Kone og barn med problemer, nå angrer jeg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Begge barna har fått diagnosen ADHD, ene uoppmerksom type, den andre kombinert type og kona har også uoppmerksom type. Kona har også KPTSD og bipolar 2. 
Da vi først ble sammen sa hun at hun ikke ville ha barn og at hun hadde nok med seg selv.  Men vi var begge veldig unge da og hun var bare 18 år da.  Men hun holdte på meningen sin, hun fikk ikke diagnosen KPTSD og bipolar 2 før uti 20 årene da men.  

Men jeg klarte å overtale henne om å få et barn, siden det å få barn var veldig viktig for meg.  Og ga henne et ganske stygt ultimatum selv om jeg ikke så på det slik da.  Jeg tenkte vi kom til å få det så fint med barn.  Barndommen min var fin, hadde litt opp og ned men jeg ønsket den familien jeg også.

Jeg sa til kona at vi kunne få et barn eller så gikk jeg.  Nå ser jeg jo hvor råttent det var, men jeg mente det.  Men nå skulle jeg ønske jeg bare lot være og bare heller nøt livet sammen med kona slik vi hadde det.

Men vi fikk ikke bare et barn, men tvillinger. Og kona ble innlagt i flere måneder pga depresjon etter fødselen. Og det var tunge to første år.  Så har det gått opp og ned.  Og barna er nå snart 7 år.  Og det er mye jobb med to barn med ADHD når også partneren til tider er ute av drift.  Og jeg har så dårlig samvittighet, fordi kona advarte meg om hvordan livet kunne bli med barn.  Men jeg har alltid sett positivt på alt i livet.  Mens kona alltid har vært  et varsom.

Det er totalt kaos her hjemme hele tiden.  Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Vil helst bare pakke sakene å løpe langt vekk.  Kona er dårlig igjen og er helt ute av spill.  Og barna er i krangel fra morgen til kveld.  Helgene er et mareritt og jeg bare gleder meg til jobb på mandag for å slippe unna kone og barn.

Kona er ufør noe hun ble da barna var nesten 2 år gamle.  Så hun blir nok bare å ligge til sengs hele uken nå og ikke gjøre noe med haugene med skittentøy eller oppvask på kjøkkenet.  Hun har vært sammen med oss hele helgen men nå i ettermiddag ble hun borte og gikk å la seg.  Så nå har jeg endelig fått barna i seng selv om de ligger å maser og bråker enda.  
 

Jeg føler meg helt håpløs!  Og jeg blir bare enda mer dårlig humør av rotet her hjemme.  Men jeg har ikke tid til å fikse mer enn det jeg gjør da jeg har 50+ jobb e-post å gå gjennom å fikse opp i i kveld.

Men som sagt vil jeg bare rømme fra tilværelsen min å levne kone og barna hennes (fordi det er slik det føles) til å stue i sin egen skitt!  De ungene mistet jeg bare mer og mer fars følelse for, pga de er så lite lik meg i oppførsel og tankegang.  Jeg kjenner meg ikke igjen i dem i det minste.  Hadde det ikke vært for at de utseendemessige ligner meg på en prikk og at kona knapt forlater huset i mer enn en time hadde jeg nektet å tro de var mine!  Hva i all verden skal jeg gjøre!?

Anonymkode: deab8...076

1. Ro ned

2. Det er nok det verste årstiden ang slikt. Alt trigges nå i mørket.

3. Hvor rotete er det hos dere? Gi eksempler. Klesvask og oppvask er til en viss grad normalt. 

4. Burde hørt på kona du... 😅🤣😂

5. Mange kvinner opplever samme problemstilling

Anonymkode: 6a608...42e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Seriøst? Du tvang henne til å få varn, selv om hun var usikker på om hun klarte det. Livet har blitt vanskelig, som hun var redd for. Og så har DU lyst til å stikke av fra henne og barna? Wow

Anonymkode: f6475...949

Det er ikke tvang. Han ga hun et valg. Ts hadde sin fulle rett til å stille et ultimatum, for han var barn veldig viktig og han fortjente å få et ordentlig svar om ja/nei. 

Jeg tenker din kone må få hjelp. Selv om man har adhd kan man lære teknikker for at ting går lettere. Feks bør det ikke blir så rotete og hauger av klesvask. Sett frem skittentøyskurv på alle soverom og bad. Da er det lettere å hive skitne klær oppi like etter man kler av seg. Klærne er i det minste i en kurv, og ikke overalt, og fulle kurver kan bæres til vaskerommet.

