Emosjonelt fraværende mor

[AnonymBruker]

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror det. Men får dårlig samvittighet av å skrive det.

Jeg følte meg ofte i veien, og at jeg var grei å ha rundt så lenge jeg var blid eller morsom og det passet henne. Hvis jeg var lei meg eller sint eller følte på andre «negative» følelser så var jeg alltid alene.
 

Hun sa aldri at det ikke var tillatt å være lei seg, sint etc. og kjeftet heller aldri, men jeg følte på en form for emosjonell distanse som gjorde at jeg bare forstod at det var enklest om jeg trakk meg bort hvis jeg hadde det vondt emosjonelt i stedet for å «plage» henne med det. Hun kunne også vise det med subtile tegn og kroppsspråk at det ikke var ok. Som et uttrykk som viste oppgitthet, irritasjon eller at hun ble avvisende/kald i kroppsspråket og trakk seg unna hvis jeg viste for mye av den type følelser. 
 

så jeg gikk hele barndommen og følte på at jeg ikke fikk dekket mine behov for støtte emosjonelt, og at jeg var en form for byrde. Så jeg følte meg mye i veien egentlig. 

jeg tror ikke hun gjorde det for å være slem. Jeg tror bare ikke hun hadde overskudd eller kapasitet til å romme mine følelser. Hun hadde kanskje nok med sitt eget. 
 

i dag går det helt greit. Men jeg har gjennom hele livet tilpasset meg svært mye andre i stedet for å ta hensyn til egne behov. Jeg sliter også mye med å vise tristhet eller andre «negative følelser». Føler på en slags skam hvis jeg er trist foran andre, og et ekstremt stort ubehag og kleinhet. Vil ikke at noen skal se meg sånn. Såpass mye at jeg stort sett hele livet kun har visst de positive følelsene til folk rundt meg. Så har jeg heller trukket meg unna, eller holdt meg alene hvis jeg har hatt det kjipt. har også slitt med angst. 
 

 

Anonymkode: 4bc7e...99a

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

Jeg tenker at min mamma gjorde så godt hun kunne utifra de forutsetningene hun hadde den gangen. Er veldig glad og takknemlig for at jeg har gått tre år i terapi. Det var helt nødvendig for min egen del. Lærte utrolig mye. Det anbefales på det varmeste 💕.

[AnonymBruker]

Ja, eller hun viste mye følelser, men det var ikke så mye plass til mine da hun hadde så store problemer selv. Jeg har slitt mye med å hevde meg selv i relasjoner, og det å vise at jeg også kan bli lei meg. Har allikevel et veldig fint liv med en mann jeg ikke har noe problemer med å gråte foran, og som klarer å romme hele meg. Har også et godt forhold med min mor som gjorde det hun kunne med det hun hadde. ❤️

Anonymkode: a3762...09e

[AnonymBruker]

Ja, hun var ikke en veldig tilstedeværende mor. Tror ikke hun likte å ha barn egentlig. Pappa var varmere, men typisk mann og ikke så veldig mye snakk om følelser med ham heller. 

Begynte å slite med spiseforstyrrelser og depresjon da jeg var 17, og har slitt til i dag (er 40 nå). Har slitt mye med relasjoner, har gått inn i forhold med bare feil menn fordi jeg har hatt behov for å bli elsket og dermed har "tatt det jeg får" av menn. Har barn selv nå og da ser jeg virkelig hvor dårlig mamma gjorde det. Jeg er ikke feilfri, men sønnen min er i hvert fall høyt elsket og jeg forteller ham det hver dag. Og jeg har sluttet å gå inn i forhold med dårlige menn nå når jeg har barn 😛 

Anonymkode: 22265...675

[AnonymBruker]

Barn skulle ses, ikke høres. Vokst opp med kun mor. Følelser var fyfy. Spis og hold kjeft. Sånn gikk dagene. Spiseforstyrrelser, selvsmordsforsøk preget ungdomstiden. Som ung voksen var det såkalt utagarende festing som var midtpunktet.

Kutta kontakten, det hjalp. Men ting henger igjen. Fungerer bedre nå og anses nok som temmelig normal selv om tankekjøret kan komme fra tid til annen. Skjønner hvorfor jeg er som jeg. Mor tar null selvkritikk og legger all skyld på meg, derfor kutta jeg kontakten.

