Det rakner og jeg strigråter. Flere med utfordrende-barn historier?

[AnonymBruker]

Vi hadde det sånn med vår første. 

Han var en såkalt "high need baby". ALT var galt. Han hadde kolikk, ekstremgulper, ville ikke spise, var ekstremt tynn, ville ikke sove, nektet bæresele, nektet vogn, måtte ha kroppskontakt 24/7, bare skrek og sutret og gulpet og nektet og det VAR SÅ UENDELIG DRITT!!!!

Jeg endte opp med å få sammenbrudd hos fastlegen, og fikk time hos DPS for behandling for fødselsdepresjon allerede dagen etter.. 

Men det gjorde jo ikke ungen noe enklere å takle.. 

Nå er han 7, og han har alltid vært litt av en håndfull. Det kom seg sakte men sikkert, men jeg har sterk mistanke om autisme. Det er mye av det i slekten. Jeg kjenner igjen mange tegn. Heldigvis mange av dem også gode. 

Vi slo egentlig fra oss tanken på å få et barn til, det føltes så uutholdelig med eldstemann.. men vi begynte å se lyset i enden av tunnellen da han nærmet seg 3. 

Anonymkode: 3c845...0c9

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 10.04):

Og her høres det litt ut for meg som at du ikke vet helt hva du snakker om.  Irettesetting er faktisk ikke løsningen på alle problemer med barn, selv om mange her inne synes å tro det. Vår gutt kunne du irettesette til du ble blå i trynet, det hjalp ikke en døytt. Det viste seg nemlig at han hadde autisme, og da er det andre mekanismer i spill. Og han var mindre utfordrende enn det barnet ts beskriver, men hadde også store raserianfall som ikke gav mening for oss. Det fremstår ganske tydelig i hovedinnlegget at disse foreldrene gjør alt de kan, men at det er noe ved barnet som de trenger hjelp til å forstå. Jeg mener BUP er rett sted å be om hjelp til dette.

Anonymkode: a27ba...098

Det det kommet faktisk ikke frem, for ts skriver ingenting om hva de gjør eller har gjort. Om denne unge har fått viljen sin og styrer huset så sier det seg jo seøv at oppførselen blir deretter. 

[AnonymBruker]

Føler sånn med deg, TS! ❤️ 

Vi hadde også en helt jævlig start med kolikk og konstant beredskap 24/7 nesten det hele året. Etter at gråten roet seg har det vært veldig dårlig søvn og en mer og mer viljesterk gutt. Skal sies at han ikke er så vilter som deres datter og jeg tenker daglig på hvor heldige vi er som i det minste har en relativt rolig gutt. Tror ikke jeg hadde klart å stå i det om han i tillegg var på farten konstant så her har du min fulle medfølelse. Men viljestyrken kombinert med trass har gjort denne høsten til et lite helvette og vi er utslitt og lei av at ALT er en kamp. Han slår og klikker for den minste lille ting, han vil ikke skifte, vil ikke spise, vil ikke kles på +++. Jeg blir fysisk og mentalt utslitt av å være i konstant beredskap.

Vi har søkt hjelp hos Oslohjelpa som er et tilbud fra Oslo kommune. Nå går vi i samtaler for å få hjelp til å håndtere ulike situasjoner, men også som en slags terapi for oss. For det er vanvittig tungt med utfordrende barn. Ikke la noen her på KG få det til å føle deg mislykket eller at det er deres feil. Barn er forskjellige og noen er rett og slett vanskeligere å oppdra og regulere. Når man i tillegg har hatt den tøffe starten som dere og vi har hatt er man allerede på minussiden i livet.

Kjære deg, søk hjelp. Snakk med helsestasjon eller lege og hør om det finnes lavterskel tilbud for dere eller om dere kan henvises et sted. Slike barn trenger man hjelp til å håndtere. Og spør du meg tror jeg kanskje du hadde hatt godt av å sykemeldes en periode. Selv om jobben er ditt fristed så kan hjemmet også bli det om du får vært hjemme uten barnet.