Prøv å få system på dine og barnas ting. Selv om det bør deles på, vil det uansett være lettere for deg å ha mer oversikt, og at hun ikke gjør noe bør ikke gå utover barna. Vask dine og barnas klær. Rydd deres ting (barna kan også rydde). Samle opp konen sine ting, klær, rot osv i pappesker og sett i boden eller på et annet rom. Bare få vekk dritten. Og gi beskjed om at hun må ta ansvar for egne ting. Det er ikke greit at det skal flyte rundt dere andre.

Foreslår også vaskehjelp om dere har råd. Noen tilbyr ekstra tjenester slik som feks vask av klær.

Hun er jo prisgitt deg som er frisk og forventer du tar deg av barna. Har hun egentlig omsorgsevne? Uansett, det virker jo som alt allerede faller på deg, så vil det egentlig være mer belastende å dra fra hun? Da har du i såfall barna å ta vare på, men du slipper å måtte gjøre alt for henne. Du kan sikkert søke avlastning også. Og godt mulig mor ikke klarer å ta vare på barna på egenhånd. Men du kan ikke stå til ansvar for det. 

Anonymkode: 0f900...f7e

[AnonymBruker]

Hvordan tror du egentlig at de skal klare seg uten deg? 🤔

dama høres jo ut som en elendig mor. Du skulle fått barn med noen andre

Anonymkode: e4345...9d4

[AnonymBruker]

Også maser noen foreldre i tråd etter tråd på de som ikke ønsker barn og latterliggjør dem. Presset med å få barn er helt skrullete. Du burde akseptert at hun ikke ønsket barn! Og det bør bli mer akseptert generelt. Men det er lett å være etterpåklok, det er bare så trist at det skjeldent hjelper.

Anonymkode: 7d781...2bf

[AnonymBruker]

Hvilke hjelpetiltak har dere? 
 

pleiepenger? Hjelpestønad, grunnstønad, omsorgslønn? Søk på dette slik at du kan frikjøpes fra jobb.

dere trenger hjelp sammen. Har dere gått på kurs i regi av Bufetat? De har «hva med oss» kurs, og «du og jeg og adhd»

støttekontakt og avlastning er nødvendig i deres situasjon.

og du? Jeg skjønner hva du står i, jeg står i det samme selv, men du forlater ikke et synkende skip. Spesielt ikke når din kone har advart deg om at skipet kommer til å synke. 
 

Vit at din kone antagelig har det verre enn deg. Hun ofret alt for at du skulle få ditt behov oppfylt, på tross av bedre viten. Hun føler antagelig at barna er ditt ansvar fordi det var du som stilte ultimatum.

til sist: 

svelg stoltheten og ta imot all hjelp. 
 

Og i tillegg:

Man skal ikke medisinere barn fordi foreldre ikke takler situasjonen, men det høres ikke ut som om barna har det bra. Kanskje de trenger medisin for å roe ned indre urolighet, manglende impulskontroll, behovsutsettelse tankekjør, ekstreme svingninger i følelser, usikkerhet etc. 

jeg antar de har vedtak og at ppt er koblet på. Om ikke så må det også ordnes.

Anonymkode: a04f0...7bf

[AnonymBruker]

Sett av 5.000,- hver måned til å betale en ungdom som kommer og rydder og vasker en gang i uka. Selv betaler jeg 1650,- hver tredje uke for å få hjelp til vasking. Orker jeg mot formodning ikke å holde huset i sjakk ila måneden, så vet jeg iallfall at det blir vasket da. Og det er virkelig livreddende. 

Anonymkode: 199be...519

[AnonymBruker]

Ingen som kan tvinges til å bli gravide, hun kunne ha sagt nei og du kunne ha gått ifra henne, siden dine naive ønsker var så viktig for deg. 

Ja, hva skal du gjøre annet enn å takke deg selv for hva du ønsket deg og få bedre rutiner.

Ungene har ikke bedt om dette, du ønsket deg barn og det har du fått, du skylder dem å ta deg sammen.

Anonymkode: 282af...677

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Begge barna har fått diagnosen ADHD, ene uoppmerksom type, den andre kombinert type og kona har også uoppmerksom type. Kona har også KPTSD og bipolar 2. 
Da vi først ble sammen sa hun at hun ikke ville ha barn og at hun hadde nok med seg selv.  Men vi var begge veldig unge da og hun var bare 18 år da.  Men hun holdte på meningen sin, hun fikk ikke diagnosen KPTSD og bipolar 2 før uti 20 årene da men.  