Anonymkode: a2fa1...64a

[Chicchi]

Jeg vet ikke om mamma var en fantastisk mamma eller ikke. Og nå som jeg har barn selv, merker jeg hvor annerledes jeg er som forelder. 

F.eks: min mamma ble aldri sint eller høylytt. Hvis jeg fikk raserianfall, tror jeg hun ignorerte meg (husker ikke). Jeg vet at jeg gikk på rommet mitt for å gråte, ville ikke gråte foran henne (eller noen).

Jeg derimot gråter foran barna mine. Akkurat nå har jeg en trassig treåring og baby med søvnregresjon, så jeg kan lett gråte av utmattelse for å lette på trykket. Prøver å huske å snakke med treåringen om det etterpå.

Jeg kan også kjefte, men sier unnskyld hvis det går for langt. Min mamma har ALDRI sagt unnskyld for noe. Ikke til noen. I tenårene var jeg en vandrende unnskyldning, som i "unnskyld at jeg er til og tar plass"

 

Jeg føler meg som en dårlig mor når barna mine ser mine følelser, men det er fordi jeg har alltid tenkt at mamma var en god mamma, og hun viste aldri følelser. Men nå er jeg ikke like sikker...

[AnonymBruker]

Min mamma var nok ikke den mest omsorgsfulle og kjærlige, tålmodige mammaen jeg kunne tenkt meg. Min mor var ofte sint, passiv agressiv, snakket aldri om ting på en voksen måte, hun slamret med døren og gikk og la seg om hun ble sinna. Jeg ble av og til veldig lei meg fordi jeg følte meg så maktesløs. Jeg tror ikke hun hadde den beste barndommen og dermed er hun som hun er. Jeg er blitt mamma selv og jeg er interessert i barnet mitt, snakke, gi en god klem og si jeg er glad i deg. Være tålmodig og lyttende, og ikke minst jeg forsøker å fortelle hvorfor jeg ble sint, lei meg osv. det forklarer følelser og setter ord på det. Jeg håper min datter vokser opp til å være trygg på seg selv og vite at hun er ekstremt verdifull. Det følte aldri eg.. 

Anonymkode: 54772...fb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, jeg tror det. Men får dårlig samvittighet av å skrive det.

Jeg følte meg ofte i veien, og at jeg var grei å ha rundt så lenge jeg var blid eller morsom og det passet henne. Hvis jeg var lei meg eller sint eller følte på andre «negative» følelser så var jeg alltid alene.
 

Hun sa aldri at det ikke var tillatt å være lei seg, sint etc. og kjeftet heller aldri, men jeg følte på en form for emosjonell distanse som gjorde at jeg bare forstod at det var enklest om jeg trakk meg bort hvis jeg hadde det vondt emosjonelt i stedet for å «plage» henne med det. Hun kunne også vise det med subtile tegn og kroppsspråk at det ikke var ok. Som et uttrykk som viste oppgitthet, irritasjon eller at hun ble avvisende/kald i kroppsspråket og trakk seg unna hvis jeg viste for mye av den type følelser. 
 

så jeg gikk hele barndommen og følte på at jeg ikke fikk dekket mine behov for støtte emosjonelt, og at jeg var en form for byrde. Så jeg følte meg mye i veien egentlig. 

jeg tror ikke hun gjorde det for å være slem. Jeg tror bare ikke hun hadde overskudd eller kapasitet til å romme mine følelser. Hun hadde kanskje nok med sitt eget. 
 

i dag går det helt greit. Men jeg har gjennom hele livet tilpasset meg svært mye andre i stedet for å ta hensyn til egne behov. Jeg sliter også mye med å vise tristhet eller andre «negative følelser». Føler på en slags skam hvis jeg er trist foran andre, og et ekstremt stort ubehag og kleinhet. Vil ikke at noen skal se meg sånn. Såpass mye at jeg stort sett hele livet kun har visst de positive følelsene til folk rundt meg. Så har jeg heller trukket meg unna, eller holdt meg alene hvis jeg har hatt det kjipt. har også slitt med angst. 
 

 

Anonymkode: 4bc7e...99a

Er det derfor jeg er sånn!! Nå fikk jeg en aha-opplevelse. Jeg er alt for tålmodig med andre folk, sliter med å hevde meg selv, og er alltid blid og smiler til bekjente selv om jeg gråter inni meg. 