Hold ut ❤️ 

Anonymkode: 3f04c...07a

[AnonymBruker]

Jeg har bare lest første innlegg. Høres ut som mitt barn. Utredes nå for adhd og autisme. Slikt blir ikke bedre men bare værre og værre uten hjelp 

Anonymkode: 00fe8...298

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.28):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Har en gutt som var veldig lik ditt barn, det var full fart fra morgen til kveld, babygrinden var på soverommet så han kunne kun herje på rommet til han sovnet på kvelden, det var bannskap å stygge ord fra han kunne snakke, barnehagen gikk en på en for han var så uredd, å jeg kalte jobb husmorferie, første jeg gjorde var foreldreveiledning, for jeg forstod at jeg kunne ikke møte han slik jeg møtte søskene, det gjorde underverk, jeg fikk verktøy til å nå inn til gutten, å hjelp til å håndtere situasjoner der han trengte hjelp til å roe ned, det skal sies at dette ikke var gjort i en fei, jeg merket endring når han var 8 år, da roet det seg, han er nå 9 å er en fantastisk gutt. 
 

men vet ikke noe om deg, er du vant med barn før du fikk barn? Hva så du for deg med barn? Barnet høres ikke normal ut egentlig, men så er det nyansen, barn er små mennesker, snakker du på en måte for å nå inn til et menneske så er mye gjort. Hadde mine barn, hyper eller ikke laget et helvete på en butikk så hadde jeg tatt barnet ut, nå er jeg slem, så di gangene jeg har bært et hylende barn ut av butikken, så har barnet også måtte gå inn å be om unnskyldning for di ropte inne på butikken, for det er dårlig folkeskikk. Så det har de egentlig sluttet med fort.

men snakk med bup, hva mener barnehagen her? 

Anonymkode: 126c7...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.28):

Vi har en ekstremt aktiv krabat på 2+ Fra fødsel har vi hatt det helt miserabelt i ekteskapet, og mest fordi det har vært så mye stress. Mens andre var med på diverse aktiviteter, reiste til utlandet  med babyer som tidvis skrek litt, kunne vi knapt dra på nærbutikken fordi hun skrek,nektet bæretøy, nektet vogn og strittet imot alt. Vi forstod ikke at folk fikk barn, for det var en uholdbar tilværelse med konstant stress og skrik.
 

Da hun var litt eldre var det et vanvittig aktivitetsnivå. Fikk hun det ikke slik hun ville, var det et hinsides raserianfall. Mens andre foreldre bablet i vei og hygget seg sammen, måtte vi passe på at verken hun eller omgivelsene ble skadet, hvert sekund av dagen. Fødselsdager og besøk hos nær familie var utrivelig og noe vi gruet oss til. Nettene har fra fødsel av vært ille med lite søvn på alle. Nå slår hun oss for å teste grenser, skriker omtrent konstant fra hun står opp til vi kommer oss ut. Hun trasser også selvsagt mer enn andre. Det er bare mye, mye hele tiden. Jeg føler at hun er 3 barn i en kropp. Jeg får ikke tid til å prosessere noe, for vi må videre, videre, videre. Jeg må holde hjulet i gang for å unngå at bomben går av hele tiden med unntak av jobben som er det eneste stedet jeg har mentalt fri, men der er det også krav om leveranser i høyt tempo.

Kroppen min er i fight og flight hele tiden og jeg er helt frynsete. Vi er på felgen begge to, og det er som om vi er to som griper etter en og samme livbøye, og det tar knekken på parforholdet. Jeg har tenkt det er mannen eller at jeg ikke duger, for det er så vanskelig å kanskje anerkjenne at barnets personlighet er en stor del av problemet.
 

Rausheten er ikke der, det er ikke plass. Jeg har ikke grått siden lenge før hun ble født. Har stått i adrenalinet hele tiden, men nå brister det. Jeg gråt for første gang i går, foran fastlegen. Jeg var der for noe helt annet. Jeg har også pms, men så skjelven og nedfor har jeg ikke vært på det jeg kan huske.  Det er ikke pusterom. Hjemme er nesten det verste stedet jeg kan være for der er jeg i mer beredskapsmodus enn noe annet sted. Kl 5 i dag rev hun ned avdentsstjernen. Det var da hun slo meg ved et uhell ved å skalle, og jeg begynte å blø neseblod at det rant over. Jeg vet ikke hvordan vi skal holde ut. Dette var kun noen få eksempler, men tenk at hele dagen er slik, hvert sekund består av en nestenulykke og hvert 10 -20 minutt er raserianfall
 

Er det andre med lik erfaring? Noen som kan dele sorger og gleder?  Hva hjalp? 
 

Ikke interessert i å høre at det er min skyld, for det er det ikke. Ikke interessert i å høre andre fortelle hvor enestående flinke de var med 4 barn alene, for det hjelper ikke.

Anonymkode: c2874...a8a

Hadde selv en aktiv unge. Så jeg fant flytte esker og pakket ned alt som.var farlig og unødvendig å ha inne. 