Men jeg klarte å overtale henne om å få et barn, siden det å få barn var veldig viktig for meg.  Og ga henne et ganske stygt ultimatum selv om jeg ikke så på det slik da.  Jeg tenkte vi kom til å få det så fint med barn.  Barndommen min var fin, hadde litt opp og ned men jeg ønsket den familien jeg også.

Jeg sa til kona at vi kunne få et barn eller så gikk jeg.  Nå ser jeg jo hvor råttent det var, men jeg mente det.  Men nå skulle jeg ønske jeg bare lot være og bare heller nøt livet sammen med kona slik vi hadde det.

Men vi fikk ikke bare et barn, men tvillinger. Og kona ble innlagt i flere måneder pga depresjon etter fødselen. Og det var tunge to første år.  Så har det gått opp og ned.  Og barna er nå snart 7 år.  Og det er mye jobb med to barn med ADHD når også partneren til tider er ute av drift.  Og jeg har så dårlig samvittighet, fordi kona advarte meg om hvordan livet kunne bli med barn.  Men jeg har alltid sett positivt på alt i livet.  Mens kona alltid har vært  et varsom.

Det er totalt kaos her hjemme hele tiden.  Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Vil helst bare pakke sakene å løpe langt vekk.  Kona er dårlig igjen og er helt ute av spill.  Og barna er i krangel fra morgen til kveld.  Helgene er et mareritt og jeg bare gleder meg til jobb på mandag for å slippe unna kone og barn.

Kona er ufør noe hun ble da barna var nesten 2 år gamle.  Så hun blir nok bare å ligge til sengs hele uken nå og ikke gjøre noe med haugene med skittentøy eller oppvask på kjøkkenet.  Hun har vært sammen med oss hele helgen men nå i ettermiddag ble hun borte og gikk å la seg.  Så nå har jeg endelig fått barna i seng selv om de ligger å maser og bråker enda.  
 

Jeg føler meg helt håpløs!  Og jeg blir bare enda mer dårlig humør av rotet her hjemme.  Men jeg har ikke tid til å fikse mer enn det jeg gjør da jeg har 50+ jobb e-post å gå gjennom å fikse opp i i kveld.

Men som sagt vil jeg bare rømme fra tilværelsen min å levne kone og barna hennes (fordi det er slik det føles) til å stue i sin egen skitt!  De ungene mistet jeg bare mer og mer fars følelse for, pga de er så lite lik meg i oppførsel og tankegang.  Jeg kjenner meg ikke igjen i dem i det minste.  Hadde det ikke vært for at de utseendemessige ligner meg på en prikk og at kona knapt forlater huset i mer enn en time hadde jeg nektet å tro de var mine!  Hva i all verden skal jeg gjøre!?

Anonymkode: deab8...076

Du står i dette ultimatumet du selv ga og ble advart mot.

Søk avlastning og skam deg!

Anonymkode: 2556c...d8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Begge barna har fått diagnosen ADHD, ene uoppmerksom type, den andre kombinert type og kona har også uoppmerksom type. Kona har også KPTSD og bipolar 2. 
Da vi først ble sammen sa hun at hun ikke ville ha barn og at hun hadde nok med seg selv.  Men vi var begge veldig unge da og hun var bare 18 år da.  Men hun holdte på meningen sin, hun fikk ikke diagnosen KPTSD og bipolar 2 før uti 20 årene da men.  

Men jeg klarte å overtale henne om å få et barn, siden det å få barn var veldig viktig for meg.  Og ga henne et ganske stygt ultimatum selv om jeg ikke så på det slik da.  Jeg tenkte vi kom til å få det så fint med barn.  Barndommen min var fin, hadde litt opp og ned men jeg ønsket den familien jeg også.

Jeg sa til kona at vi kunne få et barn eller så gikk jeg.  Nå ser jeg jo hvor råttent det var, men jeg mente det.  Men nå skulle jeg ønske jeg bare lot være og bare heller nøt livet sammen med kona slik vi hadde det.

