Emosjonelt fraværende mor

[AnonymBruker]

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror det. Men får dårlig samvittighet av å skrive det.

Jeg følte meg ofte i veien, og at jeg var grei å ha rundt så lenge jeg var blid eller morsom og det passet henne. Hvis jeg var lei meg eller sint eller følte på andre «negative» følelser så var jeg alltid alene.
 

Hun sa aldri at det ikke var tillatt å være lei seg, sint etc. og kjeftet heller aldri, men jeg følte på en form for emosjonell distanse som gjorde at jeg bare forstod at det var enklest om jeg trakk meg bort hvis jeg hadde det vondt emosjonelt i stedet for å «plage» henne med det. Hun kunne også vise det med subtile tegn og kroppsspråk at det ikke var ok. Som et uttrykk som viste oppgitthet, irritasjon eller at hun ble avvisende/kald i kroppsspråket og trakk seg unna hvis jeg viste for mye av den type følelser. 
 

så jeg gikk hele barndommen og følte på at jeg ikke fikk dekket mine behov for støtte emosjonelt, og at jeg var en form for byrde. Så jeg følte meg mye i veien egentlig. 

jeg tror ikke hun gjorde det for å være slem. Jeg tror bare ikke hun hadde overskudd eller kapasitet til å romme mine følelser. Hun hadde kanskje nok med sitt eget. 
 

i dag går det helt greit. Men jeg har gjennom hele livet tilpasset meg svært mye andre i stedet for å ta hensyn til egne behov. Jeg sliter også mye med å vise tristhet eller andre «negative følelser». Føler på en slags skam hvis jeg er trist foran andre, og et ekstremt stort ubehag og kleinhet. Vil ikke at noen skal se meg sånn. Såpass mye at jeg stort sett hele livet kun har visst de positive følelsene til folk rundt meg. Så har jeg heller trukket meg unna, eller holdt meg alene hvis jeg har hatt det kjipt. har også slitt med angst. 
 

 

Anonymkode: 4bc7e...99a

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

Jeg tenker at min mamma gjorde så godt hun kunne utifra de forutsetningene hun hadde den gangen. Er veldig glad og takknemlig for at jeg har gått tre år i terapi. Det var helt nødvendig for min egen del. Lærte utrolig mye. Det anbefales på det varmeste 💕.

[AnonymBruker]

Ja, eller hun viste mye følelser, men det var ikke så mye plass til mine da hun hadde så store problemer selv. Jeg har slitt mye med å hevde meg selv i relasjoner, og det å vise at jeg også kan bli lei meg. Har allikevel et veldig fint liv med en mann jeg ikke har noe problemer med å gråte foran, og som klarer å romme hele meg. Har også et godt forhold med min mor som gjorde det hun kunne med det hun hadde. ❤️

Anonymkode: a3762...09e

[AnonymBruker]

Ja, hun var ikke en veldig tilstedeværende mor. Tror ikke hun likte å ha barn egentlig. Pappa var varmere, men typisk mann og ikke så veldig mye snakk om følelser med ham heller. 

Begynte å slite med spiseforstyrrelser og depresjon da jeg var 17, og har slitt til i dag (er 40 nå). Har slitt mye med relasjoner, har gått inn i forhold med bare feil menn fordi jeg har hatt behov for å bli elsket og dermed har "tatt det jeg får" av menn. Har barn selv nå og da ser jeg virkelig hvor dårlig mamma gjorde det. Jeg er ikke feilfri, men sønnen min er i hvert fall høyt elsket og jeg forteller ham det hver dag. Og jeg har sluttet å gå inn i forhold med dårlige menn nå når jeg har barn 😛 

Anonymkode: 22265...675

[AnonymBruker]

Barn skulle ses, ikke høres. Vokst opp med kun mor. Følelser var fyfy. Spis og hold kjeft. Sånn gikk dagene. Spiseforstyrrelser, selvsmordsforsøk preget ungdomstiden. Som ung voksen var det såkalt utagarende festing som var midtpunktet.

Kutta kontakten, det hjalp. Men ting henger igjen. Fungerer bedre nå og anses nok som temmelig normal selv om tankekjøret kan komme fra tid til annen. Skjønner hvorfor jeg er som jeg. Mor tar null selvkritikk og legger all skyld på meg, derfor kutta jeg kontakten.

Anonymkode: a2fa1...64a

[Gjest Chicchi]

Jeg vet ikke om mamma var en fantastisk mamma eller ikke. Og nå som jeg har barn selv, merker jeg hvor annerledes jeg er som forelder. 

