Liker ikke tanken på forhold

[AnonymBruker]

Har vært i to forhold der jeg også har vært samboer. Et stadig gjentagende problem var at jeg ikke fikk ha alenetid. De skulle være oppå meg konstant. Kos skulle alltid føre til sex. De krevde oppmerksomheten min så og si hele tiden. Maset om sex var egentlig det verste, at det ble forventet sex omtrent daglig. Dette har jeg skjønt er temmelig normalt og tanken på å være i et forhold med masse mas om sex igjen... Nei, huff. Jeg er veldig glad i sex men har ikke behov for daglig. 2-3 ganger i uken er perfekt, og da med bra "kvalitet" på sexen også. Nå har jeg ikke hatt sex siden jeg ble singel for en del år siden og klarer meg fint uten det. 

Ser egentlig ikke grunnen når jeg ikke skal ha barn. Hva skal jeg med en partner da? Et svar vil kanskje være å ha noen å snakke med, dele oppturer og nedturer med, noen du kan stole på og det som er. Men jeg har skjønt det slik at det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke dele alle nedturer, for da er man for negativ og lager dårlig stemning. Man kan ikke være helt åpen om hvordan man har det, for da er det utfordrende og ingen vil ha utfordringer i et forhold. Og er det noen man ikke kan stole på så er det faktisk en kjæreste, spesielt når det kommer til lojalitet. Har null tro på at en mann kan være lojal over lengre tid. Et par år kanskje, men lengre enn det, nei. Det er en grunn til at det er lettere å få seg et ligg med en gift mann enn en singel mann. 

Etter hvert tenker jeg kanskje å begynne å date igjen for å finne en "sexpartner", men gidder ikke enda. Det er vel minst like slitsomt å luke ut ugresset her som det er når man er på jakt etter forhold. Kjemien skal stemme og ideelt sett hadde det vært fint å ha sex uten kondom, så må jo stole på at han ikke ligger med andre. Skal vi bruke kondom så blir det ikke oralsex heller, og da er halve moroa med sex borte. Kan jeg ikke suge den så skal den ikke inni meg heller. 

På grunn av alt dette så ser jeg for meg å være enslig. Jeg tror enkelte rundt meg, da spesielt de i forhold, tenker at det er synd i meg på grunn av dette. Sannheten er vel heller at jeg er glad for at jeg slipper å leve livene de gjør. Jeg har også mine tanker om verdenen og samfunnet, samt fremtiden, som gjør at tanken på å få barn skremmer meg noe enormt. Det er ikke det at jeg hadde vært redd for ansvar og det å skulle ha et barn, tvert imot, jeg ser ikke for meg en fremtid for et barn slik verdenen utvikler seg i dag. Men dette kan jeg ikke si høyt, for da blir de med barn fornærmet..... 

Andre som har det sånn? Hilsen K30. 

Anonymkode: d227b...857

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Har vært i to forhold der jeg også har vært samboer. Et stadig gjentagende problem var at jeg ikke fikk ha alenetid. De skulle være oppå meg konstant. Kos skulle alltid føre til sex. De krevde oppmerksomheten min så og si hele tiden. Maset om sex var egentlig det verste, at det ble forventet sex omtrent daglig. Dette har jeg skjønt er temmelig normalt og tanken på å være i et forhold med masse mas om sex igjen... Nei, huff. Jeg er veldig glad i sex men har ikke behov for daglig. 2-3 ganger i uken er perfekt, og da med bra "kvalitet" på sexen også. Nå har jeg ikke hatt sex siden jeg ble singel for en del år siden og klarer meg fint uten det. 

Anonymkode: d227b...857

Det finnes menn som ikke er så glad i sex, og det finnes innlegg her inne hvor kvinner beklager seg over menn som ikke vil ha sex (ofte nok) med dem.

Men ja, det å ha en partner som tenner på meg og vil ha sex med meg er en nødvendig ingrediens i en romantisk relasjon for meg (og skulle jeg tro) veldig mange menn.

Det er lurt å sette grenser for seg selv og hvis du trenger alenetid så ville jeg bare etablere det tidlig i forholdet?

Sitat

Ser egentlig ikke grunnen når jeg ikke skal ha barn. Hva skal jeg med en partner da?

Det må egentlig du svare på for deg selv. Kanskje du trives best som singel? Selv er jeg ferdig med å lage barn men jeg vil gjerne fortsette å ha en partner.

Sitat

Et svar vil kanskje være å ha noen å snakke med, dele oppturer og nedturer med, noen du kan stole på og det som er. Men jeg har skjønt det slik at det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke dele alle nedturer, for da er man for negativ og lager dårlig stemning. Man kan ikke være helt åpen om hvordan man har det, for da er det utfordrende og ingen vil ha utfordringer i et forhold. Og er det noen man ikke kan stole på så er det faktisk en kjæreste, spesielt når det kommer til lojalitet. Har null tro på at en mann kan være lojal over lengre tid. Et par år kanskje, men lengre enn det, nei. Det er en grunn til at det er lettere å få seg et ligg med en gift mann enn en singel mann. 

