Å sette sprøyter på seg selv, og å bli vant til det

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Takk for svar. Så ille er det ikke, men du forstår og beskriver godt den psykiske sperren det er å skulle stikke seg selv, men en sprøyte og håpe det er nok med en. 

Anonymkode: b2318...b60

Ja, jeg satt i 45 minutter med nåla mot arma uten å stikke... Fikk det bare ikke til. Alt i kroppen bare ropte "ikke gjør det" imot meg. Men jeg hadde bestemt meg for at jeg SKULLE klare det, omså jeg måtte sitte på kne på badegulvet hele kvelden for å få det til. Tilslutt gikk nåla i armen, og da var steget tatt. Neste nål kom 10 minutter etterpå. Neste 5 minutt. Så rett etterpå. Så etterpå. 

Neste gang jeg skulle stikke så tok det bare 10 minutter på første nål. 3 minutt på neste. Så rett etterpå.

Neste gang stakk jeg momentant. 

Og etter 15 ganger begynte nervene å avta. 

Etter 25 ganger var jeg ikke nervøs lenger. 

Nå, etter kanskje 150 ganger er det å stikke nål i blodåre på meg selv like naturlig som å hente et glass vann på kjøkkenet...

Du vet du må/bør stikke den nåla, så her er det bare å få det gjort og få vennet deg til det først som sist... Det er jo helt ufarlig. Det sitter kun i skallen på deg. Det er en frykt for ingenting, egentlig... Du får det til! Du kan jo tross alt sette sprøyter, så her er det bare å utfordre den ulogiske frykten din. Få nåla under huden! Da er det første store steget tatt. Resten går på skinner! 

Anonymkode: c8d25...003

[AnonymBruker]

TS, du skriver sprøyte til injeksjon. 

Er det intravenøst, intramuskulær eller subkutan du må sette? 

Anonymkode: c8d25...003

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det, og man blir vant til det. 
I starten fikk jeg mannen til å sette, men tok over selv etterkvart.

Anonymkode: d0d7f...3a9