F.eks: min mamma ble aldri sint eller høylytt. Hvis jeg fikk raserianfall, tror jeg hun ignorerte meg (husker ikke). Jeg vet at jeg gikk på rommet mitt for å gråte, ville ikke gråte foran henne (eller noen).

Jeg derimot gråter foran barna mine. Akkurat nå har jeg en trassig treåring og baby med søvnregresjon, så jeg kan lett gråte av utmattelse for å lette på trykket. Prøver å huske å snakke med treåringen om det etterpå.

Jeg kan også kjefte, men sier unnskyld hvis det går for langt. Min mamma har ALDRI sagt unnskyld for noe. Ikke til noen. I tenårene var jeg en vandrende unnskyldning, som i "unnskyld at jeg er til og tar plass"

 

Jeg føler meg som en dårlig mor når barna mine ser mine følelser, men det er fordi jeg har alltid tenkt at mamma var en god mamma, og hun viste aldri følelser. Men nå er jeg ikke like sikker...

[AnonymBruker]

Min mamma var nok ikke den mest omsorgsfulle og kjærlige, tålmodige mammaen jeg kunne tenkt meg. Min mor var ofte sint, passiv agressiv, snakket aldri om ting på en voksen måte, hun slamret med døren og gikk og la seg om hun ble sinna. Jeg ble av og til veldig lei meg fordi jeg følte meg så maktesløs. Jeg tror ikke hun hadde den beste barndommen og dermed er hun som hun er. Jeg er blitt mamma selv og jeg er interessert i barnet mitt, snakke, gi en god klem og si jeg er glad i deg. Være tålmodig og lyttende, og ikke minst jeg forsøker å fortelle hvorfor jeg ble sint, lei meg osv. det forklarer følelser og setter ord på det. Jeg håper min datter vokser opp til å være trygg på seg selv og vite at hun er ekstremt verdifull. Det følte aldri eg.. 

Anonymkode: 54772...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, jeg tror det. Men får dårlig samvittighet av å skrive det.

Jeg følte meg ofte i veien, og at jeg var grei å ha rundt så lenge jeg var blid eller morsom og det passet henne. Hvis jeg var lei meg eller sint eller følte på andre «negative» følelser så var jeg alltid alene.
 

Hun sa aldri at det ikke var tillatt å være lei seg, sint etc. og kjeftet heller aldri, men jeg følte på en form for emosjonell distanse som gjorde at jeg bare forstod at det var enklest om jeg trakk meg bort hvis jeg hadde det vondt emosjonelt i stedet for å «plage» henne med det. Hun kunne også vise det med subtile tegn og kroppsspråk at det ikke var ok. Som et uttrykk som viste oppgitthet, irritasjon eller at hun ble avvisende/kald i kroppsspråket og trakk seg unna hvis jeg viste for mye av den type følelser. 
 

så jeg gikk hele barndommen og følte på at jeg ikke fikk dekket mine behov for støtte emosjonelt, og at jeg var en form for byrde. Så jeg følte meg mye i veien egentlig. 

jeg tror ikke hun gjorde det for å være slem. Jeg tror bare ikke hun hadde overskudd eller kapasitet til å romme mine følelser. Hun hadde kanskje nok med sitt eget. 
 

i dag går det helt greit. Men jeg har gjennom hele livet tilpasset meg svært mye andre i stedet for å ta hensyn til egne behov. Jeg sliter også mye med å vise tristhet eller andre «negative følelser». Føler på en slags skam hvis jeg er trist foran andre, og et ekstremt stort ubehag og kleinhet. Vil ikke at noen skal se meg sånn. Såpass mye at jeg stort sett hele livet kun har visst de positive følelsene til folk rundt meg. Så har jeg heller trukket meg unna, eller holdt meg alene hvis jeg har hatt det kjipt. har også slitt med angst. 
 

 

Anonymkode: 4bc7e...99a

Er det derfor jeg er sånn!! Nå fikk jeg en aha-opplevelse. Jeg er alt for tålmodig med andre folk, sliter med å hevde meg selv, og er alltid blid og smiler til bekjente selv om jeg gråter inni meg. 

Anonymkode: 24a42...c9e

[AnonymBruker]

Etter at jeg ble voksen har hun begynt å bagatellisere mitt liv og sette meg i skyggen, men min søster blir trukket frem hele tiden.

Feks:

Jeg bryter foten og får kjeft fordi jeg helt sikkert ikke så meg for, mener hun.

Min søster er forkjølet og det er ikke måte på hvor synd det er i henne, sier vår mor

Anonymkode: 813e4...f34

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke om mamma var en fantastisk mamma eller ikke. Og nå som jeg har barn selv, merker jeg hvor annerledes jeg er som forelder. 

