslitt. Da kunne jeg lett se hva som manglet og behovene min partner ikke klarte å dekke. Her er det at du trenger andre enn din partner til å hjelpe. Hvordan kan du få dekt dine behov selv? For det er du som må gjøre dette. Har dere råd til barnevakt? Har dere familie som kan avlaste noe? Kjenner du andre familier med barn så dere kan bytte litt på å passe barn? 

Når du får dekt dine behov kan du ta en refleksjon på om dette forholdet er noe du ser verdi i å satse på videre. Men nå høres det ut som du trenger å få hvilt litt og da må du søke etter måter du kan få til dette. Og jeg tror i denne situasjonen kan det være lurt å tenke at det ikke er stefar sin rolle. Det er din rolle å finne et nettverk rundt til å avlaste deg som alenemamma. 

[tussi84]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Barnet er født i desember og får ikke barnehageplass før august neste år

jeg har hatt insomni i 9 mnd, vært til terapi for dette, får endelig sove litt igjen nå, føles ut som kroppen har vært i sjokk under dette da jeg har så å si ikke sovet i denne perioden. Når jeg våkner på morgen nå er jeg helt kadaver, derfor jeg regner dette som ut utbrenthet. 

ts

Anonymkode: 0c205...d36

Men da må jo du og mannen bytte på hvem som står opp om natta, og at i helgene får dere ha en sovedag hver. 

Det er uansett mer fordel for barnet  og dere som familie, at din samboer får seg sin egen inntekt nå, enn at han går hjemme og kun lever på din inntekt.

Hva tror du at de fleste foreldre må gjøre på dagtid fram til barnet har barnehageplass? Jo de må dele på hvem som er hjemme, slik at den andre jobber. I deres tilfelle har ikke du noen jobb pga sykdom og det er greit, men da faller jo Samtidig mesteparten av ansvaret for barnet på deg.

Ellers kan du se om det finnes avlasting via kommunen eller barnevernet. Bruk også nettverket ditt og hør om noen kan passe barnet noen timern! ALT hjelper på.