Mitt inntrykk er at kvinner deler ganske mye av sine nedturer med partneren, og vi menn er forberedt på det. Selv har jeg hatt en partner med ganske store psykiske problemer, og min far tok seg godt av min mor når hun ble dødssyk.

Mange gifte menn har det temmelig dårlig i ekteskapet og velger å gjøre mye rart i stedet for å gå, ja. Og noen menn er monomant opptatt av å få knullet flest mulig, det er helt sant.

Sitat

Etter hvert tenker jeg kanskje å begynne å date igjen for å finne en "sexpartner", men gidder ikke enda. Det er vel minst like slitsomt å luke ut ugresset her som det er når man er på jakt etter forhold. Kjemien skal stemme og ideelt sett hadde det vært fint å ha sex uten kondom, så må jo stole på at han ikke ligger med andre. Skal vi bruke kondom så blir det ikke oralsex heller, og da er halve moroa med sex borte. Kan jeg ikke suge den så skal den ikke inni meg heller. 

Jeg har ubeskyttet sex med en eksklusiv kjæreste etter at vi har testet oss, ikke andre.

Sitat

På grunn av alt dette så ser jeg for meg å være enslig. Jeg tror enkelte rundt meg, da spesielt de i forhold, tenker at det er synd i meg på grunn av dette. Sannheten er vel heller at jeg er glad for at jeg slipper å leve livene de gjør. Jeg har også mine tanker om verdenen og samfunnet, samt fremtiden, som gjør at tanken på å få barn skremmer meg noe enormt. Det er ikke det at jeg hadde vært redd for ansvar og det å skulle ha et barn, tvert imot, jeg ser ikke for meg en fremtid for et barn slik verdenen utvikler seg i dag. Men dette kan jeg ikke si høyt, for da blir de med barn fornærmet..... 

Andre som har det sånn? Hilsen K30. 

Jeg har barn og jeg blir ikke fornærmet. Men jeg tenker at det fremstår litt uskyldig eller naivt. «Verden er ikke perfekt så jeg skal ikke utsette noe barn for den». Men så gpr verden videre. De ble ikke noe atomkrig på 80-tallet, sur nedbør og hullet i ozonlaget på 90-tallet førte ikke til verdens undergang og de problemene vi har i dag vil vi kanskje få avstand til over tid.

Anonymkode: ae8de...1c2

[AnonymBruker]

Du virker veldig sikker i din sak ts, så hvorfor dele noe slikt? Ligger det noe mer bak enn det du skriver?

Du har vært i to lengre forhold som ikke har gått slik du har ønsket. Er dette alt som har trengtes for å forme denne holdningen din? Eller er det andre tanker om menn du generelt har som du ikke deler?

Det finnes mange måter å ha et forhold på i dag. At man bor sammen er ingen selvfølge, flere velger å ha sitt eget sted å bo. Mange har en partner som er borte store deler av året i forbindelse med jobb. 
 

Så finnes det også et hav av ulike ønsker og behov både menn og kvinner kan ha. Menn kan også ha behov for alenetid, kan føle seg kvelt i et forhold med e kvinne som ikke aksepterer dette behovet. Og behovet for sex er også veldig varierende, ikke bare på generelt grunnlag, men den svinger fra tid til annen. Vi besitter alle ulike egenskaper, verdier og grenser. Lojalitet er også noe som vil variere fra individ til individ. 

Det eneste jeg kan se med innlegget ditt er at du har hatt to lange forhold hvor mennene ikke har klart å imøtegå dine behov, og du har ikke klart å imøte gå deres behov. Dere ville passet mye bedre med en som klarte dette. Og de finnes selvsagt. Om du ønsker det er en annen sak, og helt greit å heller ville være singel. Men da må du vite at du er singel fordi du selv velger dette. Ikke fordi det ikke finnes lojale menn som vil høre på alt du vil fortelle dem, og som vil ha sex 2-3 ganger i uken, eller mindre for den saks skyld.

Lykke til uansett

Anonymkode: eeeed...aee

[AnonymBruker]

Jeg er singel og glad jeg er det også. Parforhold er masse jobb. Orker rett å slett ikke jobbe hele tiden. Sex er ikke noe jeg er avhengig av. Syns livet går mer på skinner som single. 
 

