Kone og barn med problemer, nå angrer jeg.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du er sliten med alle omsorgsoppgavene du har, og også det økonomiske ansvaret. Har du mulighet for å kjøpe deg hjelp med det praktiske i huset? Og kanskje bestille matvarer på nett og få tilkjørt? 
Jeg har også følt meg fullstendig overveldet og ikke skjønt hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagene. Det å få avlastning på noen ting, gjorde at jeg fikk overskudd nok til å løfte blikket og få organisert en bedre hverdag for hele familien. Og - ikke minst - ha nok overskudd til å faktisk hygge meg med barna. 

Anonymkode: 6d269...463

[Tubaluba]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Begge barna har fått diagnosen ADHD, ene uoppmerksom type, den andre kombinert type og kona har også uoppmerksom type. Kona har også KPTSD og bipolar 2. 
Da vi først ble sammen sa hun at hun ikke ville ha barn og at hun hadde nok med seg selv.  Men vi var begge veldig unge da og hun var bare 18 år da.  Men hun holdte på meningen sin, hun fikk ikke diagnosen KPTSD og bipolar 2 før uti 20 årene da men.  

Men jeg klarte å overtale henne om å få et barn, siden det å få barn var veldig viktig for meg.  Og ga henne et ganske stygt ultimatum selv om jeg ikke så på det slik da.  Jeg tenkte vi kom til å få det så fint med barn.  Barndommen min var fin, hadde litt opp og ned men jeg ønsket den familien jeg også.

Jeg sa til kona at vi kunne få et barn eller så gikk jeg.  Nå ser jeg jo hvor råttent det var, men jeg mente det.  Men nå skulle jeg ønske jeg bare lot være og bare heller nøt livet sammen med kona slik vi hadde det.

Men vi fikk ikke bare et barn, men tvillinger. Og kona ble innlagt i flere måneder pga depresjon etter fødselen. Og det var tunge to første år.  Så har det gått opp og ned.  Og barna er nå snart 7 år.  Og det er mye jobb med to barn med ADHD når også partneren til tider er ute av drift.  Og jeg har så dårlig samvittighet, fordi kona advarte meg om hvordan livet kunne bli med barn.  Men jeg har alltid sett positivt på alt i livet.  Mens kona alltid har vært  et varsom.

Det er totalt kaos her hjemme hele tiden.  Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Vil helst bare pakke sakene å løpe langt vekk.  Kona er dårlig igjen og er helt ute av spill.  Og barna er i krangel fra morgen til kveld.  Helgene er et mareritt og jeg bare gleder meg til jobb på mandag for å slippe unna kone og barn.

Kona er ufør noe hun ble da barna var nesten 2 år gamle.  Så hun blir nok bare å ligge til sengs hele uken nå og ikke gjøre noe med haugene med skittentøy eller oppvask på kjøkkenet.  Hun har vært sammen med oss hele helgen men nå i ettermiddag ble hun borte og gikk å la seg.  Så nå har jeg endelig fått barna i seng selv om de ligger å maser og bråker enda.  
 

Jeg føler meg helt håpløs!  Og jeg blir bare enda mer dårlig humør av rotet her hjemme.  Men jeg har ikke tid til å fikse mer enn det jeg gjør da jeg har 50+ jobb e-post å gå gjennom å fikse opp i i kveld.

Men som sagt vil jeg bare rømme fra tilværelsen min å levne kone og barna hennes (fordi det er slik det føles) til å stue i sin egen skitt!  De ungene mistet jeg bare mer og mer fars følelse for, pga de er så lite lik meg i oppførsel og tankegang.  Jeg kjenner meg ikke igjen i dem i det minste.  Hadde det ikke vært for at de utseendemessige ligner meg på en prikk og at kona knapt forlater huset i mer enn en time hadde jeg nektet å tro de var mine!  Hva i all verden skal jeg gjøre!?

Anonymkode: deab8...076

Du er utslitt og sliter med å kjenne positive følelser ovenfor barna dine - og sikkert også kona di. Det er normalt i en sånn situasjon, etter mange år med høyt tempo og sikkert altfor mange bekymringer.

Å stikke kan vi alle få lyst til, når hverdagen står på som verst. Men vi gjør det ikke. (Eller jo, det er noen som gjør det, men da vil jo ungene dine komme i fosterhjem. Kona di er ikke i stand til å ivareta dem alene). Tror du at du får et godt liv ved tanken på at familien ble splittet?