Anonymkode: 24a42...c9e

[AnonymBruker]

Etter at jeg ble voksen har hun begynt å bagatellisere mitt liv og sette meg i skyggen, men min søster blir trukket frem hele tiden.

Feks:

Jeg bryter foten og får kjeft fordi jeg helt sikkert ikke så meg for, mener hun.

Min søster er forkjølet og det er ikke måte på hvor synd det er i henne, sier vår mor

Anonymkode: 813e4...f34

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (8 timer siden):

Jeg vet ikke om mamma var en fantastisk mamma eller ikke. Og nå som jeg har barn selv, merker jeg hvor annerledes jeg er som forelder. 

F.eks: min mamma ble aldri sint eller høylytt. Hvis jeg fikk raserianfall, tror jeg hun ignorerte meg (husker ikke). Jeg vet at jeg gikk på rommet mitt for å gråte, ville ikke gråte foran henne (eller noen).

Jeg derimot gråter foran barna mine. Akkurat nå har jeg en trassig treåring og baby med søvnregresjon, så jeg kan lett gråte av utmattelse for å lette på trykket. Prøver å huske å snakke med treåringen om det etterpå.

Jeg kan også kjefte, men sier unnskyld hvis det går for langt. Min mamma har ALDRI sagt unnskyld for noe. Ikke til noen. I tenårene var jeg en vandrende unnskyldning, som i "unnskyld at jeg er til og tar plass"

 

Jeg føler meg som en dårlig mor når barna mine ser mine følelser, men det er fordi jeg har alltid tenkt at mamma var en god mamma, og hun viste aldri følelser. Men nå er jeg ikke like sikker...

Hei! 
Jeg har lest noen av innleggene dine, og anbefaler at du søker foreldreveiledning. Enten på helsestasjonen eller barneverntjenesten. 
Ikke for at du er ei dårlig mor, men du har (fra hva jeg leser) behov for noe støtte i mammarollen. 
Å gråte og kjefte foran barna dine er uheldig, og gjør dem ansvarlige for dine følelser. Jeg opplever at du bruker barna dine som reguleringsstøtte i stedet for at du står støtt i egne følelser og regulerer barna dine. 
Dette henger helt sikkert sammen med oppveksten din, som du forklarer her. 
 

Mvh, 

familieveileder

Anonymkode: a61d8...388

[AnonymBruker]

På den tiden visste ikke folk hvordan man som forelder skal gi omsorg gjennom å møte på og forstå følelser. Desverre. Akkurat denen delen er en krevende ting også, spesielt for foreldre som selv har mye følelser å stri med. Min mor følte at mine følelser ikke var like viktige som hennes og jeg ble ikke møtt på dem med nyskjerrighet, noe som hadde gjort meg godt. Men jeg lærte å gjøre dette selv, som voksen ovenfor andre, men har ikke den kjærligheten for meg selv inne i meg, som hun kunne vist på DEN måten, for meg. Men jeg visste alltid at hun elsket meg alikevel, hun bare hadde ikke den kunnskapen om følelser. 

Anonymkode: cd781...ce5

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste foreldre gjør det de kan med det de har. Eksempelvis hadde jeg mor som fort tok til tårene, og jeg har ikke tall på alle gangene jeg trøstet henne. Dette har gjort at jeg aldri gråter foran barna mine, for jeg husker hvor traumatiserende det var å se moren min så ut av seg og å føle meg så hjelpeløs. Mye mulig dette er feil ovenfor barna mine, og dette kan jeg vel aldri vite før de som voksne forteller selv hvordan de har opplevd oppveksten sin. Faren min var sint og lukket, fikk aldri en klem eller et "jeg er glad i deg", faktisk ikke engang gratulasjon når jeg hadde bursdag. Allikevel vet jeg at han ikke kan gi noe mer enn det, på grunn av sine egne problemer. Jeg har lite kontakt med foreldrene i dag, rett og slett på grunn av at det trigger meg veldig, men jeg føler ingen vonde følelser mot dem. Omsorgssvikt går ofte i arv, og ofte ser man ikke feilene før barna blir eldre og kan fortelle om sine opplevelser.

Anonymkode: 2f2b0...10f