Men vi fikk ikke bare et barn, men tvillinger. Og kona ble innlagt i flere måneder pga depresjon etter fødselen. Og det var tunge to første år.  Så har det gått opp og ned.  Og barna er nå snart 7 år.  Og det er mye jobb med to barn med ADHD når også partneren til tider er ute av drift.  Og jeg har så dårlig samvittighet, fordi kona advarte meg om hvordan livet kunne bli med barn.  Men jeg har alltid sett positivt på alt i livet.  Mens kona alltid har vært  et varsom.

Det er totalt kaos her hjemme hele tiden.  Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.  Vil helst bare pakke sakene å løpe langt vekk.  Kona er dårlig igjen og er helt ute av spill.  Og barna er i krangel fra morgen til kveld.  Helgene er et mareritt og jeg bare gleder meg til jobb på mandag for å slippe unna kone og barn.

Kona er ufør noe hun ble da barna var nesten 2 år gamle.  Så hun blir nok bare å ligge til sengs hele uken nå og ikke gjøre noe med haugene med skittentøy eller oppvask på kjøkkenet.  Hun har vært sammen med oss hele helgen men nå i ettermiddag ble hun borte og gikk å la seg.  Så nå har jeg endelig fått barna i seng selv om de ligger å maser og bråker enda.  
 

Jeg føler meg helt håpløs!  Og jeg blir bare enda mer dårlig humør av rotet her hjemme.  Men jeg har ikke tid til å fikse mer enn det jeg gjør da jeg har 50+ jobb e-post å gå gjennom å fikse opp i i kveld.

Men som sagt vil jeg bare rømme fra tilværelsen min å levne kone og barna hennes (fordi det er slik det føles) til å stue i sin egen skitt!  De ungene mistet jeg bare mer og mer fars følelse for, pga de er så lite lik meg i oppførsel og tankegang.  Jeg kjenner meg ikke igjen i dem i det minste.  Hadde det ikke vært for at de utseendemessige ligner meg på en prikk og at kona knapt forlater huset i mer enn en time hadde jeg nektet å tro de var mine!  Hva i all verden skal jeg gjøre!?

Anonymkode: deab8..

Har dere nettverk som kan være avlastning? Evt søk om avlastningshjem sånn dere får litt pause av og til. 

Du kan ikke forlate de iallefall.. Hun har jo tydeligvis klart å holde seg ganske greit helt til du tvang henne til å få barn. 

Anonymkode: fea54...f05

[AnonymBruker]

Er ikke barna medisinert? De må jo få medisiner, det er ikke godt for dem å ha det sånn. 

Anonymkode: c9a35...775

[AnonymBruker]

Søk hjelp på Familievernkontoret nå! 

Og husk en ting! Guttene dine ba heller ikke om å bli født med diagnosen sin og måtte bære på den sårbarheten hver dag hele livet sitt! Du kan tross alt gå ut av døra om morgenen og leve som funksjonsfrisk i samfunnet. Guttene dine må fremdeles bære på diagnosen sin 24/7. Tenk litt på det! Det minste vi kan gjøre, er å elske barna våre og støtte dem så godt vi kan ❤️ Hilsen mor til verdens godeste gutt med autisme på 14 ❤️

Anonymkode: f0e96...5b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er ikke tvang. Han ga hun et valg. Ts hadde sin fulle rett til å stille et ultimatum, for han var barn veldig viktig og han fortjente å få et ordentlig svar om ja/nei. 

Jeg tenker din kone må få hjelp. Selv om man har adhd kan man lære teknikker for at ting går lettere. Feks bør det ikke blir så rotete og hauger av klesvask. Sett frem skittentøyskurv på alle soverom og bad. Da er det lettere å hive skitne klær oppi like etter man kler av seg. Klærne er i det minste i en kurv, og ikke overalt, og fulle kurver kan bæres til vaskerommet.

Prøv å få system på dine og barnas ting. Selv om det bør deles på, vil det uansett være lettere for deg å ha mer oversikt, og at hun ikke gjør noe bør ikke gå utover barna. Vask dine og barnas klær. Rydd deres ting (barna kan også rydde). Samle opp konen sine ting, klær, rot osv i pappesker og sett i boden eller på et annet rom. Bare få vekk dritten. Og gi beskjed om at hun må ta ansvar for egne ting. Det er ikke greit at det skal flyte rundt dere andre.

Foreslår også vaskehjelp om dere har råd. Noen tilbyr ekstra tjenester slik som feks vask av klær.