Ta deg en tur til legen. Jeg var i ferd med å gå under av stress og bekymring for noen år tilbake, og fikk da tabletter som hjalp meg å finne mer ro for en periode. Milde tabletter, som ikke ga bivirkninger. Fikk også snakket ut med legen om alt som plaget meg, og han ga meg sykemelding de periodene det trengtes. 

Idag er barna mine 15 og 18, vi er over det verste. Takk og pris. Du er langt på vei med dine, nå som de er 7 år! Stå i det, men husk å klapp deg selv på skulderen innimellom og minn deg på at du er sterk og klarer dette. 

Søk omsorgslønn fra kommunen eller hjelpestønad fra NAV. Det fikk vi innvilget, og vi var 2 friske foreldre og hadde kun 1 barn med utfordringer (riktignok svært store). Hun hadde imidlertid søsken (uten utfordringer), som også skulle ivaretas.

Endret 2. desember 2024 av Tubaluba

[HMK]

Dum trolletråd. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Nå skal jeg ikke begi meg ut i en alternativ diskusjon om forårsaker til adhd-diagnoser, men selv 100% fysiologisk friske barn ville slitt med kombinasjonen mor som «forsvinner» inn på rommet sitt og er fysisk og emosjonelt utilgjengelig, og en far som har mistet farsfølelsene og er mer opptatt av klesvask enn av tilknytning til barna sine. Det er DITT ansvar å skape positive relasjoner til barna dine. Hva gjør du for at dere skal connecte og ha det fint i hverdagen? Tar du initiativ til å drive med interessene deres? Gir du dem klemmer, smil og kontakt? Eller ser du på deg selv kun som en oppdrager og organisator?

Anonymkode: 378b2...15b

[Gjest Nopeee]

Konsekvensdildoen kommer sjelden med glidemiddel.

Du fikk det du ba om, det er DITT sirkus. Om du stikker så er du faktisk så patetisk at det ikke finnes ord. Nå er det din jobb å ta kontakt med diverse instanser for å få hjelp. Å synes synd på deg selv er faktisk ikke aktuelt her

[AnonymBruker]

Du visste at kona di var psykisk syk før dere fikk barn? Hva gjorde at du ikke forstod at det er store sjanser for at det er arvelig?

Klarer du ikke å stå i situasjonen du har skapt kan du gå fra kona, men du må ta med dwg barna. De kan ikke være alene med en mor dom i perioder fungerer så dårlig som hun gjør. 
 

her trenger dere struktur i hverdagen, foreldreveiledning, du trenger en samtalepartner feks en sykepleier i kommunen og du og kona må snakke sammen og være et team. Jeg har selv kompleks ptsd, jeg vet at det kan være krevende både for meg og de rundt, men jeg kan kommunisere og bidra i hverdagen. Noen ganger kan jeg bidra mer enn andre, men om kona di må ligge alene på et rom i dagesvis og ukesvis er det noe galt med behandlingen. 

Anonymkode: 543f5...1b5

[AnonymBruker]

Skilsmisse? Da får du i det minste avlastning fra kona og sikkert tidvis også fra barna. Og foreldreveiledning anbefales, slik at du kan lære å regulere deg selv og barna bedre.

Anonymkode: 78357...750

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt ts. Alle ønsker seg jo friske barn og selv om barn ikke er noen bestillings vare så aner en ikke hvordan man takler syke barn før man sitter i det selv. Så tenker alle kan rulle inn litt. Det er helt menneskelig de tingene du føler på. Du er overveldet, kanskje snart utbrent. Du føler barna skaper en dårlig tilværelse for deg og din kone. Barna dine vil vokse opp og dere vil få tilbake livet. Når du kommer deg ut av maset og jaget vil du selvfølgelig elske barna dine over alt. Du har nok bare nummet deg til hele situasjonen. 

Men dere må gjøre noen tiltak her. 
kan du sykemelde deg i en periode? Er guttene medisinert for adhd? Hvordan hjelp får de? Har dere rutiner og regler som er gjentagende og som dere forholder dere til uten å la rammene skli helt ut fordi dere er for slitne? 

