Emosjonelt fraværende mor

[AnonymBruker]

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

[AnonymBruker]

Ja, jeg tror det. Men får dårlig samvittighet av å skrive det.

Jeg følte meg ofte i veien, og at jeg var grei å ha rundt så lenge jeg var blid eller morsom og det passet henne. Hvis jeg var lei meg eller sint eller følte på andre «negative» følelser så var jeg alltid alene.
 

Hun sa aldri at det ikke var tillatt å være lei seg, sint etc. og kjeftet heller aldri, men jeg følte på en form for emosjonell distanse som gjorde at jeg bare forstod at det var enklest om jeg trakk meg bort hvis jeg hadde det vondt emosjonelt i stedet for å «plage» henne med det. Hun kunne også vise det med subtile tegn og kroppsspråk at det ikke var ok. Som et uttrykk som viste oppgitthet, irritasjon eller at hun ble avvisende/kald i kroppsspråket og trakk seg unna hvis jeg viste for mye av den type følelser. 
 

så jeg gikk hele barndommen og følte på at jeg ikke fikk dekket mine behov for støtte emosjonelt, og at jeg var en form for byrde. Så jeg følte meg mye i veien egentlig. 

jeg tror ikke hun gjorde det for å være slem. Jeg tror bare ikke hun hadde overskudd eller kapasitet til å romme mine følelser. Hun hadde kanskje nok med sitt eget. 
 

i dag går det helt greit. Men jeg har gjennom hele livet tilpasset meg svært mye andre i stedet for å ta hensyn til egne behov. Jeg sliter også mye med å vise tristhet eller andre «negative følelser». Føler på en slags skam hvis jeg er trist foran andre, og et ekstremt stort ubehag og kleinhet. Vil ikke at noen skal se meg sånn. Såpass mye at jeg stort sett hele livet kun har visst de positive følelsene til folk rundt meg. Så har jeg heller trukket meg unna, eller holdt meg alene hvis jeg har hatt det kjipt. har også slitt med angst. 
 

 

Anonymkode: 4bc7e...99a

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det noen som har vokst opp i velmøblerte hjem, men med mødre som ikke viste følelser og ikke anerkjente dine? En mor som ville at du skulle ta minst mulig plass? Et hjem der følelser var tabu, en pest og en plage.

Hvordan går det i dag?

 

Anonymkode: a93eb...937

Jeg tenker at min mamma gjorde så godt hun kunne utifra de forutsetningene hun hadde den gangen. Er veldig glad og takknemlig for at jeg har gått tre år i terapi. Det var helt nødvendig for min egen del. Lærte utrolig mye. Det anbefales på det varmeste 💕.

[AnonymBruker]

Ja, eller hun viste mye følelser, men det var ikke så mye plass til mine da hun hadde så store problemer selv. Jeg har slitt mye med å hevde meg selv i relasjoner, og det å vise at jeg også kan bli lei meg. Har allikevel et veldig fint liv med en mann jeg ikke har noe problemer med å gråte foran, og som klarer å romme hele meg. Har også et godt forhold med min mor som gjorde det hun kunne med det hun hadde. ❤️

Anonymkode: a3762...09e

[AnonymBruker]

Ja, hun var ikke en veldig tilstedeværende mor. Tror ikke hun likte å ha barn egentlig. Pappa var varmere, men typisk mann og ikke så veldig mye snakk om følelser med ham heller. 

Begynte å slite med spiseforstyrrelser og depresjon da jeg var 17, og har slitt til i dag (er 40 nå). Har slitt mye med relasjoner, har gått inn i forhold med bare feil menn fordi jeg har hatt behov for å bli elsket og dermed har "tatt det jeg får" av menn. Har barn selv nå og da ser jeg virkelig hvor dårlig mamma gjorde det. Jeg er ikke feilfri, men sønnen min er i hvert fall høyt elsket og jeg forteller ham det hver dag. Og jeg har sluttet å gå inn i forhold med dårlige menn nå når jeg har barn 😛 

Anonymkode: 22265...675