Mrd det stresset dere har nå, så kommer dere ikke i rutiner iht barneoppdragelse. 

Jeg hadde to dører jeg kunne låse, så jeg låste de, slik at ungen ikke kom seg andre steder enn i stuen en periode. 

Ungen hadde jo konstant blåmerker, pga uhell og fall hele tiden.

Så å "tømme huset" hjalp  utrolig mye. Husarbeid ble også mye lettere, noe jeg knapt fikk tid til. 

Når jeg var så sliten, så la jeg meg på gulvet og lekte med ungen. Da fikk jeg bygget opp en bedre kontakt.  Venner og familie ble rett og slett ingen prioritet. Vi hadde etterhvert fremme et par nei ting,  som vi kunne øve litt på. 

Ved raseriutbrudd så kunne jeg da heller gå litt unna , late som jeg ikke så, men ha oversikt. Ventet til det værste gikk over, så gikk jeg inn. Og da gikk det værste raskere over. 

Når man senker lista endel , dere blir roligere, så smitter det litt over.

Vi la inn to tv tider. Fordi overtrøtte unger girer seg vildsomt opp. De var på ca 30 minutter  om morgenen og en time før leggetid.  Ungen slappet ikke av før det. 

Mitt råd, fjern alt som blir ekstra. Ta dere litt egentid hver . Få inn faste rutiner, vær tydelig på hva som skal skje.min viste seg å ha adhd. Ikke sikkert din har det. Men det kan være greit å få ned tempo så mye at dere får mer ro. 

Anonymkode: c4183...7f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.11.2024 den 8.36):

Hva mener du, ikke din skyld? Du snakker om toåringen din som om dette er en skrekk film. Barne som er et biologisk avkom fra dere og som har bodd, blitt oppdrat og sett til dere som foreldre. 

Selvfølgelig er dere de ansvarlige. 

Flaks for dere at barne er 2 år, herfra kan det bare gå opp å frem. Om du ikke klarer å snu skuta selv så ber du bv om veiledning.

Anonymkode: 8d006...e9e

Hva slag svar er dette?! Ta deg sammen. Vær til hjelp. Tror ikke du aner hva du snakker om.

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 10.15):

Så fint at du svarte. Kun de som har hatt spesielle barn, vet hvor krevende det er. Foreldre med «vanlige barn» tror det er bare å gjøre det samme som de gjør. Har hatt begge typer, så jeg vet. Det er et hav av forskjell. 
ts, du er ikke alene. Du har fått et krevende sårbart barn, og det er ikke rart du er sliten. 

Anonymkode: 3d219...052

100%.

AnonymBruker skrev (På 3.12.2024 den 11.17):

Dette barnet MÅ jo ha en eller annen slags diagnose. Her er det ikke vits i å lese noen bøker og høre noen podcaster, her trengs det sterkere lut til. Du må få koblet på fagfolk. Ta kontakt med lege, krev utredning, ta kontakt med Familiens hus - barne og familiehjelpen.

Du kan også melde deg selv til barneverntjenesten, men det har jo ikke noe å si om de fatter vedtak om et kurs, eller om du oppsøker dette kurset utenom barnevernet. Men det barnevernet kan hjelpe til med i tillegg er å skriver ekstra henvendelser til BUP for å rett og slett presse litt på (BUP er helt ualminnelig late), og for eksempel hjelpe dere med avlastning. Og få dere fortere frem i eventuelle køer for veiledning. Men jeg tenker at veiledning blir for lite, barnet trenger jo utredning og faglig hjelp. 

Anonymkode: 4a16b...f45

Enig, her trengs det hjelp. De må eventuelt få avkreftet eventuelle diagnoser for å skjønne veien videre.
 