Anonymkode: dfaa5...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Nå skal jeg ikke begi meg ut i en alternativ diskusjon om forårsaker til adhd-diagnoser, men selv 100% fysiologisk friske barn ville slitt med kombinasjonen mor som «forsvinner» inn på rommet sitt og er fysisk og emosjonelt utilgjengelig, og en far som har mistet farsfølelsene og er mer opptatt av klesvask enn av tilknytning til barna sine. Det er DITT ansvar å skape positive relasjoner til barna dine. Hva gjør du for at dere skal connecte og ha det fint i hverdagen? Tar du initiativ til å drive med interessene deres? Gir du dem klemmer, smil og kontakt? Eller ser du på deg selv kun som en oppdrager og organisator?

Anonymkode: 378b2...15b

Dette er nok større enn som så. Han er utbrent, kona er syk og forsvinner i perioder. Tvillinger med adhd. Tror ikke klemmer, smil og dette normale fine som regel fungere på «friske» barn snur situasjonen til det bedre. Dette ligger jo mye dypere. Det bidrar selvfølgelig til noe positivt men her må det større verks til gang. Har du erfaring med barn med adhd i denne alderen? 

Anonymkode: dfaa5...733

[AnonymBruker]

Haha håper dette er en trolltråd. Ellers har du rævkjørt kjerringa de noe så jævlig og ødelagt livet hennes for alltid. Og så vil du stikke? Hahah, motbydelig, i så fall. 

Anonymkode: 81d9a...cb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Tro meg. Du hadde vært like utslitt av friske barn. Det der er bare noe du forteller deg selv for at du skal ha en bedre unnskyldning til å stikke av, fordi du er svak og feig. 

Anonymkode: a2e0f...4ef

[AnonymBruker]

Du burde fått barn med en annen. Klart barna får diagnoser når en forelder er psykisk syk.

Anonymkode: a6f96...c2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kona di kan da rydde og bidra selv med diagnoser! Herregud for en latsabb. Hadde ikke akseptert det

du trenger rutiner. Ta oppvask hver kveld (sette på maskin), ikke la det flyte! Vaske klær og brette kan du faktisk gjøre med barna. 

Anonymkode: e4345...9d4

Unnskyld meg men han nevner i innlegget at hun er i en dårlig periode. Hun er ikke lat, hun er syk. Har du personlig erfaring med å omgås eller å ha bipolar lidelse? Eller uttaler du deg så hjernedødt uten erfaring? Enkelte mennesker med bipolar lidelse har perioder hvor de er så depressive at det å pusse tenner daglig eller å dusje er utfordrende… helt hverdagslige ting blir som at du skulle slept en lastebil med motorstopp kun ved hjelp av din egen muskelkraft. Skjerpings. 

Anonymkode: 839c7...e53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Haha håper dette er en trolltråd. Ellers har du rævkjørt kjerringa de noe så jævlig og ødelagt livet hennes for alltid. Og så vil du stikke? Hahah, motbydelig, i så fall. 

Anonymkode: 81d9a...cb1

Hva faen er det du ler av?

Anonymkode: 922cf...783

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Nå er det vel ingen som lengter etter å ha syke barn, men med det sagt  finnes det familier der ute som har virkelig syke barn.

Anonymkode: 2c3ae...7a1

[Charlene87]

Jeg Har ikke barn, har  alltid visst at det å ha barn er slitsomt uansett om de blir friske eller syke. Men skjønner at du var ung og naiv den gang, men nå må du dessverre stå i det og gå er ikke et alternativ. Du må ta tak i hjelp og bite tennene sammen. 

[Gjest issoras]

Dere må søke avlastning, og du må snakke med legen for å vurdere en sykemelding for du nærmer deg muligens å bli utbrent. Det er katastrofale følger av å pushe seg for langt, ikke gjør det. 

Det bør også vurderes om du trenger terapi ts? 

 

[lillevill]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Begge barna har fått diagnosen ADHD, ene uoppmerksom type, den andre kombinert type og kona har også uoppmerksom type. Kona har også KPTSD og bipolar 2. 
Da vi først ble sammen sa hun at hun ikke ville ha barn og at hun hadde nok med seg selv.  Men vi var begge veldig unge da og hun var bare 18 år da.  Men hun holdte på meningen sin, hun fikk ikke diagnosen KPTSD og bipolar 2 før uti 20 årene da men.  

Men jeg klarte å overtale henne om å få et barn, siden det å få barn var veldig viktig for meg.  Og ga henne et ganske stygt ultimatum selv om jeg ikke så på det slik da.  Jeg tenkte vi kom til å få det så fint med barn.  Barndommen min var fin, hadde litt opp og ned men jeg ønsket den familien jeg også.