Hun er jo prisgitt deg som er frisk og forventer du tar deg av barna. Har hun egentlig omsorgsevne? Uansett, det virker jo som alt allerede faller på deg, så vil det egentlig være mer belastende å dra fra hun? Da har du i såfall barna å ta vare på, men du slipper å måtte gjøre alt for henne. Du kan sikkert søke avlastning også. Og godt mulig mor ikke klarer å ta vare på barna på egenhånd. Men du kan ikke stå til ansvar for det. 

Anonymkode: 0f900...f7e

Man kan lære teknikker, men har man adhd og er konstant utmattet, så faller alt av teknikker vekk. 

Jeg har selv adhd og har valgt bort barn på grunn av det. Om du leser om de forskjellige måtene executive dysfunction kan slå ut, så ser man hvorfor et travelt familieliv kan være en sjeledreper for noen med alvorlig adhd.

https://www.verywellmind.com/what-is-executive-dysfunction-in-adhd-5213034#:~:text=If someone has Attention Deficit,t mean they have ADHD.&text=Roberts says that this is,can also cause executive dysfunction.

Belastningene er så tunge og konstante at man rett og slett går til grunne, og det er ikke tid eller mulighet til å hente seg inn. Teknikker kan hjelpe, men er man allerede overbelastet, så er teknikker bare én ting mer å tenke på.

De hadde sikkert hatt det bedre hver for seg så de kunne ha delt 50-50. Da får kona mulighet til å lade seg opp, og ts får pause fra barna han ønsket men nå irriterer seg over. 

 

Anonymkode: 19ce4...473

[AnonymBruker]

Jeg har selv adhd uoppmersom type og bipolar 2. Jeg har fått to barn med tourettes og adhd og ja, livet er vanskelig! 
Jeg er også ufør og brukes alt jeg har av energi på barna mine. Vi fikk avlastning på største noen år av min søster. Hun fikk betalt og  jeg følte det bra ovenfor barna at de var hos tante. Bare en helg i måneden hjelpe stort. Har dere noen i familien som kan hjelpe til? Søk Hjelpestønad! Vi fikk sats 3 på største som tilsvarer 5000 kr i måneden. Disse pengene kan dere betale vaskehjelp for. 

Når man er nevrodivergent er man annerledes enn en nevrotypisk. Mannen min kjenner seg også veldig lite igjen i barna våre. De er veldig følsomme og har nervene utenpå kroppen. De er ikke spesielt sosiale og trenger forutsigbarhet og rutiner i alt. 
MEN, etterhvert som de har blitt eldre har ting løsnet også her. De har knyttet bånd på tvers av ulikhetene sine. 
Vi bruker veldig mye humor i hverdagen og pga dette føles ting litt lettere. 

Jeg har brukt utrolig mye tid på å lese om adhd og tilpasninger en kan gjøre for at barna skal ha det bedre og bli roligere. Dette har gjort livet vårt veldig mye enklere. 

Meld deg inn i grupper på Facebook med foreldre som står i samme situasjon. F.eks For foreldre til barn med ADHD. Her får man mange tips og erfaringer rundt det å ha barn med spesielle behov. Jeg har også funnet trøst i å lese om at andre sitter i samme situasjonen som meg. 

Noen dager ligger jeg også flat og orker ikke stå opp av senga. Det er dessverre en del av diagnosene mine. Så dårlig som kona de virker burde dere virkelig få hjelp på flere plan i livet. Her må du ta kontakt med fastlegen din og legge frem situasjonen slik at han foreslå tiltak for dere. Kommunen deres kan ha flere fine tilbud dere kanskje kan benytte dere av?

Men, kjære deg. Jeg forstår at livet er vanskelig. Jeg har ofte hatt lyst til å hoppe utfør et stup selv. Jeg forstår at livet ikke ble slik du hadde ønsket. Dette har jeg også tenkt på mange ganger! Hvorfor meg liksom?? Alle andre har perfekte liv med helt "normale" barn. Men, du må stå i det! En kan ikke gi opp sine egne barn. De trenger deg! Det er ikke dems feil at de har en syk mamma og en pappa som er utslitt og lei og som ikke har farsfølelse for de lenger. De kom til verden her pga deg og kona di. 

Jeg håper virkelig at du tar deg til noe av det vi i tråden her sier til deg. Søk hjelp!! Jeg forstår at kona di er skeptisk til avlastning, men alternativet er mye mye verre. 

Lykke til!