Til TS: Be om hjelp med en gang for å forske på hvorfor det er slik. En mulighet er diagnoser, en annen mulighet er også fysisk. Vi hadde et veldig high-need første barn (ikke i nærheten av det du beskriver, men totalt klistremerke, mye gråt, uro osv...), og sett i etterkant vet vi nå at hun i sitt første leveår både hadde en låsning i nakken, og hun hadde melkeproteinallergi. Faktisk har hun stramt tungebånd også...plenty med fysiske issues vi aldri tok tak i fordi vi rett og slett ikke visste om de i starten. Det med melkeallergien skjønte jeg ikke før jeg hadde lært om det før vi fikk barn nr 2. Hun viste de samme symptomene, og ble et HELT annet barn da jeg kuttet melk fra min kost noen uker etter fødsel. Vi sjekket hennes også for låsninger og fikk klippet det stramme tungebåndet... men det skjedde etter melkekuttet, og den forandringen i en baby er vanskelig å forklare. Det var forskjellen på en frisk fin baby og en baby som åpenbart var plaget av noe. Hun sluttet helt å gulpe 24 timer etter jeg kuttet melk. Det var en helt påfallende forandring. Roen kom gradvis over de neste 6 ukene. Nå sier ikke jeg at dere har et problem med melkeallergi, for den vokser de normalt av seg etterhvert. MEN, når jeg har dett hva den allergien påvirker av søv, humør osv, og også har lest at barn med matallergier feilaktig diagnostiseres med feks adhd...mens det de egentlig sliter mer en en ukjent matallergi... så vil jeg bare spille inn muligheten for at matallergier hos små barn KAN påvirke oppførsel, humør og følelsesregulering. Så det kan være verdt å lese litt opp på de vanligste matallergiene og se om noen andre symptomer gjenkjennes. Samtidig, så kan eneste symptom faktisk være på humør og even til å regulere følelser... og barnet veldig endre væremåte med et annet kosthold. Så det kan være verdt å prøve seg litt frem på å teste ut noen perioder der man eliminerer ting fra kosten over endel uker for å se om noe endrer seg for barnet. Ikke alltid man kan teste seg fremt til et svar på dette. 

Så, mitt eneste tips, i tillegg til å koble på ekstern hjelp her for å få utredet barnet for diagnoser, er å ta en titt på kostholdet, og om det kan være at barnet spiser ting det ikke bør. Melk/soya, egg, gluten, laktose (nb, melkeallergi er ikke det samme som laktoseintoleranse, det er to ulike ting) er kanskje de vanligste tingene å reagere på.

Håper dere finner ut av ting. For når jeg leser hører jeg jo at det er mer enn normalen det du skriver om. Normalt med både mye energi, og mye "trass" til tider, men det du beskriver er nok en helt annen verden enn de fleste av oss har levd i. Så jeg tenker det er gode grunner til å tenke at noe plager barnet. Og klarer dere å finne ut hva problemet er, er det lettere å finne ut hva som kan gjøre ting bedre   

Og du, jeg tenker det er både riktig og viktig at dere anerkjenner at det er barnet som påvirker både hverdag og ekteskap i negativ forstand.  Det er ikke nødvendigvis det samme som at dere ikke elsker barnet deres. To ting kan være sant samtidig. Og å aksepterte realiteten er veldig viktig. Dere trenger ikke skamme dere over å innrømme at det barnet gjør sliter dere ut. Dere kan jo fullt ut elske barnet allikevel. Slik er det å være forelder. Vi skal elsker de, selv om vi ikke skal elske alt de gjør til enhver tid. Å elske et barn handler da også om å ta voksenansvar med å søke hjelp på alle mulige fronter før ting har raknet helt. For barnets egen del. I tillegg til utredninger rundt barnet kan det være veldig fornuftig å be om samtaler hos familievernkontoret for å bedre ekteskapet, eller prøve å redde det rett og slett. Det er også til fordel for barnet. Utslitte og splittet etter småbarnsfase har svært mange vært, uansett type eller antall barn, så der er det garantert gode råd å få i håp om å finne sammen igjen etterhvert. Det er ikke håpløst, det krever bare litt innsats som dere forhåpentligvis får tid og overskudd til etterhvert, når denne unntakstilstanden går over.

Masse lykke til!

Anonymkode: e9bd2...030

[AnonymBruker]

Gå over til råvarebasert kosthold (kutt ut ultraprosessert mat), kutt sukker, melk, egg, gluten, mais og soya. Få inn masse frukt, hun har nok lave glukosereserver, dette medfører hyppigere raserianfall. Ingen skjerm. Innen 1 mnd har dere det bedre 😊

Det tiltaket over er krevende, men bedre enn det dere står i nå. Fra helsestasjonen/bup vil du nok få mental støtte, men ingenting som behandler årsaken til at barnet er slik.

 

Tips til enkel mat.

- Frossen grønnsaker med fisk/kjøtt

- Helios pesto med rispasta og grønnsaker

- Potetstappe med en dash kokosmelk og stekte fiskekaker

- Snoothie fra frosne snoothieblandinger med en dash eplejuice

- Hirsegrøt med most baban

- Havregrøt med most banan toppet med lønnesirup/rosiner/honning

 

Anonymkode: b4fa8...f58