F.eks: min mamma ble aldri sint eller høylytt. Hvis jeg fikk raserianfall, tror jeg hun ignorerte meg (husker ikke). Jeg vet at jeg gikk på rommet mitt for å gråte, ville ikke gråte foran henne (eller noen).

Jeg derimot gråter foran barna mine. Akkurat nå har jeg en trassig treåring og baby med søvnregresjon, så jeg kan lett gråte av utmattelse for å lette på trykket. Prøver å huske å snakke med treåringen om det etterpå.

Jeg kan også kjefte, men sier unnskyld hvis det går for langt. Min mamma har ALDRI sagt unnskyld for noe. Ikke til noen. I tenårene var jeg en vandrende unnskyldning, som i "unnskyld at jeg er til og tar plass"

 

Jeg føler meg som en dårlig mor når barna mine ser mine følelser, men det er fordi jeg har alltid tenkt at mamma var en god mamma, og hun viste aldri følelser. Men nå er jeg ikke like sikker...

Hei! 
Jeg har lest noen av innleggene dine, og anbefaler at du søker foreldreveiledning. Enten på helsestasjonen eller barneverntjenesten. 
Ikke for at du er ei dårlig mor, men du har (fra hva jeg leser) behov for noe støtte i mammarollen. 
Å gråte og kjefte foran barna dine er uheldig, og gjør dem ansvarlige for dine følelser. Jeg opplever at du bruker barna dine som reguleringsstøtte i stedet for at du står støtt i egne følelser og regulerer barna dine. 
Dette henger helt sikkert sammen med oppveksten din, som du forklarer her. 
 

Mvh, 

familieveileder

Anonymkode: a61d8...388

[AnonymBruker]

På den tiden visste ikke folk hvordan man som forelder skal gi omsorg gjennom å møte på og forstå følelser. Desverre. Akkurat denen delen er en krevende ting også, spesielt for foreldre som selv har mye følelser å stri med. Min mor følte at mine følelser ikke var like viktige som hennes og jeg ble ikke møtt på dem med nyskjerrighet, noe som hadde gjort meg godt. Men jeg lærte å gjøre dette selv, som voksen ovenfor andre, men har ikke den kjærligheten for meg selv inne i meg, som hun kunne vist på DEN måten, for meg. Men jeg visste alltid at hun elsket meg alikevel, hun bare hadde ikke den kunnskapen om følelser. 

Anonymkode: cd781...ce5

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste foreldre gjør det de kan med det de har. Eksempelvis hadde jeg mor som fort tok til tårene, og jeg har ikke tall på alle gangene jeg trøstet henne. Dette har gjort at jeg aldri gråter foran barna mine, for jeg husker hvor traumatiserende det var å se moren min så ut av seg og å føle meg så hjelpeløs. Mye mulig dette er feil ovenfor barna mine, og dette kan jeg vel aldri vite før de som voksne forteller selv hvordan de har opplevd oppveksten sin. Faren min var sint og lukket, fikk aldri en klem eller et "jeg er glad i deg", faktisk ikke engang gratulasjon når jeg hadde bursdag. Allikevel vet jeg at han ikke kan gi noe mer enn det, på grunn av sine egne problemer. Jeg har lite kontakt med foreldrene i dag, rett og slett på grunn av at det trigger meg veldig, men jeg føler ingen vonde følelser mot dem. Omsorgssvikt går ofte i arv, og ofte ser man ikke feilene før barna blir eldre og kan fortelle om sine opplevelser.

Anonymkode: 2f2b0...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei! 
Jeg har lest noen av innleggene dine, og anbefaler at du søker foreldreveiledning. Enten på helsestasjonen eller barneverntjenesten. 
Ikke for at du er ei dårlig mor, men du har (fra hva jeg leser) behov for noe støtte i mammarollen. 
Å gråte og kjefte foran barna dine er uheldig, og gjør dem ansvarlige for dine følelser. Jeg opplever at du bruker barna dine som reguleringsstøtte i stedet for at du står støtt i egne følelser og regulerer barna dine. 
Dette henger helt sikkert sammen med oppveksten din, som du forklarer her. 
 

Mvh, 

familieveileder

Anonymkode: a61d8...388

Jeg tror du skal passe litt på med uttalelser som dette kombinert med hvilken rolle du har.

Jeg hadde aldri dratt til en familieveileder om man ikke skal kunne kjenne på følelser. Vi som foreldre må vise barna våre hvem vi er, og vi er såpass forskjellige individer at det som passer en familie ikke passer en annen.  
så jeg vet ikke om du er fersk veileder eller om du prøver ut en ny lidenskap etter fylte 40, men du må trå varsomt da du representerer mer enn bare du.