Anonymkode: 97fd3...987

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Det forstår jeg. Men for det første er ingen garantert friske barn. Og for det andre er adhd arvelig. Tendens til depresjon og sånn og forsåvidt  

Det er uansett ikke noe å gjøre med nå så det er bedre å finne løsninger. Tenker at avlastning bør vurderes til tross for kona di sine negative erfaringer. Har dere familien som kan hjelpe til?

Kan dere få noe hushjelp? Privat eller fra kommunen? Robotstøvsuger? Bedre systemer hjemme?

Og du trenger hjelp. Kontakt fastlegen og familievernkontoret i morgen. 

Anonymkode: 1c69b...c4d

[AnonymBruker]

Når noen ikke ønsker barn- hører en på de. En maser ikke videre som en unge i godteributikken for å få viljen sin. Det er ikke en slik type beslutning å ta. En bør respektere den som sier nei, alltid!  Ja hun burde holdt fast på det hun mente og ikke latt seg presse og du burde ikke presset. Du burde gått videre om barne ønsket ditt var så stort, de som ikke ønsker barn sier ikke det fordi de bare trakk det opp av hatten en morning de våknet. 

Når du nå likevel gjorde det så må du nå i det minste ta konsekvensene av det og ikke stikke med halen mellom beina. Søk hjelp, avlastning, familierådgiving. Nå må du ta konsekvensene av det presset du la på din kone. Ingen er lovet friske barn, alle burde vite det før de får barn. Mange sykdommer er arvelige, og det er foreldrene sin oppgave og tåle usikkerhet, sykdommer, utfordringer barna får. 

Anonymkode: ddba2...cf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Så du var en drittsekk og 'tvang' barn på kona og nå ønsker du å være drittsekk og stikke av.

Dersom du stikker av fra kona og barna, kommer alle de tre til å få det veldig vanskelig i en allerede vanskelig tid. Da må du være klar over at du vil få tre liv på din samvittighet, i verste fall.

Det du trenger å gjøre, er å finne ut av all hjelp det er mulig å få og ta all den hjelpen det er mulig å få. Og du som mann vil få mye hjelp om du ber om det. Du kan med fordel også redusere stillingen din for en peride og få pleiepenger slik at du kan konsentere deg mere om det skjer på hjemmebane, slik at du kan støtte dine nærmeste. Du vet, de som liksom skal bety mest for deg.

Om du tar mer av ditt ansvar i hjemmet, vil behovet for avlastning også bli mindre. Lær dere mer om å håndtere barna og konas problemstillinger. Kunnskap er makt! Fokuser på de rette tingene!

Anonymkode: 17b0f...ab2

[smurfebuss]

Ja, hva skal du gjøre? Du skal ta deg sammen! Brette opp erma og trå til for både familie og hjem. Bare en feiging stikker av. 

[AnonymBruker]

Uff, kjære deg. Jeg forstår godt din frustrasjon, og du/dere har latt situasjonen gå alt for langt. Tror ikke dette er dine tanker, men en depresjons tanker. Oppsøk lege så fort som mulig for å få sykemelding. Deretter kontakter dere familieteamet og barneværnet. Det er hjelp å få, og mange har vært i deres situasjon. Ikke gi opp❤️ Tenker også kona di må se seg rundt ettet andre hjelpeinstanser, da de hun har nå tydeligvis ikke fungerer optimalt. Og skaff dere vaskehjelp til dere er på bena igjen. 

Masse lykke til❤️Ting VIL bli bedre❤️❤️

Anonymkode: db41d...bf9

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg ønsket friske barn.  Dette er ikke hva jeg lengtet etter.

Kona har hjelp både i kommunen, dps og privat psykolog.  Akkurat nå er hun i kontakt med alle 3 i perioder bare 1 eller 2. Og slik har det vært i snart 10 år.

Avlastning er kona skeptisk til, da hun selv opplevde ganske uheldig ting selv i avlastning som barn.

ts

Anonymkode: deab8...076

Barna er jo friske , men har utfordringer . Noe mange barn har. Du må heller søke litt hjelp med de, avlasting, fritidskontakt . Pluss leie deg hushjelp og ta litt sykemelding , ta litt mer vare på deg selv . Du kommer til å angre hvis du svikter barna , de har jo bare en forelder som virker 🫶. 

[AnonymBruker]

"Ingen angrer på barna sine" er argumenter frivillige barnløse stadig får fra andre foreldre................

Anonymkode: 282af...677