Det er også veldig godt å ha bestemt seg for å leve alene. Er veldig avslappet i sammenligning til hva jeg var når jeg var i forhold. Bryr meg ikke lengre hvordan jeg ser ut, eller noe sånt overfladisk. Det er godt det🤭

Anonymkode: b890c...1ca

[Nettinettet]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har vært i to forhold der jeg også har vært samboer. Et stadig gjentagende problem var at jeg ikke fikk ha alenetid. De skulle være oppå meg konstant. Kos skulle alltid føre til sex. De krevde oppmerksomheten min så og si hele tiden. Maset om sex var egentlig det verste, at det ble forventet sex omtrent daglig. Dette har jeg skjønt er temmelig normalt og tanken på å være i et forhold med masse mas om sex igjen... Nei, huff. Jeg er veldig glad i sex men har ikke behov for daglig. 2-3 ganger i uken er perfekt, og da med bra "kvalitet" på sexen også. Nå har jeg ikke hatt sex siden jeg ble singel for en del år siden og klarer meg fint uten det. 

Ser egentlig ikke grunnen når jeg ikke skal ha barn. Hva skal jeg med en partner da? Et svar vil kanskje være å ha noen å snakke med, dele oppturer og nedturer med, noen du kan stole på og det som er. Men jeg har skjønt det slik at det er ikke sånn det fungerer. Man kan ikke dele alle nedturer, for da er man for negativ og lager dårlig stemning. Man kan ikke være helt åpen om hvordan man har det, for da er det utfordrende og ingen vil ha utfordringer i et forhold. Og er det noen man ikke kan stole på så er det faktisk en kjæreste, spesielt når det kommer til lojalitet. Har null tro på at en mann kan være lojal over lengre tid. Et par år kanskje, men lengre enn det, nei. Det er en grunn til at det er lettere å få seg et ligg med en gift mann enn en singel mann. 

Etter hvert tenker jeg kanskje å begynne å date igjen for å finne en "sexpartner", men gidder ikke enda. Det er vel minst like slitsomt å luke ut ugresset her som det er når man er på jakt etter forhold. Kjemien skal stemme og ideelt sett hadde det vært fint å ha sex uten kondom, så må jo stole på at han ikke ligger med andre. Skal vi bruke kondom så blir det ikke oralsex heller, og da er halve moroa med sex borte. Kan jeg ikke suge den så skal den ikke inni meg heller. 

På grunn av alt dette så ser jeg for meg å være enslig. Jeg tror enkelte rundt meg, da spesielt de i forhold, tenker at det er synd i meg på grunn av dette. Sannheten er vel heller at jeg er glad for at jeg slipper å leve livene de gjør. Jeg har også mine tanker om verdenen og samfunnet, samt fremtiden, som gjør at tanken på å få barn skremmer meg noe enormt. Det er ikke det at jeg hadde vært redd for ansvar og det å skulle ha et barn, tvert imot, jeg ser ikke for meg en fremtid for et barn slik verdenen utvikler seg i dag. Men dette kan jeg ikke si høyt, for da blir de med barn fornærmet..... 

Andre som har det sånn? Hilsen K30. 

Anonymkode: d227b...857

 Oj. Her var det mye følelser. Det jeg sitter igjen med er, hva var grunnen til at du hadde lyst til å dele dette? Var det for å snakke med andre som har de samme negative følelsene for forhold som deg? Var det for å få avkreftet det du føler og kanskje få et håp? Hadde vært fint å høre litt mer om grunnen og hva du håpet på ved å dele dette

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger å være singel en stund? Finne ro og trygghet i deg selv?

Finner du deg en kjæreste så er det jo viktig at dere utfyller hverandre og speiler hverandres behov og verdier.

Og kanskje særboer er mer riktig for deg?

Jeg og kjæresten er bestevenner. Vi kan prate med hverandre om alt. Og vi kan dele vonde følelser og tunge ting. Men vi er positive mennesker av natur og vi går ikke rundt og er tunge til sinns. Forskjell på det og dele vanskelige følelser når de oppstår.

I hverandre har vi en partner, støttespiller og en vi er 100% trygg på. Det er den tosomheten der vi deler opplevelser, tanker, aktiviteter etc.

Men også at vi gir hverandre rom til å ha våre egne hobbyer og interesser. Å kunne være under samme tak og gjøre våre egne greier.

 

Anonymkode: 679ab...1fb

[AnonymBruker]

Det er selvfølgelig ikke noe automatikk i at livet er bedre fordi man har en kjæreste. 
Hva som gjør en mest lykkelig kan også variere igjennom livet.

I mange år trivdes jeg best med en kjæreste. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg skjønte at jeg ville trives bedre som singel.

Å gå fra min eks-samboer, min store kjærlighet, var fryktelig. Jeg hadde jo ingen ting å klage på. Han var (er) en flott mann på alle måter og jeg hadde noen fantastiske år med han. Han var min beste venn og en fantastisk elsker.

De siste 6 årene som har gått etter jeg gikk i fra han, har om mulig vært enda bedre. Jeg eeeelsker min singeltilværelse og har det klart best som singel. 

Anonymkode: 7638d...dca