Anonymkode: dc3bd...251

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2024 den 13.12):

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

Ja, men hennes følelser fikk mye plass. Og eg blei tidlig den voksne i relasjonen. Om eg hadde noen andre følelser enn glad blei dette slått hardt ned på. Lærte meg raskt hva som hva aksepteres og ikke. Desverre var beggge mine foreldre slik og vi barna var til pynt. Ofte kjeft for måten vi oppførte oss foran andre. Selvom du fulgte reglene til punkt og prikke. Var alltid noe som var helt forkastelig med våres oppførsel og vi fikk høre det. Det har bidratt til at eg har nådd langt utdannelsemessig. Noe de selvfølgelig ikke er stolt over. Når eg tilsutt hadde prestert over de flestes yteevne og resultateter. Møtte eg veggen. Eg kom aldri til å bli bra nok for dem. Så eg bestemte meg for å bli bra nok for meg selv. Gikk i terapi og etter ei stund der med råd fra de, valgte eg å bryte med mine foreldre. Fikk forklart de i beste fall var narsissister verste var psykopater. Har alltis synes veldig synd på dem for deres foreldre var mye verre enn mine. Men de kommer aldri til å forandre seg. Så da blei det opptil meg å forandre det. Har det forsåvidt godt i dag. Har laget min egen familie. Har fått nære venner og blitt nærere de få eg hadde før. Eg jobber hardt med å ikke videreføre det eg har opplevd. Har studert barns psykiske utvikling. Ikke visste eg hvor nyttig dette har blitt for meg privat og i arbeidslivet. Min bakgrunn og min utdannelse gjør meg kompetent til å støtte andre som opplever dette. Det gjør meg unik. Og nå når eg snakker da lytter folk virkelig- eg lytter selvfølgelig mest før eg åpner munnen min. Eg føler ikke lenger det eg følte som barn, men det kan dukke opp i perioder, men det varer heldigvis ikke like lenge som før og eg vet hvem eg er nå. Eg er bra nok!

Anonymkode: 6a8a6...250

[AnonymBruker]

Min mor hadde følelser, men opplevde at jeg ikke fikk lov eller at mine følelser var feil, og derfor avkreftet det jeg følte. 

Hun snakket til meg som en voksen. Alle vet at barn feks kan bli sint hvis de ikke får lov til noe. De blir ikke alltid sint fordi de ønsker å være det, men de har ikke lært hvordan man skal reagere på en rasjonell og fornuftig måte. Dagens foreldre er flinkere til å anerkjenne, noe jeg absolutt ville trengt. Det var episoder i livet jeg burde fått mer støtte, men jeg ble sett på som et "sint" barn. Ikke rart når jeg ikke fikk lov å fortelle hvordan jeg hadde det. Sinne var en nødløsning for meg fordi jeg ikke fikk lov å feks være lei meg over noe. 

I dag har vi et anstrengt forhold. Ikke fra hennes side, men min. Det er ikke naturlig å være med henne og ha det helt "normalt". For det har aldri vært slik. Det virker som hun fortrenger eller har glemt hvordan ting var. Dessuten er hun en type som kan nekte for at ting har skjedd. Eller spille tilbake ved å få meg til å lure på om jeg snakker sant. Vi har et noenlunde greit forhold likevel. Det er helst takket være egne barn. Jeg vil jo at de skal ha en mormor. Hun er annerledes med de. Men jeg klarer ikke å glemme. Så jeg har på meg en maske. 

Hun delte mye følelser da jeg var barn og ung. Følelser som man prater med psykolog, partner eller gode venner. Ikke som barn skal blandes inn i. Følelsesregisteret var stort. Hun fikk lov å føle og oppføre seg som hun ville mens mine følelser stort sett ble oversett eller latterliggjort.

Anonymkode: d9200...490

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror du skal passe litt på med uttalelser som dette kombinert med hvilken rolle du har.

Jeg hadde aldri dratt til en familieveileder om man ikke skal kunne kjenne på følelser. Vi som foreldre må vise barna våre hvem vi er, og vi er såpass forskjellige individer at det som passer en familie ikke passer en annen.  
så jeg vet ikke om du er fersk veileder eller om du prøver ut en ny lidenskap etter fylte 40, men du må trå varsomt da du representerer mer enn bare du.

Anonymkode: dc3bd...251

Synes og dette var litt overkant. Dette kan i verste tilfelle skremme personen vekk fra å søke hjelp. Man skal ikke utøve sin profesjon på privaten slik som dette, men det er min mening.

Anonymkode: 6a8a6...250