Jeg sa til kona at vi kunne få et barn eller så gikk jeg.  Nå ser jeg jo hvor råttent det var, men jeg mente det.  Men nå skulle jeg ønske jeg bare lot være og bare heller nøt livet sammen med kona slik vi hadde det.

Men vi fikk ikke bare et barn, men tvillinger. Og kona ble innlagt i flere måneder pga depresjon etter fødselen. Og det var tunge to første år.  Så har det gått opp og ned.  Og barna er nå snart 7 år.  Og det er mye jobb med to barn med ADHD når også partneren til tider er ute av drift.  Og jeg har så dårlig samvittighet, fordi kona advarte meg om hvordan livet kunne bli med barn.  Men jeg har alltid sett positivt på alt i livet.  Mens kona alltid har vært  et varsom.

Det er totalt kaos her hjemme hele tiden.  Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Vil helst bare pakke sakene å løpe langt vekk.  Kona er dårlig igjen og er helt ute av spill.  Og barna er i krangel fra morgen til kveld.  Helgene er et mareritt og jeg bare gleder meg til jobb på mandag for å slippe unna kone og barn.

Kona er ufør noe hun ble da barna var nesten 2 år gamle.  Så hun blir nok bare å ligge til sengs hele uken nå og ikke gjøre noe med haugene med skittentøy eller oppvask på kjøkkenet.  Hun har vært sammen med oss hele helgen men nå i ettermiddag ble hun borte og gikk å la seg.  Så nå har jeg endelig fått barna i seng selv om de ligger å maser og bråker enda.  
 

Jeg føler meg helt håpløs!  Og jeg blir bare enda mer dårlig humør av rotet her hjemme.  Men jeg har ikke tid til å fikse mer enn det jeg gjør da jeg har 50+ jobb e-post å gå gjennom å fikse opp i i kveld.

Men som sagt vil jeg bare rømme fra tilværelsen min å levne kone og barna hennes (fordi det er slik det føles) til å stue i sin egen skitt!  De ungene mistet jeg bare mer og mer fars følelse for, pga de er så lite lik meg i oppførsel og tankegang.  Jeg kjenner meg ikke igjen i dem i det minste.  Hadde det ikke vært for at de utseendemessige ligner meg på en prikk og at kona knapt forlater huset i mer enn en time hadde jeg nektet å tro de var mine!  Hva i all verden skal jeg gjøre!?

Anonymkode: deab8...076

Du må jo bare ta deg sammen. Du ville ha barn og du respekterte ikke din kone nok til å høre på henne. ( hadde du gjort det, så hadde du gått og funnet en annen kvinne som ønsket barn) du har fått barn, du har en familie, som trenger deg. Du er frisk. Hadde du vært enslig så hadde du allikevel hatt ansvar for barna dine og måtte rydde hjemme. 

Du tre ger hjelp. Så lag struktur i hverdagen din, og leks deg opp i adhd og oppdragelse. Ta ansvar, og skaff deg hjelpen du trenger hjemme. Høres ut som vaskehjelp er et lurt alternativ, mao.

[Irak]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvordan tror du egentlig at de skal klare seg uten deg? 🤔

dama høres jo ut som en elendig mor. Du skulle fått barn med noen andre

Anonymkode: e4345...9d4

Elendig mor? 

De har store utfordringer så velger du å legge skam på dem....

Du er meg en fin en du....

Man sparker ikke folk som ligger nede. Det er skikkelig lavmål.

Sterke mennesker løfter hverandre opp, man trøkker de ikke ned i gjørma...

Om du ikke har noe oppløftende eller kan bidra med noe konstruktivt så vil jeg oppfordre deg til å la vær å kommentere slik i framtiden...

Håper du kan ta dette til etterretning for det er faktisk godt ment fra min side. 

[lillevill]

Vil bare si at mange kreative folk har adhd og er arbeidsjern. Jeg har adhd og har masse energi. Men når man ikke organiserer dagen, ikke lager planer, ikke tar ansvar og vil rømme og bare late seg og bare tenker på seg selv så får man så klart ikke et godt liv. Da bare lider barna. Alle må ta ansvar og gjøre en god jobb. Har man fått barn så må man gi barna et godt liv og masse kjærlighet. Er man mamma/pappa så må man det. Eller så får du jo barn som vokser opp uten å oppleve at de fikk kjærlighet i oppveksten, og så er det på igjen med psykiske vansker.